Tag Archives: Kenya

Fem uker, fem land i Afrika

For en tur! Vi begynte i Nairobi, fløy til Mombasa og Zanzibar, tok båten til Dar es Salaam, kjørte bil til Mikumi og tilbake, fløy til Kampala og videre til Windhoek, før vi la ut på den mest sinnssyke roadtripen gjennom Namibia ever.

20527189_10155331696165781_562950532_nVi vurderte faktisk å kontakte Guiness Book of Records. Tre norske damer, en firehjulstrekker og 1534 kilomter på fem dager. Det er det mest slitsomme og fantastiske jeg har gjort noen gang. Så er også denne selfien fra begynnelsen av denne roadtripen gjennom Namibia et av mine favorittbilder fra hele reisen.

20561653_10155331651980781_1481631085_nJeg liker å ta bilder. Floskelen forteller oss at et bilde kan si mer enn tusen ord, men noen ganger kan bilder også være ord og i stedet for ord. Som da vi møtte Masaaiene i Mikumi og ikke hadde noe felles språk, men fikk brutt isen med selfiefunksjonen på kamera.

20526585_10155331690695781_1143025018_nEn sånn kontakt opplevde jeg også med Himba-kvinner i Namibia. Vi ser alle verden i bilder og bilder av oss selv sett utenfra er noe som overrasker og fryder de fleste.

20614089_10155331649180781_1856731665_nFor du gjør noe med virkeligheten når du fotograferer den. Du filtrerer den gjennom ditt blikk, din måte å se på, dine tanker om hva som bør fremheves og utelates.

20526708_10155331641335781_1503695786_nFotografiet er ikke bare et dokument, men også en tolkning av virkeligheten. Virkeligheten slik du selv ser den.

20292508_10155312364965781_1859939809_nJeg er på ingen måte noen fotograf, men jeg har et blikk jeg ser med, en smartphone og et bloggkamera. Jeg liker å se og å dele det jeg ser. Likevel er det jo så mange slags linser vi ser gjennom vi mennesker. Sånn som når vi ser på Afrika fra her i nord for eksempel.

20561972_10155331745380781_718218480_nAfrika er kanskje det kontinentet i verden som vurderes mest homogent av Europeere. I virkeligheten er det et av de aller mest versatile kontinentene vi har. Folk, landskap, mat, kultur, har helt ekstreme variasjoner mellom de mange Afrikanske landene. Sånn sett kan man faktisk innvende at Europeiske land er kjedelig like i forhold.

20527468_10155331773630781_199875499_nMen se selv. Eller se hva jeg har sett. Jeg har lagt ut mine små tolkninger av virkeligheten på Snapchat og Instagram @lenewikander hele veien underveis, men nå har jeg også laget et album fra hele turen på Tarapi sin Facebookside her. Ta en titt og se om du ikke ser noe jeg ikke så 😉

Leave a Comment

Kvinnekamp med balltre!

Hva ville du gjort hvis din 14 år gamle lillesøster ble tatt med til stammens eldste kvinner for å kjønnslemlestes? Startet et cricket-lag! Møt Maasai Cricket Warriors i Kenya.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I 2007 fikk Chris og søskenene hans nok. Kjønnslemlestelse av kvinner er forbudt i Kenya, men i Maasaikulturen praktiseres det fortsatt. Omskjærerne bruker barberblad, saks eller kniv.

19477984_10155202716295781_1019541533_nRedskapene er sjelden desinfisert og kvinnen gis ingen midler til å dempe den uutholdelige smerten mens de skjærer bort hennes klitoris og labia. Omskjæreren syr henne så sammen og alt som er igjen er et lite hull der urinen kan passere.

19512562_10155202710065781_756065754_nChris og hans nærmeste familie på 34 bestemte seg for at denne uhyrlige og kvinneundertrykkende praksisen måtte ta slutt og at den skulle gjøre det med deres generasjon. For å skape oppmerksomhet rundt saken startet de Maasai Cricket Warriors og nå også Maasai Cricket Warriors Ladies.

 

«Cricket er et spill med teknikker som ligner mye på våre egne kampteknikker som Maasaikrigere», forteller Chris når vi møter ham og noen av søstrene hans i Maasailandsbyen der de bor.

19251187_10155202711205781_391244002_n«Tiden for stammekriger er over, men det er ikke kampen for et rettferdig liv for våre kvinner», fortsetter Chris som klarte å redde sin yngste søster fra kjønnslemlestelse. Prisen han og familien har betalt for det er å bli utstøtt av stammen.

19478019_10155202737955781_631470001_nNå har de fått laget en dokumentarfilm du kan se et utdrag fra over og reiser land og strand rundt med cricket-lagene sine for å spre informasjon om og protest mot kvinnelig kjønnslemlestelse i Maasaikulturen. «Vi måtte finne en måte å fortsatt være krigere på i vår moderne tid. Den fant vi med cricket.»

