Tag Archives: overgangsalderen

Mat som har gjort meg mye friskere!

Det finnes noen norske delikatesser som nytes best iført lesebriller og badedrakt.

20643856_10155346477520781_162506386_nJeg har omsider fått kreka meg hjem etter fem lange uker i Afrika og da bar det selvsagt rett til Grimstad og sørlandet.

20668473_10155346475395781_812435034_nMen først etter en sving innom legen i Oslo der jeg fikk konstatert at det å leve lavkarbo i snart et år ikke bare har minsket alskens plager og kreftsenskader betydelig, men også redusert blodtrykket mitt til en halv pille om dagen, juhu!

20632774_10155346476355781_2073463713_nJeg føler meg rett og slett som et nytt menneske. Hetetokter i forbindelse med antiøstrogener er redusert fra full Niagarafoss til en regnbyge eller to, nevropati i beina er nesten borte, smerter i korsryggen betydelig forbedret, humøret på topp og energien ekstremt stigende.

20643871_10155346474480781_617470098_nNå sier jeg på ingen måte at lavkarbo passer for alle, men sliter du med plager av antiøstrogener og senskader etter kreftbehandling som meg, syns jeg ikke det kan skade å prøve! Lavkarbo er tross alt bare helt vanlig mat.

Fra å ikke kunne gå to hundre meter til butikken uten å måtte sette meg ned og hvile på grunn av smerter, kan jeg nå både trene og gå minst en kilometer av gangen.

I tillegg går vekten saaaakte, men sikkert ned (noe som jo nesten er umulig å få til på antiøstrogener) og det gir jo også en rekke helsefordeler. Endelig begynner jeg å se litt lysere på min fysiske fremtid.

20645779_10155346479470781_1900540513_nHer får dere i hvert fall noen av mine beste tips om lavkarbo tilbehør til sommerens absolutte delikatesser fra havet. Ingen sørlandsommer uten osteloff og halveis hjemmelaget skalldyrmajones ala senskada dvergflodhest!

20706521_10155346477075781_1503104327_nReker, krabber og blåskjell trenger litt loff. Jeg smeller sammen en halv boks cottage cheese og 150 gram revet Norvegia før jeg skiller plomme og hvite på tre egg. Stivpisk eggehviten med ørlite salt, vend plommene inn i osten og rør miksen forsiktig inn i de stivpiska eggehvitene. Klask opp ca ni klatter på bakepapir og stek på 225 grader i rundt et kvarter.

20645985_10155346476835781_1046190100_nEller til de ser ut som på bildet over. Nam, slafs! Og liker du sesamfrø eller andre krydderier er det bare å slenge det på før steking eller i røra. Disse her bruker jeg også som bunn til minipizza på vinteren, men ellers funker de til alt der du ville brukt loff.

20644050_10155346480220781_558623430_nSkalldyrmajones er også et must, men jeg gidder rett og slett ikke lage majonesen min selv. Ære være deg hvis du orker, men personlig syns jeg det holder lenge å bruke en god ferdigmajones som base. Og her nytter det ikke med noen light-varianter altså! Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbo og mer ekte og sunt fett.

20706598_10155346477305781_1142287253_nDenne majonesen blir bokstsavelig talt slukt så jeg lager MYE. På en dobbeltpakke majo går det med en skvisa sitron, tre raspa, blodferske hvitløksfedd, to finkutta røde chilli og en halv busk finklippet fersk dill. Rør sammen og la stå i kjøleskapet en stund før servering. Stønn, så digg.

20643666_10155346479970781_1543365_nOg bare så det er sagt: Dette er godt selv om du ikke sliter med senskader etter kreftbehandling og lever på høykarbo kost også! Nyt siste rest av sommeren! Neste gang sees vi på skalldyrfestivalen i Mandal. Jeg pakker med meg en boks osteloff 😉

Leave a Comment

Kaos etter kreft

Norsk helsevesen er blitt en maskin, men selv verdens beste maskin må driftes av mennesker og ikke aliens.

I dag har jeg banna i kjerka. Bokstavelig talt. Jeg sa både fuck, faen og helvete fra talerstolen i St. Hallvar Kirke her i Oslo. Det fikk jeg faktisk blomster for.

DSC09587Men med så mye kreft-helsepersonell som satt i salen, ville det overrasket meg om de ikke var vant til såpass. Å jobbe med kreft i norsk helsevesen er ikke noe for pyser.

Anledningen var at jeg var invitert til å holde foredrag om mine egne perspektiver på norsk kreftbehandling for Fransiskushjelpen.

Jeg viste både film fra min egen behandlingsprosess og snakket litt om livet etterpå, illustrert av fabelaktige Kari Halvorsen som tegnet til boka mi Fuck tante Augusta.

bilde 5For det er etterpå, når alle er så sykt glade for at du er frisk, at du føler deg som dårligst. Det er kaoset etter kreft som er vanskeligst å takle for det varer mye lenger og du står ofte helt alene.

Jeg blir riktignok ikke forbipassert av gamle damer med rullator lenger, men bakkene opp til St. Hallvar kirke fordret fortsatt to pauser og midt i foredraget kunne jeg ikke for mitt bare liv huske hva «døden» egentlig het på fint så det ble «sjøldaua».

Bilde2Kognitiv svikt etter cellegift er jaggu ikke noe for pyser det heller. Så kjenner du noen som trenger et lite foredrag om hvorfor det å være kreftpasient føles som å være bortført av aliens, er det bare å ta kontakt.

Noen må jo få litt fokus på at det verste slett ikke alltid er over med endt behandling. Den allmene forståelsen av norsk kreftbehandling, er altfor sensasjonspreget.

Det er jo liksom ikke like sexy for verken media eller helsepersonell å deale med tørre skjeder, overgangsalder, fatigue og fandens oldemor, som det er å slå kreftceller tilbake.

Likevel er altså det ene en langvarig følge av det andre. Det må brystkreftbehandlingen bli flinkere til å ta innover seg.

Leave a Comment

Dåsefikler og andre vaginamonologer

La meg først unnskylde for at det ikke kom noen bloggrapport fra Ålesund, men det skyldes altså at jeg hadde mer enn nok med å gjøre jobben jeg skulle der, samtidig som jeg ble torturert av en kinesisk kjevekirurg jeg bare kan anta fikk sin opplæring i Abu Ghraib.

DSC05818Det begynte med en smerte i kjeven som fikk det til å svartne fullstendig for meg rett etter intervjuet var gjennomført og vi skulle i gang med fotografering. Heldigvis var intervjuobjektet fabelaktige Astrid Overaa, primus motor bak Teaterfabrikken i Ålesund og som dere kan lese mer om i Tara senere.

DSC05805Men selv en helaften med henne, visesang, sprit, øl og et aresenal piller samlet inn fra hennes vennekrets og som ingen riktig visste hva inneholdt, annet enn at de var «jævlig sterke», hjalp. Neste morgen våknet jeg med navnløse smerter uten talens bruk. Det var her kineseren fra Abu Ghraib kom inn i bildet.

DSC05822Fotograf Xenia kastet seg over telefonen og fikk lokalisert den eneste tannklinikken som kunne ta imot akutt-pasienter. Der ble tannkjøttet mitt skåret opp, visdomstannen boret opp i biter og dratt ut rot for rot.

Alt mens Abu Ghraib utbrøt ting som «ja jeg må skjære litt her nå» og «nei nå skal bedøvelsen virke», mens jeg skrek i skrekk og smerte, akkopagnert av knaselydene han laget i kjeven min. Tannhelsen får seg nemlig en solid knekk med så store doser cellegift som jeg har gått på.

11412320_10155718084590607_4131461695776246260_nXenia på sin side bare lo og tok selfies med meg på flyturen hjem siden jeg da var så animert av morfin at jeg visstnok var veeeldig morsom. Hrpmf. Jeg har høy toleranse, bedøvelse og sånn virker ikke på meg før etter en stund. I dette tilfellet en god stund etter at kjevekirurgen var ferdig.

Og hvis noen skulle tro at dette burde holde med smerte og legetortur for en uke, tar de grundig feil! I dag hadde jeg nemlig time hos gynekologen for å ta «en liten biopsi» som viste seg å innebære nok en sent virkende bedøvelse så blodspruten sto og jeg måtte bruke bind igjen for første gang siden brystkreftbehandlingens anti-østrogener smokka meg rett inn i overgangsalderen.

Gynecology-Chair-Electric-Motor-Gynekologstolen og tannlegestolen har sånn sett svært mye felles, spør du meg. Foranledningen for biopsien var at med antiøstrogener er jeg blitt like tørr i dåsa som sanden i Sahara. Det gnisser og svir og bare tanken på å føre fremmedlegemer inn der får meg til å reagere med hypervoldelige drapstanker.

DSC05827Heldigvis finnes det hjelp å få for oss som går på anti-østrogenene Tamoxifen, og det er lokal østrogenbehandling med vagitorier. Nå er det jo ikke akkurat sånn at det er kø utenfor soveromsdøra mi og at jeg har beilere og sommerflørter lina opp for en runde i sengehalmen.

Men siden det tar flere uker før disse vagitoriene begynner å virke, jeg må fikle meg i dåsa med dem hver dag de to første ukene og kjeven fortsatt er av ledd, kan det kanskje være like greit. Det er jo ikke akkurat som om jeg har noe særlig å by på i det departementet når både kjeften og glufsa er indisponert.

