Tag Archives: Lene Wikander

Trenger du litt tarapi?

Som de fleste har fått med seg er jeg nå bokaktuell med «Fuck tante Augusta – Humoristisk og dønn alvorlig om livet med brystkreft». Enkelte syns kanskje det burde være nok å gi ut bok, men ikke jeg. Jeg har nemlig mer å melde!

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nSå nå er jeg også tilgjengelig for å holde foredrag for foreninger og folk der ute som måtte ønske det. Jeg fremfører en liten times multimedia foredrag med livsmot i film, bilder og fri dressur som allerede er behørig testet på mennesker og godkjent for bruk på det norske folk.

bilde3-440x293Testpersoner har blant annet vært Anne Lindmo og Lene Kongsvik Johansen som dere ser reagerer med skrekkinngytende innlevelse på bildet over.

Men jeg har selvfølgelig også prøvd ut deler av materialet på både God Morgen Norge og Trygdekontoret. Det er viktig å teste ut nye tarapiformer på et så bredt publikum som mulig før man går inn i den mer konkrete behandlingsfasen.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nIMG_7620Det er likevel live at tarapien fungerer best så jeg har selvfølgelig sørget for behørig utprøving der også som for eksempel med Tara-redaktør Torunn Pettersen her.

julebordtara-009-440x330Jeg har også testet ut materialet på høyfjellet med et lengre foredrag på Vestlia resort på Geilo for rundt 200 Tara-lesere for å se om det holdt seg i tynnere luft og det gjorde det.

tarakåserigeilo-0101-440x232Ålesund har også vært utforsket med damenes aften på herlige Teaterfabrikken og materialet tålte det ramsalte klimaet der også meget godt.

IMG_78791-440x330Jeg understreker likevel at tarapi ikke under noen omstendigheter må forveksles med den mer kjente behandlingsformen terapi. Noe grining må påregnes, men latteren sitter løsest. I hvert fall løst nok til at jeg stort sett får champagne av vertskapet etterpå som av Magne Hustavenes og Diakonhjemmet Sykehus her.

IMG_0116Så trenger du og dine litt tarapi i forbindelse med et seminar eller andre arrangementer, er det bare å ta kontakt med meg på lenewikander@hotmail.com eller min atskillig mer velorganiserte manager Roy på roychrbraathen@gmail.com så finner vi en tarapiform som passer nettopp dere.

Her er i hvert fall en liten smakebit-film satt sammen av Tara-fotograf Xenia Villafranca fra den fabelaktige lanseringsfesten av Fuck tante Augusta. Livet er ikke for pyser!

Snakkes!

Leave a Comment

From all of us to all of you…

Milde himmel, du vet du er travel når du helt tilfeldig sitter på Facebook og finner ut at du er aktuell med bokutgivelse! Jeg vet ikke med dere, men til neste år tror jeg at jeg skal avlyse førjulstria, alle julebord og sjekke inn på sanatorium i stedet. Et pinnekjøtt-julebord med meg og en hel haug deilige homser i helgen, holdt på å ende i identitetskrise blant venner og bekjente da en av gjestene tagget meg i følgende bilde på Facebook med teksten: «OMG; I know there is a gay guy inside this body. What happened????»

Ikke rart man glemmer at man er aktuell med bok. Denne gangen er det min mørke fortid som stamgjest på Oslos legendariske rockpub Last Train som har havnet mellom to permer, kan jeg lese i Klassekampen. Det er NRK-reporter Trine Sollie som har samlet 35 skribenter, en illustratør, tre tegneserietegnere og et knippe fotografer som bidragsytere til denne antologien som tar for seg forskjellige sider av Last Train sin legendariske rolle i norsk musikkliv. Her har band som Turboneger tråkket sine barneboots. Just saying.

Mitt bidrag er en ganske mørk novelle om sosial kontroll – min erkefiende numero uno! Sosial kontroll er noe vi alle plages med, men som bare pysen innerst inne i oss alle lar seg kue av. Alle disse uskrevne reglene om alt fra hvordan vi bør leve, oppføre oss, se ut, til hvem vi skal elske og hva som bør kjennetegne en «ekte» mann og en «ekte» kvinne. Det tok meg mange og lange år, men i dag kunne jeg ikke gitt mer faen i hva andre måtte mene om denslags. Jeg omfavner min indre, homofile mann med stolthet og lever mitt kvinneliv på mitt vis!

Jeg skrev novellen for et par år siden på forespørsel fra Last Train og hadde fullstendig glemt hele greia til jeg i dag altså finner ut at den er gitt ut nå i desember. Det gleder meg selv om jeg med skam og melde må innrømme at mitt eget bidrag til scenekunsten begrenser seg til et og annet utagerende spoken word bak mikrofonen nå i førjulstria.

Men når det gjelder alle rock-entusiaster med hang til norsk undergrunn der ute så kan dere i hvert fall senke skuldrene litt for med denne boka er julegavene i boks. Den selges over disk på Last Train i Oslo fra og med førstkommende fredag så da får du tatt deg en garantert nissefri juleøl i samme slengen. Det samme gjelder i grunnen alle dere andre også. Et stykke norsk kulturhistorie er levert. From all of us to all of you. God jul!

Leave a Comment

Mitt liv som Erna Solberg

Som den oppmerksomme bloggleser vil ha notert seg har jeg nå fått nytt bilde av meg selv i heldekkende blått her på Tarapi. Bildet er resultat av timevis med styling og sparkling av Taras stylist Jan Gunnar Svenson og erfaren lyssetting og fotografering av motefotograf Wenche Hoel-Knai. For virkelig å verdsette deres utrettelige arbeid bør du klikke her for før-bildet.

Jeg er meget fornøyd med resultatet, noe flere andre i kommentarer til bildet på Tarapi sin Facebook-gruppe også har gitt uttrykk for at de er. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at min gamle sosiale nemesis; Erna Solberg, gjør seg gjeldende også i dette bildet av meg. Kanskje er det de blå klærne, kanskje er det måten håret er satt opp på, kanskje er det måten jeg fyller ut den trange genseren på, jeg vet ikke, men i mange år har jeg blitt tatt for å være Erna Solberg, særlig når jeg har vært kledt i blått, men også en gang i leopardpels og miniskjørt.

Av en eller annen grunn er det særlig på homsestedet London Pub at jeg har pådratt meg Erna-groupies. En gang jeg satt der med mitt faste hagfag Roy, kledt i sommerlig lyseblått i anledning kalenderen som viste tidlig juni, ble to gutter stående aldeles starstruck i det de kom ned trappa: «Guuuud, se! Det er Erna! Her på London! Så kult!» hvisket de høyst udiskret og hvinende til hverandre. Jeg skjønner deres begeistring, det er ikke hver dag en statsministerkandidat svinger innom London Pub, så jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at jeg bare var Lene Wikander.

Dessuten blir jeg ofte sjekka opp som transe på doen til London av menn som tror jeg er mann i kvinneklær på grunn av mine 180 cm på strømpelesten, hang til høye hæler og rustne sigarett og brunt brennevin-stemme. Så å bli tatt for å være Erna syns jeg i grunnen var et skritt i riktig retning på kjønnsmarkedet. Men da Erna ble kåret til årets faghag og klina med drag-artist Berit Bislett over hele førstesiden til VG under fjorårets Gaygalla, var jeg i grunnen tilbake på skrætsj igjen hva dobesøkene på London angikk.

Det toppet seg imidlertid da jeg vakla nedover Grønlandsleiret en sen lørdagskveld i leopardpels og miniskjørt etter en fuktig aften på Bobs Pub. Jeg ble stanset av en gruppe narkomane som ville takke meg for besøket på plata på Oslo S og alt jeg hadde sagt der uka før. De skulle definitivt stemme Høyre, mente de. Så da jeg skulle opp på Stortinget og intervjue Erna for Tara i fjor, tok jeg med kamera. Nå måtte det avgjøres en gang for alle: Skilt ved fødselen eller ikke?

En titt i displayet etter at bildet var tatt, talte sitt tydelige språk. Ikke bare må jeg besøke min gode venn, London-stamgjest og eminente frisør Jørn på Magic Oslo City litt oftere for å nappe Bresjnev-bryna som jeg aldri får til selv – Erna er også langt vakrere enn meg – selv med øya igjen! Så neste gang jeg stiller i blått uten proff styling på London Pub, forlanger jeg at folk begrenser seg til å ta meg for transe!

Leave a Comment