Tag Archives: lykketyranniet

Nakensjokk og annen adventskos

Jeg vet jo at enkelte overstimulerte nordmenn føler seg like forsømt som et adventslys på julaften nå i denne bittersøte førjulstid, men det gjelder i hvert fall ikke meg dette året. Med første søndag i advent coming up, har jeg allerede ringt julen inn med både bjeller, julebord og full frontal nudity.

Det begynte med at jeg ble blæsta naken over tre ganger to meter projector-skjerm på Taras julebord.

julebordtara 009

I anledning utdelingen av årets Tara Awards der jeg ble tildelt den høythengende prisen som årets bloggheltinne, flesket nemlig redaktør Torunn i gang med en billedkavalkade over året som har gått. Midt i ribba fikk derfor frilansere, fotografer og innleide kostholdseksperter dette som garnityr til julebribba:

DS7_6072

Jeg var jo på dag fire etter siste cellegift så jeg hadde jo tatt kvalmepillene mine og hadde ingen problemer med å få ned hele fire biter ribbe ettter dette, men jeg merket meg at Taras kostholdsekspert og en av årets andre prisvinnere; Fedon Lindberg, smilte svært tappert da vi skulle avfotograferes sammen etterpå.

julebordtara 018

Men vi driver ikke med nakenhet for nakenehetens skyld her i Tara – ikke en gang på julebord. Og midlertidig dement som jeg har blitt av denne kreftbehandlingen, var det nesten et sjokk å få med seg alt redaksjonen husket at jeg har gjort i år.

julebordtara 015

Ikke bare har jeg stilt naken i både Tara og på dagbladet.no, jeg har også rukket å bli portrettintervjuet av Magasinet med viktig taletid om hvorfor jeg mener livet ikke er for pyser. Jeg har gjestet Dagsrevyen og Lindmo samt en rekke radioprogrammer med samme agenda.

Jeg har startet en ny, fast spalte i Homo-blekka Blikk til fremme av et fargerikt og fruktbart fellesskap og gjort et kraftig anslag mot det nasjonale lykketyranniet med den mest delte kronikken på NRK Ytring i sommer. Alt i alt et effektivt år for gravlunden gategerilja, noe jeg så all mulig grunn til å feire i går.

vidarjul13 003

Nå holder jeg riktignok ikke så mange timene av gangen siden cellegiften fortsatt ikke har sluppet helt taket, men med god planlegging klarte jeg også å få med meg den tradisjonsrike tilstelningen når verdens herligste Vidar Bigboy pyntet homsepuben London til jul i går.

vidarjul13 025

Så blir det ikke jul i år, vet ikke jeg! Årets gave fra meg til dere må likevel bli en påminnelse om at jeg i 2013 bare har gått for halv maskin. Det blir i 2014 jeg virkelig setter inn støtet. Se opp for harde pakker! 😉

Dere kan se flere bilder fra Taras julefest og pyntingen av London Pub på Tarapi sin Facebook-side her. Riktig god adventstid til dere alle.

Leave a Comment

TV-livet er ikke for pyser!

Hvis noen av dere der ute skulle drømme om å komme på TV i beste sendetid, må jeg bare advare om at det kan være svært belastende for blodtrykket og den generelle psyken. Fordelen er seff at du får sagt det du vil si til veldig mange, men er du middels nervøst anlagt som meg, er det bare så vidt!

bilde(4)

Da jeg gjestet fabelaktige Lindmo nå i helgen var jeg i hvert fall døden nær før jeg skulle inn i studio. Kamera, publikum, mikrofoner, hjælp! Heldigvis ble jeg veldig beroliget av hysterisk morsomme Lene Kongsvik Johansen som jeg ble sittende i studio med og som var minst like nervøs som meg.

bilde(3)

Det hjelper veldig at noen du beundrer og ser opp til for sitt fantastiske talent, viser seg like menneskelig som deg selv. Og jaggu tror jeg ikke at jeg klarte å stotre frem noe av det jeg mente det var viktig å få sagt midt i taco-tiden også.

bilde(6)

Da får det ikke hjelpe at jeg samler vann som en kamel i Kalahari på denne cellegiftkuren og ser ut som en strandet hval på alt av kamera for tiden: Livet er ikke for pyser og ikke for selvopptatte og forfengelige småhval heller.

Lesberidags 054

For det var i hvert fall det jeg prøvde å få frem: Vi er besatt av lykke her på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den umiddelbart repareres.

Det blir løgnaktig når man setter opp kunstige dikotomier som enten – eller, liv og død, seier eller tap, lykke eller ulykke. Livet er både og. Å prøve å fremstille det som noe annet er menneskefiendtlig og skaper bare økt lidelse og unødvendig forventings- og prestasjonspress.

For ikke å snakke om hvor uverdig dette lykkejaget egentlig er når man tenker seg litt om. Vi er mennesker. Vi skal leve og vi skal dø. Å ta det innover oss på en ærlig måte, tror jeg fører til økt livskvalitet.

bilde(5)

Dessuten kan du ikke dø av å velte deg litt rundt på TV selv om alle ikke blir like begiestret. Det kokte med tilbakemeldinger på Twitter i går, men selv falt jeg for denne fra @katrinefylling da jeg entret skjermen: Kan vi være sikre på at det der er en dame? #lindmo

Jeg kjente at min indre mann rødmet i glede over å bli sett og validert og vet at han kommer til å flire godt av dette de neste dagene her jeg kommer til å ligge rett ut på sofaen. På mandag er det nemlig opp på statsparykk-catwalken til Ullevål igjen og motta neste dose cellegift.

Så takk til både Katrine og alle dere andre for morsomme, inspirerende, fjollete, fine og kloke tilbakemeldinger: Livet er ikke for pyser!

Lesberidags 060

Leave a Comment

Ingen armer, ingen kake

Jeg fikk et kraftig google-tilbakefall forleden etter siste samtale med kreftlegen min og etter det har jeg sant og si vært ganske deprimert. Vi snakket om den videre behandlingen etter cellegift og stråling: Fem år på anti-østrogener og det var seff bivirkningene av disse jeg mot bedre vitende begynte å google.

I tilleggg til den sinnsyke utslittheten de kaller fatigue som du pådrar deg av cellegiften, leste jeg om benskjørhet, økt risiko for underlivskreft, blodpropp, tørre slimhinner, hetebyger og generelle ubehag forbundet med overgangsalderen som disse tabelettene induserer.

Fem tastetrykk senere satt jeg derfor i sofaen med et levende bilde av min nærmeste fremtid som utslitt olding med kreft i dåsa som jeg seff aldri mer kunne benytte til moro siden den også hadde tørket helt inn.

takforti 082

Selvfølgelig i full hetetokt-flashende gallopp over gravlunden, der jeg fikk min første blodpropp ved benken jeg vanligvis pleier å hvile på fordi alt stresset allerede har festet seg i den snart beinskjøre korsryggen min. Der ble jeg så hentet av ambulansen for å dø singel og alene uten så mye som et eneste barn programforpliktet til å sørge over meg.

Oh lykke. Og da jeg i tillegg dukket opp på Dagsrevyens lørdagsmagasin i går, oppblåst, feit og bleik som jeg blir av denne cellegiften, for å snakke om nettopp lykken, ble selvmedlidenheten total og eneste lyspunkt det faktum at det spilte jo ingen rolle om dåsa tørket inn da ingen med synet i behold kunne finne på å frivillig undersøke akkurat det noe nærmere.

Derfor var det så utrolig deilig å dra på fest til inntekt for ti skolejenter i Etiopia og tenke på noen andre enn meg selv i går. Selvopptatthet er helt klart den verste bivirkningen av en kreftdiagnose som legene aldri forteller deg noe om.

takforti 114

Sammen med konfransier Hannah Wozene Kvam og initiativtaker Bjørg Sandkjær, nøt jeg derfor en deilig aften med fokus på hjelpeprosjektet «Tak for ti» som du kan lese mer om på Facebooksiden vår her.

Det jeg imidertid ikke var forberedt på, var at det var kveldens underholdning som skulle røske meg ut av den selvmedlidende hengemyra og få meg til å finne tilbake til meg selv.

Tilbake til hun som gir faen der faen må gis, hun som vet at selv bleikfeite dvergflodhester får seg stelt hvis de virkelig vil. At det å være elsket og å elske, verken begrenser seg til barn, familie eller andre sosialt akseptable kjærlighetsforhold.

Og ikke minst tilbake til vissheten om at alle dør alene uansett hvor mange de har rundt seg og at det i det faktum ligger en voldsom styrke til liv.

takforti 104

Stand-up, eller «sit-down»-komiker  som han kaller seg, skuespiller og danser (!) Sebastian Tjørstad blåste meg fullstendig av banen. Født uten armer og bein er han den morsomste, mest livsbekreftende, sylskarpe, ironiske og drepende poengterte livssatikeren jeg noen sinne har sett sitte på ræva.

Jeg kjente tårene sile fra øynene samtidig som jeg smilte, lo og klappet da han fortalte om foreldre som våget å stille krav, sa de ikke kom til å gidde å bære ham hvis han ble for feit av alt sukker og godteri han ville spise som liten, og kylte ham ut vinduet og ned i svømmebassenget mens sjokkerte naboer ville ringe barnevernet.

Sebastian er nå aktuell med forestillingen «Styrtet Engel» på National Theateret og sier han drømmer om å gjøre sit-down, foredrag og inspirere en hel verden. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han vil klare. Denne fyren er livsmot – om ikke på to bein – så i hvert fall på en snerten, liten stump! Takk, Sebastian: Livet er ikke for pyser!

Leave a Comment