57Men det hadde jo vært litt greit om ikke begge deler streika samtidig, da. Sånn i tilfelle sommerlivet skulle ha noe å by på, mener jeg. Men den gang ei. Sa brura. Jeg kommer uansett til å blogge mye mer om overgangsalderen fremover.

Det jeg har lest om tema så langt er jo så kvalmende yndig, forsiktig og vagt formulert. «Opplever du ubehag nedentil?» og sånn. Ubehag?!? Nedentil?!? Jeg skal vel faen drøske meg få forklart hva det betyr å bli drylt rett inn i overgangsalderen på vanlig norsk! Brystkreftbehandling – the gift that keeps on giving. God sommer så lenge.

Leave a Comment

Ingen armer, ingen kake

Jeg fikk et kraftig google-tilbakefall forleden etter siste samtale med kreftlegen min og etter det har jeg sant og si vært ganske deprimert. Vi snakket om den videre behandlingen etter cellegift og stråling: Fem år på anti-østrogener og det var seff bivirkningene av disse jeg mot bedre vitende begynte å google.

I tilleggg til den sinnsyke utslittheten de kaller fatigue som du pådrar deg av cellegiften, leste jeg om benskjørhet, økt risiko for underlivskreft, blodpropp, tørre slimhinner, hetebyger og generelle ubehag forbundet med overgangsalderen som disse tabelettene induserer.

Fem tastetrykk senere satt jeg derfor i sofaen med et levende bilde av min nærmeste fremtid som utslitt olding med kreft i dåsa som jeg seff aldri mer kunne benytte til moro siden den også hadde tørket helt inn.

takforti 082

Selvfølgelig i full hetetokt-flashende gallopp over gravlunden, der jeg fikk min første blodpropp ved benken jeg vanligvis pleier å hvile på fordi alt stresset allerede har festet seg i den snart beinskjøre korsryggen min. Der ble jeg så hentet av ambulansen for å dø singel og alene uten så mye som et eneste barn programforpliktet til å sørge over meg.

Oh lykke. Og da jeg i tillegg dukket opp på Dagsrevyens lørdagsmagasin i går, oppblåst, feit og bleik som jeg blir av denne cellegiften, for å snakke om nettopp lykken, ble selvmedlidenheten total og eneste lyspunkt det faktum at det spilte jo ingen rolle om dåsa tørket inn da ingen med synet i behold kunne finne på å frivillig undersøke akkurat det noe nærmere.

Derfor var det så utrolig deilig å dra på fest til inntekt for ti skolejenter i Etiopia og tenke på noen andre enn meg selv i går. Selvopptatthet er helt klart den verste bivirkningen av en kreftdiagnose som legene aldri forteller deg noe om.

takforti 114

Sammen med konfransier Hannah Wozene Kvam og initiativtaker Bjørg Sandkjær, nøt jeg derfor en deilig aften med fokus på hjelpeprosjektet «Tak for ti» som du kan lese mer om på Facebooksiden vår her.

Det jeg imidertid ikke var forberedt på, var at det var kveldens underholdning som skulle røske meg ut av den selvmedlidende hengemyra og få meg til å finne tilbake til meg selv.

Tilbake til hun som gir faen der faen må gis, hun som vet at selv bleikfeite dvergflodhester får seg stelt hvis de virkelig vil. At det å være elsket og å elske, verken begrenser seg til barn, familie eller andre sosialt akseptable kjærlighetsforhold.

Og ikke minst tilbake til vissheten om at alle dør alene uansett hvor mange de har rundt seg og at det i det faktum ligger en voldsom styrke til liv.

takforti 104

Stand-up, eller «sit-down»-komiker  som han kaller seg, skuespiller og danser (!) Sebastian Tjørstad blåste meg fullstendig av banen. Født uten armer og bein er han den morsomste, mest livsbekreftende, sylskarpe, ironiske og drepende poengterte livssatikeren jeg noen sinne har sett sitte på ræva.

Jeg kjente tårene sile fra øynene samtidig som jeg smilte, lo og klappet da han fortalte om foreldre som våget å stille krav, sa de ikke kom til å gidde å bære ham hvis han ble for feit av alt sukker og godteri han ville spise som liten, og kylte ham ut vinduet og ned i svømmebassenget mens sjokkerte naboer ville ringe barnevernet.

Sebastian er nå aktuell med forestillingen «Styrtet Engel» på National Theateret og sier han drømmer om å gjøre sit-down, foredrag og inspirere en hel verden. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han vil klare. Denne fyren er livsmot – om ikke på to bein – så i hvert fall på en snerten, liten stump! Takk, Sebastian: Livet er ikke for pyser!

Leave a Comment