19251057_10155202751035781_240948408_nGuttene og jentene i Masai Cricket Warriors må være noen av de stolteste, tøffeste og mest ihuga feministene jeg noen gang har møtt.

Som dere vet er jeg nå på en lang rundreise i Afrika med den nye reisebookingplattformen pioniirs.com. Den tar sikte på å kunne koble deg som reisende og turist opp mot helt vanlige, fantastiske mennesker som Chris og familien hans.

Sånn at du kan oppleve verden på nært hold samtidig som du bidrar til å gjøre den til et bedre sted.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Verden trenger flere krigere som Chris og hans familie og den trenger det nå! Følg meg på denne eventyrlige reisen der vi prøver å forandre verden ett møte mennesker imellom av gangen. Jeg snapper daglige oppdateringer fra behind the scenens på Snapchat @lenewikander og utvalgte highlights på Instagram @lenewikander. Kvinnekamp med balltre er fremtiden!

Leave a Comment

Når kvinner sier nei

Noen ganger møter du mennesker som gir deg så mye mot at du bare bretter opp erma klin klar for å slå ned all motstand som måtte komme din vei og slåss til siste slutt for det som virkelig er viktig her i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En gjeng bestemødre i Korogocho-slummen i Nairobi er den typen damer. Korogocho er en av Nairobis største slumområder der rundt 200 000 mennesker bor i blikkskur, med åpen kloakk og smale smug fordelt på bare 1, 5 kvadratkilometer.

19458059_10155202735655781_1825127349_nSlik ekstrem fattigdom fører med seg sykdom, uoverkommelige vanskeligheter med å skaffe seg livsopphold og ikke minst vold. Men den andre siden av ghettolivet i slummen snakkes det lite om.

19458137_10155202725490781_950597067_nDen ekstreme kreativiteten du må ha for å overleve under sånne vilkår. Livsviljen, pågangsmotet, viljen til å slåss for din rettmessige plass i verden. I ghettoen som i samfunnet for øvrig, rammer seksualisert vold først og fremst kvinner og barn. Det finner ikke bestemødrene i Korogocho seg i.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå har de organisert selvforsvarskurs der de lærer å stå opp for seg selv, si nei, sparke fra og slå ned om så blir nødvendig. Voldtekt av kvinner og barn er desverre utbredt i slummen og eldre kvinner er særlig utsatt fordi menn antar at de ikke er hiv-smittet.

19477911_10155202734950781_825151894_nDe trener i et blikkskur der de lærer å slå fra seg, yte motstand, bruke kroppsspråket og ikke minst bygge sin egen verdighet. No means no! My brain, my eyes, my body! roper de høyt, hardt, aggressivt. Resistance! Defiance! Protest! Dette er motstand, dette er kvinnekamp, dette menneskeverd i praksis.

19489505_10155202730275781_1076271545_nMen å henge en dag med disse damene i et av Afrikas verste slumoråder, er også det aller gøyeste jeg noen gang har gjort. Latteren runger like høyt som kampropene mellom blikkskurene i Korogocho og viljen til å vise aktiv motstand mot en verden på menns premisser, burde inspirere hvem som helst til aldri, aldri å stå med lua i hånda i noen av livets sammenhenger ever again!

19489472_10155202722050781_932082113_nKan voldtektsoffer og bestemor på 97 år, født og oppvokst i en slum resten av verden forlengst har gitt opp, så kan faen meg du!

19512084_10155202732485781_1401444325_nHvor himmelropende urettferdig er det ikke at barn må vokse opp, leve og dø her når det eneste norske og andre priviligerte barn har å klage over er, vel, ingenting.

19489713_10155202727685781_2028843407_nNok har vært nok altfor lenge. Det er på tide å ta makta tilbake og la pengene gå dit de hører hjemme. Patriarkatet, storkapitalen og verden slik den er organisert nå må rett og slett få seg en på trynet, vises motstand, møte kamp og bøye seg for menneskeverdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er derfor jeg er på denne lange rundreisen i Afrika nå. For å hjelpe den nye bookingplattformen pioniirs.com med å gi damer som bestemødrene i Korogocho og mange andre helt vanlige, fantastiske kvinner og menn, muligheten til å dele sine liv med verden og tjene penger på det samtidig. Penger er makt. Makt er muligheten til å bygge seg et verdig liv.

19458141_10155202736255781_5118695_nFølg Pioniirs på Facebook her og sjekk ut en helt ny måte å oppleve og forandre verden på og følg oss for daglige oppdateringer på Snapchat @lenewikander og Instagram @lenewikander. Skal vi forandre verden må vi begynne med oss selv i det små. De store gutta har forlengst vist at deres måte å gjøre det på ikke funker for andre enn dem selv.

19489706_10155202717955781_923340968_nNok er nok, fuck this shit, vi skal alle kunne være prinsesser hvis vi vil!

Leave a Comment

Fremtidens ferie begynner nå

Fem land i Afrika på fem uker. Kenya, Tanzania, Uganda, Namibia og Sør-Afrika. Nå på tirsdag drar jeg og Yvette på rundreise i Afrika. Men vi skal ikke på sightseeing eller safari. Vi skal møte mennesker som gjør verden til et bedre sted på uvanlige måter.

