Tag Archives: Kvinnelig sexturisme

Mitt liv som agurk og andre grønnsaker

Ingen spredning til pupp eller lymfer var meldingen fra Ullevål forrige fredag! Sorry at jeg ikke har blogget det før, men når jeg er så euforisk og livet går så fort som det har gjort i det siste, nøyer jeg meg ofte med bare å oppdatere Tarapi sin Facebookside. Så vil du virkelig henge med i svingene på dette sirkuset jeg kaller et liv, bør du sporenstreks følge meg der.

sommer1 010

Fotograf Xenia var seff med på Ullevål og fikk festet det hele til film som dere kan se nederst i innlegget her. Vi har jo bestemt oss for å videoblogge litt fra denne prosessen det neste året. For det tar et års tid før håret begynner å spire og gro igjen og cellegiften er ute av kroppen. Jeg venter fortsatt på å få vite nøyaktig hvor mange cellegift-behandlinger jeg skal på.

Xenia var også med uka etter operasjonen da jeg hadde en helt hyperaktiv reaksjon på å ha overlevd slaktebenken og endte både hjemme hos statsministeren og med å live-kommentere homo-paraden på Karl Johan. Fredag bestemte jeg meg imidlertid for å droppe blogging og heller feire at det nå bare er cellegift og stråling som gjenstår av denne kreftbehandlingen.

skeive1 056

Men allerede søndag bar det rett ut i agurk-åkeren. NRK Ytring ville jeg skulle skrive en kronikk om naken-aktivisme, Aftenposten ville intervjue meg om hvordan det er å være en blogger som ikke skammer seg, VG ville snakke med meg om kvinnelig sexturisme til en serie saker på VG Nett denne helgen, og Agderposten ville ha sitatsjekk på et større intervju om hvordan det er å leve med kreft innabords.

health-mania-com1

I juli skraper jo pressen som kjent bunnen av gullfisk-bollen for å gjødsle agurk-åkeren, men så lenge jeg tross alt får anledning til å kommentere saker og tema jeg mener det er viktig å snakke mer om i offentligheten, velger jeg å nyte min agurk-tid med glede.

De siste par ukene har jo uansett gitt meg bred erfaring som grønnsak. Etter den ekstremt utagerende uka som fulgte operasjonen, ble jeg jo liggende i vegetativ tilstand, fullstendig uten funksjonelle stemmebånd etter mikrofon-maratonet på Karl Johan, helt til det bar opp på Ullevål igjen. Se film fra mitt liv som grønnsak her:

 

 

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Horene på håpets universitet

Med nyttårsdagen kom det litt hverdag på ferie her i Kenya også. Som frilanser kan jeg jo aldri ta helt fri når jeg ser jeg kan få kloa i gode saker og et par dager nå har jeg hengt med mannlige prostituerte her på stranda i Diani. Mannehorene i tredje verden selger seg hovedsaklig til vestlige 40+ kvinner som er sultne på oppmerksomhet, omsorg, en følelse av makt og ikke minst sex, masse sex. Dette er et tema jeg som dere vet har blogget og ment mye om på både radio, TV og i Norske aviser da filmen «Paradise – Love» hadde premiere i Norge for en tid tilbake.

Å oppsøke disse gutta, sitte og snakke med dem, virkelig møte dem, ansikt til ansikt uten de vanlige maskene de må ha på seg, tilbringe tid med dem som journalist og vestlig kvinne uten andre baktanker enn å prøve å formidle deres side av saken til en kultur der hjemme som fortsatt presenterer kvinnelige sexturister som ofre for utspekulerte menns bunnløse pengejag, er en svært sterk opplevelse dere kan lese mer om i en større reportasje i Tara når jeg kommer hjem.

Men selv om kvinnelig sexturisme handler om så mye, handler det først og fremst om fattigdom. En bunnløs knapphet på materielle goder disse kvinnene tar for gitt og som mennene de kjøper, selger kroppene sine for å tilrane seg en mikroskopisk liten flik av. For på stranda i Afrika blir du ikke rik på annet enn håp.

Så kaller også strandgutta og guttehorene her i Diani det to mil lange strandbeltet for «håpets universitet». Fordi du lærer mye, men aller mest om å håpe. På en bedre fremtid, et nytt liv, en mulighet til å rive deg løs fra fattigdomslenker smidd av en økonomisk verdensorden med dype røtter helt tilbake til den koloniale slavetiden.

Jeg har intervjuet mange prostituerte i min tid som journalist – både kvinner og menn. Jeg liker å henge med horer. I hvert fall når det er helt nedpå, utenfor discotek, barer og andre salgsarenaer, når vi bare møtes og henger som mennesker, snakker om livet og drømmene vi har, før vi ler høyt, bråkete og hjertelig av hele driten, mest fordi vi vet at sånn en hjertelig latter, den kommer bare fra et sted langt inne i det dypeste av deg selv.

Det bor en hore i oss alle. Den som ikke erkjenner det, har helt klart aldri vært kvinne og i hvert fall ikke mann nok til å se menneskelivets harde maktstrukturer rett inn i øya. Og horing handler langt i fra alltid om sex. Det handler om å gjøre noe du egentlig ikke vil, noe som bryter ned din integritet som menneske – av og til fordi du tror du kan, men mest fordi du må. Og alltid fordi det er noen som har så mye mer enn deg og med det også makten til å få deg til å krype.

Vi liker å tro at vårt vestlige frihetsprosjekt er vårt eget og bare vårt. I virkeligheten er det bygget på en grunnmur av slaveri, utnyttelse og utplyndring av store deler av det vi i dag kaller «tredje verden» og «utviklingsland». Menneskelig frihet forutsetter økonomisk frihet. Hva man enn mener om verdenspolitikken og fordelingen mellom nord og sør, er vi alle tjent med å vise litt ydmykhet ovenfor det. Bøye nakken et øyeblikk. Ta innover oss det helt enkle i det veldig store: For at noen få skal ha så mye, må mange ha så veldig lite.

Det er rett og slett ikke rikdom nok til alle og manges drømmer må hele tiden dø for at noen andres skal leve. Når jeg snart drar fra Diani Beach for å reise ut i Tsavo nasjonalpark på safari, legger jeg igjen en liten drøm her på stranda. Slenger ut et lite håp med vinden her på håpets universitet og vet at senere, eller kanskje allerede i kveld, vil jeg og noen andre le en hjertelig latter av mitt innerste håp: At vi en dag ikke lenger trenger å være så rike, men kan klare oss med passe alle sammen.

Leave a Comment

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment