Tag Archives: NRK

Deilig å være norsk i Wien

Jaggu er det stas å være i Wien når det er så mye buzz rundt årets norske bidrag til Eurovison. Du vet liksom at det er noe på gang når utenlandske journalister vil ha bilde av den norske journalisten sammen med de norske artistene når hun intervjuer dem.

DSC_0115Ikke spør meg hvorfor, det var neppe mitt fagre åsyn som tiltrakk seg fotografene. Det var nemlig ca. to hundre grader på den nordiske festen i år og med antiøstrogenpille-hetetokter på toppen, måtte jeg praktisk talt kle meg naken etter hvert.

DSC_0210DSC04748Så det  må helt klart være entusiasmen rundt det norske bidraget som var grunnen. Det er nemlig deilig å være norsk i Wien nå. Vi hører lovord hvem vi enn snakker med og hvor vi enn går, og pressekonferansene til Mørland & Debrah Scarlett er fullsatte.

DSC04753DSC04790Vi hviler likevel ikke på laurbærbladene sånn på forskudd og ligger heller ikke på latsiden. Så langt har vi intervjuet både Norge, Sverige, Serbia, Israel og selvfølgelig sjølveste Conchita Wurst. Teamet på tre er fortsatt venner selv om det gneldres litt, særlig når blodsukkeret blir litt lavt.

11013236_10153282955037769_8807358873803139265_nDSC_0173DSC04717DSC04845Denne turen har nemlig heller ikke vist seg å bli det bønnespire-spisende og salattyggende sunnhetsprosjektet jeg planlegger hver gang jeg skal ut å reise. Det er umulig å ikke gå på en smell når de legger Eurovision-finalen til byen som oppfant selveste Sachertorten.

DSC04895Wien har oppfunnet mye annet overjordisk deilig også så vi hadde en himmelsk opplevelse i Wiener-operaen på 17. mai der det norske bidraget sang sammen med filharmonien og ledende operasangere fra hele verden, før de inviterte til mottakelse etterpå.

DSC04877DSC04893Men størst av alt har det vært å møte Conchita. Hennes budskap om mangfold og kjønn som så mye mer enn en enkel sak med bare to sider, treffer meg midt i hjertet.

DSC04900DSC04903Hun skal være programleder for Greenroom  i kveld under første semifinale, slik hun også skal være det de to gjenværende sendingene her fra Wien. Tune in and tune out!

Leave a Comment

Wunderbar Wien

Good eeeevening Vienna! Nå er jeg endelig installert i Wien for å jobbe litt med å dekke årets Eurovision, men vel så mye for å oppleve det sinnsyke sirkuset den internasjonale finalen i Melodi Gran Prix er.

DSC04730En ting er nemlig det dere får se på TV under de to semifinalene og finalen, noe ganske annet er det å være her på bakken og se galskapen utfolde seg i fri dressur.

Vi er et dreamteam på tre som dekker årets finale for Blikk og blogg. Jeg er helt jomfru i gamet, men Robert Ilseth og Jørgen Lorentz Abrahamsen har lang fartstid i gamet. Det de ikke vet om Grand Prix er ikke verdt å vite.

11140372_10152861682426179_4416589493847829910_nJeg lener meg derfor tungt på dem når det gjelder å få maks ut av opplevelsen. Et av triksene viser seg nemlig å gå på så mange av de mest elleville festene som de forskjellige bidragslandene arrangerer som mulig. I går dro vi derfor på festen til Montenegro.

DSC04697Der dukket også det Slovenske bidraget opp og det vil jeg bare ha sagt: Ingen kan lage Grand-prix-fest riktig på samme måte som Øst-Europeerne! Åh du milde sudeliduttandei.

Sjampis og russisk småsnacks gled ned på høykant mens klassiske øst-europeiske skjønnheter med hoftelangt, bleket hår, et to centimeter tykt lag sminke, 17 cm stillett og rumpeballkorte kjoler, trippet rundt for å gjøre sine hoser grønne hos de barskeste gutta.

Så hvem hadde trodd at det var en dvergflodhest fra Norge som skulle stikke av med selveste hovedpri(n)sen; montenegriner og årets artist Knez med låta «Adio».

DSC_0059Nå var det kanskje ikke en match made in heaven fra min side i hvert fall selv om jeg ser rimelig smørblid ut her. Likevel langt i fra så smørblid som crooneren fra Montenegro. Hvis blikk kunne drepe vandra jeg nok heden minst et par ganger etter dette.

montenegroMen rosa tok jeg med meg videre på fest med det norske bidraget, men det kommer jeg tilbake til i neste blogg.

DSC_0067Her går det unna Gunnar. Jeg kan vel si jeg har fått rose på tann 😉

 

Leave a Comment

Å rusle for gull

Med en liste av bivirkninger, senskader, komplikasjoner og fandens oldemor etter et års brystkreftbehandling, har jeg ligget i hardtrening i Tøyenbadet de siste månedene for å få fysikken opp på et minimumsnivå igjen.

DSC01327Jeg vet jo at det er populært å trene med et mål for øyet, det så vi jo et massivt eksempel på her i hovedstaden i helgen da det som fortonte seg som en halv million svette nordmenn, løp Holmenkoll-stafetten alle andre steder enn i Holmenkollen.

Men å trene til maraton og Holmenkollstafetter er ikke motivasjon god nok for meg. Guleroten jeg har hatt hengende foran svømmebrillene i Tøyenbadet, er nemlig at jeg skal klare ti intensive dager med Gran Prix-sirkus i Wien nå fra fredag.

IMG_7623Det er nemlig ikke en selvsagthet når du har bein stive som tømmerstokker og halvert lungekapasitet på grunn av cellegift, stråling og antiøstrogener, med en saftig  prolaps i korsryggen attåt. Jeg følte meg lenge som en olympisk mester bare jeg klarte å kreke meg på butikken og hjem igjen med varene uten å måtte sette meg ned på gata altfor mange ganger underveis.

I tillegg til massasje og fysio er det bare trening og atter trening som hjelper. Med Wien-avreise nært forestående, var det derfor med høylytt frustrasjon jeg leste at Tøyenbadet var stengt på grunn av svømmestevne i helgen. Men ukrutt forgår ikke så lett, så jeg bestemte meg for å teste ut pedalenes makskapasitet og la ut på en omfattende spasertur i Gamlebyen og på Grønland der jeg har min ringe bopel for tiden.

Grønland er Norges kuleste bydel å bo i. Det er nemlig bare her man på slutten av en spasertur kan ramle over gode venner som feirer at venninne Ida Elise Broch akkurat har vunnet Gullruten for beste kvinnelige skuespiller for sin innsats i Lillyhammer.

DSC04679Mens resten av vinnerne sikkert feiret på de mest glamorøse steder, valgte hun heller å feire på en av Grønlands desidert bruneste buler; Bobs Pub.

11219074_10152683503106652_5810814444042604557_nSå da avsluttet jeg seff spaserturen med å sole meg litt i gullglansen ved utebordet på Bobs.

DSC04675Jeg følte vel at det også var god opptrening til ti dager med Grand Prix. Det er jo en begivenhet som heller ikke sparerer på glitteret. Jeg skal lage Grand Prix-saker for blant annet Blikk og seff blogge massivt her på Tarapi.

Med resten av uka i Tøyenbadet, føler jeg meg sikker på å ha samlet nok krefter til å levere tidenes dekning av Europas desidert største sirkus på en måte du aldri har sett før. Mottoet for årets Eurovision er «Building Bridges» og det akter jeg å ta på ramme alvor. Jeg har jo allerede gjennomført skjeggtesten til fjorårets fabelaktige vinner Conchita Wurst.

Conchita_Wurst,_ESC2014_Meet_&_Greet_08_(crop)beardalized-kS0uyRHAKUMen jeg skal ikke stresse altså. Her rusler vi for gull! Snakkes i Wien.

Leave a Comment

Jeg – en løve med redde blodårer

Nå begynner endelig den verste karusell-kvalmen etter mandagens cellegift å gi seg så jeg klarer å svare litt fornuftig på mail og blogge litt og sånn. Etter at jeg var på taco-tv hos sjølveste Lindmo nå på lørdag har det vært helt ville tilstander på nett.

friend 003

Jeg har fått flere hundre venneforspørsler på Facebook, enda flere meldinger, haugevis med tweets og heldigvis mange som har funnet frem til Tarapi sin egen Facebookside også. Nesten alt har vært hyggelige henvendelser. Den aller snodigste responsen har jeg fått irl, som kidsa sier.

Det virker nemlig som en del folk ikke klarer å skille mellom virkeligheten og TV. Oppe i korridorene på Ullevål nå på mandag snakket folk høyt rett bak ryggen min som om jeg ikke skulle hatt ører: «Se det er hun på TV», «Oi, det er hun vi så på lørdag», ledsaget av peking og oppstemt fnising.

Det føltes litt som da jeg gikk med Niqab på Karl Johan for et par år siden, som dere kan lese mer om her. Da ble jeg jo også synlig usynlig på en måte som gjorde at folk følte de kunne snakke høyt om meg rett ved siden av meg som om jeg ikke var i stand til å forstå hva de sa.

tarapib5-390x292

På nett har vi imidlertid snakket sammen og ikke bare til hverandre. Det syns jeg er bedre. Mange har vært usedvanlig opptatt av at jeg nevnte tørr skjede midt i tacoen, men som sagt er jo virkeligheten alltid litt annerledes og der er også bivirkningene av det meste, høyst individuelle.

Jeg fikk for eksempel veldig opptur på Ullevål mandag da flere av de som fikk cellegift sammen med meg måtte ta en valium først, noe jeg aldri har gjort selv om blodårene mine er så tynne og redde at de ofte må stikke meg flere ganger, noe som nesten får meg til å spy av skrekk.

DS7_6465

Da følte jeg meg veldig tøff. Og da onkologen i tillegg sa at imunforsvaret mitt fortsatt lå høyt og at det så ut til at jeg tålte denne cellegiftkuren veldig bra, følte jeg meg som en løve da jeg gikk på butikken og handlet som jeg pleier å gjøre på veien hjem. Da har jeg nemlig et par timers vindu før cellegiften reduserer løven til en kvalm og knekt sofa-mus noen dager.

Da er det veldig fint å ha alle dere å sludre med her på nett, men husk at jeg ikke har noen svar eller fasit og at når jeg byr på åpenhet så er det ikke fordi jeg vil at dere først og fremst skal være åpne med meg, men med hverandre. Jeg er ikke terapeut, men Tara-peut. Sammen tror jeg nemlig vi kan få hverandre til å blomstre!

DS7_6299

 

Leave a Comment

Hvor lykkelig orker du å være?

Mandag braker det løs igjen. Statskanalen NRK skal lære det ganske folk å bli lykkelig med den nye programsatsingen «Oppdrag lykke». Kan fire vanlige mennesker som syns at hverdagen er grå lære å bli lykkeligere? spør NRK og klinker til med egen lykkeforsker og lykketest på nett der alle vi stakkars jævler foran de grå lisens-apparatene kan få bekreftet at vi feiler å møte også lykke-kravet.

Forrige mandag da NRK-serien startet, var jeg på Ullevål for å få ny dose med cellegift og TV`n sto som vanlig og dura i bakgrunnen da jeg lå på sofaen og veltet meg i kvalme utpå kvelden.

ullevålskalle 015

I samarbeid med legene hadde jeg forandret litt på miksen av de kvalmestillende pillene jeg må ta i håp om at det skulle funke bedre. Så med en gang trodde jeg kanskje det var en uheldig bivirkning av den nye pille-cocktailen som fikk meg til å se syner da lykketyrranniet flashet forbi på skjermen, men den gang ei.

Dette er blodig alvor. I løpet av de fire neste månedene skal lykkeforsker Lisa Vivoll lære fire nordmenn teknikker fra såkalt positiv psykologi og dermed gjøre dem lykkelige nok til å holde ut sine egne liv. Vi andre oppfordres til å hive oss med, gradere oss selv på lykke-skalaen og sette inn støtet mot å havne i uløkka hvis vi ikke mest sannsynlig allerede har havnet der forlengst. ullevålskalle 013

I dag er det søndag og da jeg benket meg til med helgens aviser, leste jeg om Marte Frimand-Anda på 37 som møtte veggen etter lenge å ha prøvd å fremstå mest mulig perfekt med bilder av smilende barn, cupcakes og nye klær på sosiale medier. Jeg sier som salige Obstfelder: Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig…

Når til og med lykke blir noe du skal prestere, er det på tide å dra seg opp av godstolen og ut i demonstrasjonstog: Knus lykketyrranniet. Nå! For hva i helvete er det de snakker om? Lykke er i hele sitt vesen kortvarig, ekstatisk, et forbigående blaff av eufori! Det er jo noe alle som noengang har kjent på lykken, vet.

I det hele tatt er lykke en slik enorm belastning på kropp og sjel at skulle vi bli indusert i en permanent lykketilstand, ville vi jo stryke med etter bare noen dager  av ren utmattelse! Det er jo nettopp fordi lykken er så kortvarig at den er så deilig.

ullevålskalle 001

Så hvorfor er det blitt et krav at vi skal prestere langvarig lykke? Prøver de å drepe oss alle sammen eller kan det være at de bare vil selge oss enda mer crap i form av kurs, tekninkker, TV-programmer, selvhjelpsbøker og drit for å mate vår egen følelese av lykke-utilstrekkelighet så vi kan kjøpe enda mer av den samme formelen? Sorry, men jeg gidder ikke være lab-rotte.

Lykke = Virkeligheten – Forventning. Når livet ditt i virkeligheten arter seg bedre enn forventet, opplever du lykke. Når det arter seg verre enn forventet, opplever du ulykke. Lykketyrranniet handler om å skru opp forventningene for å skape et bunnløst og kunstig behov for enda mer lykke så man ikke skal føle seg så mislykket. Og alle vet jo at å være mislykket er det verste man kan vederfares i dagens norske samfunn.

Jeg liker Zombie-filmer, men jeg gidder ikke bli lykke-zombie foran TV-skjermen denne høsten. Jeg klarer meg lenge med en og annen euforisk lykke-smell innimellom. Som da jeg på torsdag plutselig oppdaget at jeg var omgitt av kun skalla kompiser som meg selv.

ullevålskalle 019

God uke!

 

 

 

 

Leave a Comment

En helvetesuke med kreft

I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.

Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.

Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.

ullevål3 002

Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2″ på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.

Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.

ullevål3 011

Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.

På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.

ullevål3 010

Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.

Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.

ullevål5xenia 009

Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.

Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.

Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!

ullevål5xenia 017

 

Leave a Comment

Fake it until they get it?

Onsdag 16. november må dere benke dere foran skjermen, småtøser! NRK-programmet Trekant for fjortiser i alle aldre – også oss førtifjortiser – viser nemlig en ekte kvinnelig orgasme for muligens første gang i historien. Dette har selvfølgelig fått den ellers så sex-interesserte avisen Dagbladet til å rykke ut med antydningen om at innslaget er «litt over kanten«.

Det syns jeg ikke er det minste underlig. Når Dagbladet og media generelt snakker om sex så er det jo ofte på maskuline premisser. Det fokuseres veldig mye på hvordan kvinnen skal gjøre seg deilig og mannen skal tilfredstilles med det resultat at det ikke går en dag uten at lettkledde og tagbare kvinner pryder avissidene her i landet mens vi må lete lenge etter å finne ditto lettkledde menn – i hvert fall når «tagbar» skal være et kriterium. Odd Nerdrum eller skuespillere malt av hans elever med pikken ute gjelds liksom ikke spør du meg.

En undersøkelse utført på vegne av www.kondomeriet.no viser at mange menn er lykkelig uvitende om at deres kjære faker seg til en orgasme under samleie. 40 prosent av oss norske kvinner får kun orgasme en gang iblant, eller sjeldnere, når vi har samleie. 43 prosent sier også at de faker orgasme og 5,6 prosent at de faker orgasme hver eneste gang.

Dette er jo forsåvidt gammalt nytt for oss førtifjortiser som har lagt den mest hormonelle Trekant-tiden bak oss. Jeg sier som de andre fjortisene: Seriøst lizzm?!? Hvor lenge gidder du egentlig å ligge der og streve med å gjøre deg deilig og tagbar mens en overkåt og åpenbart evneveik fyr strever med å lese kartet opp-ned og insisterer på å kjøre deg lukt inn i Sahara når du gjentatte ganger har prøvd å peke ham i retningen av Amazonas? Da er det ofte langt bedre å hoppe av hele turen med et par falske stønn enn å lide seg gjennom hele ørkenrittet som en dehydrert kamel uten håp om å finne oasen.

Dama det går for på Trekant, intervjuet jeg for en tid tilbake sammen med Betty Dodson som også deltar i innslaget. Hun heter Carlin Ross og er 38 år. Hennes eneste utdannelse på området er at hun har vært ute i verden og gjort feltarbeid ved å ha sex med de innfødte, som hun sier det selv. Av det lærte hun altså at hun måtte lære de innfødte å gi henne orgasme på den måten hun gjorde det selv, ellers ville det rett og ikke slett blitt noe særlig på henne.

«Ingen trenger å kikke opp i fitta til en masturberende amerikansk sexolog for å forstå hva en orgasme er og hvordan man oppnår den», skriver en i kommentarfeltet under Dagbladets sak om innslaget på tirsdag. «Æsj! Fantastisk hvor usexy NRK klarer å lage disse programmene», skriver en annen. Newsflash: Desverre viser all erfaring så langt at både kvinner og menn trenger å ta en titt opp i fitta for å skjønne hva de skal gjøre, og sexy har vel aldri noen påstått at det skal være?

Men vent litt! Det er jo nettopp det de har påstått. Når Twitter hele tirsdag har vært spæmma ned med meldinger av typen: «NRK presterer å karakterisere det som «viktig» å vise orgasme på TV. Får pornobransjen til å framstå som kjernesunn» og «Jeg synest det er usexy og unaturlig å brette alt ut i siste kliniske detalj», skjønner vi jo raskt hva definisjonen av en «sexy» kvinnelig orgasme er her til lands er: En oversminka silikonbabe som får betalt for å se tagbar ut og fake på film.

Å sammenligne en ekte kvinnelig orgasme med porno blir som å anklage silikonpupper for å være naturtro. Har du sett deg selv i trynet når det går for deg? Spesielt tagbart er det altså ikke! At sex skal være så fordømt sexy hele tiden er den kvinnelige orgasmens verste fiende!

Så hvis ikke onsdagskvelden allerede er opptatt med planer om å ligge dandert på sofaen og slikke deg om munnen mens du stønner «oh yes baby», iført neglisjè og seksten centimeter høye stiletthæler, anbefaler jeg deg altså å trekke i joggebuksa, finne frem potetgullet og skru på TV.

Leave a Comment

Dommedag for dummies

Jeg syns det burde være dommedag langt oftere. For de av dere som mot formodning ikke har fått det med dere enda, så annonserte altså den amerikanske radio-pastoren Robert Fitzpatrick at jorden skulle gå under nå på lørdag.
Jeg var ikke veldig bekymret. Jeg har tross alt møtt Jesus før. Det var i Sibir i 1999. En tidligere trafikk-konstabel hadde forskanset seg på et fjell sammen med rundt fem tusen kultmedlemmer i påvente av at syndefloden skulle komme i 2001. Han fortalte alle som gadd å høre på at han var Jesus. Jeg og fotograf Stian bestemte oss for å høre på. Det skulle vi aldri gjort. Å bestige et fjell i Sibir uten andre hjelpemidler enn apostlenes hester er ikke noe for en liten elefant.

Da jeg halvdød, myggspist og dekket av gjørme fra topp til tå omsider fikk kreka meg opp til Jesus, ga jeg klar beskjed om at jeg syntes han kunne lagt senteret for jordens undergang til et litt mer sentralt sted. Heldigvis fikk jeg rekvirert sektens eneste hest til nedturen. Hadde det ikke vært for det skabbete øket der, hadde jeg nok sittet på toppen av et fjell i Sibir den dag i dag. Dommedag er seff for hjelpeløse tullinger uten livsmot, men slike annonseringer av verdens undergang gir deilige påskudd for å kline litt ekstra til for oss som vet at livet ikke er for pyser.

Vi starta derfor dommedagsuka knallhardt. Sammen med den norske Reggae-artisten Nico D, inntok Tarapi Marinlyst allerede 18. mai.

Der brukte vi en halvtimes direktesendt etertid til forsvar av sjørøveriet. Tarapi har som dere vet nylig seilet jorden rundt under rosa sjørøverflagg.


Men litt raggamuffin-style piracy over eteren med Nico D, ga bare blod på tann. Jeg og Taras intet mindre enn blytøffe redaktør Torunn Pettersen økte på med et middagsmøte der vi klekket ut så svimlende gode reportasje-ideer for Tara fremover at kjerringene i lefsa «Alt for damene» bare kan slå seg konkurs før de en gang har kommet skikkelig i gang med å prøve å kuppe de norske 40+ leserne. Eat shit bitches! Dere har ikke sjans mot gamle sjørøvere som meg og Torunn! Hei, hå og en flaske med Acinatico Walpocelli Classico Superiore Ripasso. Nam!

Og enda var bare uka såvidt begynt! Det vidunderlige med dommedag er jo at etter oss kommer syndefloden. Ingen tror liksom på det, men i blikket til nølerne ser man likevel et glimt av frykt. Søndagsskoleskrekken ligger fortsatt og gjørmer seg i bunnslagget av norsk kultur der den oftest slår ut i hverdagslig religionshat mot muslimer, men med sjørøverflagget til topps kan man også bruke det til å borde livspysene og invitere til fest. Hver dag burde jo leves som om livet står på spill, for det er jo nettopp hva det gjør!

Fredag ble det derfor dommedagsfest på den nyinnredete balkongen her på Tøyen der Gaysirs eminente forumhorer og piratkolleger var invitert. Det ble et sjøslag! Og da verden fortsatt sto dagen etter, var det ikke annet å gjøre enn å stille seg på kaia og ønske velkommen Tarapis venninne Merete Kemi Wear og Barnas prosjekt fra Brasil. Sammen med Trude Arntzen som står bak Morradi-scenen på musikkens dag og som jeg skrev om i Tara-reportasjen «Asfaltroser», arrangerte hun nemlig loppis til inntekt for favela-kidsa i Brasil som har vært ute en dommedag før og vet å verdsette at de overlevde.

Nå teller vi altså mandag og to dager etter dommedag – og fortsatt ser jeg folk som ikke tør å leve. Tarapi innfører derfor dommedag hver dag! Ser jeg dere ikke danse i mairegnet minst en gang før juni, heiser jeg sjørøverflagget og tvinger dere til å gå planken! Nå har du overlevd dommedag, da kan du overleve alt!

Leave a Comment

Because of the way they do their thing

Den siste kvelden i Zanzibar skulle det feires. Jeg og fotograf Stian pleier alltid å feire siste dagen på tur. Og tro meg, det er alltid noe å feire. Mange lider av den vrangforestilling at det å reise jorda rundt på reportasjetur for Tara er en bedagelig drømmetilværelse kontorrotter her hjemme bare kan fantasere om i sine mørkeste stunder, men slik er det altså ikke. Ting er i grunnen sjelden hva de ser ut som.

Ved reisens ende feirer vi alt fra vel overstått jordhytte-innkvartering og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg «Fear and loathing in Jamaica») og i dette tilfellet; vår kreative turnering av strømbrudd, manglende telefonforbindelser og musklene vi har opparbeidet oss etter en uke med taxi-dytting (se blogginnlegg «Hakuna Matata»).

