Tag Archives: nomade

Nomade i eget liv

Da har jeg pakket sammen alt jeg eier for sånn ca. trettifemte gang i løpet av livet og plassert alt på lager i boden til en god venn. Jeg vet at det ikke er så vanlig for godt voksne damer i dag å være såpass lite opptatt av ting som jeg er, men også denne gangen fikk jeg plass til alt jeg eier og har i en bil med henger. Riktignok mye takket være flytte og pakke-skillsa til en annen god venn, men lell.

37919633_10156255353550781_8722585885297606656_nMin far var forsker så jeg har flyttet helt siden jeg var liten. Født i Bergen, oppvokst i Helsingør i Danmark, Bodø og Grimstad. Studietiden i Bergen igjen og så Oslo før mange og lange år på Jamaica. Jeg har også flyttet mye internt på alle disse stedene. Bare i Bergen og Oslo har jeg sikkert bodd ti forskjellige steder opp gjennom årene.

botswanaP1110045-390x292Innimellom der har jeg reist jorden rundt på jobb og også på lengre turer der jeg har vært utenlands i lange perioder i slengen. Jeg har jobbet i barnehage, som mikroskopør for marinbiologer, som stuepike, servitør, koldjomfru, bartender, journalist, reportasjesjef, oversetter, spaltist og forfatter.

183816_130188843716653_8257931_nPass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en som sa til meg en gang. Jeg husker at jeg tenkte; hva i all verden vet han som tror man bare kan få ett liv?! For nå som jeg blir femti i august, vet jeg at jeg har levd mange forskjellige liv allerede.

18360439_10155050542665781_799935231_nEt liv i bevegelse er et liv i perioder og faser. Det har vært forskjellige jobber på veldig forskjellige steder med utrolig forskjellige mennesker. Så forskjellige at jeg tenker på flere av disse periodene som selvstendige slutta sirkler, nærmest som forskjellige liv. Målet mitt er å bli mett av dage, men da trenger jeg minst et par liv til under beltet og enda litt færre ting.

20292508_10155312364965781_1859939809_n1Så nå skal jeg pendle mellom familien i Grimstad og en venninne i Oslo frem til jeg drar til Tanzania i september på litt ubestemt tid. Som frilanser har jeg med meg masse jobb i kofferten, men først og fremst skal jeg forberede mottakelse av nesten 60 blogglesere fordelt på tre reisegrupper i oktober og januar. De skal jeg ta med både på safari på fastlandet og til krydderøya Zanzibar der jeg skal vise dem noe av det beste et av Øst-Afrikas vakreste land har å by på.

31131592_1584581871610669_6091993007194636288_nDet var bare 60 av alle de som meldte seg inn i jentetur-gruppa vår vi fikk plass til i denne runden, men siden dette var veldig populært, skal jeg også bruke tid med mine gode venner og samarbeidspartnere i Upepo Safari for å researche nye og enda mer spennende turer til neste år. Så da blir min nærmeste fremtid tilbragt med jobb i kofferten, jentetur med jævlig artige damer, litt oppdagelsesreising og seff veldig mye kaftan-laffing som alltid når jeg er i Tanzania.

27044634_10155786316310781_238394841_nJeg syns folk er altfor bofaste og trofaste mot de samme reisemålene hele tiden i rike land som Norge. Når vi som virkelig har mulighet og økonomi til å se verden, skylder vi verden å gjøre det. Det er så utrolig mye å se, oppleve og lære.

IMG_20170313_191111_041Jeg sier ikke det fordi jeg mener alle bør bo i koffert som meg, men fordi jeg tenker at det kan være godt for andre å tenke litt tanker om at det kan være plass til flere liv i ett. De trenger jo ikke være så lange alle sammen. Sommerfugler som bare lever en sommer, klager neppe på uforrettet sak.

Jeg vet i hvert fall at da jeg fikk kjørt meg i den sosiale kværna med forventninger om klatring på karrierestigen, ekteskap, barn og bofast med hyttetur og syden sånn på det verste i midten av 30-årene, svarte jeg med å flytte til Jamaica i protest. Hadde internett vært som i dag den gangen, ville jeg elsket å finne et blogginnlegg om noen som valgte annerledes.

Så her er den: Min flaskepost til cyberspace. Fra en nomade i egne liv.

Leave a Comment

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment