Tag Archives: livet med brystkreft

Rosa med grønnskjær

Oktober er jo sjølveste Rosa Sløyfe-måneden der kreftforeninger verden over setter fokus på kunnskap om – og ikke minst pengeinnsamling til – brystkreftsaken. Ikke et vondt ord om brystkreftforeningen – de gjør en fantastisk innsats – men jeg syns det er synd at de er så avhengig av den rosamalingen det kommersielle samfunnet bedriver.

IMG_0156Etter et år med operasjon, cellegift og stråling, nyter jeg nå senvirkningene av de to sistnevnte med stråleskader og ødem. Jeg er særlig fornøyd med at de væskende sårene på brystet har størkna og det nå bare er klumpete, hard, varm og kløende hud igjen siden jeg seff også får periodisk eksem av de antiøstrogenene jeg må gå på de neste ti åra.

For øvrig byr bivirkningene av antiøstrogener også på muskelsvakhet, anpustenhet, smerter og kramper i beina, samt fortsatt flatulens som jeg i grunnen har slitt med helt siden cellegiften da jeg satt på trikken og prumpa som ei mitraljøse. Særlig sukker-rosa og femisøt føler jeg meg i hvert fall ikke. Nå har jeg jo klippet på meg pønkesveis også i forsøk på i det minste å få noe gøy ut av det knusktørre, stive og korte post-cellegift-håret.

DSC01559Ja også dødsangsten da, vi må ikke glemme dødsangsten. Den som griper tak i hjertet som ei klo foran hver kontroll som i mitt tilfelle er hver sjette måned. Brystkreft er noe som alltid kan komme tilbake, det vet alle vi som til syvende og sist skal nyte godt av de rosa pengene folk der ute samler inn til videre forskning og annet nå i oktober.

Og i jungelen av kreative ideer for å bidra til denne pengeinnsamlingen, er summen likevel forbausende ukreativ og alltid, uten unntak; sukkersøt rosa. En Tarapi-leser postet for eksempel denne kampanjen observert på T-banen i London på veggen til Tarapi sin Facebookside forleden.

10520550_10152672982526131_3659260832106335580_nHer er det som vi ser ikke bare den babyrosa fargen som dominerer, men også det femtitalls kvinneidealet, representert av fashion og rosa miksmaster i hånd.

Eureka! Baking! Hva er vel mer kvinnelig, rosafemi og passende enn det for å samle inn penger til puppene som hele verden elsker, liksom? Pupper er jo tross alt den mest avbilda menneskelige kroppsdelen i dagens media og reklame. Verden bare elsker pupper!

Men mister du puppen(e), elsker ikke verden lenger deg. Selvfølgelig ikke. Alle vet jo at kvinnens viktigste verdi ligger i hennes evne til å fremstå som mest mulig tiltrekkende objekt, det lærte vi jo til og med av «Aktiv mot kreft» sin trikot-glinsende trimvideo for kvinnelige kreftpasienter forleden.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDen rosa sløyfen ble introdusert av det amerikanske damebladet «Self» og kosmetikkgiganten Estèe Lauder på begynnelsen av nittitallet. Jeg jobba selv i dameblad på den tiden også og husker godt hvor begeistret man var over endelig å få en «lekker» måte å snakke om brystkreft på.

Forsker Venke F. Johansen kaller det «gjenfortellingen av det feminine» siden det handler om å gjenvinne tapet av det feminine ved bruk av andre, feminiserende virkemidler. Som rosa, femtitallslook, sukkersøte cupcakes og mixmastere altså. Og pupper, pupper, pupper, BH-er og enda mere pupper.

Fokuset på det seksualiserte brystet signaliserer at brystkreft handler om tap av attraktivitet, man underkommuniserer at dette faktisk er en livstruende sykdom, sier Johansen til Kilden og jeg har lyst til å kysse henne midt på truten.

TAR_NO_362130_lenes_bloggSom jeg sier i et intervju i siste nummer av Tara, så lette jeg selv med lys og lykter etter stemmer, blogger, fortellinger og bøker som tok dette med brystkreft på alvor uten å miste humoren da jeg selv fikk diagnosen i fjor. Det meste jeg fant fokuserte på å tenke positivt så man skulle bli frisk og ikke minst «fin» igjen.

Og alt var seff uten unntak rosa. Fargen vi fortsatt gir små pikebarn. Av en eller annen grunn ser jeg ikke en lyseblå sløyfe-kampanje for prostatakreft slå like godt an. Det er jo mye mer naturlig i vår kultur å infantilisere kvinner enn å infantilisere menn.

Så når jeg i neste uke lanserer min egen bok om livet med brystkreft, blir det så langt unna rosa jeg klarte å komme. Grønt er skjønt og selv om jeg med den prydbusken på coveret, kanskje kan bli tatt til inntekt for en eller annen rabiat potteplante-produsent, så ligger nå det uansett mitt hjerte langt nærmere enn rosa cupcakes.

cover-fuck-tante-augustaPotteplanta i bokform kan for øvrig allerede bestilles fra forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment

Foreløpig kreftfri

Det er en enorm påkjenning å gå og grue seg til brystkreftkontroll. I hvert fall den første kontrollen etter endt behandling sånn som jeg har hatt de siste dagene.

De første årene er slike kontroller halvårlige så jeg håper virkelig jeg får litt rutine på dette også etter hvert, sånn som jeg fikk det med både cellegift og ståling.

IMG_0156Angsten for tilbakefall blir nok aldri borte, men jeg håper jeg lærer meg å leve litt bedre med den enn jeg gjør nå. Denne gangen var jeg nemlig et emosjonelt vrak.

Jeg merket vel egentlig ikke hvor på tuppa jeg hadde vært før det var over og den etterlengtede beskjeden kom: Foreløpig kreftfri, ingen tegn til nye svulster.

Da jeg satt i cellegiftstolen for noen måneder siden og drømte om denne dagen, så jeg for meg vill jubel og gledestårer. Sånn ble det ikke. Jeg kjente meg bare utrolig sliten og veldig, veldig lettet over at det nå er seks måneder til neste gang.

IMG_8027Jeg kaller det livet med døden innabords. Det er det jeg må lære meg å leve med. Men det må vi jo egentlig alle. Selv om egen dødelighet kanskje kjennes litt mer akutt med en kreftdiagnose innabords, så skal vi alle dø og de aller færreste av oss vet når.

Den beste medisinen mot dødsangst er folk du er glad i. Så i går feiret jeg med en stille øl og noen av de jeg elsker aller mest. Da trenger man ikke si så mye, men klarer seg lenge med å bare være. Sammen.

Vi snakket om en kamerat av oss som døde i pinsen. En uke etter sitt eget bryllup. Plutselig. Bare 32 år gammel. Vi gråt for ham og vi gråt for ektemannen hans som sitter igjen alene.

Og da jeg lett sjanglende og stuptrøtt gikk hjem i natten over gravlunden her jeg bor, tenkte jeg at livet med døden innabords faktisk er veldig fint. Det er jo det eneste livet vi har. Og tar man det på alvor, blir man mer uredd også.

For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!

 

 

Leave a Comment

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment