Tag Archives: Lalibela. Etiopia

Mitt Afrika – Loppesirkus i loppekassa

Da har vi endelig ankommet Lalibela, denne lille byen helt nord i Etiopias fjell med sine steinkirker hugget ned i det røde grunnfjellet på 1100-tallet da kong Lalibela bygget det nye Jerusalem her. Samtlige er på UNESCO sin verdensarvsliste og har vært i kontinuerlig bruk av troende siden de ble bygget.

Det er ikke mange slike hellige steder igjen på jorden der turistene ikke har rukket å overta fullstendig. Et besøk i Lalibela er en reise tilbake i tid og åpner for de helt store tankene der du sitter på en steintrapp 2630 meter over havet og skuer utover det vakre fjellandskapet med sine kirker og klostre gravd ned langt, langt der nede i den røde jorden.

Med sine mange pilegrimer og religiøse festivaler er også menneskene her i Lalibela liksom litt større, litt romsligere, litt vennligere, litt mer lattermilde og litt mer gjestfrie enn i resten av Etiopia. Og det sier sitt da Etiopia er et land der høflighet og gjestfrihet nærmest er for et sakrament å regne.

Men som ellers i livet er det ikke alltid de store menneskene og de store tingene som biter seg fast i deg, men de helt små. Så også i Lalibela. Her det byens aller minste innbyggere som vil deg til livs.

Lalibelas lopper og lus er noen djevelske skapninger. De eldgamle kirkene her har praktisk talt ikke skiftet gulvtepper siden de ble bygget, så i fibrene der har verdens lopper funnet sitt eget Shang-ri-la.

Sist jeg vandret rundt i Lalibelas kirker og klostre ble jeg ikke bare spist levende, men det viste seg seff også at jeg var allergisk mot loppefaenskapet og utviklet gedigne vannblemmer over hele kroppen da de infiserte senga mi også. Denne gangen har jeg derfor tatt mine forhåndsregler og drysser sko og sokker full av loppepulver hver morgen.

Man må nemlig ta av seg skoene hver gang man skal inn i en kirke, noe som gir de blodsugende småjævlene fri tilgang til koldtbordet.

Ikke kan du se mini-vampyrene heller. De er så små at de lurer seg inn over alt og forsurer et hvert humør uansett hvor godt det måtte være i utgangspunktet. Det er i sannhet de små tingene her i livet som skal ta knekken på oss til slutt.

Glem store katastrofer, kriser og traumer. Gi meg en orkan eller tsunami når som helst, det tar jeg på strak arm, sånt får oss bare til å vokse som mennesker når det er overstått. Det er alle de små dritt-tinga som hoper seg opp og velter lasset til slutt.

Aldri har jeg for eksempel vært nærmere nervesammenbruddets rand enn når jeg for tjuende gang på samme dag graver gjennom veska på jakt etter lommebok, nøkler eller lighter.

Eller når det satans glasset med sylteagurk ikke vil åpne seg samme hvor mye jeg lurker med kniven eller holder det under rennende vann.

Eller sånn som nå når det HELVETES INTERNETTET detter ut hele tiden her på Mountain View Hotel. Åh herregud, blodtrykket…

Eller når vi tråkler oss gjennom Lalibelas mange og trange passasjer, blir ledet etter hånden av syngende prester gjennom en nattsvart tunnell som representerer helvete selv, bare for å komme ut i lyset på den andre siden og møte, jepp, helvete selv: En gjeng japanske turister i fri dressur.

Hverdagens små og gjentagende gnagsår, livets lopper, det er de som sakte, men sikkert bryter deg ned og får sikringa til å ryke til slutt. Men nettopp derfor er det ingen grunn til å vie dem mer oppmerksomhet enn høyst nødvendig.

Da er det mye bedre å konsentrere seg om de virkelig store tingene i livet, de kan jo uansett ikke knekke deg likevel. Jeg sier som den rastamannen som kokte deilig Jamaicansk «rice and peas» til meg her på Mountain View i dag.

Han kom fra Jamaica til det hellige land Etiopia mens Bob Marley fortsatt levde og besøkte Haile Selassies hjemland. Men som så ofte før, gikk paradis til helvete og Phileas som han heter, endte opp som kokk her på hotellet.

For ikke lenge siden måtte han også skamklippe sine hoftelange og stolte dreadlocks fordi de var fullstendig infisert av Lalibelas lopper og lus:

– You see. What I`m gonna do with this money I have saved up? I`m gonna build me a castle right there on top of the mountain! Right there! A fucking Castle I say!

Leave a Comment