Tag Archives: Lindmo

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Til Paris med Anne Lindmo

Og ikke bare henne. Med på lasset var også Helle Vaagland, Sigrid Bonde Tusvik, Mona B. Riise, Ragna Nordenborg, Nina Stensrud Martin og en sjamanpinne som skulle sette hele Paris på hodet, men det kan dere lese mer om i siste utgave av Tara som er i salg nå på fredag. En ting er imidlertid sikkert; det er ikke noe for pyser å dra på jentetur med denne gjengen her.

DSC05546Som journalist og fotograf på jentetur-reportasje til Paris, vet du det blir travelt når redaktøren to dager før avreise bestemmer at vi skal  skyte cover med Anne Lindmo og flere av jentene på. Heldigvis kom ikke Sigrid Bonde Tusvik før dagen etter vi hadde leid sminkør, ellers hadde det nok blitt seks stykker på cover også.

IMG_5902Men verken jeg eller fotograf Trude Westby er videre skvetne av oss så i løpet av et par timer i en park i Paris, satt det som et skudd.

tar_no_000000_cover13-w8DmnX8JtUnPDXzsr2jqKADet måtte selvfølgelig sporenstreks feires. Det er jo helt greit å drikke både vin og champagne til lunch i Paris.

DSC05560Det er noe helt eget med det å reise på jentetur. Det skaper en unik dynamikk å bare være damer mens ektemenn, samboere, partnere og barn får seile sin egen sjø noen dager. Ikke at jeg er i besittelse av noen av delene, gud forby, men jeg nyter også det kvinnefelleskapet en jentetur gir.

Og særlig med denne gjengen da. Samtlige bortsett fra Sigrid kjenner hverandre fra de jobbet sammen i det legendariske radioprogrammet Mamarazzi og det må være første gang i mitt liv jeg har ledd så mye at jeg nesten har spydd.

DSC05556Når Anne drar i gang selvbrunings-historien over alle selvbrunings-historier som involverer både en ammende baby med selvbrune fingre, Jordal Beauty og «dritt i dysa», er det helt umulig å ikke knekke fullstendig sammen.

Eller når Nina Stensrud Martin hjelper oss med å bryte oss inn på Pompidou, bare for å gå oss vill på veien ut igjen. Og når Ragna Nordenborg må «melkes» fordi hun akkurat har fått en splitter ny og to måneder gammel baby hjemme i Oslo og har glemt melkemaskina.

DSC05664Folk kan si hva de vil, men det finnes ikke noe morsommere enn å være en gjeng voksne kvinnfolk på tur. I hvert fall når selvsamme kvinnfolk har humor, selvironi og galskap nok til å gi litt faen og ta imot det livet byr på med åpne armer.

Nå skal det sies at det ble bydd på litt for mye champagne for min del. Jeg er ikke vant til så mye eksklusive bobler og ble seriøst angrepet av sure oppstøt. Da er det jo godt å ha noen til å trøste seg når restaurant-innehaveren byr på gratis champagne ute på fortauet og du må avsløre deg som den bryggesjaueren du er og be om en lett pilsner i stedet.

DSC05579Men så var vi jo i Paris da. I Paris! Og der blir alle små problemer fort glemt. Der er det jo så lett å finne noe større å flytte fokus over på.

DSC05709Les hele den femten sider lange reportasjen i Tara og se jentenes egne mobilbilder fra turen på tara.no.

Leave a Comment

Trenger du litt tarapi?

Som de fleste har fått med seg er jeg nå bokaktuell med «Fuck tante Augusta – Humoristisk og dønn alvorlig om livet med brystkreft». Enkelte syns kanskje det burde være nok å gi ut bok, men ikke jeg. Jeg har nemlig mer å melde!

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nSå nå er jeg også tilgjengelig for å holde foredrag for foreninger og folk der ute som måtte ønske det. Jeg fremfører en liten times multimedia foredrag med livsmot i film, bilder og fri dressur som allerede er behørig testet på mennesker og godkjent for bruk på det norske folk.

bilde3-440x293Testpersoner har blant annet vært Anne Lindmo og Lene Kongsvik Johansen som dere ser reagerer med skrekkinngytende innlevelse på bildet over.

Men jeg har selvfølgelig også prøvd ut deler av materialet på både God Morgen Norge og Trygdekontoret. Det er viktig å teste ut nye tarapiformer på et så bredt publikum som mulig før man går inn i den mer konkrete behandlingsfasen.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nIMG_7620Det er likevel live at tarapien fungerer best så jeg har selvfølgelig sørget for behørig utprøving der også som for eksempel med Tara-redaktør Torunn Pettersen her.

julebordtara-009-440x330Jeg har også testet ut materialet på høyfjellet med et lengre foredrag på Vestlia resort på Geilo for rundt 200 Tara-lesere for å se om det holdt seg i tynnere luft og det gjorde det.

tarakåserigeilo-0101-440x232Ålesund har også vært utforsket med damenes aften på herlige Teaterfabrikken og materialet tålte det ramsalte klimaet der også meget godt.

IMG_78791-440x330Jeg understreker likevel at tarapi ikke under noen omstendigheter må forveksles med den mer kjente behandlingsformen terapi. Noe grining må påregnes, men latteren sitter løsest. I hvert fall løst nok til at jeg stort sett får champagne av vertskapet etterpå som av Magne Hustavenes og Diakonhjemmet Sykehus her.

IMG_0116Så trenger du og dine litt tarapi i forbindelse med et seminar eller andre arrangementer, er det bare å ta kontakt med meg på lenewikander@hotmail.com eller min atskillig mer velorganiserte manager Roy på roychrbraathen@gmail.com så finner vi en tarapiform som passer nettopp dere.

Her er i hvert fall en liten smakebit-film satt sammen av Tara-fotograf Xenia Villafranca fra den fabelaktige lanseringsfesten av Fuck tante Augusta. Livet er ikke for pyser!

Snakkes!

Leave a Comment

Nå går det strålende!

Man kan vel trygt si at jeg startet det nye året med et smell – for ikke å si to smell – siden jeg klinka til og brista to ribbein under Thai-massakren i Ao Nang forleden.

Og i taxi på vei til flyet hjem fra Thailand, ringte jaggu Ullevål og gratulerte meg med resultatet av MR-scannen jeg tok för jul og fortalte at den hadde funnet ett prolaps i nakken min og ett i korsryggen. Godt nytt år, hilsen Ullevål.

206028_530246269ycjDisse prolapsene kan jeg likevel ikke behandles for enda siden jeg nå er i full gang med stråling så jeg må nok vralte rundt noen uker til. Ribbeina er det jo heller ikke noe å gjöre med. Men jeg har fått noen fryktelig fine tusjtegninger på hele frontpartiet da!

lIMG_1864Stråleteamet må nemlig tegne opp et sinnrikt mönster på puppen og rundt sånn at röntkenstrålener skal treffe der de skal og ikke ved et uhell forkulle lunger, hjerte eller tilstötende vev. Derfor må jeg også bedrive såkalt pustestyrt stråling.

lIMG_1851Det er et helvetes opplegg som involverer et par Robocop-briller med dataskjerm inni, noen fargestriper og en maskin som kommanderer deg til å puste inn og ut over höyttalerne. Glem alt jeg har sagt om at MR-maskinene er alien abduction-teknologi, det er strålemaskina som er alle alien-maskiners mor!

lIMG_1846I tillegg er det fryktelig vanskelig å ligge musestille under strålingen med denne törrhosten jeg har fått som bivirkning på blodtrykksmedisinene, men bivirkningen av å ha vært på TV midt i Taco-tiden er likevel verre.

Det er bare hyggelig når jeg blir stoppet på gata og Ullevål av folk som leser bloggen og likte det jeg sa hos Lindmo, men enkelte eier rett og slett ikke folkeskikk.

lIMG_1857En gjeng med gubber på venteværelset, var av denne arten. Som dere kan se i videoen fra förste stråledag nederst i dette innlegget, ikke bare gaulet de «deg har vi sett på TV», men krevde også at jeg skulle smile på kommando som om jeg var en ting man kan skru av og på akkurat som TV-skjermen.

Og ja, nevnte jeg at stråletidene jeg har fått er klokken 07.30 hver morgen? Nestemann som peker på meg og roper at de har sett meg på TV kommer jeg og gnurer den radioaktive puppen min inntil! Ha en riktig strålende uke dere også!

 

 

 

Leave a Comment

Jeg – en løve med redde blodårer

Nå begynner endelig den verste karusell-kvalmen etter mandagens cellegift å gi seg så jeg klarer å svare litt fornuftig på mail og blogge litt og sånn. Etter at jeg var på taco-tv hos sjølveste Lindmo nå på lørdag har det vært helt ville tilstander på nett.

friend 003

Jeg har fått flere hundre venneforspørsler på Facebook, enda flere meldinger, haugevis med tweets og heldigvis mange som har funnet frem til Tarapi sin egen Facebookside også. Nesten alt har vært hyggelige henvendelser. Den aller snodigste responsen har jeg fått irl, som kidsa sier.

Det virker nemlig som en del folk ikke klarer å skille mellom virkeligheten og TV. Oppe i korridorene på Ullevål nå på mandag snakket folk høyt rett bak ryggen min som om jeg ikke skulle hatt ører: «Se det er hun på TV», «Oi, det er hun vi så på lørdag», ledsaget av peking og oppstemt fnising.

Det føltes litt som da jeg gikk med Niqab på Karl Johan for et par år siden, som dere kan lese mer om her. Da ble jeg jo også synlig usynlig på en måte som gjorde at folk følte de kunne snakke høyt om meg rett ved siden av meg som om jeg ikke var i stand til å forstå hva de sa.

tarapib5-390x292

På nett har vi imidlertid snakket sammen og ikke bare til hverandre. Det syns jeg er bedre. Mange har vært usedvanlig opptatt av at jeg nevnte tørr skjede midt i tacoen, men som sagt er jo virkeligheten alltid litt annerledes og der er også bivirkningene av det meste, høyst individuelle.

Jeg fikk for eksempel veldig opptur på Ullevål mandag da flere av de som fikk cellegift sammen med meg måtte ta en valium først, noe jeg aldri har gjort selv om blodårene mine er så tynne og redde at de ofte må stikke meg flere ganger, noe som nesten får meg til å spy av skrekk.

DS7_6465

Da følte jeg meg veldig tøff. Og da onkologen i tillegg sa at imunforsvaret mitt fortsatt lå høyt og at det så ut til at jeg tålte denne cellegiftkuren veldig bra, følte jeg meg som en løve da jeg gikk på butikken og handlet som jeg pleier å gjøre på veien hjem. Da har jeg nemlig et par timers vindu før cellegiften reduserer løven til en kvalm og knekt sofa-mus noen dager.

Da er det veldig fint å ha alle dere å sludre med her på nett, men husk at jeg ikke har noen svar eller fasit og at når jeg byr på åpenhet så er det ikke fordi jeg vil at dere først og fremst skal være åpne med meg, men med hverandre. Jeg er ikke terapeut, men Tara-peut. Sammen tror jeg nemlig vi kan få hverandre til å blomstre!

DS7_6299

 

Leave a Comment

TV-livet er ikke for pyser!

Hvis noen av dere der ute skulle drømme om å komme på TV i beste sendetid, må jeg bare advare om at det kan være svært belastende for blodtrykket og den generelle psyken. Fordelen er seff at du får sagt det du vil si til veldig mange, men er du middels nervøst anlagt som meg, er det bare så vidt!

bilde(4)

Da jeg gjestet fabelaktige Lindmo nå i helgen var jeg i hvert fall døden nær før jeg skulle inn i studio. Kamera, publikum, mikrofoner, hjælp! Heldigvis ble jeg veldig beroliget av hysterisk morsomme Lene Kongsvik Johansen som jeg ble sittende i studio med og som var minst like nervøs som meg.

bilde(3)

Det hjelper veldig at noen du beundrer og ser opp til for sitt fantastiske talent, viser seg like menneskelig som deg selv. Og jaggu tror jeg ikke at jeg klarte å stotre frem noe av det jeg mente det var viktig å få sagt midt i taco-tiden også.

bilde(6)

Da får det ikke hjelpe at jeg samler vann som en kamel i Kalahari på denne cellegiftkuren og ser ut som en strandet hval på alt av kamera for tiden: Livet er ikke for pyser og ikke for selvopptatte og forfengelige småhval heller.

Lesberidags 054

For det var i hvert fall det jeg prøvde å få frem: Vi er besatt av lykke her på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den umiddelbart repareres.

Det blir løgnaktig når man setter opp kunstige dikotomier som enten – eller, liv og død, seier eller tap, lykke eller ulykke. Livet er både og. Å prøve å fremstille det som noe annet er menneskefiendtlig og skaper bare økt lidelse og unødvendig forventings- og prestasjonspress.

For ikke å snakke om hvor uverdig dette lykkejaget egentlig er når man tenker seg litt om. Vi er mennesker. Vi skal leve og vi skal dø. Å ta det innover oss på en ærlig måte, tror jeg fører til økt livskvalitet.

bilde(5)

Dessuten kan du ikke dø av å velte deg litt rundt på TV selv om alle ikke blir like begiestret. Det kokte med tilbakemeldinger på Twitter i går, men selv falt jeg for denne fra @katrinefylling da jeg entret skjermen: Kan vi være sikre på at det der er en dame? #lindmo

Jeg kjente at min indre mann rødmet i glede over å bli sett og validert og vet at han kommer til å flire godt av dette de neste dagene her jeg kommer til å ligge rett ut på sofaen. På mandag er det nemlig opp på statsparykk-catwalken til Ullevål igjen og motta neste dose cellegift.

Så takk til både Katrine og alle dere andre for morsomme, inspirerende, fjollete, fine og kloke tilbakemeldinger: Livet er ikke for pyser!

Lesberidags 060

Leave a Comment

Jeg hadde en drøm…

For en dag! For en fredag! For en fest! For en feiring! I går ble den internasjonale kvinnedagen behørig feiret med et par hundre bortimot geniale damer over respatex-bordene på Tammys Sushi nederst på løkka her i Oslo. Initiativtaker var Tarapis favorittprogramleder Anne Lindmo, dronningen av dagens antrekk; NRK Nasjonalgalleriets Helle Vaagland og politisk redaktør i VG; Elisabeth Skarsbø Moen.

8mars 032

Allerede klokken åtte på kvelden inneholdt lokalet så mange fantastiske damer jeg både beundrer, ser opp til og har vært så irritert på at jeg nesten har sett meg nødt til å ty til verbal vold.

Når du ser dem samlet sånn, er det nesten ikke til å tro hvor mye bra damer som tør, tåler og terger her i landet. Det var nesten sånn at jeg måtte klype meg i armen, men siden jeg for anledningen hadde pyntet meg med selskapets eneste mann; min gode venn Roy, beholdt jeg bakkekontakten en stund i hvert fall.

8mars 076

Ikke før var jeg kommet innenfor døra så ble jeg stående fullstendig starstruck ved første bord. NRK P3`s Trine Sollie – kvinnen bak radiodokumentaren om Last Train og Last Train-boka jeg har blogget om før, introduserte meg nemlig for geniale humorist, skuespiller og blogger Gunhild Dahlberg.

Etter å ha lest hennes innlegg om jagerflyshow over Oslo og hjemmefødsler, er hun blitt mitt aller største blogg-idol. Det var også Gunhild som klinte til med åpent brev til Jonas Gahr Støre, din psyke satan og da hun satt der i går med min største svakhet; leopardmønstrete ermer på college-genseren, ja da ble jeg praktisk talt forelsket.

8mars 013

Men det var jo så mange andre deilige damer der. Tørrvitsenes spydige mester; Brita Møystad, kvinnen bak Popcorn uten nåde og vakre, velformulerte Marta Breen for eksempel.

8mars 021

Og selvfølgelig sjefsministrøsen Anniken Huitfeldt.

8mars 093

Samfunnsebattant og nå proff Tarapi-tomler Louiza Louhibi.

8mars 068

Men selve rosinen i pølsa og kveldens hedersgjest var seff Sigrid Bonde Tusvik for sin fantastiske VG-kronikk på 8. mars: «Eias briller har flekker av sæd».

8mars 025

Så da kvelden var over, svevde jeg på rosa skyer og svømte i hvitvin før jeg la hodet på puten med et smil og drømte verdens mest fantastiske drøm. Jeg drømte at Harald Eia hadde skrevet den samme kronikken om hvordan samfunnet nå var fullstendig feminisert og kvinnene hadde tatt over makta fordi folk danset i paljetter på Lørdags-TV og sånn, men i drømmen min ble ingen sure, ikke en gang så hysterisk vittig sure som Bonde Tusvik var i går.

8mars 048

I stedet trakk vi bare på skuldrene og postet et par halvslappe og nedlatende tweets om hvordan Dagbladet nå går nedenom og hjem når de gir kronikkplass til babyblå guttebloggere uten verken substans, fokus eller injurierende kraft. Litt sånn som den intellektuelle verdien vi tillegger uttalelsene fra Paradise Hotel-deltakerne som nå ruller over skjermen igjen. For det var jo det den kronikken til Eia var, bare blond, ufokusert og teit.

Også drømte jeg at hele Norges Synnøve Solbakken ble tatt med buksene nede av en vestkantblogger, men at hun i stedet for å ringe advokaten sin, ringte Skarsbø Moen i VG og sa hun ville stå frem som kåt. Skarsbø Moen ringte i sin tur seff meg for å knekke titler og ingresser: «Tosomhet er ikke noe for meg, jeg er altfor ung og deilig til det, sier Synnøve Solbakken til VG».

«Jeg liker å pule alle jeg har lyst på. Sorry, men sånn er det og sånn vil det fortsatt være. Jeg er bare laus og veldig fornøyd med det». «Det er deilig å pule, jubler Synnøve Solbakken i VG».  «Jeg driter i om det koster meg kjernepublikumet mitt bestående av femti pluss-tanter og tøffelhelter på NRK`s Eia-TV. Jeg gir faen, utdyper hun.»

Men så våkna jeg jo i dag da og får se at Eias kommentar om at han ikke har noen kommentar til Bonde Tusviks kronikk, får dobbelt så stor plass på nett-forsiden som selve kronikken, mens VG i en annen sak om en høyremann i kjole, spør sine lesere om kvinnedagen er nødvendig.

555126_10152611741115517_1781572850_n

Dagbladet på sin side melder at Tone Damli holdt Norges uskyldige ungpike-ideal i hevd og rødmet kledelig under gårsdagens Idol-sending da en syngegutt sang så fint. Og i kveld er vi i gang med lørdags-TV igjen.

I motsetning til hva Eia tror om meg som kvinne, er jeg av den oppfatning at lisens og kabel-abo bør komme med en kasse brennevin levert på døra hver lørdag. Uten er det jo helt umulig å holde ut den torturen de kaller lørdagsunderholdning her i landet.

Mitt eneste lyspunkt kvinnedagen derpå er derfor at det ser ut til at de endelig får tatt rotta på Mor Teresa. Dagbladet melder nemlig at verdens kanskje aller mest dyrkete kvinne-ideal: Ei gammal kjerring som aldri har pult og viet hele sitt liv til å stille opp for andre uten å forvente verken takk eller lønn andre steder enn i himmelen, nå viser seg å ikke ha vært helt idiot likevel og mest sannsynlig har tusket til seg noen millioner.

Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen og drømmer litt mer. Men først skal jeg sende en mail til VG: «Ja vi trenger fortsatt kvinnedagen, hilsen Norges eneste blogger mer laus enn Synnøve Solbakken». Når jeg sovner skal jeg drømme om at Tone Damli i stedet for å rødme i neste Idol-sending også, heller gjør en cover av salige Joan Jett; I don`t give a damn bout my bad reputation:

Se flere bilder fra fantastisk kvinnefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment