Tag Archives: mammografi

Posttraumatisk brystkreftsyndrom

Jeg har jo snakket mye om senskader etter brystkreftbehandling både på bloggen og i media generelt, men det er en potensielt livsfarlig bivirkning jeg har glemt å nevne.

Jeg er ikke av dem som er aller hardest angrepet siden jeg i grunnen alltid har levd livet på halv tolv med tunga ut av vinduet, men nettopp derfor får jeg også anfall når jeg aller minst aner det.

20160820_180139 (1280x960)Posttraumatisk brystkreftsyndrom er en akutt følelse av «jag vil tacka livet», kombinert med en opplevelse av at nå må jeg faen drøske meg levet i nuet, nå må jeg oppleve noe her, carpe diem, kick some ass. Og man får gjerne utbrudd i forbindelse med kreftkontroll.

thumbnail_20160817_121732Så etter at jeg hadde vært på mammografi forrige onsdag fant jeg det helt naturlig å fly direkte til Arendalsuka for å debattere helsevesenet på TV før jeg satte kursen direkte til Københavns gatefester under Priden der.

20160818_151523 (1280x960)Og det var seff rett etter at jeg hadde ladet opp til kontrollen med å skrive en kronikk for NRK der jeg tok til orde for å deportere alle menn fra Europa.

Bare sånn at jeg skulle være helt sikker på å få noen hundre meldinger og drapstrusler fra menn som kalte meg «feministisk sugge» for å komme i den rette stemninga liksom. Man må jo sette sine spor i verden!

20160820_180135(0) (960x1280)Men når du har pust som en stranda hval, hetetokter som Vesuv i utbrudd, muskler som en glassmanet, to prolapser i korsryggen og lider av periodisk flatulens, kjenner du virkelig at du lever når du har en halvtime på å rekke flyet til Køben.

Og når du står i Security helt lilla i trynet og ser ut som du er angrepet av Ebola mens du drypper svette ned på bagasjen til livredde medpassasjerer, må du selvsagt slippe en skrallende promp når sikkerhetsvaktene plukker ut akkurat deg til tilfeldig kontroll. Ja da kjenner du på carpe diem skal jeg bare si deg!

IMG_20160820_180659 (1280x1280)Men så… En parade, to gatefester og en nærmest dødelig dose pastellfarga shots servert av fetisj-servitører senere…

Snapchat-2441686754816245882 (720x1280)Så sitter du der dekket i glitter og svette…

Snapchat-689702336017077311 (720x1280)Og tenker at jaggu var det flaks at du overlevde dette også. Selvpåført akutt livslykke er ikke noe for pyser!

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

Mammografi og andre grafiske uttrykk

Fy faen i innerste satans helvete som jeg hater kreft og kreftkontroller! Sånn, det var godt å få det ut. Ikke før hadde jeg landet etter ti fantastiske dager med Eurovision i Wien, bar det rett til Aleris for toårs kreftkontroll og mammografi.

Ullevål har flagget ut denslags til private aktører for tiden så da ble det et kvalmende gjensyn med kreftklinikken der jeg først fikk diagnosen.

DSC05500Bare synet av den korridoren fikk magen til å vrenge seg og alt kom tilbake som et slag midt i trynet. Hvordan bestis Turi satt på den stolen og ventet mens jeg gikk inn. Hvordan hun sa «slapp av, det er sikkert bare en godartet cyste». Hvordan ansiktet hennes så ut da jeg kom ut igjen og ristet på hodet mens tårene rant. Hvordan jeg var helt sikker på at jeg snart skulle dø.

aleris2 014Men så skulle jeg altså ikke dø. Ikke da. Ikke enda. Om en ukes tid får jeg svar på mammografien og om de trenger å ta eventuelt ytterligere prøver, men det kjennes bra, jeg har ikke merket noen endringer og jeg er vant til å leve med døden innabords nå.

berlin3 008Dø skal vi alle, men for noen føles det kanskje mer akutt enn for andre. For oss med en kreftdiagnose og påminnelsen om den gjennom årlige kontroller, er det nok slik. Men jeg kan ikke dvele ved døden, da blir jo livet helt uutholdelig. Jeg velger derfor heller å bruke døden som en påminnelse om å leve.

DSC05504Også teller jeg fremskritt. Fra da jeg for et år siden på denne tiden var så stiv i kroppen av Tamoxifen-behandling at jeg ikke kom meg opp fra gulvet igjen etter å ha bøyd meg ned på knærne og måtte ringe en venn for å få hjelp.

Fra jeg i fjor ikke klarte å gå til butikken og hjem igjen uten å sette meg ned og hvile. Fra jeg var så blåst i skallen av cellegift at jeg knapt klarte å tenke en sammenhengende tanke, til jeg i dag bare glemmer enkelte vanlige ord. Fra å være livredd for kreften til å kjenne den godt og vite hva som kommer hvis det verst tenkelige skulle skje.

cellegift 028Jeg har trent og jobbet meg opp sakte, men sikkert gjennom beinharde økter i Tøyenbadet med ett mål for øyet og det var å klare ti sinnsyke dager med Grand Prix i Wien uten å kollapse fullstendig. For mange virker Grand Prix kanskje som et tullete mål, men for meg var det som å løpe New York Maraton. Og jeg klarte det!

DSC05458Alle får sette sine egne mål, men jeg vil at dere som står midt oppi det nå, skal vite at det blir bedre. Ingenting blir helt det samme igjen, men du lærer deg å takle det, leve med det, smile, le og bare tenke på tull og moro igjen.

Sakte, men sikkert klarer de fleste av oss å jobbe kroppen på plass igjen også. Jeg er langt i fra i mål enda, men det går veien og det er det viktigste. En kontroll av gangen. Livet med døden innabords er faktisk slett ikke det verste man har.

Leave a Comment

Foreløpig kreftfri

Det er en enorm påkjenning å gå og grue seg til brystkreftkontroll. I hvert fall den første kontrollen etter endt behandling sånn som jeg har hatt de siste dagene.

De første årene er slike kontroller halvårlige så jeg håper virkelig jeg får litt rutine på dette også etter hvert, sånn som jeg fikk det med både cellegift og ståling.

IMG_0156Angsten for tilbakefall blir nok aldri borte, men jeg håper jeg lærer meg å leve litt bedre med den enn jeg gjør nå. Denne gangen var jeg nemlig et emosjonelt vrak.

Jeg merket vel egentlig ikke hvor på tuppa jeg hadde vært før det var over og den etterlengtede beskjeden kom: Foreløpig kreftfri, ingen tegn til nye svulster.

Da jeg satt i cellegiftstolen for noen måneder siden og drømte om denne dagen, så jeg for meg vill jubel og gledestårer. Sånn ble det ikke. Jeg kjente meg bare utrolig sliten og veldig, veldig lettet over at det nå er seks måneder til neste gang.

IMG_8027Jeg kaller det livet med døden innabords. Det er det jeg må lære meg å leve med. Men det må vi jo egentlig alle. Selv om egen dødelighet kanskje kjennes litt mer akutt med en kreftdiagnose innabords, så skal vi alle dø og de aller færreste av oss vet når.

Den beste medisinen mot dødsangst er folk du er glad i. Så i går feiret jeg med en stille øl og noen av de jeg elsker aller mest. Da trenger man ikke si så mye, men klarer seg lenge med å bare være. Sammen.

Vi snakket om en kamerat av oss som døde i pinsen. En uke etter sitt eget bryllup. Plutselig. Bare 32 år gammel. Vi gråt for ham og vi gråt for ektemannen hans som sitter igjen alene.

Og da jeg lett sjanglende og stuptrøtt gikk hjem i natten over gravlunden her jeg bor, tenkte jeg at livet med døden innabords faktisk er veldig fint. Det er jo det eneste livet vi har. Og tar man det på alvor, blir man mer uredd også.

For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!

 

 

Leave a Comment

Mamma Mia for en mammografi

Hva skal vi egentlig med bryster? Urgh. Jeg er så lei! Og med «vi» mener jeg i hvert fall oss frivillig barnløse som ikke trenger dem til å ale opp avkom i spedbarnsfasen.

Hadde det vært opp til meg kunne de fjerna begge disse fettposene foran på kroppen min for godt. De skaper bare problemer! Nå er jeg i gang med første kreftkontroll etter endt behandling og begynte med mammografi i går.

IMG_0156Til uka er det blodprøver, time hos kreftlegen og opplesing av den endelige dommen: Er jeg blitt kreftfri eller har faenskapet overlevd operasjon, cellegift og radioaktiv stråling?

I mellomtiden kan jeg kose meg med konsekvensene av sistnevnte. Puppen min har nemlig fått massive stråleskader, noe som medfører vond, kløende, hoven og hard hud.

Siden nesten alle som har med brystkreft å gjøre på kreftsenteret til Ullevål var på seminar i går, endte jeg derfor opp hos en onkolog som var ekspert på tarmkreft.

Men selv om den møllspiste puppen min til forveksling kanskje kan ligne på en tarmtott akkurat nå, velger jeg nok å avvente ekspertrådene fra brystkreft-folka når de er tilbake neste uke.

IMG_0152Noe sier meg nemlig at fuktighetskremen og saltvannsoppløsningen tarmeksperten anbefalte, ikke vil bidra til særlig forbedring av brystet. Jeg trøster meg likevel med at hun sa at huden vil bli bedre med tiden siden det fortsatt er såpass kort tid siden jeg ble strålet sist.

De fleste tilbakefall av brystkreft skjer de to første årene etter endt behandling så jeg går med hjertet i halsen og veska full av sykehuspapirer for tiden.

Det føles litt som å henge i løse luften mens du slår hjul. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gjennomgå det helvete en kreftbehandling er, selv om jeg jo nå vet at det er til å leve med. For leve må du og leve vil du.

IMG_0148Det er det jeg tenker mest på nå når jeg igjen vandrer hvileløst rundt og venter på prøver i Ullevåls korridorer: Livet. Ikke ta det fra meg!

Så kom dere til mammografi alle som èn der ute. Og unnskylder du deg med at det er så vondt og ubehagelig og ekkelt, kan jeg love deg at det er peanuts i forhold til livet med stråleskader og kreftdøden innabords!

En moderne mammografi er over på et par minutter som dere kan se her i filmen Xenia Villafranca har laget fra min siste runde på Ullevål. Kryss fingrene for meg til den neste!

 

Leave a Comment

Fuck tante Augusta!

Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.

Jeg heter Lene Wikander og jeg har kreft. Jeg fikk det i går. Det vil si, jeg har nok hatt det en stund, men i går fant de den. I brystet. Det venstre. Et team av leger, radiografer og en mammografimaskin på det private kreftsenteret Aleris i Oslo halte og dro, presset og reiv i puppene mine helt til de måtte si det som det var:

Vi skal ikke lyve for deg. Vi skal være ærlige. Dette ser ikke bra ut. Du har det som ser ut til å være en ondartet svulst i venstre bryst.

aleris 003

Når de sa det lå jeg i et ganske mørkt rom. På ryggen. På en polstret benk. Jeg hadde ikke pute og i den stillingen uten pute får jeg alltid en sånn snorkerefleks selv om jeg er våken. Jeg liker ikke å ligge flatt på ryggen uten pute. Det kjennes som jeg skal kveles.

Han ene som sa det hadde briller og lignet litt på Derrick. Hun andre som sa det lurte på om jeg var veldig travel på en fredag. Om jeg kunne vente til neste undersøkelse litt senere. Om det var greit at helgestarten ble litt utsatt denne gangen?

Jeg tenkte at hun enten måtte være fryktelig dum eller i slekt med Tårnfrid så jeg bare snorket at joda, det hadde jeg nok tid til, kreft var ganske høyt på prioriteringslisten min denne helgen. Og så spurte jeg Derrick om det var greit at jeg satte meg opp mens vi pratet sånn at jeg slapp å ligge der å snorke så fælt. Joda, sa Derrick, det var greit. Og så spurte jeg ham om jeg skulle dø.

aleris 001

Neida, sa Derrick, du skal ikke dø. Ok, sa jeg. Det passer også veldig fint. Og så begynte Derrick å forklare masse greier om lymfene på sånn babyspråk siden jeg ikke hadde hørt ham så godt første gangen han sa det fordi jeg var mest opptatt av å ikke snorke eller kveles. Han sa sånne ting som at «hvis sykdommen setter seg i lymfevevet».

Så sa han at jeg etter alt å dømme har gode prognoser, at de mest sannsynlig ikke trengte å fjerne brystet mitt helt og da sa jeg at brystene måtte de gjerne fjerne hvis det var nødvendig, det spilte ingen rolle, jeg har hatt bryster ganske lenge, jeg vet hvordan det er, nå kan jeg helt sikkert klare meg uten bryster en stund.

Men da ble Derrick veldig sjokkert og så lenge på brystene mine der jeg satt på benken med bukser og støveletter på mens brystene mine hang der foran ham. Jeg har veldig store bryster. De synes veldig godt når de henger sånn uten BH eller bluse på. Derrick likte tydeligvis brystene mine. Han syns det var veldig sjokkerende at jeg kunne tenke tanken på å bare fjerne dem sånn.

aleris 002

Og så gikk jeg og bestevenninnen min Turi som fulgte meg, ut og satt oss i bilen og ventet på neste undersøkelse. Vi drakk vann og røyka. Det var litt kaldt så vi orket ikke å ha vinduene åpne så lenge. Til slutt kunne jeg nesten ikke se ansiktet til Turi inne i bilen og da vi åpnet bildørene for å gå inn til neste time, snudde noen seg fordi de trodde at all røyken som veltet ut skyldtes brann. Neida, det brenner ikke, sa jeg og gikk inn.

Og etter det gikk jeg og Turi hjem til henne og drakk oss fulle og skrev en kick-ass handlingsplan for det neste året med operasjoner, cellegift og stråling som vi kalte «Fuck tante Augusta». Hun var kusina til oldemor Antonette i Grimstad. Hun «la seg til» som de kalte det den gangen. Hun var sur og lei av livet for hun syntes ikke at livet var noe gøy så hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år.

 

Leave a Comment