Tag Archives: Mali

Mitt Afrika, ditt Afrika, vårt Afrika

Jeg husker godt mitt første møte med Jerusalem. Det må ha vært tidlig nittitall og jeg sto foran den vakre gravkirken på Golgata. De fleste av verdens kirkesamfunn hadde fått tildelt sin del av kirken, men de Etiopiske ortodoksene munkene måtte ta til takke med en plass på taket. Jeg glemmer aldri synet av de kappekledde, mørke munkene mot den blå, Israelske himmelen. Jeg vinket. De vinket tilbake.

Inne i gravkirken husker jeg hvordan jeg ble overveldet av røkelse, gull, høytid, lys og mørke. Hun som presset seg inn i den lille åpningen til Jesu grav og kastet seg ned mens hun gråt: Eli, Eli, lama sabaktani. Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.

Jeg husker jeg tente et lys. Jeg var i sorg etter å ha mistet min yngste søster i selvmord. Jeg husker jeg kjente at jeg falt på kne, sånn inni meg, stille, uten at noen kunne se det. Jeg husker jeg bøyde nakken.

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke en gang på gud. Det er menneskene som rører meg når jeg besøker overjordisk vakre, hellige steder som gravkirken i Jerusalem og nå det nye Jerusalem her i Lalibela.

Elleve kirker hugget ut i hel stein på 1100-tallet for troende Etiopiere som mener de har voktet Paktens Ark siden den ble reddet fra tempelet i Jerusalem av Menelik, sønn av Kong Salomon og dronningen av Saba, da Babylonerne angrep.

Dronningen av Saba var Etiopier, det tror de bestemt. Og Arken, den bæres bare ut av kirken en gang i året, dekket av gullbrokade og prestelige paraplyer under den religiøse høytiden Timkat som vi feiret her i Lalibela i år.

Da jeg sto der i mengden av troende under Timkat. Da de løp mot det hellige vannet prestene velsignet for å kjenne det mot huden og motta velsignelsen de tror så sterkt at det gir…

Da jeg vandret gjennom de mørke hulene, tunnellene, grottene og kirkene som utgjør Lalibelas nye Jerusalem. Da jeg møtte blikket til den første munken i prosesjonen som bar opp Paktens Ark fra mørket der nede til lyset der oppe…

Da jeg hørte prestene mumle stille bønner på oldtidsspråket Geez som ingen andre enn hellige menn lenger kan lese…

Da jeg så andakten, troen, desperasjonen, gleden og den totale overgivelsen i de troendes ansikter i denne helligste av hellige byer…

Da jeg sto og betraktet de mange tusen mumifiserte skjelettene til pilegrimer som har kommet hit for å dø på hellig grunn…

Da kjente jeg at jeg igjen falt på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kunne se det. Jeg falt på kne for menneskene. Menneskene som kan skape slike hellige byggverk, slik en kraft gjennom tro, slike mysterier, slike ritualer, slike historier som fyller generasjon etter generasjon gjennom tusener av år, bare ut i fra egen vilje og evne til å prøve å sette verden i system, prøve å skape mening i det meningsløse, prøve å lage orden av kaos.

Menneskets evne til å strekke seg, til å gjøre det umulige, til ikke bare å drømme om, men også prøve å skape paradis, til å ville det gode. Og til å feile. Igjen og igjen og igjen. Men likevel til alltid å reise seg og bygge på nytt hver eneste gang.

Menneskene som begynte sin vandring her i Afrika, i Etiopia, rett opp i dalen der de fant Lucy i 1974; det første mennesket som gikk på jorden for 3,2 millioner år siden. Lucy som nå har kommet hjem til Etiopia etter å ha vært på utstilling i USA i seks år. Lucy som er mor til oss alle. Lucy som er fra Afrika.

Afrika som nå er i ferd med å reise seg igjen etter flere århundrer med kolonisering, slaveri og utplyndring. Afrika som har så mye å lære oss hvis vi bare vil lytte. Afrika som trenger tiden vi allerede har hatt til å reise seg. Afrika som fortjener at vi er tålmodige. Afrika som er så sterkt, så stolt, så rikt og så undervurdert av oss som ikke lever her.

Når jeg nå skriver mitt siste blogginnlegg fra årets store Afrika-tur, er det mens norske myndigheter innkalles til storslagne middager og hastekonferanser med vestlige kolleger på verdens beste hoteller for å finne en «løsning» for bedre å sikre norske, økonomiske interesser i Afrika i kjølevannet av angrepet på Statoil i Algerie.

Samtidig sier Siv Jensen, leder for et av Norges største partier at «Norge kan ikke sitte og vente på en bønn om hjelp, vi må vise at vi er villige til å bekjempe islamistene i Mali» og tar til orde for enda en militær intervensjon. Jeg sier «enda en» fordi militære intervensjoner er noe av det Afrika kan mest om.

Det post-koloniale Afrika ser ikke alltid så mye bedre ut enn det koloniale når Afrika må forholde seg til et Europa som ikke bare krever at Afrikanere på flukt der, skal danse etter vår pipe, men at de også skal fortsette å danse i sine hjemland. Hvordan våger dere?!? Hvem tror dere at dere er?

Jeg sier som Lars Mjøen i et sikkert altfor lite lest innlegg i Aftenposten forleden: «Vi kan ikke bombe hver gang noen gjør noe vi ikke liker. Hvis vi ikke kan stole på at de lokale myndighetene ivaretar våre interesser i utlandet, får vi slutte å ha interesser der.»

Samtidig ber jeg en bønn her jeg sitter på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kan se det. En bønn for menneskene, for Afrika og for alle de som aldri lærer, aldri vokser, men gjentar historien igjen og igjen fordi paradis for dem ikke lenger er noe å strekke seg mot, men noe de skaper med pengene de tjener på andres arbeid og ressurser hver eneste dag.

En bønn om at de også en dag skal lære seg å knele.

Leave a Comment