Tag Archives: livet

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Skranten & Skral

Her har ferien starta med et brak. Jeg tok bakken løpende ut av sørlandsbussen og siden har det gått slag i slag. Den eneste grunnen til at jeg har overlevd så langt er 27 kroner jeg brukte på Europris.

aaaa1 014Gode gamle Toffen bak Quart og Hove-festivalen har nemlig endelig sett lyset og blåst liv i Skral Festival her på Groos i Grimstad. Men to døgn på et jorde ved stranda er en umulig oppgave for en anti-østrogen-pille-stiv brystkreftpasient med prolaps i korsryggen uten hjelpemidler. Et voila; Europris sin festivalkrakk til 27 kroner.

aaaa1 100aaaa1 090Den redda rett og slett liv så da syns jeg sjappa fortjener litt gratisreklame. Fetere location for en festival enn Groos med sine strender og svaberg skal man lete lenge etter så det hadde jo vært helt kattastråf hvis jeg måtte holde meg hjemme på grunn av helsa.

aaaa1 085Men med sammenleggbar festivalkrakk i veska satte jeg og Kusine-Kristine kursen mot Groos for å festivalfeste to dager i strekk med føttene først.

aaaa1 067aaaa1 039aaaa1 094Selv om de største trekkplastrene som Röyksopp, Hozier og D`Angelo brillierte, var årets festivalhøydepunkt det mer (for meg i hvert fall) ukjente Sudanesisk-Brooklynske Sinkane som leverte en slags funky rytmeblanda kastratsang fra scenen som fikk hele Groos til å vibrere av sommer. Bare sjekk dem ut her:

Sinkane var litt sånn verden rett i trynet og det passa meg helt utmerket midt i Grimstad.

aaaa1 051Og da lillebror Lars i like-a-pro-singlet entret scenen sammen med Hubba Bubba Klubb og lillesøs Thea havna på forsida av avisa forrerst med Honningbarna, følte vi at familien hadde satt tydelig nok preg på årets festival…

aaaa1 029aaaa1 098Selv om jeg vurderte å øke innsatsen med å ta hele runden på Skral Hospital skranten som jeg er.

aaaa1 064Jeg mener seriøst; hvorfor er ikke alle fastlegekontor, sykehus og kreftavdelinger utstyrt med skilt som dette?

aaaa1 065Nå vet jeg ikke hvordan det er andre steder i landet, men på kreftavdelingen på Ullevål er det i hvert fall altfor lite snakk om både livet, døden, kroppen og det jeg vil. Frukt er jo heller aldri feil så jeg foreslår helsevesenet konsulterer Skral Festival før neste oppgradering.

aaaa1 087aaaa1 080Forstatt god sommer fra oss i sør. Se masse flere fete bilder fra Skral Festival på Tarapi sin facebookside her.

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment

Med Tove Nilsen til Kreta

Da det ble klart at jeg skulle til Kreta med Tove Nilsen, må jeg sant og si innrømme at jeg gruet meg litt. Hun er jo en ganske lavmælt person mens jeg, hvis jeg skal være helt ærlig og det skal man jo, både er ganske høyrøstet og ganske så bråkete. Av alle de seks damene vi har reist med i reportasjeserien «Mitt sted på jorden», var det faktisk Tove jeg trodde jeg kom til å matche dårligst med. Men så ble det altså ikke sånn.

kreta5 110

Å få tilbringe en uke på Tove Nilsens Kreta med Tove selv, var et sant privilegium. Det gikk ikke lange tiden før vi helt glemte at vi var på jobb og bare ga oss over til samtalen. Og hvilken samtale det var. På sitt lavmælte og stillferdige vis er nemlig Tove Nilsen ikke bare en tenkende kvinne, men også ganske så sprelsk i sine tankesprang.

kreta5 162

I en uke satt vi derfor rundt bordene på tavernaene og ute ved havet og snakket om livet, døden, havet og kjærligheten like lett som turistene rundt oss diskuterte menyen og som dere kan lese mer om her. Uten å bli flaue og brydd slik man gjerne blir når store tema tas opp i sosiale sammenhenger og uten å føle oss det minste beklemt. Det var en opplevlse til ettertanke og Tove Nilsen et bekjentskap som har satt spor i meg for alltid.

kreta4 002

Så når jeg begynner på cellgiftkuren på mandag og blir liggende mye hjemme, er nattbordet allerede forlengst stablet med Tove Nilsens samlede verker. Noen av bøkene har jeg lest før, mens andre er nye for meg, men alle skal leses igjen. Det gleder jeg meg til.

Se flere bilder fra turen på Tarapi sin Facebookside her og sjekk ut filmen fra reisen her:

 

Leave a Comment

This is it!

