Tag Archives: New York

Absolutt ufabelaktig!

I dag har den nye AbFab-filmen førpremiere i Norge på Oslo/Fusion Internatinal Filmfestival.

abfabDen offisielle premieren er ikke før den 30. september, men det fikk meg likevel til å tenke på noen absolutt ufabelaktige øyeblikk i eget liv. Det begynte tidlig.

218089_10150221692025781_4893597_nDa de første AbFab-episodene kom så jeg sånn ut. Det har jo vært så poppis med ungdomsbilder på FB den siste tiden så jeg kan like godt begynne der. Det som kjennetegner et virkelig AbFab moment er jo at man gjerne starter med suksess i blikket og planer om store, lekre overskrifter.

11800227_807351506000380_5323652538995211594_nFør overskriftene etter hvert tar en litt annen vri enn planlagt.

10610796_10152658228180781_6357951517739581032_nMan har liksom planer om en fæbbuløss tur til New York med glamorøse Unni Askeland…

523942_319728531429349_1076413997_nMen ender opp med å kjøpe altfor trang bestemorhatt i hipster-Brooklyn fordi man blir revet med av hva som er mote blant de unge, hippe og bare blir seende ut som en litt sliten blekksopp.

552862_317566808312188_2100249881_n552862_317566811645521_302241597_nEller når selvsamme Unni holder vernissage, du pynter deg til tenna i førti pluss-dyreprint, er klar som et egg for pressefotografene, men får tidenes mest plaskvåte hetebyge på grunn av tidlig overgangsalder og vannmengden som produseres får puppene dine til å skli ut av kjolen.

581272_328286750573527_2003601352_nMen de aller mest ufabbe øyeblikkene begynner gjerne med følgende replikk: Bartender, bare en siste drink til.

306705_346127948789407_1741902603_nLivet er som kjent ikke for pyser og selvmedisinering er sterkt undervurdert.

1979577_10152911624150236_7401335253703688076_nSom for eksempel når du havner på vodkaflatfylla med Marit Christensen i St. Petersburg fordi du skal spise en bedre middag på fancy, russisk restaurant, prøver å holde tritt med skålingen til det lokale vertskapet og ikke skjønner hvor lite rein vodka du egentlig tåler.

576325_385787971490071_525618255_nDet ender seff med at du våkner på hotellrommets baderomsgulv med ei diger bjørnefitte på hodet som du ikke aner hvordan du fikk tak i og noen vage minner om at du prøvde å få kjøpe en av restaurantens lysekroner.

428045_463057627096438_621884897_n969299_463057777096423_928887721_nFor det er jo det absolutt ufabelaktige som gjør AbFab så fabelaktig. I hvert fall var det nettopp det som traff meg midt i hjertet og lattermusklene som student i Bergen da de første episodene kom. Jeg kjente meg bare så altfor godt igjen i det å prøve å leve opp til, men å feile på spektakulært vis.

431655_282405945161608_1139996726_nSom førti plusser kan jeg heller ikke si at det har avtatt med tiden. Forskjellen er bare at jeg nå driter totalt i å leve opp til, men flirer desto mer av spektakulær feiling. Som da jeg og min gode venninne June var ute for å ta oss et møblert glass i forigårs og June spjæra.

snapchat-6528178188344123827-1-720x1280Da er det bare å knytte genseren rundt livet og fortsette som før, men ikke før man har fått delt det på Snapchat selvfølgelig. Hva er dine mest spektakulært, ufabbe øyeblikk? Sånn mens vi venter på den 30. mener jeg 😉

Leave a Comment

Se & Hør by accident

Gud så deilig å være tilbake på fastlandet etter en uke fanget i isødet på Svalbard. Jeg hadde ikke landet før jeg styrtet avgårde for å bruke litt tid på urbane aktiviteter og innfant meg på fabelaktige Unni Askelands vernissage for sin nye utstilling «De Ensomme – Munchadopsjoner 2001 – 2013″ hos Finart på Tjuvholmen her i Oslo.

Unnimunch 007

Med meg hadde jeg seff Norges deiligste homsepar som jeg bare er helt knusbetatt for tiden. De er forlengst booket inn som årets sommerforelskelse bare snøen jeg tydeligvis tok med meg fra Svalbard, får lagt seg og våren snart kan begynne.

Unnimunch 014

Unni har jo som dere vet produsert utstillingens Munchadopsjoner rett oppe i gata her hos meg på gravlunden i den nedlagte kirken på hjørnet der jeg var på besøk etter at jeg kom hjem fra Etiopia for litt siden. Det er sterke arbeider jeg anbefaler dere alle å stikke innom Fineart og se før utstillingen stenger den 20. april.

Unnimunch 012

Min gamle svirebror fra homsebaren London Pub; Oslos ordfører Fabian Stang, åpnet som seg hør og bør Unnis utstilling i Munch-året.

Unnimunch 005

I tillegg sang Hank Von Helvete en hjerteskjærende versjon av Cornelis Vreeswijk  sin låt «Tomtebloss». Hank spilte jo som dere sikkert vet Cornelis i filmen om ham. I det hele tatt var lokalet spekket med kjendiser og andre celebriteter.

Men etter Hank sin bittersøte kjærlighetsvise, ubegrensede mengder champagne og omgitt av gripende kunst med to deilige menn på armen, kjente jeg meg bare akutt våryr som Bambi på isen over endelig å være tilbake i sivilisasjonen etter å ha sluppet fra Svalbard med livet i behold.

Unnimunch 009

Etter Mette-Marit-fadesen med Unni i New York i fjor, har jeg jo bestemt meg for at en karriere som Se & Hør-reporter ikke er noe for meg, noe vi i går fikk ytterligere bekreftet. I stedet for å ta bilder av alle de spennende menneskene dere helt sikkert har mye mer lyst til å se og lese om enn meg, glemte jeg fullstendig min rolle som observant blogger og tok bare bilder av meg selv med de lekre datene mine. Heldigvis for dere hadde jeg flaks og fanget bakhodet til en og annen kjendis i bakgrunnen.

555041_10151617681726255_993207179_n

529239_10151617700046255_2147381715_n

Og da jeg i tillegg møtte tidligere kollega og en av Norges desidert beste fotografer; C. F Wesenberg, så jeg mitt snitt til å få tatt noen riktig profesjonelle bilder av oss også.

Unnimunch 018

Det er derfor ikke CF sin feil at hormonene fikk overtaket på meg der jeg sto våryr mellom to deilige menn og i stedet for å konstentrere meg om å ta meg best mulig ut på bildet, så mitt snitt til å antaste dem på det groveste i stedet. Jeg skylder på champagnen. Og på Svalbard.

Unnimunch 017

Unnimunch 020

Men nå! Nå vil jeg ha vår på utsiden av kroppen også!

 

Leave a Comment

Kunsten å være jetlagged

Da er jeg vel installert i New York med Unni Askeland. Skjønt «vel» er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg hater å fly. Jeg har ikke flyskrekk eller noe, men å sitte åtte timer cramma inn i en trans-atlantisk sardinboks med hylende unger, fulle turister og flymat som produserer giftig tarmgass hos alle fjerten hundre passasjerer, får Abu Graib til å fortone seg som en feriekoloni.

I fjor holdt jeg på å kapre flyet til New York i ren desperasjon. Jeg får aldri sove ombord og det eneste som gjør at jeg i det hele tatt overlever, er min nøye utprøvde hvilestilling som minner litt om posisjonen du skal innta når flyvertinnene skriker «brace!» på sånne kateastrofefilmer når flyet er i ferd med å kræsje eller nødlande.

Alt dette med det resultat at jeg blir fryktelig jetlagged og helt blåst i skallen det første døgnet før jeg får justert meg. Det er litt som å være drita full uten å ha drukket – ispedd et snev tung demens. Og siden vi er her på jobb for Tara har vi jo også et tett program. Så som vanlig på reportasjetur måtte vi ta bakken løpende og suse rett fra rullebanen til åpningen av Vebjørn Sand sin utstilling «Scenes from the Second World War» på Galleri Sand.

Det endte seff med at jeg skar av meg halve munnen med barberhøvelen fordi speilet på hotellet avslørte tre svarte hårstrå på overleppa som konspirerte om å danne en liten Hitler-bart i tråd med utstillingens andre verdenskrig-tema. Jeg klarte ikke å finne pinsetten i jetlag-tåka og var nære ved å forblø.

Jeg fikk likevel tørket opp det grøfste blodsølet, men da vi kom ned til Galleri Sand viste det seg at jeg hadde lagt igjen det nye, fine blogg-kameraet mitt igjen på hotellet. Xenia måtte derfor vippe frem Iphonen til blogging siden hun brukte de proffe kameraene til ordentlig jobbing. Blå Iphone-bilder til tross, begynte kvelden veldig bra med Vebjørn Sand som forklarte oss bakgrunnen for utstillingen og maleriene sine.

Men så kom selvfølgelig Aune Sand med altfor mange flasker champagne og gjorde det som bare var et lett dement jetlag til en total-kollaps av alle operative hjerneceller.

De første sikringene i topplokket gikk raskt etter at vi hadde klatret opp på taket til Galleri Sand for å se på utsikten og drikke enda litt mer champagne.

Men full strømstans ble det ikke før vi fikk det for oss at vi på død og liv måtte ta en stretched limo til homseklubben The Box.

Der var det et så fantastisk drag-show – med balettdansere som danset i flammende ringer hengende ned fra taket over barene – at vi rett og slett måtte gispe i beundring. Men da jeg skulle vippe frem Iphonen for å dokumentere dette for dere, hadde desverre hjernen kortsluttet til et nivå som kun produserte dette:

Nå ligger vi derfor bare her og ser på sjøløve-TV da dette er de dyrene vi føler et nærest søsterskap med akkurat nå. Om et par dager skal vi møte Mette-Marit. Jeg håper jetlagen har gitt seg til da.

Leave a Comment

En kjoles død og utrettelige oppstandelse

Jeg har vært utsatt for de villeste prøvelser under min rundtur i USA som kulminerte med at SAS rota bort bagasjen min i New York igjen på hjemturen. I grunnen tilbragte bagasjen min mer tid i New York enn jeg gjorde da den oppholdt seg noen dager der mens jeg var i Phoenix også og det er jo fint for den, men skapte voldsom frustrasjon og lengsel hos meg.
Lengselen skyldtes de fantastiske skattene kofferten min for en gang skyld inneholdt. Da jeg dro fra Norge innholdt den bare en toalettmappe, et par truser og et ynkelig lite klesskift sånn med seriøs shopping i mente, men da jeg sjekket den inn på Newark var den svanger til randen med de deiligste drømmer. Det er min venninne Cecilia sin skyld.

Etter en runde i snurrebaren til Mariott Hotel på Time Square der jeg sverger på at en dry martini innholder en liter sprit, fikk hun overbevist meg om at det likevel ikke er på Manhatten det skjer. Og det på tross av at vi snurret og snurret rundt mellom skyskraperne 99 etasjer oppe i luften der de fløt rundt oss som glitrende diamanter i et hav av dry gin.

Vi må dra til Brooklyn, skålte Cecilia som du kan lese mer om i min nye serie «Lidenskapen i livet» som starter i Tara nr. 6 og er i salg fra 15. april. Cecilia har svart belte i shopping, er de facto superstjerne etter norsk standard, driver egen moteblogg og greier. Det er der det skjer! fortsatte hun. – Second hand is the way to go!

Og da Cecilias påstander ble bekreftet av to fabelaktige dragqueens jeg møtte nede på fortauet igjen, ble jeg overbevist. Jeg har en hang til det outrerte i klesveien, i hvert fall sånn til fest og det er altfor lite fest i hverdagen spør du meg. Er det noen som kan kunsten å lage fest av et antrekk er det dragqueens. I simply adore them.

Ingen er mer kvinne enn en mann i glamorøse kvinneklær. Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga meg et grunnkurs i New Yorks subway, lærte meg å kjøpe T-bane-kort og off I went to Brooklyn. Det ble dyrt, men deilig!

Brooklyn er et eldorado for second hand shopping. De har faen meg en egen, liten brukt-botique for damer i str Small til XXXL elefant! Det var der, på boutiquen re/dress i Brooklyn at jeg så kjolelyset og kredittkortet smelte . Mens jeg sto der og bladde meg gjennom stativene med klær merket XS, i seg selv en deilig opplevelse for en liten elefant, de fleste stativene innholdt jo klær som var altfor store for meg, kom jeg til å tenke på en annen venninne et annet sted og bruktbutikken hun handler i der.

Elisabeth som du også kan lese om i den nye Tara-serien min, bor på Zanzibar og shopper klærne sine fra en haug på fortauet. Jepp! På markedet rett utenfor Stone Town ligger det fjell på fjell med brukte klær fra vesten. Noen gitt til innsamlingsaksjoner på avveie, men de fleste kjøpt i store kvanta fra overskuddslagere selv ikke vestens bruktbutikker og loppemarkeder vil ha. På Zanzibar blir klærne high fashion. Brukte Adidas-skjorter og forkastete Hennes & Mauritz-kjoler går unna som varmt hvetebrød og Elisabeth gjør stadige kupp i kleshaugene på Zanzibar der våre kjoler kommer for å dø.

Hvor mange ganger har du ikke stått foran speilet og skjelt ut kjolen som strammer seg så ufordragelig frekt over magen før du dytter den innerst i klesskapet der den til slutt ender sine dager i søppelkassen eller en UFF-container under en vårrengjøring? Vit da at kjoler lever sine egne liv. En kjole lar seg ikke vrake så lett! En kjole vet å innrette seg! En kjole har sin egen vilje!


Det innså jeg da jeg omtåket og lykkelig brøytet meg ut av re/dress med handleposene fulle av en lekker liten leopardjakke med sjokkrosa silkefor fra 60-tallet, en sort discokjole med gullmønster fra 70-tallet, en hinsides lekker og sortlakkert regnfrakk med glitrende belte i strass, fire par høye hæler og en drøm av en gul, grønn, oransje, blå og rosa psykedeliamønstret kjole i plisse`.

Det var nok sistnevnte som gjorde sitt ytterste for å holde bagasjen min igjen i New York. Hun fryktet nok at livet som psykedelisk plisse`-kjole ville bli tilbragt i skapet i et land som Norge. Men jeg sverger jeg skal gjøre hennes frykt til skamme. Verken hun eller jeg har noe i skapet å gjøre! Her skal vi ut og danse uansett om folk tar oss for transer eller ei! Det første jeg gjør er å ta henne med til Brasil på onsdag!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook!

Leave a Comment

Dette er en kapring!

Nå har jeg akkurat landa i New York og befinner meg på hemmelig hotell-adresse et sted på Manhattan. Det var nemlig såvidt de slapp meg inn i landet, langt mindre av flyet, så jeg ligger lavt i terrenget en stund fremover. Barn har ingenting på fly å gjøre! Ikke mødrene deres heller!  Punktum!

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå har jeg endelig passert førti med god margin og slipper dette evinnelige gnålet fra familie, venner og tilfeldig forbipasserende (folk fornekter seg jo som kjent ikke) om jeg ikke skal skaffe meg barn snart. Man har innsett at min tid som fruktbar rugekasse for fremtidens despoter er på hell og lar meg være i fred, men fredelig er det jo desverre ikke blitt lell.

Som fortsatt menstruerende kvinne uten barn er du jo den absolutte pariakaste i vår kultur. Så langt nede på verdighets-skalaen befinner vi oss faktisk at det er helt legetimt for villt fremmede å stille  oss innvaderende spørsmål det aldri ville falt dem inn å spørre noen andre om i stupfylla en gang. Ja er du steril da eller? Ja, nei, du venter vel på den rette mannen du da? Og så seff det store, altoverskyggende HVORFOR.

DSC09620Hva du enn svarer må du ikke finne på å svare som sant er: At du rett og slett ikke har lyst på barn. At du syns babyer er sekskilos terrorceller utplassert i det ganske samfunn av satan selv. Skryt heller på deg en dødelig og egg-drepende sykdom, hva som helst. Det sjokket og den endeløse tiraden pinlig personlige spørsmål sannheten avstedkommer hos spørsmålstilleren, er bare ikke verdt det. Særlig hvis hun selv er nybakt mor.

Nybakte mødre er så stolte av kroppens evne til å reprodusere seg selv at jeg egentlig er forundret over at de ikke bærer egglederne rundt halsen som et smykke. De dundrer ut på gater og kafeer med resultatet av celledelingen ulende i en firehjuls barnevogn til skrekk og advarsel for alle som har en hjerne som ikke er overstyrt av kroppens hormoner til enhver tid.

På gata rotter de seg gjerne sammen flere i slengen og går to-og-to barnevogner i bredden på fortauet, stirrer barnløse kvinner foraktfullt inn i hvitøyet og dytter på så vi må skvette ut i veien der vi såvidt unngår å bli overkjørt av bussen med et nødsrik. På kafeer okkuperer de halve gulvflaten med vogner, bleiebager og plastposer mens de drar ut lakterende bryster totalt uten hensyn til oss som kanskje sitter der fyllesyke en søndag og kjemper med å få ned dagens første måltid.

Jeg har likevel funnet meg i det. Jeg har godtatt at småbarn og babyer har sin plass i samfunnet. Ja, jeg har til og med valgt å respektere deres mødres rett til å eksistere i det offentlige rom, men nå er grensen nådd. Nå er det rett og slett nok. Jeg finner meg faen ikke i det lenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter åtte timer ombord på en transantlantisk flight til New York med en konstant hylende baby tvers over midtgangen og en tikilos snørrvalp hengende med hodet først nedover tv-skjermen min fra stolryggen på setet foran – uten at deres respektive mødre enset mine gjentatte forespørsler om de vennligst kunne få lille Muammar al-Gaddafi junior til å holde kjeft og sitte rolig i ti minutter, ser jeg det nødvendig å ty til verbal vold.

Dette er en kapring! Nå tar jeg kommandoen tilbake! Og jeg har amerikanerne her borte med meg!
Sju av ti reisende mener at familier med små barn bør sitte på en egen seksjon av flyet, viser en undersøkelse fra det amerikanske nettreisesamfunnet TripAdvisor.

Jeg velger å ta det et skritt lenger og forlange at de reiser med egne fly! Desverre var flyvertinnene helt klart nybakte mødre selv på denne flighten da de ikke tok særlig lett på det når jeg til slutt tømte et glass vann i huet på snørrungen foran meg. Men flyvertinner er det jo sjelden noe hjelp å få av uansett:

Leave a Comment