Tag Archives: Midtøsten

Beirut-tilstander i Oslo!

Når den arabiske våren slår ut i full sommer, vil det være i Beirut at beachpartyet blir arrangert. Og sommerhiten vil være skrevet av Mashrou’ Leila som kommer til Oslo og Sentrum Scene på fredag.

dsc07430Sist jeg så Mashrou’ Leila var på en svett homseklubb i Beirut i fjor. Beirut er en av mine absolutte favorittbyer å reise til. Det finnes nesten ikke en kulere, mer allsidig, morsom, overraskende og levende by enn Beirut.

dsc07566Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

dsc07701Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

dsc07696Når det gjelder Mashrou’ Leila, har bandet møtt mye oppstandelse fordi de velger å synge om kjønn og seksualitet i en region der dette ikke anses som akseptabelt. Mashrou`Leila er derfor både helt unike i sitt slag og en liten arabisk vår i seg selv.

mashrouleila16_cover_520Beirut er nemlig også en ultrahip og happening by. Utelivet er rett og slett legendarisk med nye puber, barer og discoteker på takterrasser, i utbomba bygg og glitzy moderne skyskrapere, poppende opp og ned i et forrykende tempo.

dsc07526dsc07559dsc07668For ikke å snakke om maten! Libanesisk mat med sine friske smaker og mange Mezze; småretter hele bordet plukker fra i timesvis før de dropper hovedretten, er så godt at jeg alltid reiser hjem såpass god og trinn at jeg bare er en hijab unna the full blown voluptious middle eastern mama-look.

dsc07723På tross av både krig og uro har nemlig festen alltid fortsatt i Beirut. Den gjorde det under krigen med Israel og det gjør den nå. «Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord», har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen.

dsc07560Den verdenskjente, britiske grafittikunstneren Banksy satt derfor seff sitt bumerke på veggene i Hamra district med sin støtte til de mange syriske flyktningene i landet da jeg var der sist.

dsc07711Da hadde Libanon tatt imot nærmere 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske flyktningedebatten i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand.

dsc07643Beirut er skakkjørt, ultramoderne, krigsherjet, nybygd, gammeldags, fremtidsrettet, bakstreversk, nymotens, vakker og stygg, men først og fremst veldig levende. Så er det heller ikke det perfekte som er nøkkelen til verdensfreden, men feiringen av livet.

dsc07635Når vi sitter på en knaus i Nordsjøen og tror at lykken er at alle blir like, enten ved å spise svinekjøtt, drikke seg drita eller nekte flere folk adgang til festen, er det på høy tid med litt Beirut-tilstander i Oslo. Sees på Sentrum Scene!

Leave a Comment

Å vente på en varslet revolusjon

Forbausende mange vesteuropeere som aldri har vært i Beirut, har både sterke forestillinger og meninger om byen. Ingen av dem stemmer.

DSC07430Alle på min alder husker krigen, kapringene, Hizbollahs mujahedin. Jeg var selv på jobb som journalist med Hizbollah i Bekaa-dalen da konflikten med Israel eskalerte igjen på 90-tallet. Gerjilakrigføring er ikke noe for pyser. Nå har Hizbollah mistet flere geriljasoldater i krigen mot IS i nabolandet Syria enn de noen gang mistet i krigen mot Israel.

I dag har Libanon snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske debatten om å ta imot 8000 i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand enn sett hjemmefra.

DSC07510Men i Beirut fortsetter festen. Det har den alltid gjort. Den gjorde det under krigen og den gjør det nå. Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord, har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen. Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

DSC07559Men Beiruts moderne historie er også en korrupsjonshistorie. Her jeg sitter på en fortauskafe i det pulserende Hamra District, er soldatenes nærvær i Beirut igjen påtagelig. I morgen lørdag er det varslet den største demonstrasjonen i byen på mange år.

DSC07531Opptøyene har eskalert siden søppelkrisen ble et faktum i juli år og dreier seg kort oppsummert om at politkerne skimmer over 100 USD av prisen for hvert tonn fjernet søppel – med det resultat at folk har protestert og hele infrastrukturen brutt sammen.

Lørdag skal det demonstres i regjeringskvartalet her og ved alle Libanons ambassader ute i verden. En person er allerede drept i tidligere demonstrasjoner og mange er skadet. Flere vil det nok bli. Vestlig presse presenterer det som noe i retning av spiren til en revolusjon i dragsuget av den arabiske våren.

Libaneserne selv smiler og og sier: «Welcome to our very small revolution» når vi spør dem om hva de forventer blir resultatet av lørdagen. Business as usual i Beirut altså. Som i natt da vi var på en gedigen, ulovlig pop-up homseklubb og danset oss silende svette til arabiske hitsongs sammen med rundt fem hundre lokale bøgs. En opplevelse for livet.

DSC07568Det er nemlig det som er det Beirut jeg kjenner og elsker. Ingen steder i verden føler jeg så intenst på den menneskelige viljen til å leve. Og da snakker jeg ikke om å overleve, men å virkelig leve med sprut, gnist og fyrverki mens dommedag og slutten på alt, konstant spøker i det ikke så fjerne.

Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Beirut. Og det er altså ikke kun fordi jeg vokste opp i Bodø som barn og vår lokale hipsterbar rett ved hotellet her i Hamra heter det samme.

DSC07526Og enda har jeg nesten ikke nevnt menneskene, maten, musikken, fargene, luktene, smakene, havet og fullmånen som hang sprekkferdig over byen i natt, men det får vente til senere.

I morgen er det altså meldt lettskyet revolusjon sånn fra 18.00-tiden og utover her i Beirut. Ære være libanserne for å gi korrupsjonen en på trynet. Tilpasningsdyktig er en ting – å være en pushover noe annet.

Vi er invitert på takterrassefest der vi skal danse til solen står opp mens revolusjonen brenner ut i gatene under oss. For det er først når festene dør at alt håp er ute.

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment