Tag Archives: kjedebrev

Med hjertet på feil sted

Hver gang jeg skrudde på telefonen denne helgen på Skalldyrfestivalen i Mandal, tikket det inn en ny melding på Facebook om at jeg måtte sette et hjerte i statusen min for å forebygge brystkreft. Jeg er sikker på at dere mener det godt, men dere som deler dette kjedebrevet har desverre hjertet på helt feil sted.

originalSom brystkreftoverlever reagerer jeg mest på med hvilken uutholdelig letthet slike kjedebrev spres. Sett et hjerte i statusen din «uten tekst, kun hjertet, og videresende denne meldingen til alle dine kvinnelige venner», oppfordrer kjedebrevet konspiratorisk. Hadde det ikke vært så sykt (!) fint vær, hadde jeg satt skalldyra i halsen. 

20839268_10155367909125781_354084576_nDet eneste som kan hjelpe mine kvinnelige venner til å oppdage brystkreft tidlig nok, er at de sjekker sine egne bryst! Og bryr du deg virkelig om brystkreftsaken, kan du donere en slant til Brystkreftforeningen, ikke sitte og lalle på Facebook med klissete hjerter og konspiratoriske kjedebrev som bare er designet for å holde deg selv underholdt og gi deg følelsen av å være en som bryr seg.

8990893-funny-hearts-collection-Stock-Vector-heart-brokenEr det noe brystkreftsaken har nok av er det søte hjerter og rosa kliss uten annen effekt enn å nusseliggjøre en helt forjævlig sykdom som i verste fall tar livet fra deg.

Når den norske stat i tillegg lar kvinner med metastatisk brystkreft dø fordi de mener det er for dyrt å la dem leve lenger, blir det nærmest en hån at halve Facebook «engasjerer» seg i brystkreftsaken ved å poste et hjernedødt hjerte. Vi har nok hjerter nå! Til og med hjertene er lei!

fc032f5c1b279e90cd4e0a1c88e282b6--sad-heart-broken-heartedPå tirsdag skal Beslutningsforum igjen vurdere innkjøp av den livsforlengende bryskreftmedisinen Kadcyla. Den har de sagt nei til flere ganger før, noe som betyr at norske kvinner med metastatisk brystkreft må dø fordi staten ikke mener at livene deres er verdifulle nok.

Å måle verdien av menneskeliv i kroner og øre er uverdig for en velferdsstat som Norge. Engasjer heller hjertene deres i det og bruk Facebookstatusene deres til å kreve at Bent Høie og staten må snu på tirsdag og la norske kvinner med metastatisk brystkreft leve. Noe annet er i hvert fall fullstendig hjerteløst!

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment