Tag Archives: Kreftforeningen

Jeg vil begraves levende

Noen ganger får jeg henvendelser til bloggen jeg bare ikke kan si nei til:

«Hei, venninnen min fikk diagnosen brystkreft for to år siden, da hadde kreften allerede spredt seg til skjelett og ryggmarg. Hun var så «heldig» at hun fikk være en av de aller første som fikk prøve immunterapi, men behandlingen er palliativ.

Men en dag kom hun ut i stua etter å ha lest boken din Fuck tante Augusta og sa at endelig hadde hun funnet noen som snakket et kreftspråk hun forsto og at hun så gjerne ville møte deg. Så jeg går rett på sak: Kan du være «overraskelse» i 50-årslaget hennes?»

fuck_tante_augustaDet kunne jeg ikke siden jeg er i Tanzania nå når de feirer, men i går møtte jeg henne for en prat om livskvalitet på Aker Brygge. For hva er det egentlig? Livskvalitet?

Førstkommende lørdag 4. mars har jeg stilt opp for TV2 og Kreftforeningen i programmet «Krafttak hos Kloppen».

20170201_154242Programleder Solveig Kloppen leder en sending som har som formål å gi flest mulig pasienter med uhelbredelig kreft flest mulig leveår og best mulig livskvalitet i samarbeid med Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon.

I det TV-intervjuet snakker jeg også mye om livskvalitet. For en ting er å få forlenget levetid når du vet du snart skal dø, noe annet er det hva du er i stand til å fylle den tiden med.

20170201_15432950-åringen hadde allerede planlagt begravelsen sin, men i går fant vi ut at det lureste kanskje ville være å fremskynde den. Hva er vitsen med å se venner og familie samles og snakke om deg og livet ditt når du er dau og ligger der og glaner i ei kiste?

Hvorfor ikke arrangere en levende begravelse? Invitere alle du kjenner og liker til en feiring av livet ditt mens du fortsatt er i stand til å holde ut og dere kan takke hverandre for alt ansikt til ansikt?

Så får heller de som måtte finne det morbid drite i å komme. Det er tross alt din begravelse, ikke deres. Begravelsen etter at du er død kan heller være for dem slik alle begravelser er.

20170201_154233Livet er ditt, døden din også. Det er ingen andre som kan fortelle deg hva som er riktig og best for deg uansett hvor mye de prøver å gjøre det hele tiden. Så har man ikke gjort det før, er det sannelig på tide å stå opp for seg selv før man dør.

Valgene man har tatt, sorgen man har hatt, angeren, kjærligheten, motgangen, friheten og alle forsøk på å kontrollere den i et samfunn som fortsatt styres av sosial kontroll.

Om ikke annet for å gi de som fortsatt skal leve en ny sjanse til å gjøre det på sine egne premisser. Det kaller jeg å sette spor etter seg! Så nå har jeg bestemt meg for å begraves levende før jeg dør jeg også. Det kommer til å bli litt av en fest!

Leave a Comment

Hetetokter på direkten

I dag har jeg satt dagsorden og det er jeg skikkelig fornøyd med. Det var nemlig på bakgrunn av det nylige blogginnlegget mitt «Kreftlivet derpå» at NRK tok kontakt og ville ta opp tema senskader etter kreftbehandling.

20160525_093419Så sammen med overlege Cecilie Kiserud, kreftoverlever Anniken Golf Rokseth og Else Støring fra Kreftforeningen, har jeg i morges sittet en halvtime på direktesendt radio hos NRK P2`s Ekko.

Der har vi snakket om fatigue, tenner som detter ut, tørre slimhinner, muskelverk, kramper, fedme, hetebyger og mange andre tabubelagte ting som rammer folk når de er ferdigbehandlet for kreft.

20160525_085957Jeg gjorde det ikke for å klage eller for at noen skal synes synd på meg og andre overlevere med senskader. Selvfølgelig er vi glade for at vi lever! Det er bare grenser for hvor jublende begeistret vi kan være til enhver tid.

Når folk uten kreft plutselig får lammende muskelverk i hele kroppen, ikke klarer å stå opp av senga eller plutselig spytter ut tenna sine, så er det jo ingen som avfeier dem med at de skal være glad til for at de er i live.

20160525_090000Det handler om at både forskning på og kunnskapen om senskader blant kreft-helsepersonell, fastleger, arbeidsgivere og folk flest, er altfor dårlig. Slik det er nå, skapes det en forventning hos både pasienter og pårørende om at livet blir akkurat som før bare man blir «frisk» fra kreften.

Det blir det aldri for veldig mange av oss. Brystkreftbehandling med cellegift, stråling og antiøstrogener som jeg har vært gjennom, har forandret kroppen min for alltid. Jeg er ikke lat fordi jeg ikke klarer mer enn èn større arbeidsoppgave om dagen.

20160525_085952Jeg er ikke utakknemlig bare fordi jeg detter ut av samtaler, ikke klarer å huske helt enkle ord, ikke greier å løpe etter trikken og må sette meg ned hvert femte minutt når vi er ute og går. Jeg er ikke sytete når jeg må be om en pause fordi hetebygene truer med å drukne meg.

DSC07530Det er bare sånn det er. Å være kreftfri og å være frisk, er ikke alltid det samme. Det skal jeg klare å leve helt fint med. Det jeg ikke kan leve med, er forventingene fra alle andre om at jeg skal fungere akkurat som før.

Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til og forventningspress om å hele tiden vise sin takknemlighet. Det har vært tabu å snakke om senskader frem til nå. Man vil jo ikke klage. Det tabuet håper jeg vi har gjort noe for å fjerne i dag. Vi kommer ingen vei uten åpenhet!

Leave a Comment