Tag Archives: Mona Halvorsen

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment

A-hagefest

Gode gud, det er såvidt jeg lever. Fjarten timer på Aschehougs årlige hagefest etterfulgt av vernissage for min gode venn og kollega, fotograf Stian Andersen sin A-ha-utstilling, krever sin kvinne. Det er som kjent høy stettglassføring i Aschehougs ærverdig representasjonsvilla i Drammensveien 99 i Oslo hvert år på denne tiden. Det er et mediebonanza av en annen verden, men at ingen journalister har tatt tak i det faktum at et av Norges største forlag hilser sine gjester med orddelingsfeil hugget i stein, fatter jeg altså ikke.

På den annen side var det jo nok av dram og sikkert noen som hadde mensen også. I hvert fall fikk jeg et akutt anfall av PMS da fabelaktige NRK-journalist, Gry Elisabeth Veiby introduserte meg for en dame som altså viste seg å være barnebarnet til mitt livs nemesis: Rektor Hytten på Grimstad gymnas. Hytten er nå død, men rakk å gjøre livet surt for mange før den tid. Det var nemlig han som utviste meg fra gymnaset fordi han mente jeg var «en fare for skolens miljø».

Og selv om Gry foreslo blodhevn, klandrer jeg altså ikke hans svært hyggelige barnebarn for det. Det viste seg nemlig at bakstreversk bitterhet over livet slik gamle rektor Hytten led av, ikke går i arv. Hans barnebarn var nemlig et aldeles framifrå vesen og attpåtil leser av Tarapi! Jeg tenker nok gamle Hytten vrir seg i graven over akkurat det!

Hyttens fabelaktige barnebarn er her flankert av Unni Askeland, meg og det som viste seg å være Tarapi`s to største fans: Tine Skolmen i NRK og hennes ektemann som er akkurat like barnslig som meg som dere kan se på dette bildet. De fortalte meg at de hadde ledd på seg brokk av «Dagens antrekk – Mallorca edition» og mente at jeg må blogge dagens antrekk langt oftere. Og siden Aschehoug først reklamerte med mensen, fikk jeg og Nasjonalgalleriets Helle Vaagland en ide!

Helle er jo en av Tarapis store heltinner etter at hun sto frem i trusa med strømpebuksa rundt knærne på alle landets avisforsider i 2010 som en kommentar til «kjente kvinner som legger ut bilde av seg selv i bikini på Twitter-fenomenet». Forsåvidt også et fruktbart innspill i halvnakendebatten som har rast i Dagbladet dette året med Tone Damli som viktigste bidragsyter der hun har ålet seg rundt med oppkneppet donegrishorts for å selge plater, som jeg jo har blogget om før.

Egentlig er jo Helle selve dronningen av dagens antrekk-konseptet med dette utspillet, men i vårt felles engasjement for hverdagagskvinnens fremme i glansede magasiner og Aschehougs mensen-statement i stein, fant vi altså ut at jeg en dag må ta bladet fra munnen og blogge om fenomenet enhver menstruerende kvinne har opplevd en eller annen gang…

Nemlig det å ikke oppdage at man har fått mensen før alle andre kan se det bak på buksen eller skjørtet som alltid er i lyse farger i anledning hverdagskatastrofen. Redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet, Audun Vinger ga oss som dere ser sin fulle støtte. Det gjorde seff også Mona Halvorsen som jeg ga ut kokebok med i fjor.

Tara-redaksjonen var selvfølgelig like entusiastisk til ideen.

Men siden jeg allerede har kommet i en tidlig overgangsalder blir det nok en stund til jeg får mensen igjen så det lot vi ligge inntil videre og suste ned til Stian Andersens åpning av A-ha-utstillingen på Tjuvholmen. Løp og se, den er helt sinnsykt bra, selv Magne Furuholmen var blown away som dere ser.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig havnet jeg i sentrum for blitzregnet til pressefotografer og skuelystne og måtte et øyeblikk sjekke bak på kjolen om årsaken kunne ligge der, men det gjorde den heldigvis ikke.

Men nå blir det sofa og kosebukse resten av helgen altså! God helg småtøser! Se flere bilder av A-hagefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

Notater fra nattboka

Hvorfor skriver alle dagbok og ingen nattbok? Let`s face it; riktignok kan dagen bringe mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men det er om natta vi hverdagsmennesker har sjans til å bli virkelige superhelter! Det er om natta vi må slippe kontrollen og la drømmene herje med oss som de vil.

I mitt andre hjemland Jamaica, sier folketroen at menneskenes skygger river seg løs når man drømmer for å suse ut i mørket og leke med andre skyggesjeler i fred for kroppens åk. Jeg velger å tro at det var mitt alter ego skyggen som sto bak da jeg innledet året med å lage nattmatt klokken 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Dagen før nyttårsaften hadde jeg akkurat levert manus til en kokebok om kokken Mona Halvorsens gate-gourmet. Som eier og primus motor bak catering-firmaet Stunt Squad, gatekjøkkenet Royal Junk og kafeen Royal Revolver, tok hun på seg oppdraget med å fore hele Grand Prix-sirkuset som inntok hovestaden i fjor, noe hun klarte med glans. Kokeboka hennes kommer på Aschehoug forlag til våren og jeg burde derfor med andre ord hatt triks om tilbereding av god mat friskt i minnet da jeg invaderte buffet-restene klokken 05.00.

Den gang ei. Det er med nattmat som med skriving av nattbok. Innholdet lar seg ikke styre. I grunnen er det hårreisende at alle oppskrifter og kokeboktips om nattmat er sånne lekre småretter og supper som krever tilnærmet null i promille for å tilberede med en viss suksess. Hvorfor er det ingen som har gitt ut en kokebok med ekte nattmat? Sånn som du spiser når du kommer ravende hjem fra byen og bare finner majones og syltetøy i kjøleskapet, smører det sammen og slenger på brøskiva som du etterpå mister i gulvet? Jeg må foreslå for Mona at hun gjør det neste gang. Er det noen som kan få sånn mat til å smake godt så er det henne.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

En av mine sterkeste nattmat-opplevelser fant sted på et femstjerners Hyatt-hotell i Hong Kong. Etter det som bare kan karakteriseres som et sosialt selvmordsoppdrag av en lysløypetur gjennom byens karaokebarer, der vi av en eller annen grunn bare ble servert whisky, gikk strømmen i topplokket midt under min svært intense og ektefølte fremførelse av Abbas Gimme! Gimme! Gimme! (A  Man After Midnight). Alt jeg husker etter det er et vagt minne om en taxitur tilbake til hotellet.

Da jeg våknet i hvite, kinesiske silkelakener neste morgen, var det til synet av mengder med størknet blod i senga. Skrekkslagen ser jeg nedover kroppen min og får øye på det jeg tror er et digert, blødende kjøttsår i den venstre sida. Rett før jeg avgår ved døden i rent sjokk, får jeg imidlertid også øye på et par poteter og litt barnaissaus mellom puppene. Jeg har aldri opplevd en lignende lettelse her i livet. Det var som å fly. Jeg hadde altså benyttet meg av roomservice og bestilt blodig biff i løpet av natta som da hadde klistret seg til kroppen mens drømmeskyggen min var ute på vift og jeg selv ante fred og ingen fare.

Så det var nyttårsaften 05.00, da jeg satt ved buffet-restene på kusine Kristines kjøkken og nøt et smørbrød med reker, brunost, tomatsild og syltetøy, at jeg bestemte meg for at i år skal det føres nattbok! Om ikke annet tror jeg selv de blodigste mareritt kan bidra til å gjøre dagene lettere. På torsdag reiser jeg til Gambia. Det er første stopp på en reise verden rundt for Tara der jeg skal møte de som drømmer. I veska har jeg en nattbok. På forsida står et sitat av Neil Gaiman:

«It is never `only a dream`, John Constantine. Here less than other places.»

Leave a Comment