Vi landet på en rimelig streit bar i Stone Town full av dølle turister, men med øyas beste utvalg i Whisky. Etter å ha smakt oss gjennom fire sorter fant vi likevel ut at her måtte det feires local style, vi hadde tross alt hengt med utlendinger nesten hele uka. En taxisjåfør hadde fortalt oss om et lokalt discokompleks et stykke utenfor Stown Town da vi tok en pust i bakkedyttingen dagen før og nå henvendte vi oss til bartenderen for å få vite litt mer om stedet.

Han sperret opp øynene, målte oss fra topp til tå og svarte kontant: «You`re not gonna like it.» Vi kikket nedover oss selv for å sjekke hva som var galt, men kunne ikke finne andre feil enn at vi nok var en smule tekkelig antrukket etter en syvretters middag med Emerson Keens. Emerson er den bedre halvdel av den verdensberømte Zanzibar-restauranten Emerson & Green. De to har nå splittet opp og sitter bokstavelig talt i hvert sitt tårn ovenfor hverandre i Stone Town og skuler. Green på restauranten «236» og Emerson i sitt nye «Emerson Spice».

«Hvorfor vil vi ikke like oss der?» spurte vi bartenderen på Whiskybaren. «Er det måten vi er kledd på? Er folk drita fulle og voldelige? What?» Han tenkte seg om en liten stund før han svarte: «You`re not gonna like it because of the way they do their thing». Det avgjorde saken. Vi måtte bare dra.

Discokomplekset viste seg å være en enorm, åpen plass med flere barer og et digert, utendørs dansegulv. Riktignok jobbet bartenderen bak jerngitter, noe som nok kunne indikere at det gikk en kule varmt på stedet innimellom, men både folk og betjening var trivelig nok og siden vi hadde rukket å lære oss hva både øl og sprit het på Swahili, syns vi det hele gikk smooth. Det var først da dansegulvet begynte å fylle seg at vi fikk ferten av hva whisky-bartenderen hadde referert til.

I en merkelig miks av fugledansen, amerikansk line-dance og skikkelig stamme-krigsdans, stilte folk seg opp på rekker og dansa synkront aggressivt flere timer til ende. Det hele minnet meg litt om da jeg var på en Singsing på Papua Ny Guinea en gang. Singsing er en årlig festival da alle stammene møtes ikledt sin fineste stas for å vise seg fem, danse tradisjonelle danser og megle ut tvister de måtte ha seg imellom. Folk er pynta med fjør, pels, skjell, krigsmaling – i det hele tatt ekstremt etniske ensembler – men selv der har Coca Cola funnet sin nisje.

Kulturkræsj er likevel ikke alltid av det onde. Den lokale discodansen i Stone Town var egentlig veldig kul bare vi fikk studert den litt og etter et par bestillinger sprit på Swahili var det ikke fritt for at vi gled inn på rekke og fuglekrigsdanset litt vi også.

Det største kultursjokket fikk jeg uansett da jeg kom hjem. På vei til et intervju på Grand Cafe måtte jeg bane meg vei gjennom et hav av vikinghjelmer og kubjeller i Spikersuppa mens salige Jokke`s «Her kommer vintern» drønnet over høytaleranlegget. Ski-VM var kommet til Oslo and that`s just the way they do their thing. Jeg skuet utover folkehavet som alle sang med på teksten: «Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?… Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet.» Her reiser man altså utenlands noen uker og når man kommer hjem har befolkningen mistet sin evne til å skjønne norsk? Jokke må snu seg i graven!

Heldigvis tok hans bror Christopher Nielsen affære og forbød NRK å bruke sangen på onsdag. «Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater
og forakter akkurat slik min bror gjorde», sa Nielsen til Dagbladet. Jeg syns han kunne slengt på et krav om norskkurs for nordmenn også. På den annen side er det jo alltid morsomt når folk står og driter ut seg selv av full hals uten å skjønne det:

http://www.youtube.com/watch?v=aN1QvTIraeA

Leave a Comment