Tag Archives: Mombasa

Fremtidens ferie begynner nå

Fem land i Afrika på fem uker. Kenya, Tanzania, Uganda, Namibia og Sør-Afrika. Nå på tirsdag drar jeg og Yvette på rundreise i Afrika. Men vi skal ikke på sightseeing eller safari. Vi skal møte mennesker som gjør verden til et bedre sted på uvanlige måter.

Snapchat-1325155395 Pioniirs.com er nemlig et nytt nettsted Yvette har starta som skal koble deg som turist direkte opp med spennende, morsomme og inspirerende folk over hele verden. Det er nemlig ikke bare store turistattraksjoner og bussing i flokk som gir uforglemmelige opplevelser på tur. Det gjør også møtene mennesker imellom.

Sjekk for eksempel denne minidokuen om Karate-bestemødrene i slummen i Nairobi som vi skal møte til uka. De har startet selvforsvarskurs fordi det nå er blitt utbredt å voldta eldre kvinner fordi man antar at de ikke er Hiv-smittet. Dette er opprør, motstand, feminisme og forbilder til etterfølgelse og inspirasjon.

Så trenger man å trene på Kenyaferien sin syns vi at man bør booke en time med dem i stedet for å bruke treningsrommet på hotellet. Da får man jo også trent hjernen til å lære litt om andre utfordringer enn de en selv har og ikke minst møte en gjeng steintøffe damer man aldri vil glemme.

I tillegg går pengene direkte dit de skal: Til de menneskene som gir deg opplevelsen og ikke til store turoperatører og reisebyråer.

IMG_20170313_191111_041Men bestemødrene i Nairobi er selvfølgelig bare et av mange, mange spennende prosjekter, folk og ideer om en annerledes verden vi skal møte. Vi skal treffe kvinnelige Masaier som driver egen safarivirksomhet, besøke et helt spesielt platestudio på Zanzibar, møte bønder i Namibia, kunstnere i Mombasa og fashionistas i Dar es Salaam. For å nevne noe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i tillegg skal vi seff hooke opp med gamle venner og nye bekjente som Karianne på bildet over. Hun kan dere lese om i neste utgave av Tara som er i salg 23. juni. Karianne pakket kofferten og flyttet til Tanzania etter at ektemannen døde plutselig, hun fikk kreft i begge bryst og mistet jobben. Folk som græbber livet med begge hender når det ser som svartest ut, er det fremtiden trenger!

17199113_10154875021790781_568845362_nFølg Pioniirs på Facebook her, se mer av hva folk i verden har å by på og følg våre oppdateringer fra hele reisen. Jeg skal blogge for Pioniirs hele veien i tillegg til her på Tarapi. Og dere som har hengt med meg på tur før, vet jo at det er på Snapchat @lenewikander det skjer 😉 I tillegg blir det selfølgelig Instagram og kanskje en aldri så liten fremvisning på CNN. Så her er det bare å henge med i svingene!

IMG_20170313_074603_214Lei av pakketurer og storbyferier, eller har du rett og slett verken råd eller tid til utenlandsferie i år? No problem. I sommer bringer Tarapi og Pioniirs verden til deg! Det er nemlig på tide at vi ser verden på en helt ny måte. Bli med på en drøm som kan inspirere oss alle til å bli turister på en annen måte neste gang vi skal på tur. Sees i Nairobi!

Leave a Comment

Kenyas gutte-horer

I anledning reportasjen min om Kenyas mannlige prostituerte på trykk i Tara Nr. 6 som er i salg denne helgen, inviterer jeg nye og gamle lesere med tilbake til stranden utenfor Mombasa og tankene jeg gjorde meg de dagene jeg hang med gutta der.

kenyahore 008

Mannehorene i tredje verden selger seg hovedsaklig til vestlige 40+ kvinner som er sultne på oppmerksomhet, omsorg, en følelse av makt og ikke minst sex, masse sex. Dette er et tema jeg som dere vet har blogget og ment mye om på både radio, TV og i Norske aviser da filmen «Paradise – Love» hadde premiere i Norge for en tid tilbake.

Å oppsøke disse gutta, sitte og snakke med dem, virkelig møte dem, ansikt til ansikt uten de vanlige maskene de må ha på seg, tilbringe tid med dem som journalist og vestlig kvinne uten andre baktanker enn å prøve å formidle deres side av saken til en kultur der hjemme som fortsatt presenterer kvinnelige sexturister som ofre for utspekulerte menns bunnløse pengejag, er en svært sterk opplevelse.

kenyahore 076

Men selv om kvinnelig sexturisme handler om så mye, handler det først og fremst om fattigdom. En bunnløs knapphet på materielle goder disse kvinnene tar for gitt og som mennene de kjøper, selger kroppene sine for å tilrane seg en mikroskopisk liten flik av. For på stranda i Afrika blir du ikke rik på annet enn håp.

Så kaller også strandgutta og guttehorene her i Diani det to mil lange strandbeltet for «håpets universitet». Fordi du lærer mye, men aller mest om å håpe. På en bedre fremtid, et nytt liv, en mulighet til å rive deg løs fra fattigdomslenker smidd av en økonomisk verdensorden med dype røtter helt tilbake til den koloniale slavetiden.

kenyahore 086

Jeg har intervjuet mange prostituerte i min tid som journalist – både kvinner og menn. Jeg liker å henge med horer. I hvert fall når det er helt nedpå, utenfor discotek, barer og andre salgsarenaer.

Når vi bare møtes og henger som mennesker, snakker om livet og drømmene vi har, før vi ler høyt, bråkete og hjertelig av hele driten, mest fordi vi vet at sånn en hjertelig latter, den kommer bare fra et sted langt inne i det dypeste av deg selv.

kenyahore-041-390x292

Det bor en hore i oss alle. Den som ikke erkjenner det, har helt klart aldri vært kvinne og i hvert fall ikke mann nok til å se menneskelivets harde maktstrukturer rett inn i øya. Og horing handler langt i fra alltid om sex.

Det handler om å gjøre noe du egentlig ikke vil, noe som bryter ned din integritet som menneske – av og til fordi du tror du kan, men mest fordi du må. Og alltid fordi det er noen som har så mye mer enn deg og med det også makten til å få deg til å krype.

kenyahore 087

Vi liker å tro at vårt vestlige frihetsprosjekt er vårt eget og bare vårt. I virkeligheten er det bygget på en grunnmur av slaveri, utnyttelse og utplyndring av store deler av det vi i dag kaller «tredje verden» og «utviklingsland».

kenyahore2 264

Menneskelig frihet forutsetter økonomisk frihet. Hva man enn mener om verdenspolitikken og fordelingen mellom nord og sør, er vi alle tjent med å vise litt ydmykhet ovenfor det. Bøye nakken et øyeblikk. Ta innover oss det helt enkle i det veldig store: For at noen få skal ha så mye, må mange ha så veldig lite.

kenyahore2 247

Det er rett og slett ikke rikdom nok til alle og manges drømmer må hele tiden dø for at noen andres skal leve. Når jeg snart drar fra Diani Beach for å reise ut i Tsavo nasjonalpark på safari, legger jeg igjen en liten drøm her på stranda.

Jeg slenger ut et lite håp med vinden her på håpets universitet og vet at senere, eller kanskje allerede i kveld, vil jeg og noen andre le en hjertelig latter av mitt innerste håp: At vi en dag ikke lenger trenger å være så rike, men kan klare oss med nok alle sammen.

kenyahore 070

Leave a Comment

Mitt Afrika – Jeg har ribbe i ovnen

Neste gang jeg skal ta meg fra Nairobi til Mombasa vurderer jeg å gå. Motorisert transport her i Kenya er virkelig ikke noe for pyser. Da vi endelig kom oss på en buss i Nairobi, var det til å begynne med rørende å se at busselskapet hadde slik omsorg for sine passasjerer at de til og med advarte oss mot å ta imot mat og drikke fra fremmede. Det er jo fint å vite at de ønsket å skåne oss for en potensiell død fra matforgiftning, tenkte vi…

Men den rørende følelsen varte bare til vi kom ut på motorveien og bussen begynte sin første forbikjøring av tre trailere på rekke i 160 kilometer i timen – PÅ VEISKULDEREN inn mot bushen. Da skjønte vi jo at grunnen til at de ikke ville risikere matforgiftede passasjerer var at de så gjerne ville drepe oss selv.

Bussene som kjører i ekspressrute Nairobi-Mombasa får den Al Quaida-drevne sørlandsbussen jeg har blogget om før, til å fortone seg som en ettermiddagshvil i en himmelseng. Tydelig inspirert av MTV`S «Pimp my ride», er bussene så rigga og stripynta i bling at de må være enhver gangsta`s våte drøm.

7 timers busstur endte derfor i enda en natt uten søvn. Med blanke og oppsperrede øyne så jeg døden i hvitøyet så mange ganger at jeg allerede halvveis hadde forsonet meg med at dette var slutten og sett livet passsere revy så ofte at jeg begynte å bli lei av reprisene.

Men som ved et sant julemirakel kom vi til slutt ikke bare frem til Mombasa, men også hit til Diani Beach og Villa Milele, eid av våre to gode venner Sigbjørn og Ernst som vi er her for å besøke. Det første jeg gjorde var å hoppe i bassenget, noe som igjen fikk meg til å lure på om jeg faktisk kanskje var død likevel og mot alle odds hadde havnet i himmelen ved en ren feilbooking.

Men etter noen hardt tiltrengte timer på øyet satte vi kurs for stranden og sakte begynte det å gå opp for meg at jeg virkelig er på ferie.

Og selv om det skurret litt i 35 varmegrader når Sigbjørn plutselig reiste seg fra lunsjbordet med utbruddet » Åh, gud, jeg har ribbe i ovnene, jeg må gå», så kom jeg fort inn i tropisk julestemning og satte i gang med å lage en ekte norsk snømann av sand.

Og hjemme i Villa Milele igjen, feiret vi en forsinket juleaften med vår egen Josef over grytene; den fast ansatte og rent ut fabelaktige kokken her på Milele: Mr. Joseph Karisa Kazungu. Jeg tror ikke det finnes så mange afrikanske kokker som har fått til en så god hjemmelaget surkål som ham.

Tyttebærsyltetøyet hadde overlevd den strabasiøse ferden fra gravlunden hjemme i Oslo og smakte faktisk så godt at vi nå har funnet ut at det ikke bare er jule-akevitten som bør krysse ekvator for å få den rette smaken, men også tyttisen!

Julefrosken ble høytidelig overrakt vertskapet og fikk sin rettmessige plass på treet.

Før vi satt oss ut ved bassanget og nøt ribbe, akevitt, juleøl, tyttis, surkål og hjemmebakte lefser fra lefse-Randi på Brandbu. Det smakte fantastisk!

I kveld skal vi ha stor grillfest ved bassenget med flere inviterte gjester og i morgen er det nyttårsaften på stranda. Hvis det er sånn å møte døden per buss i Kenya, dør jeg gjerne igjen!

Leave a Comment

Mitt Afrika – Det går aldri et tog

Sleng meg i veggen og kall meg Fatima, jeg er ferdig halal-slakt! Afrika byr på ingenting om ikke eventyr, særlig av det uplanlagte slaget. Sånn høvelig ti prosent muslimske og resten kristne Kenya er intet unntak. Som dere vet var jo planen å ta toget her fra Nairobi til Mombasa.

En togtur som er et døgns hinsides scenisk om enn kummerlig og upresis reise gjennom nasjonalparker som Tsavo. Nå er det 28 timer siden toget skulle gått og det står fortsatt under vann et sted i Tsavo. Vi hadde nemlig tidenes regnstorm med lyn, torden og verdens undergang her i hele går. Suck on that Maya!

Først ble toget utsatt fem timer, så fem timer til, så enda fire timer og så på ubestemt tid inntil det til slutt ble kansellert.

Nairobi Railway Station er altså ikke et sted man sitter og venter på ubestemt nattestid, selv ikke for en rimelig dårlig vant dame som meg med mange års fartstid i det aller mest våpentette av Jamaicansk ghetto. Det hjelper ikke at man har booket seg inn på deluxe-klassen, for å si det sånn.

Etter en kjapp øl i stasjonsbaren (jeg har ikke tenkt å NEVNE toalettbesøket en gang)…

…bega vi oss derfor ut på en halsbrekkende kjøretur med sjåfør John fra bar til bar gjennom Nairobi-natten i syndeflod for å korte ned ventetiden og avvente nye meldinger fra Kenya Railways. Heldigvis er Nairobis natteliv absolutely fabulous med en rekke  eksotiske, elleville, hippe, internasjonale, ubetinget afrikanske, urbane og helt unike utesteder du må på kino eller til en annen storby i Øst-Afrika for å finne maken til.

Men når du etter tredje utsettelse fra Kenya Railways begynner å bestille sickspack-shots på tilbud i Gipsy Bar – med navn som «Darth Vader» og «Blue eyed blondes!!!» med tre utropstegn etter seg i menyen, you just know it`s time to use the force, Luke!

Ellers tror du gjerne at du fortsatt er i Nairobi, men ender likevel opp i Havanna.

Så da det omsider går opp for deg at alt håp er ute for Kenya Railways og du ikke har med deg et romskip i kofferten likevel, så sjekker du seff inn på et billig hotell i horestrøket med tre køyesenger på rommet siden du er tre på tur, bare for å få litt hardt tiltrengt hvile før hjernen klarer å sette i gang med en plan B.

Så etter å ha våknet med en skallebank fra helvete selv nå i dag, har vi brukt dagen til å stresse rundt i Nairobi med en enda mer stressa sjåfør John for å prøve å elge oss inn på en eller annen buss til Mombasa, men siden det er jul er alt fullt.

Til slutt har vi likevel klart å skaffe oss tre såkalte «jumbo-plasser» på en buss John mener skal være «noenlunde trygg» og satser på å reise fra Nairobi med kurs for Mombasa en gang i natt. Adressen til buss-selskapets hovedkontor sier i grunnen det meste om hvordan man best forholder seg til både transport og livet i Afrika generelt: «Rett ved Makupa rundkjøring». Sånn ca. der altså.

Selv er jeg av den oppfatning at det ikke bare er i Afrika at livet bør leves sånn. Det er litt på utsiden av rundkjøringene og underveis at reisen blir til. Enjoy the ride! Snakkes i Mombasa.

Leave a Comment