Tag Archives: Meg Ryan

Jeg vil takke akademiet…

Natt til mandag satt jeg oppe helt til klokken seks om morgenen for å få med meg hvert eneste pompøse sekund av Oscar-utdelingen i Lala-land. Det begynte jo som vanlig med kjolene på den røde løperen. Det er nesten gøyest. Pålogget slarvegruppa mi på Gaysir.no hadde både jeg og nettvenninne Nyn skarpladde tastaturfingre klare for å dele ut spydige kommentarer om bekledingen til de tynne, glamorøse og rike.

Selv så jeg ut som en million dollar i meget godt brukte sedler der jeg lå og dvergflodhest-velta meg meg på sofaen i utvaska joggebukser, slåbrok og kanintøfler. Men det forhindret meg seff ikke fra å mene at Angelina Jolie så ut som ei utsulta luksus-hore der hun sto og delte ut pris med beinet demonstrativt stukket ut av kjolen!

Meryl Streep var det store samtale-emnet på nett hos oss. Nominert for gud vet hvilken gang har hun jo ikke vunnet Oscar mer enn to ganger og ikke siden 1983. Men så vant hun jo endelig i natt og leverte kveldens aller mest fabelaktige takketale. Det var tårer, henvisning til døde kolleger med blikket mot himmelen og et kast med armen i samme retning, ektemann og verdien av vennskap i livet – samt selvfølgelig en svulstig og generell takk for en fantastisk karriere. Endelig! Endelig fikk hun brukt alle de takketalene hun har hatt liggende klare, men aldri fått benyttet.

Før Oscar i år vurderte faktisk Meryl å gi ut bok med sine ubrukte takketaler siden hun mente de var altfor gode til å gå til spille. En strålende ide! Og da den norske kortfilmen Tuba Atlantic ikke dro hjem statuetten likevel, ble jeg inspirert til å gjøre det samme. Det er altfor lite takketaler i livet! Jeg mener seriøst: De skuespillerprestasjonene vi hverdagsmennesker avleverer på jevnlig basis er jo flere Oscar-statuetter verdig! Etter å ha våknet langt utpå dagen mandag, trakk jeg derfor i nye, imaginære og litt mer Oscar-vennlige kanintøfler og skrev min egen takketale til livets akademi.

– Åh, guuuud, dette hadde jeg ikke ventet! (Innlagt hikst, prøv å presse frem en tåre hvis mulig).

– Jeg vet altså ikke hvor jeg skal begynne, men jeg må i hvert fall få takke akademiet for anerkjennelsen av mine prestasjoner de gangene jeg har vært så travel om morgenen at jeg har løpt etter bussen med håndkle på hodet og likevel diskret klart å dra det av meg og late som ingenting under et helt møte mens jeg så ut som en hybelkanin på håret! (Slå ut med armene, gestikuler mot hodet og smil kokett – litt humor er viktig sa jo Tom Hanks til Hallvar Witzø bak Tuba Atlantic).

– Jeg må også få takke for at dere har sett mine umenneskelige anstrengelser rundt utallige middagsbord og bardisker når folk, men mest fe, har lirt av seg sine verdensanskuelser og livsangst basert på VGs siste oppslag om svineinfluensa, bedervet kjøttdeig, eller en kvinne observert i Niqab på Karl Johan. Det er fantastisk å endelig motta anerkjennelse for min evne til å holde pokerfjes av hensyn til husfreden og velge mine kamper med omhu! (Bukk lett mot publikum her).

Som singel må jeg selvfølgelig også takke for hederen dere nå gir meg for min evne til enkelte ganger å fake en fabelaktig orgasme – langt bedre enn Meg Ryan i filmen When Harry Met Sally – bare for å bli kvitt et gnagsår av en one-night-stand som overhodet ikke ønsker retningsbeskrivelser mens han strever med å lese kartet opp-ned og insisterer på å kjøre meg lukt inn i Sahara når jeg gjentatte ganger har prøvd å peke ham i retningen av Amazonas.

Jeg er også grepet over at jeg nå endelig anerkjennes for mine prestasjoner ovenfor barnefamilier ombord på fly da jeg utallige ganger har klart å unngå både å kapre flyet og utøve vold mot samtlige av verdens fremtidige despoter under åtte år som har løst billett til en slik maraton-forestillling over Atlanteren som den jeg hadde til New York i fjor for eksempel.

Aller mest rørt er jeg selvfølgelig likevel over å motta denne prisen for min evne til å beherske meg alle de gangene jeg selv bare har lyst til å legge meg ned på gulvet som en trassig og illsint fireåring i et møterom, på gata, eller kanskje aller helst på morgenbussen, slå med hendene og rope «Neeeeei» før jeg skriker «Jeg vil ikke!»

Takk! (Husk slengkyss mot publikum mens prisutdelerne dytte-går deg av scenen og pausemusikken spiller høyere og høyere).

Se bilder av flere skuespillerprestasjoner på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment