Tag Archives: kommunikasjon

Har helsevesenet glemt pasientene?

Når jeg holder foredrag for helsepersonell åpner jeg gjerne med: «Hei, jeg heter Lene Wikander og har vært bortført av aliens. De tok meg med til en planet de kalte helsevesenet.»

thumbnail_20160817_121732For sånn føles det faktisk for mange av oss som blir alvorlig syke og må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen. Dette har jeg vært på nett-tv og diskutert under Arendalsuka i dag som dere kan se her:

Forbrukerrådet inviterte nemlig til debatt på bakgrunn av en undersøkelse som viser at en av tre nordmenn opplever kommunikasjonen med helsevesenet som vanskelig og altfor dårlig. De føler seg verken sett eller hørt.

thumbnail_20160817_121412Dette er noe jeg kjenner meg godt igjen i som kreftpasient. Det moderne helsevesenet er blitt så spesialisert, avansert og effektivt at det ofte føles som det har glemt at det først og fremst er mennesker det skal jobbe med og tjene.

thumbnail_20160818_154838Fagterminologien hagler og som pasient sitter du igjen med flere spørsmål enn du hadde da du kom etter en samtale med spesialisten. I en allerede sårbar situasjon blir du usikker og utrygg fordi du ikke føler deg sikker på at du har fått den informasjonen du trenger.

thumbnail_IMG_20160817_144231Det er viktig at man ikke glemmer pasientene og den rent menneskelige biten en behandling utgjør. Det handler om livskvalitet, verdighet, trygghet og ivaretakelse.

Jeg håper derfor Bent Høie og helsedepartementet tar denne undersøkelsen på alvor. Norsk helsevesen er kanskje blitt en av verdens mest effektive maskiner, men selv maskiner må driftes av mennesker for å fungere.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment