Tag Archives: Moskva-Marit

From Russiaaa with lllove

Da har vi landa i Russland og fått installert oss på hotellet i St. Petersburg. Det har gått overraskende smertefritt til tross for at sjåføren som skulle hente oss på flyplassen aldri dukket opp. Men det er jo ingen sak å få tak i en billig taxi når man reiser med sjølveste Marit Christensen, NRK`s mangeårige Russland-korrespondent, som snakker flytende russisk.

For mitt utrente øre, høres det imidlertid bare ut som de prøver å harke opp en hårball fra en overdådig bjørnefitte-lue når de snakker her borte da mengden skj, sch, schk og hrk-lyder er helt overveldene. Men når de prøver seg på engelsk, blir det i grunnen enda litt verre å forstå. Gutturale l-er og lange a-er, ispedd u-lyder (!) jeg tidligere kun har hørt hos en regnskogstamme på Papua Ny Guinea, dominerer den engelske uttalen.

Jeg har vært på svært mange flyplasser verden rundt i min tid, men aldri har jeg hørt lignende annonsering som da vi satt på flyplassen her og prøvde å få kontakt med den før omtalte sjåføren over smartphone-sambandet: «Dear passengers. Lllaaaaidies and gentlemen. Plllease be advised thaaat it is not alllllowed to caaarry any explosives aboard the aaaaircraft. Thank you. Spasiba.»

Russland er fortsatt på mange måter det ville østen selv om det nå må være drøye tretten år siden jeg var her sist og tok innenriksfly til Sibir for å møte en selvgestaltet messias som hadde forskanset seg på et fjell, mens drita fulle passasjerer sto i midtgangen under takeoff med synlige håndvåpen i beltet. Russland er og har i grunnen alltid vært litt rock`n roll. Eller som Marit sier det: «Det er noe grunnleggende anarkistisk over den russiske folkesjelen.»

Så flesket vi også til med en av østens drøyeste fordums cowboyer; Josef Stalin, sin favorittvin til middag allerede første kveld. Jeg kan ikke prøve meg på å uttale navnet på vinen i frykt for å kortslutte PC-en med gutturalt spytt, men den kommer altså fra Georgia der Stalin selv var fra og er helt hinsides god.

Siden denne vinen ikke bare er god, men også relativt sterk, bidro den likevel til en midlertidig kortslutning av min mer innebygde harddisk da Marit kunnskapsrikt fortalte om Stalins hang til vin og pipetobakk. Uvisst om det var fordi jeg ble fratatt nappe-pinsetten min i sikkerhetskontrollen selv om jeg ikke hadde med meg noen eksplosiver, eller om det bare var Stalin-vinen som gjorde utslaget, så slo det det meg i hvert fall at det var èn ting noen av verdens største despoter hadde til felles utenom sansen for det gode liv – og det var bart! Desverre illustrerte jeg innledningsvis med feil despot-bart.

Inntil Marit korrekt påpekte at vinbarten jeg prøvde å anlegge nok var av mer Tysk enn Georgisk herkomst. Stalin hadde da vitterlige undernesevekst mer som en hvalross.

Noe som seff fikk meg til å prøve å anlegge hvalrossbart uten videre suksess, men til stor forlystelse for det russiske paret på nabobordet som åpenbart var flytende i min form for tegnspråk da de utbrøt: Ah, Staaalllin.

Jeg har nå alltid ment at jeg ser mest ut som Boris Jeltsin i drag, men er takknemlig for at det ser ut til at jeg er i ferd med å utvikle en evne til å kommunisere her borte!

Leave a Comment

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment