Tag Archives: Norge

Kroatisk ugress stopper ikke oss!

Ikke nok med at Norge gikk videre til finalen her i Kiev i går. Nå hviskes det blant ekspertene om at vi kan være en «dark horse» og seile opp som favoritt på lørdag også! Det har i hvert fall vært ellevill stemning blant den Norske fansen her i Ukraina det siste døgnet.

Snapchat-60530031Snapchat-117600354På EuroClub i natt dundra og gikk det i Aleksander Rybak og Haba Haba så det suste i ørene. Noen hadde riktignok pynta seg i litt andre antrekk enn det norske flagget også da seff.

Snapchat-183833205Det er det som er så herlig med Grand Prix syns jeg. Alt det deilig tacky, over the top og uotrerte! «Celebrate Diversity» er årets slagord og det har slått til for fullt her i Kiev.

18447884_10155064818375781_950458057_nMen det er jo alltid NOEN som skal være kjipe og tråkke ned andre fordi de er så usikre på seg selv. Kroatias Jaques Houdek som desverre også gikk videre til finalen i går, er nylig kåret til Kroatias mest homofobe mann og har blant annet uttalt at homofile må brenne i helvete.

Det er da det begynner å klø litt i kommentarfingrene mine på Snapchat @lenewikander der jeg livekommenterer delfinaler og finalen i år.

Snapchat-201604616Snapchat-2117197115Snapchat-1078955108Sånn! Jeg har allerede fått oversatt snappene mine til Kroatisk og oversendt dem delegasjonen hans. Det hører nemlig med til Eurovision-tradisjonen å melde fra hva man mener, ikke legge to fingre imellom og kommentere fritt og usensurert rett fra levra.

Snapchat-1873520082Snapchat-1963368399Men selv var jeg litt lei meg for at favoritten min Estonia ikke gikk videre i går og sørget litt sammen med den blomsterkledte Estland-fansen på EuroClub i natt. Jeg mener land som har fans med blomster i håret, automatisk bør kvalifisere seg til finalen. Hallo, liksom!?!

Snapchat-1526599570Men på lørdag gjelder det altså. Denne finalen blir utrolig spennende! Italia og Portugal er soleklare favoritter på alt av poller her nede, men Norge seiler altså i følge ekspertene opp som en dark horse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har møtt gutta i JOWST flere ganger her nede og makan til talentfulle og triveligere karer skal man lete lenge etter så vi krysser alt vi har for dem nå! I mellomtiden skal vi fortsette å «Celebrate Diversity» og la de tusen blomster blomstre. Kroatisk ugress stopper aldri oss!

18449860_10155064819610781_658515002_nSees på Snapchat @lenewikander! :-)

Leave a Comment

Mitt Afrika – Over vår verdighet

Transport i Afrika tar på, men etter et døgn rett ut i senga med ryggkrampe etter en mildt sagt bumpy ride fra Nairobi hit til Addis Abeba, kom jeg meg såpass til hektene at jeg lot meg hente av min gode venninne Bjørg til middag i går.

Bjørg har et langt og intenst forhold til både Addis Abeba som by og Etiopia som land og har både bodd og jobbet her i mange år. Hun hentet meg seff derfor i en av de karakteristiske blå-drosjene som dominerer bybildet.

New York har sine yellow cabs, Addis Abeba sine blå. De holder riktignok en litt mer sovjetisk standard enn de gule og sist jeg satt i en blå-drosje her i Addis var jeg alene med sjåføren da presidentens kortesje kom drønnende. Når det skjer stanses alt av trafikk og dermed også motoren på drosjen jeg satt i.

Siden det bare var meg og sjåføren og jeg ikke aner det minste om bilkjøring, var det jeg som måtte ut og dytte Ladaen i gang igjen til voldsom forlystelse for forbipasserende som nok aldri hadde sett en utlending eller «forenji» som de kaller oss her, gjøre noe slikt før.

Addis er en fantastisk by, men også en  grusom by. Med sine drøye fire millioner innbyggere er den hovedsetet til African Union; et slags Afrikansk motsvar til EU. Dette bidrar til å gjøre Addis til en internasjonal smeltedigel.

Få steder i verden er det morsommere å sitte i lobbybaren til et større hotell og prate med konglomeratet av mennesker som passerer gjennom på sine reiser rundt i verden. Addis er også en by med stil. Et frisørbesøk her er ikke noe man tar lett på!

Men i dag kom endelig Mia Gundersen og fotograf Xenia Villafranca til Addis for å begynne på den rundreisen i Etiopia vi skal lage reportasje om for Tara. Og med det har vi også brukt dagen til å se noen av Addis mer grusomme sider, nemlig de enorme slumområdene og den bunnløse fattigdommen som preger livet der.

Men fattigdom er langt fra synonymt med manglende verdighet i Addis. Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert av Europa og etiopierne er et stolt folk. Her blir du mottatt med tradisjonell kaffeseremoni enten du er på Hilton eller i det dypeste av slummen.

Jeg ser på Facebook at folk der hjemme i Norge klager over kulda og er i panikk over svineinfluensaen. Prøv å bo i et skur av kumøkkvegger uten varme, strøm eller vann når det er null grader om natta, være konstant forkjølet, tjene til livets opphold ved å sope søppel og selge det som brensel. Eller dele soverom med femti andre mennesker på veveriet der du jobber for et par kroner dagen.

Prøv å opptre med verdighet og gjestfrihet når du er mor til åtte barn og dør av Aids fordi du ikke har penger til medisiner, slik noen av kvinnene vi har møtt i dag gjør. Prøv å by fremmede på alt du har selv om det er ingenting. Prøv å være glad i livet når livet er det eneste du har å miste. Prøv å le når alt du har er tårer.

For det er det de gjør i slummen her i Addis: Lever, ler og bjuder på – med verdighet. Kanskje kommer uverdigheten først med rikdommen? Jeg forventer i hvert fall ingen kaffeseremoni når jeg kommer hjem til Norge.

Heldigvis skal jeg opp i fjellene først. Langt, langt der borte, 2630 meter over havet, over Addis, slummen og storbyen, helt opp til den hellige byen Lalibela der alle mennesker, både fattig og rik, må opptre med verdighet for å slippe inn.

Leave a Comment

Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.

Leave a Comment