Tag Archives: lavkarbo

Når ribbe kan være redningen

I dag er siste nummer av Tara ute hos abonnenter og på fredag finner du bladet i butikken, så i den anledning har jeg lovet å poste oppskriften på hvitløksribba som forandret livet mitt med senskader etter brystkreftbehandling.

a6528726-bfd3-4563-8736-e2a94229d3a2I siste nummer av Tara har jeg nemlig fortalt om hvordan lavkarbolivsstilen har gjort meg mye friskere. Etter et år med lavkarbo har jeg fått energien tilbake, blitt kvitt det meste av smerter og gått inn 27 centimeter rundt livet.

Jeg er generelt skeptisk til både «vidunderkurer» og det at en ting skal passe for alle, men etter et år med dette kostholdet har jeg opplevd så drastiske forbedringer av både hetetokter, nevropati i beina, stivheten av antiøstrogener, fatigue og vektoppgang at jeg rett og slett syns det blir for dumt å ikke dele.

Kanskje kan lavkarbo være til nytte for deg også? Det er i hvert fall verdt et forsøk! Lavkarbo handler tross alt bare om helt vanlig mat.

21268830_10155413156205781_411590863_nAlt begynte julen 2016 da jeg var ute og shoppa julegaver. Utenfor et kjøpesenter ble smertene for store. Ingen benker var ledige så i ren desperasjon satte jeg meg midt på gata. Omgitt av handleposer satt jeg der i duskregnet mens folk hasta forbi og jeg kjente smertene avta.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle som glodde. Alt jeg var opptatt av var å få avlastet smertene. Da jeg omsider kravlet meg opp igjen, dro jeg rett hjem og stekte meg hvitløks- og chilliribbe med coleslaw i ekte majones. Det skulle bli begynnelsen på redningen.

04_Garlic_Immune_boosting_foods_469904627_Ls9907Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbohydrater og ganske mye mer fett enn et gjennomsnittlig norsk kosthold så det er ikke akkurat noe for pyser. Derfor klinka jeg til med det feiteste jeg visste, nemlig ribba. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Lavkarbo er livsstilen for meg. Er du nysgjerrig på kostholdet kan du lese mer i siste Tara og vil du prøve redningsribba mi finner du oppskriften her. Følg meg også på Snapchat @lenewikander der jeg poster litt hverdagsoppskrifter og tips innimellom slagene hvis du vil. Livet med lavkarbo er blitt betydelig bedre å leve.

Leave a Comment

Ribbe med hvitløk, chilli og coleslaw

ribbe-illu1_article_main_landscapeGni ribba inn med pepper og salt minst et døgn før steking slik som du pleier. Men i tillegg propper du hele, skrelte hvitløksfedd og biter av rød chilli inn i kjøttet langs siden. Bruk fingrene og minst en hel hvitløk og fire-fem chilli avhengig av hvor hot du liker det. Stek ellers på vanlig måte. Hvordan man steker ribbe har internett utallige oppskrifter på, blant annet her.

classic-coleslaw-79254-1Jeg liker litt farge på coleslawen og bruker fifty-fifty hvitkål og rødkål.

Dette trenger du (4 pers):

  • 500 g kål
  • 2 stk gulrot
  • 1 dl ekte majones
  • 1 dl creme fraiche (ikke noe light her heller!)
  • 2 ss sitronsaft
  • Noen dråper søtning etter smak, jeg bruker flytende Natreen
  • Litt salt

Riv gulerota, skjær kålen i så tynne strimler som mulig, bland dressingen og vend inn, la stå minst en times tid i kjøleskap og voila: Lavkarbo gjort enkelt!

Leave a Comment

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Mat som har gjort meg mye friskere!

Det finnes noen norske delikatesser som nytes best iført lesebriller og badedrakt.

20643856_10155346477520781_162506386_nJeg har omsider fått kreka meg hjem etter fem lange uker i Afrika og da bar det selvsagt rett til Grimstad og sørlandet.

20668473_10155346475395781_812435034_nMen først etter en sving innom legen i Oslo der jeg fikk konstatert at det å leve lavkarbo i snart et år ikke bare har minsket alskens plager og kreftsenskader betydelig, men også redusert blodtrykket mitt til en halv pille om dagen, juhu!

20632774_10155346476355781_2073463713_nJeg føler meg rett og slett som et nytt menneske. Hetetokter i forbindelse med antiøstrogener er redusert fra full Niagarafoss til en regnbyge eller to, nevropati i beina er nesten borte, smerter i korsryggen betydelig forbedret, humøret på topp og energien ekstremt stigende.

20643871_10155346474480781_617470098_nNå sier jeg på ingen måte at lavkarbo passer for alle, men sliter du med plager av antiøstrogener og senskader etter kreftbehandling som meg, syns jeg ikke det kan skade å prøve! Lavkarbo er tross alt bare helt vanlig mat.

Fra å ikke kunne gå to hundre meter til butikken uten å måtte sette meg ned og hvile på grunn av smerter, kan jeg nå både trene og gå minst en kilometer av gangen.

I tillegg går vekten saaaakte, men sikkert ned (noe som jo nesten er umulig å få til på antiøstrogener) og det gir jo også en rekke helsefordeler. Endelig begynner jeg å se litt lysere på min fysiske fremtid.

20645779_10155346479470781_1900540513_nHer får dere i hvert fall noen av mine beste tips om lavkarbo tilbehør til sommerens absolutte delikatesser fra havet. Ingen sørlandsommer uten osteloff og halveis hjemmelaget skalldyrmajones ala senskada dvergflodhest!

20706521_10155346477075781_1503104327_nReker, krabber og blåskjell trenger litt loff. Jeg smeller sammen en halv boks cottage cheese og 150 gram revet Norvegia før jeg skiller plomme og hvite på tre egg. Stivpisk eggehviten med ørlite salt, vend plommene inn i osten og rør miksen forsiktig inn i de stivpiska eggehvitene. Klask opp ca ni klatter på bakepapir og stek på 225 grader i rundt et kvarter.

20645985_10155346476835781_1046190100_nEller til de ser ut som på bildet over. Nam, slafs! Og liker du sesamfrø eller andre krydderier er det bare å slenge det på før steking eller i røra. Disse her bruker jeg også som bunn til minipizza på vinteren, men ellers funker de til alt der du ville brukt loff.

20644050_10155346480220781_558623430_nSkalldyrmajones er også et must, men jeg gidder rett og slett ikke lage majonesen min selv. Ære være deg hvis du orker, men personlig syns jeg det holder lenge å bruke en god ferdigmajones som base. Og her nytter det ikke med noen light-varianter altså! Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbo og mer ekte og sunt fett.

20706598_10155346477305781_1142287253_nDenne majonesen blir bokstsavelig talt slukt så jeg lager MYE. På en dobbeltpakke majo går det med en skvisa sitron, tre raspa, blodferske hvitløksfedd, to finkutta røde chilli og en halv busk finklippet fersk dill. Rør sammen og la stå i kjøleskapet en stund før servering. Stønn, så digg.

20643666_10155346479970781_1543365_nOg bare så det er sagt: Dette er godt selv om du ikke sliter med senskader etter kreftbehandling og lever på høykarbo kost også! Nyt siste rest av sommeren! Neste gang sees vi på skalldyrfestivalen i Mandal. Jeg pakker med meg en boks osteloff 😉

Leave a Comment

Fra høyfjellet til Ullevål

VIDEO: Det er sånn livet mitt er blitt nå for tiden. Opp som en bjeffende nakenhund den ene dagen og ned for full telling som ei våt bikkje på sofaen den neste. Når du går på cellegift blir du innimellom så sliten helt inn til beinet at du nesten ikke orker å blunke med øynene en gang, særlig de første dagene etter ny dose.

ullevålskalle 013

Derfor gjelder det å utnytte de gode dagene maks, noe jeg jo gjorde med å klinke til med foredrag på fjellet for 250 Tara-lesere forrige helg, før jeg skulle få ny dose gift på Ullevål nå på tirsdag. Etter tre dager rett ut på sofaen er jeg i dag klar for å driste meg en liten tur ut med venner og feire helg, men jeg tar det fortsatt pent.

Nå for tiden må jeg alltid ha taxi og/eller sofa og seng innen rekkevidde, for når man blir cellegift-sliten så blir man det helt akutt. Det er som om strømmen rett og slett går og du bare må legges til lading umiddelbart. Derfor var det ekstra gøy at jeg fikk en liten vitamininnsprøyting ved siden av cellegift-dosen denne gangen i form av ei fargerik, lita kruttønne av en utvekslingsykepleier fra Tanzania.

ullevålskalle 002

Let`s face it; det er rimelig kritthvitt i korridorene på Ullevål og da tenker jeg ikke bare på veggmaling og uniformer. Tanzania var egentlig stasjonert i Bergen, men innom Ullevål noen dager for spesialopplæring innen onkologi, eller kjøring av slanger med cellegift rett inn i åra, som vi vanlige dødelige kaller det.

De hadde nok stressa litt med hvor de skulle plassere henne for onkologen min sa at de ble så glad på morgenmøtet da de så at jeg skulle komme, for jeg hadde jo bodd så lenge i Afrika så da tok de henne med til meg for vi hadde sikkert mye å snakke om. Nemlig. Jamaica er jo nesten Afrika og ligger praktisk talt rett ved både Afrika og Tanzania, bare skilt av et verdenshav og det amerikanske kontinent.

ullevålskalle 011

Men lucky for them så var jeg jo i Tanzania og Zanzibar i jula og kjenner godt til Øst-Afrika generelt, der jeg har reist mye. Til alt overmål hadde jeg til og med på meg et par rosa øredobber i kubein som jeg kjøpte på Zanzibar i fjor. Og ghetto-life er pretty much ghetto-life all over the world.

Folk er jo faen meg ikke helt riktig i navla her i velstandsverden, så jeg fikk i hvert fall forklart Tanzania at hun måtte til muslimske Halal-slaktere for å få skikkelige kjøttstykker som passet i matboksen etter at hun sjokkert delte sine opplevelser om møtet med norsk, vakumpakket og smakløs kantinemat. Velstand og god smak går som kjent sjelden hånd i hånd.

206028_732777789ve

Javel så har de kanskje bare ett kreftsjukehus i Dar-es-Salaam, men Swahili-kjøkkenet serverer i hvert fall pasientene skikkelig mat som til og med passer utmerket for en lavkarber som meg! I kreftkiosken på Ullevål får vi jo bare vafler og brød.

Og da jeg og Tanzania i tillegg bonda over statsparykkens åpenbare mangler som dere kan se i filmen under, har jeg nå bestemt meg for at det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig med denne bedritne behandlingen, er å legge meg naken på en sandbanke på Zanzibar og virkelig nyte det faktum at livet faktisk er helt forjævlig og helt fantastisk – samtidig:

Du kan også se flere bilder fra Tara-weekend til fjells på Tarapi sin Facebookside her hvis du vil :-)

 

 

Leave a Comment

I bunad over Grønland

Her på gammelrosabloggen tar vi jo mål av oss å tilby forbrukerstoff som dekker alle sider av 40+ kvinnelivet. Derfor leverer Tarapi seff både dagens antrekk, overlevelselsesguide for Ikea-turer og Valentines day, samt interiørtips og matoppskrifter. Men nå som jeg er tilbake på lavkarbo igjen syns jeg det er på sin plass med litt mosjonstips også.

IMAG0657

Men først må jeg bare dele noen lavkarbo-erfaringer med de av dere som ikke er så kjent med denne livsstilen. En av bivirkningene sånn i starten kan nemlig være at forbrenningen i kroppen øker så dramatisk at du i løpet av kort tid forvandles til en stråleovn. Når dette i tillegg kombineres med innslag av tidlig overgangsalder, vår, sol, drømmer om ute-vin og derfor nødvendigheten av å beholde vinterkåpa på likevel, kan det resultere i full overoppheting midtveis i gallopp til trikken over gravlunden.

3157244446_129cd5319a_z

Jeg beklager derfor sterkt til de av dere som fikk forstyrret en høytidsstund på gamlebyen gravlund i går av en gjennomsvett dvergflodhest som ikke helt lyktes i å skjule seg bak den sypressen da hun akutt måtte skifte og skrelle seg ned til bare kjolen. Jeg påberoper meg nødverge. Hvis det er noen trøst så hjalp det ikke nevneverdig heller. Da jeg kom frem til Teaterplassen på Grønland der jeg skulle møte min gode venninne June, var jeg fortsatt så varm at jeg sverger jeg hørte kokelyder fra pannen.

Da jeg endelig fikk satt meg ned med June, Tara-kollega Marthe og hennes venninne Christine, måtte jeg derfor bare dra ned vinterkåpa og sitte der med bare armer i fem pluss som om det skulle vært 45 varmegrader i svarteste Afrika. Christine mente imidlertid at det hele også kunne skyldes at russer-vinterkåpa mi er relativt tung og fortalte at de skulle feire 17. mai med å gå i bunad over Gaustadtoppen. Grunnet tyngden på bunadene, regnet hun likevel med at de ikke ville komme så langt.

grønland 001 (3)

Det var dette som inspirerte dagens mosjonstips. Jeg orker ikke stå i kondomdress på helsestudio til offentlig underholdning, men er av den typen som heller liker å gå turer. Og når jeg er riktig flink bedriver jeg såkalt powerwalking. For maks effekt har jeg da pleid å ta på meg sånne vekter med borrelås rundt håndleddene og hengt en ryggsekk på ryggen, men aldri mer!

Nå blir det bunad! Ikke bare veier en gjennomsnittlig kvinnebunad langt mer enn du klarer å stappe i en liten sekk – med bunad som treningsvekt får vi endelig en gylden anledning til å bruke dette stasplagget mer enn en gang i året også! Genialt! Men helgens treningsøkt fikk jeg uansett unnagjort i går da vi fortsatte videre langs lysløypa over Grønland med russerpelsen på. Innendørs holdt jeg på å smelte så før kvelden var omme hadde jeg helt sikkert gått ned rundt fem kilo i bare vannvekt.

grønland 012

Men mandag er det på med bunaden over gravlunden her! God søndagstur til dere andre.

Leave a Comment

Farvel søte karbo – igjen!

Jepp, den faste Tarapi-leser har gjettet det. Etter å ha reist jorda rundt på reportasje-oppdrag for den nye serien min som starter i neste nummer av Tara, har lavkarbolivet gått fløyten en periode og nå sitter jeg her som et lite gasskraft-produserende enmannsforetak på gravlunden. Karbosprekk er som jeg har blogget om før, virkelig ikke noe for pyser.

turipornoblogg 017

I tillegg har jeg seff også blitt lovlig rund i kinna og magen ser ut som den er gravid med minst to beliebers. Det verste er likevel den pløsete, oppblåste følelsen jeg får i kroppen av høykarbolivet. Ikke rart jeg nesten ikke fikk presset meg inn i termo-sparkebuksen på Svalbard. Prøv å slipp en promp inne i en sånn heldekkende og litt for trang termodress og du vet hva en sakte kvelningsdød innebærer.

svalbard6 038

Men nå er det slutt! Ikke nok med at både vår og sommer står for døren; jeg skal jo også feire mitt eget bryllup med meg selv her på gravlunden den 11. mai. Og da SKAL jeg bare føle meg vel i den nye leopard-kjolen jeg kjøpte meg på tur i Sør-Afrika.

rødleopard 003

Jeg syntes likevel at høykarbolivet fortjente en verdig avskjed og takket derfor ja da bestevenninne og nabo Turi inviterte på risotto og jentemiddag her i gamlebyen.

turipornoblogg 029

Den som har spist en skikkelig Risotto Milanese vet hva englene spiser til middag. Det er en svært enkel rett i all sin genialitet. Alt du trenger er risottoris, litt tørr hvitvin, parmesan, smør, olivenolje, sjalottløk, havsalt, kvernet pepper, safran og det aller viktigste: Kraft. Turi sverger til skikkelig fiskekraft som får deg til å smake havet og alle sjøbadene som snart står for tur når det blir sommer. Av tilbehør trenger du bare en deilig, italiensk rødvin og det hadde jeg jo heldigvis med meg fra Nordpolets taxfree på Svalbard.

turipornoblogg 003

Husk alltid å ta med et par ekstra flasker rødvin da tilberedingsprosessen hva risotto angår, krever utstrakt røring og derfor henging med kokken på kjøkkenet. Røretiden beregnes til et par ballong-glass rødvin per person.

turipornoblogg 006

Dette kan dog medføre at man glemmer at man ikke har hatt i safran før retten står på bordet.

turipornoblogg 019

Men så lenge man har oppvarmede tallerker…

turipornoblogg 008

Masse fersk parmesan til å river over toppen…

turipornoblogg 014

Litt sitron å presse over…

turipornoblogg 011

Og et deilig dekket bord med duk man kan grise på, ekstra olivenolje og fine blomster…

turipornoblogg 009

Så spiller den manglende safranen ingen kasserolle! For selv om risottoen da blir seende ut som en litt klein risengrynsgrøt eller etterlatenskaper fra siste runde med omgangssyke, smaker den altså så hinsides godt at du må stønne litt upassende etter hver munnfull.

turipornoblogg 020

Og etterpå kan du sitte mett og tilfreds i sofaen, kikke ut av vinduene der den første vårsolen går ned, ta et ærbødig farvel med høykarbo for denne gang og hilse våren velkommen over landet. For det er i hvert fall med våren som med karbosprekk for min del – det beste er når det skjer bare en gang i året.

turipornoblogg 026

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Farvel til billedkunsten

Jeg og fotograf Xenia Villafranca er jo her i  Sør-Afrika på oppdrag for Tara sammen med fabelaktige skuespillerinne og diva ekstraordinær Mari Maurstad. Hittil har det vært en aldeles framifrå reise, men i går kveld dro det seg til for en stakkars dvergflodhest på tur.

sa3 253

Vi skulle møte lokalt bosatte og internasjonalt selgende billedkunstner Peter Engblom som har sitt eget galleri her i Zululand. Det begynte greit nok med både høy glass og sigar-føring i loungen. Det velsmakende lokale ølet Zulu Blonde, skulle likevel vise seg å være litt mer potent enn først antatt.

sa4 050

sa4 059

For da det viste seg at nettryktene om mine eskapader som sexbråk-innklaget i Norge hadde nådd helt hit ned til Sør-Afrika, insisterte nemlig Peter på at jeg skulle posere med følgende av hans mer eksplisitte malerier i sofaen nede i den private baren han også driver.

sa3 288

Du vet den følelsen du av og til får når du bare skulle ønske at jorden kunne åpne seg under deg så du kunne synke ned i den? Vel, forsiktig med hva du ønsker deg, sier bare jeg. Rett etterpå, under en omvisning i galleriet, fikk jeg nemlig mitt eget ønske oppfylt.

sa3 242

Mens jeg sto der og prøvde å virke intellektuell og studere billedkunsten med lesebrillene på, ga gulvet under meg etter og bam! Jeg forsvant ned i et bunnløst hull i jorden.

sa3 241

Mari kom meg ilende til unnsetning, mens Xenia som den profesjonelle pressefotografen hun er, bare vippet frem kamera og begynte å fyre løs. På toppen av det hele akkopagnerte hun kameraklikkene med latterbrøl så hjertelig høyrøstet at det fikk løshundene på utsiden til å stemme bjeffende i.

Da jeg med et møysommelig strev prøvde å kave meg opp fra hullet i bakken, var det derfor uunngåelig at latteren smittet. Det bør likevel være unødvendig å si at Mari Maurstad, til tross for tidenes latterkrampe, kanskje ikke var så veldig imponert over Taras utskremte reporter i Zululand.

sa3 248

Heldigvis sa galleri-innehaver Peter sin T-Sjorte alt om hva han tenkte om saken.

sa3 255

Han inviterte oss sporenstreks ned igjen i den egendekorerte baren og åpnet for røyking inne som plaster på såret.

sa3 294

sa3 265

sa3 274

I dag har jeg imidlertid innsett at høykarbolivet med øl på tur for en lavkarber som meg, fordrer utstrakt mosjon for at gulvene jeg går på her ute i verden skal være trygge. Jeg har derfor slått meg på trim for eldre sammen med en gruppe lokale bestemødre som Mari kjenner godt.

sa5 026

sa5 016

Men billedkunsten, den er jeg ferdig med!

 

Leave a Comment

Dagens antrekk: Kebab-parfyme

Åhrg, jeg skulle aldri blogget om mensen på hagefesten forrige uke. Allerede dagen etter ble jeg nemlig hardt angrepet av pms. I min alder har jo faenskapet begynt å bli såpass uregelmessig at jeg kan bakse i ufruktbar fryd flere måneder i strekk, desverre med det resultat at jeg nesten glemmer hele greia og pms-en kommer enda mer overraskende på enn før. Denne gangen resulterte det ikke i rødvinsjokk som sist, men i full lavkarbosprekk med både iskake og øl.

Dere som ikke lever lavkarbo, vet det kanskje ikke, men sukker er gift og burde sortere under ulovlige narkotiske stoffer! Når man lever på minimalt med sukker sånn til hverdags som meg, reagerer i hvert fall kroppen med full beredskap på to millioner gram sukker som jeg er overbevist om at denne Oreo-iskaken inneholder. Symptomene utvikler seg gradvis, men begynner relativt raskt med en reaksjon ikke ulikt ADHD- symptomene til fireåringer i barnebursdag etter at alt godteriet er fortært.

Denne gangen begynte det med at bakdelene på de digre øreringen mine i rød plast, løsnet og falt av. Jeg startet øyeblikkelig en frenetisk gjennomgang av innholdet i vesken jeg seff hadde hengt på den fabelaktige veskehenge-dingsen jeg fikk i sommer. Som lavkarber på sprekk fant jeg en Babybell-ost jeg sporenstreks begynte å eksperiementere med som potensiell øredobb-holder. Det viste seg at det var voksen rundt osten som egnet seg best.

Men siden karbosjokk setter i gang et sanseløst behov for enda mer karbo i kroppen til en lavkarber, ble iskaken etter enda noen øl, raskt etterfulgt av en kebab som jeg først et par timer senere, oppdaget at jeg hadde klart å miste en diger kladeis av ned mellom puppene.

Parfymert med ost bak ørene og kebab mellom brøsta, var det kanskje ikke så rart at gutta jeg prøvde å sjekke opp utenfor det skeive utestedet London Pub litt senere, slikket seg om munnen etter en klem og litt nussing og snusing, ignorterte meg fullstendig og satte kursen mot gatekjøkkenet vegg i vegg. Jeg trøster meg med at jeg i hvert fall klarte å vekke et kjødelig begjær hos dem selv om det var etter kebab og cheeseburger og ikke meg.

Men etter sommerens voluminøse avisoppslag i sørlandspressen kjører jeg fortsatt på under mottoet «ikke en uke uten pressedekning av det faktum at livet ikke er for pyser» og høynet linselus-opptreden på hagefesten til Aschehoug forrige uke med en helside i siste utgave av det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som dere kanskje husker at jeg kjøpte et års abonnement på til mitt gamle gymnas under årets skeive dager.

I siste nummer av Blikk som er i salg nå, skryter jeg på meg en velutviklet gaydar, eller seksuell intelligens om du vil. Men jeg fortalte dem selvsagt ikke et ord om min egen ostebefengte kebab-utstråling som skremmer tilgjengelige halvhomoer inn på burgersjappa etter første nærkontakt. Synd, men sant siden det denne helgen er duket for storslagen Cupidofestival som Dagbladet seff allerede har skrevet om. Jeg har jo fast spalte i Cupido og i invitasjonen til lørdagens prisutdeling og fest står det: Kle deg sexy.

No can do. Langtidseffekten av en karbosprekk som den i forrige uke er nemlig at etter ADHD-symptomene har gitt seg, reagerer kroppen med å produsere mer gass enn kraftverket på Mongstad i sin storhetstid. Jeg er altså så oppblåst at jeg holder på å lette fra sofaen og må iføre meg den mest sekkete og uformelige kjolen jeg har på lørdag. Mulig jeg henger en Babybell-ost rundt halsen også for å være helt sikker på å ikke tiltrekke meg noen potensielle pinligheter. God helg!

Leave a Comment

Fear and loathing in Sweden

Da VG forleden igjen kunne melde at over halvparten av alle nordmenn ønsket å få slutt på all innvandring til landet grunnet deres dårlige evne til integrering, innså jeg at jeg er altfor dårlig integrert selv. Noe måtte gjøres og det straks ellers risikerer jeg å aldri få lov til å flytte hjem fra Jamaica på permanent basis.

«Stadig flere nordmenn er misfornøyde med integreringspolitikken, og 53,7 prosent av de spurte i en ny undersøkelse vil stenge grensene for innvandrere», meldte VG. Innvandrere er altså ikke norske nok for nordmenn. Men hva innebærer det å være en god nordmann egentlig? spurte jeg bekymret min gode og helnorske venninne Turi på telefonen. Svaret hennes kom spontant og uten nøling: Sverige!

Noe av det aller norskeste nordmenn gjør bortsett fra å dra på hytta er nemlig å dra til Sverige for å handle. Bare i påsken i år handlet nordmenn for 210 millioner kroner på den andre siden av svenskegrensa og knuste dermed alle rekorder fra tidligere. Jeg har aldri vært på harrytur til Sverige og sant og si vært grønn av misunnelse på alle venner og bekjente som stadig frekventerer grensa. For meg har det alltid fortonet seg veldig eksotisk.

Utstyrt med tips om hva det lønner seg å kjøpe fra alle de deilige småtøsene som henger på Tarapi sin Facebook-gruppe, kastet jeg og Turi oss i bilen og kjørte mot grensa. Selv om Turi har vært i Sverige før, ble det raskt klart at hun ikke har kryssa grensa tilstrekkelig mange nok ganger til å bli proff nordmann hun heller. Da vi kom ut med kvota fra systembolaget og skulle legge den i bagasjerommet, oppdaget vi nemlig at Turi hadde vært så uheldig å smugle med seg noen flasker deilig, italiensk årgangsvin INN i Sverige! Flaskene var en gave fra en venninne på feriebesøk i Norge fra sin faste bopel i Italia og Turi hadde aldeles glemt å ta dem ut av bilen.

På vei til Nordby-senteret diskuterte vi heftig hva vi skulle gjøre nå: Risikere å bli arrestert for vinsmugling på grensa (mest sannsynlig bare bot, men likevel), drikke opp den overskytende vinen og bli tatt for fyllekjøring (det ville jo i det minste være en morsommere måte å bli arrestert på) eller bare legge den igjen i Sverige? Som de gode nordmenn vi var i ferd med å trene oss til å bli, landet vi likevel på et fjerde alternativ: Smugle med oss hele driten tilbake over grensa og satse på å ikke bli tatt! Det er tross alt det de fleste gode nordmenn gjør.

Oppildnet av min nye status som blivende proffsmugler, ble jeg aldeles fra meg av begeistring da godtebutikken på Nordby-senteret kunne skilte med en hel disk lavkarbogodterier uten sukker! Jeg trodde et øyeblikk jeg var død og hadde havnet i paradis! Jeg innhalerte umiddelbart ca. en halv kilo gummibjørner, det var jo flere år siden sist en lavkarber som meg hadde spist den slags med god samvittighet.

Men etter et par timers kjøtthandling i nabolokalet til godtebutikken fikk vi endelig svaret på det eldgamle spørsmålet: Hvor lenge var Eva i paradis? Faen ikke lenge! Kvalmen begynte å melde seg allerede da jeg lasset mitt tiende kilo kjøtt opp i handlevogna. En sjekk på innholdsfortegnelsen til gummibjørnene opplyste at de var søtet med malitol, et stoff som kan forårsake akutt gassproduksjon og løs mage hos de sensible. Da kassadamen så spørrende på meg når magen ga fra seg noen buldrende høye lyder som hentet fra skrekkfilmen Exorcisten, ble det klart at jeg var en av de sensible.

Lenge før vi var tilbake ved grensa igjen måtte sjåfør Turi utføre en usving inn på en bensinstasjon slik at jeg kom meg på dass. Ute igjen konstaterte vi nedslått at vi også hadde valgt helt feil kjøretøy for en vaskekte harrytur som dere ser da det desverre er Turi som prøver å få tak i kaffen på taket av vår bil til venstre i bildet og ikke i det amerikanske flaket til høyre.

Nedslått innså vi at vi at vi nok aldri blir gode nok nordmenn for svenskehandel i hvert fall, kastet den overskytende vinen i søpla og kjørte slukøret tilbake til Norge. Resten av helgen har jeg løpt i skytteltrafikk mellom sofaen og toalettet med en mage som produserer mer gass enn kraftverket på Mongstad noen gang vil gjøre. Min eneste trøst er at gassproduksjon i det minste er typisk norsk.

Leave a Comment