Herregud, nå gleder jeg meg til å bli femti! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg har i grunnen vært ganske deppa i det siste. Tenkt sånne tanker du vet: Is this it? Skulle jeg ikke utrette mer i livet? Hva ligger foran meg nå? Bare bli gammel og dø og ferdig med det? Hvordan endte jeg opp her i fosterstilling på sofaen foran lørdags-TV med fremtida bak meg?

Det er sånne giftige tanker som suger seg fast av og til når du bare blir helt overmannet av livet, kravene, sorgen du bærer på, drømmene som knuste, stresset, presset, denne gjørmete tåka som legger seg foran blikket ditt der du sitter og stirrer tomt inn i årene foran deg. Livet ER virkelig ikke noe for pyser! Men da er det bare en ting å gjøre: Gå i femtiårslag, blåse såpebobler, og så rett i kirken for å feire førti!

Lørdag var jeg nemlig invitert i femtiårslag og champagne-lunsj til min gode venninne Kristine Grønhaug, før jeg senere på kvelden skulle på storslått førtifest i kulturkirken Jakob for å feire en annen venn: Fabelaktige gospel-sanger, komiker og entertainer Hans Esben Gihle som har etablert tradisjon med sitt sommershow i Drøbak du bare må sjekke ut hvis du er på de kanter når det livnar i lundar.

Jeg gruet meg egentlig litt. Tolv timer på dobbelt fest med høy stettglass-føring når du er en litt sliten og livstrett førti-plusser er jo en idrettsprestasjon som langt overgår de folka som halser langs skiløypene nå under VM!

Men så sitter jeg der med champagnen, da. Midt mellom jubilant Kristine og journalist og fotograf Inger Johanson som jeg jobba mye med i gamle dager og som også er blitt femtis nå.

Livet liksom, snakker jeg litt om. Meningen, vet du. Hvor ble den av? Det er da Inger ser på meg med de deilige, isblå kajal-øynene sine og vifter med en bugnende ring i like isblå topas som drypper av diamanter og safirer hun prutet som en proff kamelbeduin for å kjøpe seg på frilanserlønn i India forleden.
– Livet? Det handler om å være i bevegelse. Det er bare i bevegelse at møter kan finne sted og det er i møte med andre, med alle fortellingene, alle de levde livene, drømmene vi bærer på, det er bare i de møtene livet skjer. Men å sette deg i bevegelse er det bare du selv som kan gjøre.

Så forteller hun meg en liten historie om hvordan selv sorgen og alt det tapte, all den lengselen som samler seg som slagg på bunnen av livet, likevel kanskje blir noe av det viktigste til slutt. Til alt overmål handlet historien om en av mine aller største ungdomsheltinner ever, nemlig forfatter og samfunnsrefser Suzanne Brøgger. Det er vel ikke den kvinnelige førti-plusser som med respekt for seg selv ikke har lest hennes «Fri oss fra kjærligheten» eller «Creme fraiche» i en utagerende ungdom – og har du ikke gjort det enda så gjør det nå!

– Det var på en ferge i New Zealand, forteller Inger og tegner et bilde med enkle ord: En fremmed, eldre mann på ferja. En tilfeldig samtale om havet. – Du ser trøtt ut, sier han. Hun er det. Hun ligner sånn på en han en gang elsket, sier han da og inviterer henne på en drink i sitt hjem med utsikt over havet de krysser. Senere på kvelden sitter hun der på terrassen til mannen fra ferja og ser på havet igjen. Om noen uker skal hun intervjue en seksti år gammel Suzanne Brøgger i København. Mannen fra ferja, han som nå serverer henne drinken hun nå nipper til, viser seg å være Max som Brøgger skriver om i så mange av sine bøker. Intervjuet med Brøgger ukene etterpå ender med at Suzanne intervjuer Inger om sitt eget liv i stedet, sine egne glemte drømmer og sin egen sorg, hun har ikke sett Max på mange, mange år.

Historien gjør meg rørt før den får meg til å smile, flire, blåse såpebobler i ansiktet på folk jeg treffer på vei ned til Jakobs kirke. Når jeg går inn i kirkerommet pyntet til førtifest, er det i fnisende andakt over Suzanne Brøggers ord: «Det finnes ingen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve. Den gjelden man står i til seg selv, kan aldri oppveies av noen som helst synlige bevis på suksess, berømmelse, rikdom eller skjønnhet.»

Og når Hans Esben entrer alter-scenen i gullkjole som Whitney Houston og synger fletta av hele Jakobs kirke med en versjon av «I will always love you» som ville fått Whitney til å rødme i misunnelse hadde hun ikke gått bort og dødd som 48-åring forleden, er jeg både frelst og har sett lyset for lenge siden! Jeg gleder meg som en nyfødt unge til å bli femti! Til hver eneste bevegelse som skal få meg både dit og videre til seksti eller søtti også – så lenge det varer! Til alle møtene, fortellingene, sorgene, lengslene og livet jeg enda har igjen å leve. This is it!

Se fler bilder fra femti- og førtifest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment