Tag Archives: kreftbehandling

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hvorfor jeg måtte brenne pølseklypa

Ikke før var jeg ferdig med å holde foredrag for hundrevis av norske kreftsykepleiere i Ålesund så fikk jeg time til operasjon på Radiumhospitalet nå på mandag morgen. Tilbakefall av forstadier skal fjernes igjen. Jeg kunne ikke fått bedre oppvarming for jeg hadde nesten glemt hvor mye kule damer som jobber på gølvet i norsk krefthelsevesen.

22155339_10155492532755781_1857663082_nJeg var invitert til å holde foredrag på Landskonferansen i kreftsykepleie så heldigvis var dette en gjeng som skjønte humor og hvor absurd mye rart man kommer ut for og må forholde seg til som kreftpasient både før, under og ikke minst etter behandling. Som for eksempel da jeg sist lå inne på Radium og måtte tilkalle Securitas for å få staka opp vasken på firemannsrommet.

radiumvaskKreftsykepeleierne i Ålesund tok det på strak arm og med full gapskratt. Hvis dere ikke tror meg, er det bare å sjekke Snapchat @lenewikander. Det er det som er så deilig med folk som har vært ute en høstkveld før, sett det meste og ikke reduseres til et bæljende emomonster bare ordet «kreft» blir nevnt.

Etter at jeg blogga om kontrollen på Radium sist, har jeg måttet forklare kjente og ukjente at nei, jeg skal ikke dø nå. Dette går fint. Det er bare et poliklinisk inngrep, jeg slipper ut igjen etter narkosen. Vi snakka nemlig litt om det i Ålesund også. Hvordan kreft er et sånt tåkelurord som overdøver alt annet som blir sagt.

Folk leser «kreft» og blir plutselig ordblinde for alt annet som står både før og etterpå. Potensielle tilbakefall, frykt og senskader er rett og slett en del av det gamet det er å ha vært eller være kreftpasient. Det må både vi og de rundt oss lære oss å leve med på en bærekraftig måte. Livet er ikke for pyser!

22184997_10155492531935781_1538410269_nMen misforstå meg rett: The struggle is real! I kreftbransjen som i de fleste andre bransjer outsourcer man det man kan, noe som betyr at jeg må bruke søndagen til å sette klyster på meg selv.

produkty_Klyx_velkyMan skal møte fastende og fullstendig tømt for dritt til operasjon må vite. Problemet er bare at jeg er så lite teknisk av meg at jeg holdt på å mørklegge halve Oslo sist jeg skulle skifte lysrør på hybelen. Så når pakningsvedlegget kommer med fryktinngytende advarselstegninger som dette, får jeg altså helt forstoppende angst, noe som jo gjør prosessen enda vanskeligere.

24c7ac76-cc18-4a79-ba4e-d30fcee199a5WTF betyr denne tegningen her liksom? Hvor galt kan det gå?

Rimelig ille viste i hvert fall svaret seg å være sist da selve klysterslangen ble sittende igjen inne der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg måtte frem med pølseklypa fra kjøkkenskuffen og så akrobatiske stillinger en rygg med to prolapser bare tillater for å få faenskapet ut igjen.

Alt mens jeg måtte knipe igjen med det jeg hadde av krefter så jeg ikke skulle drite ned hele badet. Jeg har aldri spist pølser siden. Så jo, dette går fint, jeg skal ikke dø, men hvis noen lurer på hvordan jeg har det, kan dere jo bruke søndagen til å faste, stappe hageslangen oppi ræva og brenne bråte på alle kjøkkenredskaper med klypefunksjon. God helg 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Kreftfri på fjerde året

På fredag var jeg til fireårs brystkreftkontroll på Ullevål. Det gikk bra. Ingen tegn til tilbakefall så nå har jeg vært kreftfri siden 2013. Det feirer jeg med et par puppeperspektiver fra Pride i København forrige helg.

21151108_10155407313350781_508585968_nNår det dukker opp et par prakteksemplarer som her, vil man selvfølgelig både snappe og instagramme det perfekte bildet. Men som i livet ellers er det oftest det som skjer når man ikke er klar for posering, sånn utenfor rammene so to speak, som blir det mest minneverdige.

21175131_10155407314365781_239958190_nTrynet til han fyren nederst i venstre hjørne her oppsummerer i grunnen alle mine følelser etter å ha ligget brakk med feber, bronkitt og snørr hele forrige uke bare for å avslutte den med kreftkontroll og gudskjelov gode nyheter. Jeg tror alle som har gått og gruet seg til en sånn kontroll skjønner hva jeg mener.

21175960_10155407314155781_1197284533_nMan merker ikke hvor redd og stressa man har vært før etterpå når man kan tillate seg å slappe av igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – for det føles faktisk litt som å få livet i gave igjen og igjen. Hvert eneste år. Så lenge det går.

21175676_10155407314250781_302493126_nGammelrosabloggen is back og klar for et nytt, kreftfritt år. Man får være glad så lenge man lever! Snart relanserer vi Tarapi i ny og forbedret utgave så prøv å hold dere i live dere også. Bare den som lever får se 😉

Leave a Comment

Mat som har gjort meg mye friskere!

Det finnes noen norske delikatesser som nytes best iført lesebriller og badedrakt.

20643856_10155346477520781_162506386_nJeg har omsider fått kreka meg hjem etter fem lange uker i Afrika og da bar det selvsagt rett til Grimstad og sørlandet.

20668473_10155346475395781_812435034_nMen først etter en sving innom legen i Oslo der jeg fikk konstatert at det å leve lavkarbo i snart et år ikke bare har minsket alskens plager og kreftsenskader betydelig, men også redusert blodtrykket mitt til en halv pille om dagen, juhu!

20632774_10155346476355781_2073463713_nJeg føler meg rett og slett som et nytt menneske. Hetetokter i forbindelse med antiøstrogener er redusert fra full Niagarafoss til en regnbyge eller to, nevropati i beina er nesten borte, smerter i korsryggen betydelig forbedret, humøret på topp og energien ekstremt stigende.

20643871_10155346474480781_617470098_nNå sier jeg på ingen måte at lavkarbo passer for alle, men sliter du med plager av antiøstrogener og senskader etter kreftbehandling som meg, syns jeg ikke det kan skade å prøve! Lavkarbo er tross alt bare helt vanlig mat.

Fra å ikke kunne gå to hundre meter til butikken uten å måtte sette meg ned og hvile på grunn av smerter, kan jeg nå både trene og gå minst en kilometer av gangen.

I tillegg går vekten saaaakte, men sikkert ned (noe som jo nesten er umulig å få til på antiøstrogener) og det gir jo også en rekke helsefordeler. Endelig begynner jeg å se litt lysere på min fysiske fremtid.

20645779_10155346479470781_1900540513_nHer får dere i hvert fall noen av mine beste tips om lavkarbo tilbehør til sommerens absolutte delikatesser fra havet. Ingen sørlandsommer uten osteloff og halveis hjemmelaget skalldyrmajones ala senskada dvergflodhest!

20706521_10155346477075781_1503104327_nReker, krabber og blåskjell trenger litt loff. Jeg smeller sammen en halv boks cottage cheese og 150 gram revet Norvegia før jeg skiller plomme og hvite på tre egg. Stivpisk eggehviten med ørlite salt, vend plommene inn i osten og rør miksen forsiktig inn i de stivpiska eggehvitene. Klask opp ca ni klatter på bakepapir og stek på 225 grader i rundt et kvarter.

20645985_10155346476835781_1046190100_nEller til de ser ut som på bildet over. Nam, slafs! Og liker du sesamfrø eller andre krydderier er det bare å slenge det på før steking eller i røra. Disse her bruker jeg også som bunn til minipizza på vinteren, men ellers funker de til alt der du ville brukt loff.

20644050_10155346480220781_558623430_nSkalldyrmajones er også et must, men jeg gidder rett og slett ikke lage majonesen min selv. Ære være deg hvis du orker, men personlig syns jeg det holder lenge å bruke en god ferdigmajones som base. Og her nytter det ikke med noen light-varianter altså! Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbo og mer ekte og sunt fett.

20706598_10155346477305781_1142287253_nDenne majonesen blir bokstsavelig talt slukt så jeg lager MYE. På en dobbeltpakke majo går det med en skvisa sitron, tre raspa, blodferske hvitløksfedd, to finkutta røde chilli og en halv busk finklippet fersk dill. Rør sammen og la stå i kjøleskapet en stund før servering. Stønn, så digg.

20643666_10155346479970781_1543365_nOg bare så det er sagt: Dette er godt selv om du ikke sliter med senskader etter kreftbehandling og lever på høykarbo kost også! Nyt siste rest av sommeren! Neste gang sees vi på skalldyrfestivalen i Mandal. Jeg pakker med meg en boks osteloff 😉

Leave a Comment

Sommerkroppen er for alle!

Hvordan er det å være førti pluss, rundt 100 kilo, kreftsenskada, stiv og støl med bare halvannen pupp og velte seg rundt på TV i badedrakt sammen med en ung og lovende komiker på 22 og en av de strammeste gutta fra årets Paradise Hotel? En meget blandet fornøyelse!

IMG_20170524_175613_214Men etter at kronikken min for Nrk Ytring om Sommerkroppen 2017 gikk fullstendig bananas på nett, ble det faktisk nødvendig å takke ja til å stille opp i badedrakt for Lørdagsrevyen nå til helgen sammen med komiker Piateed aka Maria Stavang og Grunde Myhrer fra Paradise Hotel.

Snapchat-2005421351Hvis du ikke er vant til det, er det nemlig ganske sjukehus å ha sånne kronikker med bilde av deg selv naken bakfra gå viralt på internett.

DS7_6064Kommentarfelt og innbokser renner helt over av folk (særlig godt voksne mannfolk) som skal fortelle deg hvor «kvalmende ekkel» du ser ut, tillegge deg alskens egenskaper som at du er lat, liker potetgull, er ekshibisjonist, har et sykelig eksponeringsbehov, er misunnelig på «de som har utseendet med seg», de veltrente og de unge siden du selv er «ei gammal og bælfeit drittkjerring som bare vil at alle skal se like jævlige ut som deg selv» og selvfølgelig gjengangeren: At du burde skamme deg!

Snapchat-1803347176Sorry alle sammen, men jeg gidder rett og slett ikke å skamme meg! Sånn kroppshets og hjelpeløse forsøk på sosial kontroll, virker rett og slett ikke på meg. Jeg skrev kronikken og delte bildet fordi jeg er med på kampanjen til ExtraStiftelsen som går ut på å kuppe, bombe og spamme Instagram-hashtaggene #sommerkroppen #sommerkroppen2017 og #sk17 med bilder av alle slags kropper i alle aldre og fasonger.

Snapchat-697951981Og det funka! Nå er det ikke bare vaskebrett og svulmende biceps som fyller de hashtaggene, men også gamle kropper, syke kropper, tjukke kropper, tynne kropper, gravide kropper og helt vanlige kropper. Alle som har en kropp har en sommerkropp! Sommerkroppen er for alle! Det betyr ikke at det er noe galt med de veltrente, unge kroppene, det betyr bare at det er veldig mange som er veldig drittlei av at de skal være det eneste idealet for sommerkroppen.

20170524_171554Og når jeg våknet i dag og så at hun Playboymodellen i USA har blitt dømt for å snappe det bildet av hun 71 år gamle damen i treningsgarderoben med teksten «If I can`t unsee this then you can`t either» til alle sine følgere, kjenner jeg at jeg gir enda mer faen i alle kommentarene jeg vet vil komme etter at folk har sett meg i badedrakt på Lørdagsrevyen også.

Snapchat-1051950750For hun Playboy-dama er desverre ikke alene. At hun gjorde som hun gjorde, skyldes en kroppskultur og et utseendefokus som har forgiftet hele den vestlige kulturen – også her hjemme i Norge. Når kroppens ideelle utseende er blitt viktigere enn trening for funkjson, helse, en sunn kropp og kroppslig velvære, må noen bare si stopp.

Snapchat-628214922Kroppshetsing er pinglenes måte å kjenne seg verdifull og elsket på. Kroppshetsing er pinglekultur for folk som rett og slett ikke evner bedre. Kroppshetsere er ynkelige bøller som trenger å bli oversvømt med virkelighet. Livet er så skremmende kort. Nyt kroppen din og sommeren mens du har den og piss off til alle som mener du bør skamme deg og holde deg borte fra stranda. Sees på Lørdagsrevyen!

Leave a Comment

Da Sri Lanka skulle lære meg om livet

(SPONSET INNLEGG) Ayurveda er sanskrit for «læren om livet» og er et helhetlig medisinsk system som ble grunnlagt i India for 7000 år siden. På Sri Lanka er det flere utøvere av Ayurveda enn av skolemedisin, så spol frem 7017 år og inn med kreftsenskada dvergflodhest fra Norge på Barberyn Ayurveda Resort i Weligama.

Snapchat-1363006245Ikke før hadde jeg sjekka inn så bar det rett til Ayurvedalegen som må ha minimum fem års utdannelse ved universitetet. Hun analyserte meg etter syv tusen år gamle metoder, ga meg urtemedisin og en streng vegetarisk diettplan, før det bar inn i helsesenteret med oljemassasjer, urteomslag og øyedrypp.

Snapchat-632751257Sistnevnte måtte vi raskt slutte med da det viste seg at jeg hadde fått en infeksjon på begge øya. Den hadde jeg nok pådratt meg før jeg kom, men likevel måtte skolemedisinsk lege tilkalles og antibiotika føres til behandlingsopplegget mitt.

18197453_10155030604925781_2055412668_n – Kopi (2)Det er umulig å skrive om Sri Lanka uten å skrive om Ayurveda. I en rekke land i verden er befolkningen helt avhengig av tilbud om tradisjonell medisin som ayurveda. WHOs statistikk viser at 80% av verdens befolkning har tradisjonell, alternativ medisin som sitt primære helsetilbud.

18197642_10155030512520781_570182702_nSom Shirodhara-behandlingen på bildet over, er Ayurveda et holistisk behandlingsystem innen oljepåføring og massasje, kostholdslære med medisinske matvarer, renseteknikker, pusteteknikker og yoga.

18197856_10155030507620781_953246090_nEtter å ha prøvd meg på Yoga hos Sri Yoga Shala før jeg kom og måttet nøye meg med å ta bilde av instruktøren da kroppen min etter kreftbehandling knapt kan gå opp en trapp, langt mindre innta overjordiske positurer som dette….

DSC00176Ble vi enige om at jeg skulle konsentrere meg om olje- og urtebehandling samt kosthold.

Snapchat-1904790733Men når du er et superstressa luksusdyr på Sri Lanka-tur som har farta fra boutiquehotell til boutiquehotell med høy champagneføring og tuktuk-turtall, tar det en stund å roe seg ned.

18197655_10155030503250781_687220319_nDere som følger bloggen vet jo at jeg er en trofast tilhenger av skolemedisin og kun aksepterer alternative behandlingsformer når de er ettertrykkelig vitenskapelig bevist. Det finnes ingen vitenskapelige undersøkelser som underbygger påstandene bak eller effekten av behandlingsformene innen Ayurveda.

18217583_10155030501270781_1081621371_nDet skolemedisinen imidlertid IKKE har særlig fokus på er ren avslapning og velvære. Og med en korsrygg så stiv og vond som min, fant jeg fort ut at det kan ligge veldig mye god helse i løsere muskulatur. Jeg hata imidlertid all oljekladdinga og klassinga til å begynne med. Særlig da en hodebunnsmassasje ga meg oransje Sid Vicious-hår.

Snapchat-1863620040Men så er jeg en damebladreporter som ikke virker da. Jeg skyr for eksempel også helt vanlige spa som pesten. Det er noe med å ha fremmede folk gnurende rundt på kroppen din med sine nylakkerte negler etter at de har røska av deg alt av intimsoner og kylt dem i vaskemaskina med blomstervann.

Også skal de alltid selge deg noe: Kremer, skrubber, rensevann. Noe til to tusen kroner som seff skal gjøre deg vakrere for alle vet jo at kvinners fremste oppgave i livet er å ta seg ut. Pjuk. La meg ha rynkene mine i fred!

Snapchat-1759680508Men på Barberyn Ayurveda Resort er det helt annerledes enn på et vestlig spa. Du merker det allerede på behandlerne. Barbeint med stripete forklær er de mer som robuste sykepleiere enn botox-injiserte spa-selgere. De har en bestemt no nonsense approach der de ber deg legge deg ned på benken, snu deg på siden maam, lift your foot maam, turn around. Ikke noe dill.

18254450_10155030507340781_1094656764_nEtter dag èn, kjente jeg at ryggen begynte å løsne. Dag to pustet jeg litt roligere og dag tre hadde jeg roet meg såpass ned at jeg begynte å legge merke til detaljene i de utrolige omgivelsene også. Bygget som et slags tempel delvis begravd av jungelen…

18217174_10155030508680781_493829023_nBød stedet på aper i trærne, stille bekker, små altere gjemt mellom trærne og et yrende dyre- og fugleliv.

18198080_10155030504790781_1755888879_n18217330_10155030503520781_220011825_n18253800_10155030505970781_1935602255_nDag fire hadde ryggen løsna såpass at jeg også klarte å kreke meg ned bakkene til svømmebassenget med sin fantastiske utsikt til den Sri Lankiske kysten.

18197577_10155030502185781_2011965839_nJeg hadde virkelig ikke trodd det, men da dag fire nærmet seg slutten, følte jeg nesten at jeg hadde funnet mitt zen.

18254459_10155030503980781_687059967_nDet jeg tenkte mest på var likevel hvilket sinnsykt privilegium det er å tilhøre den lille 20-prosenten av verdens befolkning som får antibiotika når de trenger det og har skolemedisinere som sitt primære helsetilbud. Vi som kan benytte oss av alternativ behandling utelukkende for nytelsen og velværets skyld.

18198044_10155030508325781_1171255769_nDet verden trenger er en full, holistisk gjennomgang så vi får en mer rettferdig fordeling av godene og det litt brennkvikt. Det var det Ayurveda lærte meg om livet denne gangen. Neste gang møter jeg Herman Guneratne, den Sri Lankiske teplantasje-eieren og forfatteren av bestselgeren «The Suicide Club». Mannen som ga verden hvit te og lærte oss alle en lekse om hovmod gjennom sitt forfatterskap.

18217781_10155030736435781_1544207268_nSees på Hermans teplantasje neste gang!

Leave a Comment

Hvorfor så sykt takknemlig?

Etter å ha vært innlagt på kreftsykehus i ukesvis ble jeg kjent med en slags sekt blant norske pasienter: De ukritisk takknemlige.

Jeg lå på et firemannsrom der vinduet ikke kunne åpnes i fare for å dette ut.

078Der utstyret på operasjonssalen var holdt sammen med gaffatape og gummihansker.

dsc08483dsc08485Der vasken på rommet var tett og lakk direkte helsefarlig gugge for folk på cellegift så Securitas måtte ta i et tak i mangel på adekvat personell.

dsc08444Og renholdet hadde nådd kritisk masse for lenge siden…

dsc08690Men da jeg dristet meg til å kommentere noe av dette ovenfor andre pasienter og antyde at slike tilstander neppe var helt optimale for helbreden, ble jeg veldig ofte møtt med: «Ja, ja, men folkene som jobber her er jo så fantastiske, jeg er så takknemlig».

Kommentaren ble alltid ledsaget av et drepende blikk som fortalte meg alt jeg trengte å vite om hva slags utakknemlig og kravstort umenneske jeg var.

Jeg lærte derfor veldig raskt at det bare var èn gangbar holdning til alt vi ble møtt med der vi svevde rundt i sykehusgangene med cellegiftdrypp, gåstoler og døden alltid spøkende i bakgrunnen: Bunnløs takknemlighet og personfokus på de fine folka som jobbet der.

img_20160930_180716Det skulle vise seg å være svaret fra svært mange i alle senere diskusjoner og debatter jeg har hatt om langt mer alvorligere svikt og mangler ved norsk helsevesen: «Men det er jo så fine folk som jobber der, jeg er så takknemlig.»

Jeg kalte det etter hvert takknemlighets-mantraet. For det gjentas så ofte og så messende at det mest av alt minner om et mantra fra en hjernevasket sekt.

Og før dere takknemlige der ute flyr i flint over at jeg kan snakke så utakknemlig om norsk helsevesen så vil jeg bare si at selvfølgelig er jeg takknemlig jeg også.

Men jeg har rett og slett ikke mage til å bare være det når jeg vet hvordan pasienter risikerer å bli behandlet, snakket til og sett på av en institusjon under altfor høyt press til effektivitet og økonomisk bærekraftighet.

Det må nemlig kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig. De jeg har funnet som har vært mest lydhøre for kritikk av helsevesenet er faktisk de fine folka som jobber der. De vet jo hvor skoen trykker og at strukturelle problemer ikke kan reduseres til et spørsmål om den enkelte helsearbeiders personlighet.

For det viser seg jo nå da, at når en av tre av oss blir spurt helt anonymt, så har vi hatt et negativt møte med helsevesenet slik Forbrukerrådet nå har avdekket og som jeg diskuterer i deres siste podcast her.

snapchat-517058461Helseminister Bent Høie har sagt at «Pasientene skal møtes som likeverdige – i øyehøyde.» Vi skal altså verken settes i sentrum eller noe annet sted, men møtes med likeverd. Noe dårligere enn det kan vi rett og slett ikke finne oss i.

Helbred handler ikke bare om helse men også om verdighet så nå syns jeg det er helt på sin plass å være litt mindre takknemlig og litt mer kravstor.

Du begynner jo ikke å snakke om hvor takknemlig du er for at butikken finnes og at ekspeditøren er så hyggelig når du nå er ute og kjøper julegaver, kommer hjem og finner ut at gaven du kjøpte mangler en del. Da forlanger du ny gave med alle delene på plass. Du har jo tross alt allerede betalt for den!

Leave a Comment

Når dødeligheten er hverdagskost

Elleve dager med Eurovision tok nesten livet av meg.

13227168_10154039442820781_1426175533482588889_nMed chemobrain, muskelverk, hovne ledd og generell utmattelse som senskader etter kreftbehandling, var jeg helt sikker på at jeg skulle dø flere ganger underveis.

13236317_10153810916335817_1217436412_n

Sånn som enkelte morgener på hjemmekontoret i Bearbnb-et vårt over. Tygd, spytta ut igjen og kjørt en runde i tørketrommelen etterpå. Så hvorfor gjøre det da?

13246093_10154041441895781_305281566_nFordi elleve dagers fest med verdens fineste folk er så sykt verdt det. Og fordi man i grunnen blir vant til å dø når man har hatt en runde eller to med både kreft og forstadier til kreft.

13228139_10153810915750817_896970565_nFor meg er det i hvert fall blitt hverdagskost å plutselig stå der midt i hverdagen, på fortauet, i et jobbmøte, på badet, på byen, hvor som helst.

Å kjenne hjertet hoppe over et slag mens det svartner litt og tenke: Ok, nå er det blodproppen som er en av bivirkningene fra antiøstrogenene som tar meg.

13239392_10154039447320781_6544713355297113086_nEller ups, nå er det massiv hjertesvikt som følge av stråling mot bryst som skrur av lyset her.

Eller litt vondt nederst i magen: Jepp, der var livmorhalskreften som er enda en potensiell bivirkning av hormonbehandlingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke sånn på en hypokondrisk og panisk måte. Mer som en stille erkjennelse og følelse av jaja, jeg fikk 47 fantastiske år.

Vi blir vant til døden vi som har hatt kreft. Vi vet den kan komme når du aller minst aner det.

Etter at den første sjokkbeskjeden når diagnosen kom, åpnet det seg et svart hull i livet vi vet vi kan falle ned i igjen når som helst.

13254221_10154039448300781_3353503973170087178_nDerfor blir det desto viktigere å henge med når det gjelder og å dø med festskruden på. For mange dager på hjemmekontoret er jo veldig bra også.

13227927_10154028180250781_527209220_nOg kjærligheten, den kan jo få selv det mest skrotete takras til å føle seg fin når det gjelder.

13094283_10154039443345781_3596128407898075900_n13265979_10154039446530781_6325304823356255948_nMen det er viktig at de rundt oss vet hvordan vi kreftpasienter har det nå som vi endelig er «friske». Aldri har fler i Norge overlevd en kreftdiagnose og aldri har fler levd med senskader av behandlingen. Det MÅ vi snakke om.

Derfor går jeg i krigen på onsdag. Da stiller jeg til debatt i NRK P2`s Ekko for å slå et slag for åpenhet om tørre skjeder, fatigue, lammende hetetokter, chemobrain, muskelverk, angst, depresjon, hormonfedme og alt annet vi «friske» kreftpasienter rammes av.

Skal man først dø, kan man jo like gjerne gjøre det med støvla på! 😉

Leave a Comment