Tag Archives: livet

Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3w

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

IMG-20181002-WA0004

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

thumbnail_FB_IMG_1538470525691

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

IMG-20181003-WA0006

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

baobab-tree

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

IMG-20181003-WA0003

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

IMG-20181003-WA0004

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

IMG-20181003-WA0001

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

safari1-313

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

thumbnail_IMG-20181002-WA0005

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.

Leave a Comment

Når skalldyret vågner…

Da har jeg altså prestert å bli 50. Hadde du spurt meg som 18-åring om det noen gang kom til å skje, ville jeg ledd deg rett opp i trynet. Men som 18-åringer flest, var jeg jo en komplett, skråsikker idiot som visste helt minimalt om livet. Ikke totalt hjernedød av privilegier slik noen av dagens ferierende 18-åringer på Kos og Ios og sånn selvsagt, men rimelig dust likevel.

38810708_250936418880191_3599886560662650880_n50-årsdagen ble markert med et lass skalldyr, noen liter bobler og de aller næreste og kjæreste her i Grimstad. Jeg hadde seff kledd meg i rekerosa for anledningen. Dette gamle skalldyret vet nemlig å matche omgivelsene!

38802558_275221756611899_6397559997361815552_n38864814_1034672963372419_9087030859843764224_nJeg orka ikke en gang tanken på en sånn diger fest med taler og to hundre gjester fra et halvt århundres levd liv der enhver du har håndhilst på helt tilbake til du gikk i bleier, skal inviteres. Ikke fordi jeg syns det er deprimerende å fylle femti eller fordi sånne fester ikke kan være gøy, men jeg har altså ikke tid til å mimre og arrangere sånt akkurat nå. Her ser jeg fremover, ikke bakover.

38858647_863122977231001_3636393782678650880_nJeg tar nemlig 50-årsdagen på alvor. Jeg liker å bli eldre. Ikke bare fordi jeg gradvis er blitt mindre dust, men også fordi jeg har lært meg å gi mer faen, klart å fokusere på det som er viktig for meg og drite i hva andre mener om det. Ulempen med å bli eldre er jo likevel åpenbar: Du dør av det.

38875534_257182598229969_4959611200133398528_n Derfor gjelder det å strekke tiden så langt den rekker. Mitt femtiårsprosjekt er å få tiden til å gå saktere og derfor leve lenger. Tiden går aller mest sakte når du opplever mye, blir utfordret og må bryne deg på nye ting. En aktivitet som rommer alt dette, er å reise. Så de siste ukene har jeg vært travelt opptatt med å få jobbkalenderen til å gå opp og sette alt jeg eier på lager for å bli klar for avreise til Tanzania på litt ubestemt tid nå i september som jeg blogget om sist.

38904033_333243990834295_2815266434492399616_nDer skal jeg som dere vet være guide for noen heldige blogglesere på tur, men også komme i gang med ny, fast reisespalte for Tara, dra litt rundt på kontinentet, besøke en av Afrikas mest spektakulære musikkfestivaler, bedrive litt øyhopping, skrive reportasjer og ikke minst leve, lære og bo i en kultur svært annerledes enn vår egen.

38837016_1357015407761685_67676143280455680_nForhåpentligvis vil det gjøre meg til enda litt mindre dust og strekke tiden min så langt den rekker. Men egentlig er det ikke så nøye det heller. Som hun sa den 97 år gamle damen som drev og døde i en dokumentar fra et britisk akuttmottak jeg så forleden: Just have fun!

38910366_780643122131299_5700540986233454592_nMeningen med livet er ikke så vanskelig som de skal ha det til!

Leave a Comment

Når barndommens borg blir borte

Da jeg var liten vokste jeg opp i en borg. Komplett med tårn, ballsal, veggmalerier og vindeltrapper. Rommet mitt var i tårnet. Jeg er vokst opp i et tårnværelse med utsikt over havet. Det har jeg aldri glemt, men nå er det bare jeg igjen som husker det.

_2042039715Jeg tenker titt og stadig på min barndoms borg utenfor Bergen, men i dag dukket den også opp i avisa. Den gangen tilhørte borgen Biologisk Stasjon på Espegren der min far jobbet som forsker. Nå er borgen på private hender og selges som bolig på Finn.no.

_1004522548Jeg måtte google og trippelsjekke fem ganger før jeg ble sikker på at det var den samme borgen det dreide seg om da artikkelen fra Bergens Tidende dukket opp i Facebookfeeden min i morges.

Noe av grunnen til det skyldes at historien bak borgen slik jeg husket den, var annerledes. I den historien døde sønnen til borgbyggeren ikke i en flyulykke, men i en drukningsulykke i en av de mange halvt undersjøiske grottene borgen er bygget på.

_366038688Liket til gutten ble aldri funnet og faren som hadde gjort seg rik på kaffe bygget borgen som et minnesmerke over sin sønn. Derfor gikk det rykter på hele Espegren om at sønnen gikk igjen der oppe i borggangene da jeg var liten.

En kveld jeg satt inne på tårnværelset mitt og tegnet, kom plutselig min far og mor løpende inn helt skrekkslagne. De hadde hørt et skrik og lyden av noen som raste ned trappene til ballsalen og trodde det var meg.

Lillesøsteren min var baby og satt i vuggestol så henne var det ikke, men det var ikke meg og ingen andre heller, så i årene etter spøkte vi med at det måtte være spøkelset vi hadde hørt.

_142105525 Den andre grunnen til at jeg måtte dobbeltsjekke var at borgen på bildene til eiendomsmegleren ser utrolig mye mindre ut enn jeg husker den. Min barndoms borg var nemlig enorm!

Den hadde rungende ekko jeg ropte ut i skrekkblandet fryd, skumle og fargerike veggmalerier som danset i skinnet fra lommelykten min der jeg freste rundt på skattejakt i gangene, skjulte hulrom og en mystisk lem i gulvet som vi aldri fikk åpnet.

23114679_10155568485450781_141040614_nMen akkurat da jeg skulle trykke lik og del på saken om borgen, kom jeg på at jeg ikke har noen å dele den med. Det er bare jeg igjen som husker. I fjor døde min far, et par år før ham min mor og lillesøsteren min var altfor liten til å huske.

Det slo meg at det kanskje er den største sorgen når dine nærmeste blir borte. At levd liv og barndom blir borte med dem. Minner som minnes alene blir uskarpe gjenferd av dagene og årene som var når ingen kan hjelpe deg med å skarpstille dem. Når dine nærmeste går ut av tiden, går deler av din egen tid ut og bort med dem.

23140178_10155568485085781_1257821973_n Så nå som Allehelgensaften eller Halloween, kall det hva du vil, er over oss med full kommersiell tyngde, kanskje vi også skal bruke litt tid på å bla i minnebøkene, se på gamle bilder og minne de som er her om de som var her?

Om ikke annet for å bruke litt tid på å minne hverandre på hvor dyrebar tiden vi har sammen er? Jeg vet i hvert fall at de som nå kjøper borgen i Bergen får et ellevilt, lite gjenferd av barndommen min på kjøpet. Kanskje hører de den rase utfor trappene til ballsalen en dag.

Leave a Comment

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

Kreftfri på fjerde året

På fredag var jeg til fireårs brystkreftkontroll på Ullevål. Det gikk bra. Ingen tegn til tilbakefall så nå har jeg vært kreftfri siden 2013. Det feirer jeg med et par puppeperspektiver fra Pride i København forrige helg.

21151108_10155407313350781_508585968_nNår det dukker opp et par prakteksemplarer som her, vil man selvfølgelig både snappe og instagramme det perfekte bildet. Men som i livet ellers er det oftest det som skjer når man ikke er klar for posering, sånn utenfor rammene so to speak, som blir det mest minneverdige.

21175131_10155407314365781_239958190_nTrynet til han fyren nederst i venstre hjørne her oppsummerer i grunnen alle mine følelser etter å ha ligget brakk med feber, bronkitt og snørr hele forrige uke bare for å avslutte den med kreftkontroll og gudskjelov gode nyheter. Jeg tror alle som har gått og gruet seg til en sånn kontroll skjønner hva jeg mener.

21175960_10155407314155781_1197284533_nMan merker ikke hvor redd og stressa man har vært før etterpå når man kan tillate seg å slappe av igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – for det føles faktisk litt som å få livet i gave igjen og igjen. Hvert eneste år. Så lenge det går.

21175676_10155407314250781_302493126_nGammelrosabloggen is back og klar for et nytt, kreftfritt år. Man får være glad så lenge man lever! Snart relanserer vi Tarapi i ny og forbedret utgave så prøv å hold dere i live dere også. Bare den som lever får se 😉

Leave a Comment

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Skranten & Skral

Her har ferien starta med et brak. Jeg tok bakken løpende ut av sørlandsbussen og siden har det gått slag i slag. Den eneste grunnen til at jeg har overlevd så langt er 27 kroner jeg brukte på Europris.

aaaa1 014Gode gamle Toffen bak Quart og Hove-festivalen har nemlig endelig sett lyset og blåst liv i Skral Festival her på Groos i Grimstad. Men to døgn på et jorde ved stranda er en umulig oppgave for en anti-østrogen-pille-stiv brystkreftpasient med prolaps i korsryggen uten hjelpemidler. Et voila; Europris sin festivalkrakk til 27 kroner.

aaaa1 100aaaa1 090Den redda rett og slett liv så da syns jeg sjappa fortjener litt gratisreklame. Fetere location for en festival enn Groos med sine strender og svaberg skal man lete lenge etter så det hadde jo vært helt kattastråf hvis jeg måtte holde meg hjemme på grunn av helsa.

aaaa1 085Men med sammenleggbar festivalkrakk i veska satte jeg og Kusine-Kristine kursen mot Groos for å festivalfeste to dager i strekk med føttene først.

aaaa1 067aaaa1 039aaaa1 094Selv om de største trekkplastrene som Röyksopp, Hozier og D`Angelo brillierte, var årets festivalhøydepunkt det mer (for meg i hvert fall) ukjente Sudanesisk-Brooklynske Sinkane som leverte en slags funky rytmeblanda kastratsang fra scenen som fikk hele Groos til å vibrere av sommer. Bare sjekk dem ut her:

Sinkane var litt sånn verden rett i trynet og det passa meg helt utmerket midt i Grimstad.

aaaa1 051Og da lillebror Lars i like-a-pro-singlet entret scenen sammen med Hubba Bubba Klubb og lillesøs Thea havna på forsida av avisa forrerst med Honningbarna, følte vi at familien hadde satt tydelig nok preg på årets festival…

aaaa1 029aaaa1 098Selv om jeg vurderte å øke innsatsen med å ta hele runden på Skral Hospital skranten som jeg er.

aaaa1 064Jeg mener seriøst; hvorfor er ikke alle fastlegekontor, sykehus og kreftavdelinger utstyrt med skilt som dette?

aaaa1 065Nå vet jeg ikke hvordan det er andre steder i landet, men på kreftavdelingen på Ullevål er det i hvert fall altfor lite snakk om både livet, døden, kroppen og det jeg vil. Frukt er jo heller aldri feil så jeg foreslår helsevesenet konsulterer Skral Festival før neste oppgradering.

aaaa1 087aaaa1 080Forstatt god sommer fra oss i sør. Se masse flere fete bilder fra Skral Festival på Tarapi sin facebookside her.

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment