Tag Archives: NRK Ytring

Nakensjokk og annen adventskos

Jeg vet jo at enkelte overstimulerte nordmenn føler seg like forsømt som et adventslys på julaften nå i denne bittersøte førjulstid, men det gjelder i hvert fall ikke meg dette året. Med første søndag i advent coming up, har jeg allerede ringt julen inn med både bjeller, julebord og full frontal nudity.

Det begynte med at jeg ble blæsta naken over tre ganger to meter projector-skjerm på Taras julebord.

julebordtara 009

I anledning utdelingen av årets Tara Awards der jeg ble tildelt den høythengende prisen som årets bloggheltinne, flesket nemlig redaktør Torunn i gang med en billedkavalkade over året som har gått. Midt i ribba fikk derfor frilansere, fotografer og innleide kostholdseksperter dette som garnityr til julebribba:

DS7_6072

Jeg var jo på dag fire etter siste cellegift så jeg hadde jo tatt kvalmepillene mine og hadde ingen problemer med å få ned hele fire biter ribbe ettter dette, men jeg merket meg at Taras kostholdsekspert og en av årets andre prisvinnere; Fedon Lindberg, smilte svært tappert da vi skulle avfotograferes sammen etterpå.

julebordtara 018

Men vi driver ikke med nakenhet for nakenehetens skyld her i Tara – ikke en gang på julebord. Og midlertidig dement som jeg har blitt av denne kreftbehandlingen, var det nesten et sjokk å få med seg alt redaksjonen husket at jeg har gjort i år.

julebordtara 015

Ikke bare har jeg stilt naken i både Tara og på dagbladet.no, jeg har også rukket å bli portrettintervjuet av Magasinet med viktig taletid om hvorfor jeg mener livet ikke er for pyser. Jeg har gjestet Dagsrevyen og Lindmo samt en rekke radioprogrammer med samme agenda.

Jeg har startet en ny, fast spalte i Homo-blekka Blikk til fremme av et fargerikt og fruktbart fellesskap og gjort et kraftig anslag mot det nasjonale lykketyranniet med den mest delte kronikken på NRK Ytring i sommer. Alt i alt et effektivt år for gravlunden gategerilja, noe jeg så all mulig grunn til å feire i går.

vidarjul13 003

Nå holder jeg riktignok ikke så mange timene av gangen siden cellegiften fortsatt ikke har sluppet helt taket, men med god planlegging klarte jeg også å få med meg den tradisjonsrike tilstelningen når verdens herligste Vidar Bigboy pyntet homsepuben London til jul i går.

vidarjul13 025

Så blir det ikke jul i år, vet ikke jeg! Årets gave fra meg til dere må likevel bli en påminnelse om at jeg i 2013 bare har gått for halv maskin. Det blir i 2014 jeg virkelig setter inn støtet. Se opp for harde pakker! 😉

Dere kan se flere bilder fra Taras julefest og pyntingen av London Pub på Tarapi sin Facebook-side her. Riktig god adventstid til dere alle.

Leave a Comment

Mitt liv som agurk og andre grønnsaker

Ingen spredning til pupp eller lymfer var meldingen fra Ullevål forrige fredag! Sorry at jeg ikke har blogget det før, men når jeg er så euforisk og livet går så fort som det har gjort i det siste, nøyer jeg meg ofte med bare å oppdatere Tarapi sin Facebookside. Så vil du virkelig henge med i svingene på dette sirkuset jeg kaller et liv, bør du sporenstreks følge meg der.

sommer1 010

Fotograf Xenia var seff med på Ullevål og fikk festet det hele til film som dere kan se nederst i innlegget her. Vi har jo bestemt oss for å videoblogge litt fra denne prosessen det neste året. For det tar et års tid før håret begynner å spire og gro igjen og cellegiften er ute av kroppen. Jeg venter fortsatt på å få vite nøyaktig hvor mange cellegift-behandlinger jeg skal på.

Xenia var også med uka etter operasjonen da jeg hadde en helt hyperaktiv reaksjon på å ha overlevd slaktebenken og endte både hjemme hos statsministeren og med å live-kommentere homo-paraden på Karl Johan. Fredag bestemte jeg meg imidlertid for å droppe blogging og heller feire at det nå bare er cellegift og stråling som gjenstår av denne kreftbehandlingen.

skeive1 056

Men allerede søndag bar det rett ut i agurk-åkeren. NRK Ytring ville jeg skulle skrive en kronikk om naken-aktivisme, Aftenposten ville intervjue meg om hvordan det er å være en blogger som ikke skammer seg, VG ville snakke med meg om kvinnelig sexturisme til en serie saker på VG Nett denne helgen, og Agderposten ville ha sitatsjekk på et større intervju om hvordan det er å leve med kreft innabords.

health-mania-com1

I juli skraper jo pressen som kjent bunnen av gullfisk-bollen for å gjødsle agurk-åkeren, men så lenge jeg tross alt får anledning til å kommentere saker og tema jeg mener det er viktig å snakke mer om i offentligheten, velger jeg å nyte min agurk-tid med glede.

De siste par ukene har jo uansett gitt meg bred erfaring som grønnsak. Etter den ekstremt utagerende uka som fulgte operasjonen, ble jeg jo liggende i vegetativ tilstand, fullstendig uten funksjonelle stemmebånd etter mikrofon-maratonet på Karl Johan, helt til det bar opp på Ullevål igjen. Se film fra mitt liv som grønnsak her:

 

 

 

Leave a Comment

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment

Hjelp, puppen min klukker!

Åh du milde Jesus, jomfru Maria og hele jævla saligheten hva man skal gjennom her i livet altså. At levende mennesker overhode er i stand til å kjede seg, går over min forstand. I mitt liv er det i hvert fall ikke et kjedelig øyeblikk.

Ikke bare sitter jeg med deadline og prøver å finne ut av hvordan vi kan få begravet min mor mens jeg venter på de siste prøveresultatene fra Ullevål om puppekreften min har spredning, men siste twist i programmet nå er at jeg akkurat har oppdaget noen sinnsykt høye klukke-lyder fra puppen min.

pupp1 005

Det begynte med at jeg forlot rekonvalesensen etter brystkreft-operasjonen hos Turi nå på søndag. Hun er ikke bare bestevenninne, men til alt overmål også sykepleier, så den første bandasjen fikk jeg kyndig hjelp til å skifte. Men tilbake her på gravlunden og med Turi på ferie i Hellas, måtte jeg jo selv ta ansvar og starte bo-treningen umiddelbart.

Jeg trådte derfor til på badet i går med kokt saks, sykehussprit, bandasjer og sykehustape. Bandasjeskift er jo egentlig super-yikes nok i seg selv, men da jeg bøyde meg frem for å dra av bandasjen, hørte jeg det tydelig: Klukk-klukk. Nesten som vin som helles ut av en litt for trang flasketut. WTF, liksom?

pupp1 007

Jeg lurte først på om det var min ikke helt ubeskjedne mage som spilte meg et puss da jeg blir ganske tørr i munnen av disse smertestillende pillene og derfor har drukket sinnsykt mye vann, men etter å ha lyttet intenst helt siden i går, ble det i dag på det rene: Det er puppen min som klukker!

Jeg skjønte jo ganske raskt at dette ikke bare kunne dreie seg om kroppens naturlige respons på at jeg har løpt rundt som ei hodeløs høne den siste uka før operasjonen. Da ville jo lyden vært atskillig mer sånn Skvæææk!

Jeg fant derfor ut at det var best å ta en telefon til min fabelaktige Kari du bedåre, kreftsykepleieren min på Ullevål, for forhåpentligvis å få bekreftet at jeg ikke er  gjenstand for en eller annen sjelden mutasjon som følge av puppe-sløying og sakte men sikkert er i ferd med å utvikle meg til stressa fjørfe på heldtid.

pupp1 017

Så nå vet jeg i hvert fall at klukkingen skyldes at de har fjernet såpass mye inni puppen at hulrommet fylles med blod og sårvæske som vil størkne etter hvert. Sånn går det når det ikke bare er magen, men også muggene som er store. Jepp, puppekreft er berre lekkert!

Så etter at jeg hadde lagt på og var ferdig med å brekke meg, har jeg nå puttet inn ørepropper og satt musikk på full guffe. Jeg vurderer også å bytte ut kveldens morfin-pille med et glass vin for å feire at jeg førstkommende torsdag den 20. juni kupper statskanalen med både en times sending i NRK-programmet  «Sommer i P2″ og kronikk publisert på «NRK Ytring».

Kjeder du deg sa du? Get a life!

 

Leave a Comment