Tag Archives: Kronprinsesse Mette-Marit

Med Unni Askeland til New York

Å reise til New York med Unni Askeland er virkelig ikke noe for pyser! Vær forberedt på lite søvn, villmannskjøring med limousin, full frontal nudity, pinlige møter med kronprinsesser og å havne i Se & Hør!

523942_319728531429349_1076413997_n

Allerede på flyet ned var Unni i festhumør og underholdt alle passasjerene på bakre rad, ble straks kjent med flyvertinnene og fikk bragt på det rene at Vebjørn Sand skulle åpne utstilling da vi landet. Vi rakk derfor ikke å ta av oss støttestrømpene en gang før det bar ned til Galleri Sand på Manhattan og chamapgne-vernissage all night long.

DS7_4551

Når du starter en ukestur til millionbyen på den måten, er det kanskje ikke så rart at det endte opp med fulle fadese da vi skulle møte kronprinsesse Mette-Marit på fest litt senere i uken. Jeg kommer aldri til å glemme det der: «Hva-i-all-verden-er-du-blikket» hun satte opp da jeg omsider fikk tatt henne i hånda etter en liten times jakt.

nett_12mai_5-390x292

DS7_5482(3)

Jeg kan ikke si at jeg klandrer henne. Jeg var jo minst like forvirret selv da det egentlig var Unni Askeland som skulle stått ved siden av meg klar for fotografering og ikke bare tom luft som dere kan lese mer om her. Det gikk som det måtte gå og endte seff med at jeg havnet som høyst ufrivillig linselus i Se & Hør da jeg kom hjem.

18mai_nett_seoghor-015-390x292

Det var et sånt skikkelig pute-øyeblikk. Du vet når du ser noe sinnsykt pinlig på TV og bare har lyst til å trykke sofaputa foran ansiktet? Jepp.

DS7_5411filterDS7_5410filter

Men Unni er ikke av typen som er flau lenge så da vi neste dag spiste middag med gode New York-venner på en av hennes favoritt-restauranter, var hun ikke snauere enn at hun illustrerte en gammel historie om da hun flashet puppene på den samme restauranten, med å flashe puppene igjen.

DS7_4913

Men aller gøyest hadde vi det da Unni hadde kjøpt seg altfor trang hipster-bestemor-hatt i Brooklyn og vi endte opp i Bushwick som dere kan lese om i Tara som er ute hos abonnenter i dag og i løssalg fra fredag. Jeg lo nesten på meg vaskebrettmage!

552862_317566808312188_2100249881_n

552862_317566811645521_302241597_n

Så jeg drar gjerne til New York med Unni Askeland igjen, men neste gang skal jeg klubbe henne i hodet med noe hardt hver kveld så vi får sove mer enn fire timer om natten på fantastiske NYC-JC Guest Suites der vi bodde! Se flere bilder fra turen på Tarapi sin Facebook-side her og sjekk film fra uken i The Big Apple her:

 

 

Leave a Comment

Veid og funnet for tung

I dag fyller jeg altså 44 år. Jeg feirer dagen med å bli portrettintervjuet av Agderposten på terrassen her i Grimstad der jeg ferierer. Intervjuet er i anledning kåseriet jeg skal ha under Ibsen og Hamsun-dagene her nede 17. august, men jeg tar det likevel til inntekt for feiringen av at jeg fortsatt lever et fruktbart liv.

Det er likevel de nyfødte jeg tenker mest på i dag. Nærmere bestemt annonsene deres foreldre setter inn i avisen for å feire at de ble født. Lokalavisen her nede er full av dem. «Lille Hilde kom til verden i dag. 3123 gram og 46 centimeter.» «Lars ble født i dag. 3400 gram og 49 cm. Hilsen stolte foreldre.» Jeg skjønner at slike gratis-annonser gir liten plass til utførlig tekst, men nettopp derfor fatter jeg ikke hvorfor man velger å bruke den lille spalteplassen på nøyaktig oppmålt lengde og vekt?

Og hvorfor er foreldrene alltid «stolte»? Hva i hule heite er de så stolte av? Kroppens evne til å reprodusere seg selv? At det nå er bevist at de har samme evne til å formere seg som sjimpanser og brunsnegl? Hvorfor skriver de ikke «lykkelige foreldre» i stedet? Eller «glade»? Eller «lettet»? Jeg hører jo at en fødsel krever sin kvinne…

Jeg merker meg også at alle de målbare enhetene som opplyses i disse annonsene, alltid er innenfor normalen av hva man anser for et sunt, friskt og altså vellykket barn. Det er jo ingen som annonserer hva lille Hilde og Lars veier når de blir gamle og dør. Disse tallene handler om foreldre og samfunnets forventninger til hvordan barnet skal passe inn i livet. Og i livet gjør du det altså tilsynelatende best ved å være «normal» som andre, i hvert fall sånn på startpallen.

Jeg ser nemlig ingen annonser om sterkt overvektige Tore på 6500 gram, jublende billedtekster om lille Ole med skjevt bakhode, den uskjønne babyen Kari som ligner sitt eget ultralydbilde på en prikk, eller nurket Tone som er så skjeløyd at alt hun nå mangler er surround-sound for å bli sitt eget entertainment-senter. Jeg har derfor tatt meg den frihet å sette inn en annonse i Grimstad Adressetidende i anledning min 44-årsdag:

Da vi leverte annonsen, bedyret de at den skulle komme på i sin helhet som lød: «I dag er det 44 år siden overvektige og skjeløyde Lene Wikander ble født. Nå har hun vokst seg 180, 5 cm lang og snart 90 kilo tung. Stolte foreldre Per og Liv på Fladen gratulerer.»Da den kom på trykk i dag viser det seg altså at de har sensurert bort det med «overvektig og skjeløyd». I rest my case.

Skal man i avisa må man enten være velykket, kjendis, kriminell eller politiker – sistnevnte en rolle vi jo vet ofte fusjonerer de tre foregående. Vi vurderte derfor også om vi skulle ha med «vår lille prinsesse» i annonsen. Overraskende mange nyfødte er jo av kongelig byrd og presenteres i avisen og på Facebook som prinser og prinsesser. Å være vellykket velskapt er altså ofte ikke nok i seg selv, man bør helst være kongelig i tillegg.

Og er de ikke kongelige så er de «verdens søteste», «verdens nydeligste» og «verdens beste». Ikke før de arme små har skvist seg ut av fødselskanalen med livet som innsats, skal de altså belemres med konkurransejaget og hierarkiet de fleste som har vært født en stund, måler seg selv og andre etter i livets OL.

Talemåter er resultat av måten vi tenker på. Veiet, målt og ferdig gradert, presenteres våre nye medmennesker for verden med forventningen om å konkurrere på toppen. Som om det å være prinsesse er noe å trakte etter? Se på hva stakkars Mette-Marit må finne seg i!

Gi unga en sjans til å finne sin egen bunn å stå på før foreldrene tar dem til topps, sier nå bare jeg. Livet er ikke for pyser, langt mindre for prinser og prinsesser!

Leave a Comment

Plutselig halvnaken

Jeg vet ikke med dere, men for meg er det alltid sommeren og ikke julen som kommer som julekvelden på kjerringa. Den ene dagen går du og småhutrer i litt for tynn vårjakke og bang! Neste dag peser du halvnaken og svetteglinsende langs fortau og parker ute av stand til å tenke en eneste klar tanke bortsett fra at det kanskje er lurt å holde seg unna større fiskerihavner da noen hvalfangere kunne komme i skade for å ta feil av deg og en albino småhval.

Ikke før hadde sommeren smelt til med sitt bedøvende høytrykk over Sør-Norge denne uka, så kom min gode venn Sveinung tilbake fra en utfordrende ferietur til Las Vegas og det måtte selvfølgelig feires med et par glass vin. Siden han bor i Bærum så vi ingen grunn til at han skulle reise helt hjem med kofferten i tropevarmen først, så vi trillet rett ned på Hjort ved Akerselva – og ikke spør meg hvordan «et par glass vin» ble til fire flasker lite frilanserlønn-vennlig Sancerre, andebryst og en regning på flere tusen kroner. Jeg skylder på sommeren.

Det vi ikke visste da, var imidlertid at dette skulle bli opptakten til en tredagers sommerpsykose av sjeldent kaliber. Oslo blir plutselig litt skikkelig storby når sommeren angriper. Folk tyter ut av dører og vinduer i et omfang som får meg til å lure på hvor i hule heite de oppholder seg resten av året. Det må være dette de mener de som snakker om at plutselig innvandring skal ta over samfunnet og sånn, de glemte bare å forberede oss på at de innvaderende hordene skulle være fullt så blendahvite og halvnakne.

I en lett bakrus av Sancerre fulgte vi derfor opp med jordbær og mer hvitvin i solen neste dag, tett etterfulgt av tur i parken, en sving innom Akers Mek, Bobs, Sushien på Teaterplassen på Grønland, en tropenatt med løste verdensproblemer på en uteservering på Youngstorget, en ny formiddag der sommerpsykosen hadde slått så rot at jeg og bestevenninne Turi endte med å booke juni-tur til Marokko via hennes nyinnkjøpte smartphone, og så var det jaggu tid for åpning av Unni Askelands utstilling sammen med Tommy Olsson på galleriet Pink Cube.

Der inne var det så sinnsykt varmt og jeg så svett at kjolen min praktisk talt skled av som dere ser, så selv om det er Unni som blottstiller seg naken i sin nye kunstvideo, var det desverre jeg som fremsto mest avkledd og klar for første og beste harpun blant de mer ukunstneriske innslagene. Utenom meg og Sveinung som enda ikke hadde kommet seg hjem til Bærum og derfor hadde parkert kofferten i underetasjen, var det heldigvis et vell av celebre gjester som klarte å beholde kjolen på.

Og det var bra, for Unni og Tommy sin utstilling fortjener å bli sett med klart blikk. Den er åpen neste helg også og er sjokkerende, provoserende, insisterende og plagsom. Akkurat som Unnis video Failure. Plagsom fordi den skal være det, fordi du må tåle det for å kjenne det. I all sin insisterende plagsomhet er den et stykke ultrafeminin kunst som aldri kunne vært laget av noen andre enn en kvinne.

Men etter så mye nakenhet og svette inne i galleriet var det heldigvis ikke bare jeg som var svimeslått da vi trakk ut i bakgården for fotoshoot der jeg og de andre og atskillig proffere fotografene sommerfnisende begynte å ta bilder av hverandre før vi fikk summet oss igjen.

Noen filmet visst også, ser jeg på mailen min nå, men gud vet hvor jeg befant meg da, det eneste man har klart å billedlegge var i hvert fall at jeg var etterlyst. Sommerlig hvitvin er ikke for pyser!

Og hadde temperaturen sunket noen grader eller vi hatt en siste rest kjølig vett igjen i hodet, hadde vi kanskje gitt oss da og tatt en rolig pinsehelg sommerslitne førtiser verdig, men neeeeida! Dagen etterpå var det seff full Grand Prix-finale med diktatorpop-pauseinnslag, skandaler og homsefest – komplett med svenske hagfags.

Jeg fant seff frem Mette-Marit-hatten min – ikke skilue-badehetten fra 17. mai, men mer inspirert av den gamle og litt mer Grand Prix-vennlige hattestilen hennes – oppildnet som jeg var av min nye karriere som kronprinsessens linselus.

Men nå er det nok! Neste uke ligger jeg rett ut i skyggen med telefonen slått av og studerer Taras store badedrakt-guide så jeg har noe å ha på meg på stranda i Marokko. Helst noe i en sterk signalfarge i tilfelle også Nord-Afrika skulle vise seg å bedrive hvalfangst. Jeg tror i grunnen Sveinung føler det på samme måte…

Se flere bilder fra åpningen av Unni Askeland sin utstilling og Grand Prix-fest på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment