Tag Archives: livet er ikke for pyser

Lanseringslykke og litt tårer…

Da er endelig «Fuck tante Augusta» lansert med brask og bram på Nordens største bokhandel Eldorado i Oslo. Det ble en helaften av de sjeldne og selv om jeg begynte å grine litt på slutten av foredraget mitt, følte jeg meg som en rimelig proff forfatter da jeg endelig kunne kræsjlande både prolapsen og senebetennelsen i en stol og begynne å signere bøker.

IMG_8414 2Det var stinn brakke og det var så stas! Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle pådra meg senebetennelse i armen også så mange bøker som jeg måtte signere, men et par glass cava tok heldigvis støyten for det.

IMG_8425Kreftsykepleier ved Ullevål; Kari Heitman Kraglund, som har hjulpet meg med fakta-delene av boka, var selvsagt også behørig til stede.

IMG_8446Det var seff også Kari Halvorsen som har tegnet de fantastiske illustrasjonene til boka. Som brystkreftpasient selv, har hun tilført disse tegningene en helt unik nerve som jeg er veldig stolt av å få lov til å ha med i en bok som denne.

IMG_8441«Fuck tante Augusta» er jo blitt en kreftbok som ikke er helt som andre kreftbøker. En bok som viser fingeren til positivitetstyrranniet, prøver å si noe om hvordan det egentlig er og hjelpe å holde et litt realistisk-humoristisk fokus på hva som egentlig er viktig i livet – kreft eller ei.

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nOg da var det jo ekstra gøy at så mange hadde funnet veien til Eldorado denne lanseringskvelden. Ikke rart jeg måtte grine en skvett, folk kan jo være så utrolig fine.

IMG_8427Sjefredaktør i Tara; Torunn Pettersen, holdt en fantastisk fin tale og fotograf Xenia Villafranca hadde satt sammen en film fra Puppedagbøkene som vi har videoblogget gjennom et helt år med brystkreftbehandling.

Den filmen ble både så morsom og sterk at jeg skal ta den med meg ut på en liten foredragsturne, men det kommer jeg tilbake til i neste blogginnlegg. Akkurat nå er jeg fortsatt i lanseringsrus.

IMG_8435Noe av det aller beste med en sånn lansering er jo at det også kommer så mye gode venner, kjente og kjære –  både gamle og nye. Etterpå samlet den harde kjerne seg på Aye Aye Club nede i gata og fortsatte festen der.

IMG_8451Så etter å ha hvilt litt ut med beina høyt mellom blomsterbuketter og champagneflasker med sløyfe på her på Grønland, tror jeg sannelig jeg skal fortsette feiringen litt uti helgen også. Særlig nå som rapportene tikker inn om at boka selger som varmt hvetebrød og at flere bokhandlere har måttet foreta nybestillinger allerede.

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nJeg håper virkelig denne boka når frem til de som trenger den mest og ikke minst deres pårørende og venner. For som jeg sa innimellom tårene på slutten av lanseringsforedraget mitt, vet jeg i hvert fall at hvis jeg kunne gitt denne boka til meg selv der jeg sto på trappa til kreftklinikken og grein etter først å ha fått diagnosen, ville jeg fått en bedre reise med romskipet. For en moderne brystkreftbehandling er virkelig som å bli bortført av aliens.

Så riktig god helg til alle dere deilige blogglesere der ute. Uten dere og deres kommentarer og innspill hadde det jo aldri blitt noen bok i det hele tatt. Kos dere ordentlig denne helgen. Det skal i hvert fall jeg. Blant annet med disse skjønne gutta her:

IMG_8438Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være riktig så fint lell!

Boka kan også bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her hvis du vil ha den rett hjem i posten. Se flere bilder fra lanseringsfesten på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

TV-livet er ikke for pyser!

Hvis noen av dere der ute skulle drømme om å komme på TV i beste sendetid, må jeg bare advare om at det kan være svært belastende for blodtrykket og den generelle psyken. Fordelen er seff at du får sagt det du vil si til veldig mange, men er du middels nervøst anlagt som meg, er det bare så vidt!

bilde(4)

Da jeg gjestet fabelaktige Lindmo nå i helgen var jeg i hvert fall døden nær før jeg skulle inn i studio. Kamera, publikum, mikrofoner, hjælp! Heldigvis ble jeg veldig beroliget av hysterisk morsomme Lene Kongsvik Johansen som jeg ble sittende i studio med og som var minst like nervøs som meg.

bilde(3)

Det hjelper veldig at noen du beundrer og ser opp til for sitt fantastiske talent, viser seg like menneskelig som deg selv. Og jaggu tror jeg ikke at jeg klarte å stotre frem noe av det jeg mente det var viktig å få sagt midt i taco-tiden også.

bilde(6)

Da får det ikke hjelpe at jeg samler vann som en kamel i Kalahari på denne cellegiftkuren og ser ut som en strandet hval på alt av kamera for tiden: Livet er ikke for pyser og ikke for selvopptatte og forfengelige småhval heller.

Lesberidags 054

For det var i hvert fall det jeg prøvde å få frem: Vi er besatt av lykke her på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den umiddelbart repareres.

Det blir løgnaktig når man setter opp kunstige dikotomier som enten – eller, liv og død, seier eller tap, lykke eller ulykke. Livet er både og. Å prøve å fremstille det som noe annet er menneskefiendtlig og skaper bare økt lidelse og unødvendig forventings- og prestasjonspress.

For ikke å snakke om hvor uverdig dette lykkejaget egentlig er når man tenker seg litt om. Vi er mennesker. Vi skal leve og vi skal dø. Å ta det innover oss på en ærlig måte, tror jeg fører til økt livskvalitet.

bilde(5)

Dessuten kan du ikke dø av å velte deg litt rundt på TV selv om alle ikke blir like begiestret. Det kokte med tilbakemeldinger på Twitter i går, men selv falt jeg for denne fra @katrinefylling da jeg entret skjermen: Kan vi være sikre på at det der er en dame? #lindmo

Jeg kjente at min indre mann rødmet i glede over å bli sett og validert og vet at han kommer til å flire godt av dette de neste dagene her jeg kommer til å ligge rett ut på sofaen. På mandag er det nemlig opp på statsparykk-catwalken til Ullevål igjen og motta neste dose cellegift.

Så takk til både Katrine og alle dere andre for morsomme, inspirerende, fjollete, fine og kloke tilbakemeldinger: Livet er ikke for pyser!

Lesberidags 060

Leave a Comment

Ingen armer, ingen kake

Jeg fikk et kraftig google-tilbakefall forleden etter siste samtale med kreftlegen min og etter det har jeg sant og si vært ganske deprimert. Vi snakket om den videre behandlingen etter cellegift og stråling: Fem år på anti-østrogener og det var seff bivirkningene av disse jeg mot bedre vitende begynte å google.

I tilleggg til den sinnsyke utslittheten de kaller fatigue som du pådrar deg av cellegiften, leste jeg om benskjørhet, økt risiko for underlivskreft, blodpropp, tørre slimhinner, hetebyger og generelle ubehag forbundet med overgangsalderen som disse tabelettene induserer.

Fem tastetrykk senere satt jeg derfor i sofaen med et levende bilde av min nærmeste fremtid som utslitt olding med kreft i dåsa som jeg seff aldri mer kunne benytte til moro siden den også hadde tørket helt inn.

takforti 082

Selvfølgelig i full hetetokt-flashende gallopp over gravlunden, der jeg fikk min første blodpropp ved benken jeg vanligvis pleier å hvile på fordi alt stresset allerede har festet seg i den snart beinskjøre korsryggen min. Der ble jeg så hentet av ambulansen for å dø singel og alene uten så mye som et eneste barn programforpliktet til å sørge over meg.

Oh lykke. Og da jeg i tillegg dukket opp på Dagsrevyens lørdagsmagasin i går, oppblåst, feit og bleik som jeg blir av denne cellegiften, for å snakke om nettopp lykken, ble selvmedlidenheten total og eneste lyspunkt det faktum at det spilte jo ingen rolle om dåsa tørket inn da ingen med synet i behold kunne finne på å frivillig undersøke akkurat det noe nærmere.

Derfor var det så utrolig deilig å dra på fest til inntekt for ti skolejenter i Etiopia og tenke på noen andre enn meg selv i går. Selvopptatthet er helt klart den verste bivirkningen av en kreftdiagnose som legene aldri forteller deg noe om.

takforti 114

Sammen med konfransier Hannah Wozene Kvam og initiativtaker Bjørg Sandkjær, nøt jeg derfor en deilig aften med fokus på hjelpeprosjektet «Tak for ti» som du kan lese mer om på Facebooksiden vår her.

Det jeg imidertid ikke var forberedt på, var at det var kveldens underholdning som skulle røske meg ut av den selvmedlidende hengemyra og få meg til å finne tilbake til meg selv.

Tilbake til hun som gir faen der faen må gis, hun som vet at selv bleikfeite dvergflodhester får seg stelt hvis de virkelig vil. At det å være elsket og å elske, verken begrenser seg til barn, familie eller andre sosialt akseptable kjærlighetsforhold.

Og ikke minst tilbake til vissheten om at alle dør alene uansett hvor mange de har rundt seg og at det i det faktum ligger en voldsom styrke til liv.

takforti 104

Stand-up, eller «sit-down»-komiker  som han kaller seg, skuespiller og danser (!) Sebastian Tjørstad blåste meg fullstendig av banen. Født uten armer og bein er han den morsomste, mest livsbekreftende, sylskarpe, ironiske og drepende poengterte livssatikeren jeg noen sinne har sett sitte på ræva.

Jeg kjente tårene sile fra øynene samtidig som jeg smilte, lo og klappet da han fortalte om foreldre som våget å stille krav, sa de ikke kom til å gidde å bære ham hvis han ble for feit av alt sukker og godteri han ville spise som liten, og kylte ham ut vinduet og ned i svømmebassenget mens sjokkerte naboer ville ringe barnevernet.

Sebastian er nå aktuell med forestillingen «Styrtet Engel» på National Theateret og sier han drømmer om å gjøre sit-down, foredrag og inspirere en hel verden. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han vil klare. Denne fyren er livsmot – om ikke på to bein – så i hvert fall på en snerten, liten stump! Takk, Sebastian: Livet er ikke for pyser!

Leave a Comment

Fjols til fjells

Hva jeg gjorde i helgen? Jeg fikk to hundre damer til å begynne å grine og fant ut hva reven egentlig sier: Ingenting! Denne helgen har jeg nemlig vært på Tara-weekendVestlia Resort på Geilo.

250 lesere hadde meldt seg på og lørdag skulle jeg holde en times foredrag i skarp konkurranse med både spa, yoga og vakker natur. Jeg trodde derfor at nesten ingen ville komme, men jaggu ble salen så full at temperaturen uten åpne vinduer, steg til rundt førti grader.

tarakåserigeilo 010

Og siden denne cellegiftkuren jeg går på har sendt meg på huet og ræva rett inn i overgangsalderen, trodde jeg et øyeblikk at jeg skulle smelte og renne vekk under pulten. Jeg var likevel ikke forberedt på at tårene skulle begynne å renne på tilhørerne, jeg startet jo galgenhumoristisk som jeg pleier.

tarakåserigeilo 004

Men noen ganger kan det være sterkt å ta innover seg hvorfor livet ikke er for pyser, som foredraget mitt handlet om. Og litt grining har vi bare godt av alle sammen. Heldigvis lo de mye også og følelsen av latter gjennom tårer er jo en av de deiligste som finnes. Og da hele salen reiste seg og ga meg trampeklapp da jeg var ferdig, måtte jeg sannelig  gråte en liten skvett jeg også.

tarakåserigeilo 013

Sammen med de andre deilige foredragsholderne, kjølte vi oss ned med litt hvitvin i en fantastisk suite etterpå, jeg følte meg jo helt diva i så celebert selskap i så fjonge omgivelser.

tarakås2 007

Og da vi avrundet det hele med en fantastisk middag ledsaget av viner nøye utplukket av Taras egen vinspaltist, kjente jeg at det var veldig deilig å fjolle seg litt til fjells med 250 kvinns. Noen ganger er det helt greit å bare være damer også.

tarakås2 013

Men det var først morgenen etter at jeg løste reve-mysteriet som nå går som en Ylvis-farsott over hele verden. Over en morgenkaffe og en filtersigarett ute på terrassen til rommet mitt, nøt jeg den fantastiske utsikten mot Hallingskarvet da en revemor med tre valper plutselig kom tassende.

Jeg prøvde meg på samtlige Ylvis-lyder før jeg fant frem kamera, men de svarte ikke så mye som et pip og da jeg omsider fikk trykket på utløseren, hadde de selvfølgelig forsvunnet i iståken som lå over elven.

tarakås2 019

Hjemme igjen på gravlunden har jeg fått utsatt ny cellegift til i morgen på grunn av deadline. Jeg har nemlig blitt stadig dårligere for hver ny kur og nå fungerer rett og slett ikke hjernen i det hele tatt den første uka etter ny dose, så da gjelder det å få alt unna før jeg legger meg i stabilt sideleie på sofaen.

Men jeg fryder meg over at jeg nå skal i gang med kur nummer fire og derfor bare har to igjen etter det, før jeg begynner med stråling. Jeg har jo forlengst innfunnet meg med at denne reisen er litt som NSB-turen opp og ned til Geilo:

Et par forsinkelser underveis, en halvtimes venting på busser på Ål på grunn av steinsprang over toglinja på Voss, enda litt mer venting på motgående tog et par andre steder underveis, men til slutt kom vi nå frem likevel. Livet som reisende er ikke noe for pyser det heller 😉

tarakås2 028

 

Leave a Comment

En helvetesuke med kreft

I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.

Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.

Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.

ullevål3 002

Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2″ på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.

Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.

ullevål3 011

Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.

På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.

ullevål3 010

Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.

Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.

ullevål5xenia 009

Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.

Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.

Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!

ullevål5xenia 017

 

Leave a Comment