Tag Archives: norsk helsevesen

Hvorfor så sykt takknemlig?

Etter å ha vært innlagt på kreftsykehus i ukesvis ble jeg kjent med en slags sekt blant norske pasienter: De ukritisk takknemlige.

Jeg lå på et firemannsrom der vinduet ikke kunne åpnes i fare for å dette ut.

078Der utstyret på operasjonssalen var holdt sammen med gaffatape og gummihansker.

dsc08483dsc08485Der vasken på rommet var tett og lakk direkte helsefarlig gugge for folk på cellegift så Securitas måtte ta i et tak i mangel på adekvat personell.

dsc08444Og renholdet hadde nådd kritisk masse for lenge siden…

dsc08690Men da jeg dristet meg til å kommentere noe av dette ovenfor andre pasienter og antyde at slike tilstander neppe var helt optimale for helbreden, ble jeg veldig ofte møtt med: «Ja, ja, men folkene som jobber her er jo så fantastiske, jeg er så takknemlig».

Kommentaren ble alltid ledsaget av et drepende blikk som fortalte meg alt jeg trengte å vite om hva slags utakknemlig og kravstort umenneske jeg var.

Jeg lærte derfor veldig raskt at det bare var èn gangbar holdning til alt vi ble møtt med der vi svevde rundt i sykehusgangene med cellegiftdrypp, gåstoler og døden alltid spøkende i bakgrunnen: Bunnløs takknemlighet og personfokus på de fine folka som jobbet der.

img_20160930_180716Det skulle vise seg å være svaret fra svært mange i alle senere diskusjoner og debatter jeg har hatt om langt mer alvorligere svikt og mangler ved norsk helsevesen: «Men det er jo så fine folk som jobber der, jeg er så takknemlig.»

Jeg kalte det etter hvert takknemlighets-mantraet. For det gjentas så ofte og så messende at det mest av alt minner om et mantra fra en hjernevasket sekt.

Og før dere takknemlige der ute flyr i flint over at jeg kan snakke så utakknemlig om norsk helsevesen så vil jeg bare si at selvfølgelig er jeg takknemlig jeg også.

Men jeg har rett og slett ikke mage til å bare være det når jeg vet hvordan pasienter risikerer å bli behandlet, snakket til og sett på av en institusjon under altfor høyt press til effektivitet og økonomisk bærekraftighet.

Det må nemlig kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig. De jeg har funnet som har vært mest lydhøre for kritikk av helsevesenet er faktisk de fine folka som jobber der. De vet jo hvor skoen trykker og at strukturelle problemer ikke kan reduseres til et spørsmål om den enkelte helsearbeiders personlighet.

For det viser seg jo nå da, at når en av tre av oss blir spurt helt anonymt, så har vi hatt et negativt møte med helsevesenet slik Forbrukerrådet nå har avdekket og som jeg diskuterer i deres siste podcast her.

snapchat-517058461Helseminister Bent Høie har sagt at «Pasientene skal møtes som likeverdige – i øyehøyde.» Vi skal altså verken settes i sentrum eller noe annet sted, men møtes med likeverd. Noe dårligere enn det kan vi rett og slett ikke finne oss i.

Helbred handler ikke bare om helse men også om verdighet så nå syns jeg det er helt på sin plass å være litt mindre takknemlig og litt mer kravstor.

Du begynner jo ikke å snakke om hvor takknemlig du er for at butikken finnes og at ekspeditøren er så hyggelig når du nå er ute og kjøper julegaver, kommer hjem og finner ut at gaven du kjøpte mangler en del. Da forlanger du ny gave med alle delene på plass. Du har jo tross alt allerede betalt for den!

Leave a Comment

Sykt velkommen

Norsk helsevesen har blitt en av verdens beste maskiner. Nå er det på tide å sette maskinen på verksted og fokusere litt på menneskene i stedet.

I dag starter Forbrukerrådet sin kampanje #syktvelkommen. Den støtter jeg helhjertet. De har gjort en undersøkelse som viser at hver tredje av oss har hatt en negativ opplevelse med helsevesenet i løpet av de siste fem årene.

En ting er jo hva de hvite frakkene forteller oss, noe annet er måten de sier det på. Som kreftpasient i norsk helsevesen har jeg opplevd å føle meg som en gjenstand på et samlebånd. Og etter å hatt sommerjobb med å pakke Kong Haakon-konfekten på Freia Sjokoladefabrikk på 90-tallet en gang, føler jeg at jeg vet hva jeg snakker om.

054-440x633Ny kreftlege hver gang, inn på det kontoret, ut den døren, skumlesing av journalen min midt i trynet på meg under konsultasjon for å hamre inn det lite betryggende signalet: Skal vi sjå, hvem er dette her da, hva er hennes historie, den trettifjerde historien i dag.

094Jeg har sammenlignet det å være pasient med å være bortført av aliens. For sånn føles det faktisk for mange av oss som må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen.

Jeg har blitt snakket til på babyspråk og fullstendig over hodet på. Jeg har opplevd å ikke bli hørt når jeg har ligget på sykehus og sagt at noe må ha gått galt med den siste operasjonen, jeg kjenner det på kroppen. Før det var for sent, infeksjon utviklet seg og hele sykehusoppholdet ble tilsvarende forlenget.

dsc08481-440x293Noen ganger føles det å være pasient i norsk helsevesen mest som da jeg sist lå innlagt på Radiumhospitalet, endelig hadde blitt i stand til å gå litt selv, skulle ut av rommet for å hente meg morgenkaffe, bare for å tryne rett inn i posttralla som sperret døren.

dsc08479-440x293Systemet først, pasientene etterpå. Nå må vi prøve å sette menneskeligheten i system også. Et effektivitetsfokusert helsevesen som glemmer at det er mennesker det har med å gjøre, skaper usikkerhet, fortvilelse, skam, fremmedgjøring og noen ganger også direkte feilbehandling. Det er ikke godt nok. Vi er mennesker, ikke maskiner.

Leave a Comment

Dropp helseromantikken!

Den dagen jeg fikk flere hundre tusen nordmenn til endelig å snakke om senskader etter kreftbehandling, måtte jeg seff tilbringe delvis på Ullevål og delvis på tannlegevakta.

20160621_105521I går var det nemlig tid for treårskontroll etter endt brystkreftbehandling, men de hadde glemt å sette meg opp på mammografi så da ble det med bare blodprøver og manuell undersøkelse inntil videre.

Det var for øvrig i åttetiden i går morges og skulle sette standarden for resten av dagen som kunne by på akutte og unevnelige tannsmerter med påfølgende hasteoperasjon og glad-dop.

20160622_122236-1Prøv å heng med på fjarten kommentarfelt med en halv pakke Paralgin Forte innabords mens kjevedelen av kraniet ditt truer med å forlate det synkende skipet du kaller en kropp, sier bare jeg!

Jeg kom ut av tellinga etter at NRK sendte meg sms om at kronikken min med video var lastet ned over en halv million ganger i går ettermiddag og var blant de mest delte sakene på nett i hele Norge.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQMen det betyr i hvert fall at senskader etter kreft er noe mange trenger at det blir snakket mer om. Og det er jo min agenda også. Begynner vi ikke å snakke om dette nå, blir det ikke problematisert på et høyere nivå og da får vi heller ikke den forskningen vi så sårt trenger.

Og til de som har kommentert med at de kom seg gjennom kreftbehandling uten senskader med «en positiv innstilling» og «omlegging av kostholdet», samt de som mener jeg bare klager siden jeg har klart å skrive en hel kronikk uten å chemobrain-glemme ordene jeg ville bruke: Piss off!

DS7_2393Det handler ikke om dere nå. Det handler om en elitistisk norsk helsekultur der bare vinnerne er gode nok. Der bare frisk er bra nok. Der kreftoverlevere som dras frem i media er de som løper maraton, klatrer i fjell eller danser seg sexy på treningstudio.

Tårnfrid som jubler over at hun er i full jobb igjen dagen etter siste cellegiftkur. Topp for Tårnfrid det, men det gjelder ikke alle oss andre. Selvfølgelig er vi glade for at vi lever! Å påstå noe annet er jo direkte frekt!

Men det forringer livskvaliteten vår betydelig å måtte høre på sånt elitistisk forventnigsmas om hvor friske vi er forpliktet til å føle oss og hvor takknemlige vi må være.

Vi er både takknemlige og glade for at vi lever, men nå er det på tide at vi legger romantikken til side og snakker litt mer saklig om hva slags liv det egentlig dreier seg om!

Leave a Comment

Overleve javel, men hvordan?

Det spörsmålet er grafisk designer og brystkreftpasient Kari Halvorsen opptatt av. Jeg også. Förste gang fotograf Xenia Villafranca som er en venninne av henne, viste meg noen av tegningene hennes, ble jeg bare sittende å måpe. Og le! Höyt!

Her er en dame som har skjönt hva dette med brystkreftbehandling går ut på. Man föler seg jo slett ikke syk på noen måte når det begynner og starter på behandlingen med friskt mot.

bilde1Riktignok sier legene at det kommer til å bli en töff behandling, men på det tidspunktet har du jo ikke den fjerneste peiling på hva et ord som töft egentlig innebærer når det brukes av kreftleger.

Det har jo null til felles med måten du har brukt ordet töff om en treningstur, dag på jobben, influensa eller for den saks skyld en töff salve maskingeværkuler i låret som jeg fikk på Jamaica en gang. Den slags töff er for pingler. Men det vet du jo ikke da.

bilde2Du aner heller ikke hvilken ensom reise denne kreftbehandlingen skal bli. Som Kari trodde jeg også at jeg skulle få en kreftlege som fulgte meg gjennom hele prosessen, men det fikk verken hun eller jeg så da er det nok sånn for mange andre også. Ny lege hver gang.

Og når du spör om bivirkninger og senskader er yndlingsvaret til legene alltid at det er så individuelt og det er på mange måter sikkert riktig for det er jo individer vi er, men ironisk nok ikke på kreftavdelingen. Der er det samlebåndstrategien som gjelder.

Du er bare et mangesifret nummer i rekken, oppdelt i tall fordelt på forskjellige eksperter. Strålefolka har ikke peiling på hva du kan gjöre for å unngå å bli mer beinskjör etter allerede å ha brista to ribbein.

Legene glemte helt å fortelle deg at du kom til å bli beinskjör in the first place og når du spör om alle de fjarten andre bivirkningene hun lister opp kan fåes skriftlig så du klarer å henge med i svingene, er svaret nei. Og cellegiftfolka kan seff bare svare på spörsmål om cellegift.

bilde3-1Det förer til både usikkerhet, manglende tillit og det som oppleves som kaos som for eksempel i dag da damene på strålinga lurte på om jeg hadde fått med meg at jeg skal stråles åtte ganger mot lymfearret også i tillegg til alle dagene med stråling mot brystet.

Jeg måtte jo svare som sant var at nei. Den förste kreftlegen hadde nevnt det, men den andre sa det ikke var nödvendig, men nå sier tydeligvis den tredje at det er nödvendig likevel.

Når du ligger inni den sinnsyke kjökkenmaskina og stirrer inn i Robocopbrillene dine mens personalet går ut for å unngå radioaktivitet, er det sånne ting som får deg til å föle deg bortfört av aliens på ordentlig.

bilde 4Og ute av kreftsenteret blir det bare bekrefta at du har havna på en annen planet for absolutt alle er jo fra seg av begeistring over at behandlingen nå går mot slutten og du snart er frisk som de så logrende og forventingsfullt sier.

Du har overlevd. Men å overleve er også et sånt lure-ord som töff. Det betyr ikke det folk tenker. Å overleve og å leve som för er ikke det samme. Nå skal du leve med en kropp som föles som en annens.

En kropp som har fårrådt deg, der musklene ikke virker som de skal. En kropp som blir overopppheta, beinskjör og törker inn. Mens alle rundt deg er så glade for at du er frisk, har du aldri fölt deg dårligere noen gang i hele ditt liv.

Det er nå etter fullfört kreftbehandlig at jeg föler meg som en dritt, sier Kari som også har fått utmattelsessyndromet fatigue som er ubredt blant kreftpasienter.

bilde 5Norsk helsevesen er blitt en av verdens beste maskiner, men det er fortsatt en maskin. Den menneskelige faktoren begrenser seg til brosjyrer i sirlige bunker på venterommet.

Som arket jeg fant på strålen i dag: «Vi tenger dine innspill for å bli bedre! Gå inn på www.minjournal.no/svar». Vel, la dette være mitt innspill til både dem, men kanskje særlig til de som bestemmer: Selv verdens beste maskiner må bygges og driftes av mennesker.

 

 

Leave a Comment