Snapchat-1325155395 Pioniirs.com er nemlig et nytt nettsted Yvette har starta som skal koble deg som turist direkte opp med spennende, morsomme og inspirerende folk over hele verden. Det er nemlig ikke bare store turistattraksjoner og bussing i flokk som gir uforglemmelige opplevelser på tur. Det gjør også møtene mennesker imellom.

Sjekk for eksempel denne minidokuen om Karate-bestemødrene i slummen i Nairobi som vi skal møte til uka. De har startet selvforsvarskurs fordi det nå er blitt utbredt å voldta eldre kvinner fordi man antar at de ikke er Hiv-smittet. Dette er opprør, motstand, feminisme og forbilder til etterfølgelse og inspirasjon.

Så trenger man å trene på Kenyaferien sin syns vi at man bør booke en time med dem i stedet for å bruke treningsrommet på hotellet. Da får man jo også trent hjernen til å lære litt om andre utfordringer enn de en selv har og ikke minst møte en gjeng steintøffe damer man aldri vil glemme.

I tillegg går pengene direkte dit de skal: Til de menneskene som gir deg opplevelsen og ikke til store turoperatører og reisebyråer.

IMG_20170313_191111_041Men bestemødrene i Nairobi er selvfølgelig bare et av mange, mange spennende prosjekter, folk og ideer om en annerledes verden vi skal møte. Vi skal treffe kvinnelige Masaier som driver egen safarivirksomhet, besøke et helt spesielt platestudio på Zanzibar, møte bønder i Namibia, kunstnere i Mombasa og fashionistas i Dar es Salaam. For å nevne noe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i tillegg skal vi seff hooke opp med gamle venner og nye bekjente som Karianne på bildet over. Hun kan dere lese om i neste utgave av Tara som er i salg 23. juni. Karianne pakket kofferten og flyttet til Tanzania etter at ektemannen døde plutselig, hun fikk kreft i begge bryst og mistet jobben. Folk som græbber livet med begge hender når det ser som svartest ut, er det fremtiden trenger!

17199113_10154875021790781_568845362_nFølg Pioniirs på Facebook her, se mer av hva folk i verden har å by på og følg våre oppdateringer fra hele reisen. Jeg skal blogge for Pioniirs hele veien i tillegg til her på Tarapi. Og dere som har hengt med meg på tur før, vet jo at det er på Snapchat @lenewikander det skjer 😉 I tillegg blir det selfølgelig Instagram og kanskje en aldri så liten fremvisning på CNN. Så her er det bare å henge med i svingene!

IMG_20170313_074603_214Lei av pakketurer og storbyferier, eller har du rett og slett verken råd eller tid til utenlandsferie i år? No problem. I sommer bringer Tarapi og Pioniirs verden til deg! Det er nemlig på tide at vi ser verden på en helt ny måte. Bli med på en drøm som kan inspirere oss alle til å bli turister på en annen måte neste gang vi skal på tur. Sees i Nairobi!

Leave a Comment

Livet i Limbo

Pass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en fyr som sa til meg en gang for lenge siden. Det var midt i de åra jeg reiste som verst i jobben som journalist.

To uker hjemme og så rett avgårde igjen for å intervjue voodoo-prestinner på Haiti, Ku Klux Klan i Florida, UFO-believers i California und so veiter. Jeg har nemlig aldri vært lettskremt som utegående reporter – verken på jobb eller i eget liv.

IMG_0173Men det han fyren siktet til var vel at jeg måtte passe meg for ikke å bli rotløs. Av en eller annen grunn er det jo så inn i granskauen viktig å ha røtter, rekkehus, volvo og vovov for å bli vurdert som et verdig medlem av flokken. Men hvis man ikke skal reise i sitt eget liv, hvem sitt liv skal man reise i da?

Etter å ha mimret over reportasjen i det nye reiselivsmagasinet til Tara fra Kenya-turen jeg hadde med gode venner før dette kreft-marerittet begynte, kjenner jeg det rykke i reisefoten igjen. Jeg har sant og si ikke vært i Norge sammenhengende så lenge som nå på mange, mange år.

bilde

 

kenyablogg3 065Hvis vi ikke regner den lille nyttårsturen til Thailand da, men den regner jeg ikke med siden jeg brista to ribbein allerede første dag av ferieturen og generelt var helt kadaver etter cellegiftbehandling og prolaps. Så nå vil jeg på tur igjen. Ikke for å flykte fra meg selv, men til meg selv.

IMG_4069Det er et slags merkelig antiklimaks å være ferdigbehandlet for brystkreft, sitte og poppe hormonpiller og bare vente på neste kontroll. Du er ferdig, men likevel ikke. Strengt tatt blir man vel aldri ferdig. Det er alltid en ny kontroll, alltid en underliggende angst for at driten kommer tilbake.

jamaica1 067Det er mye venting når det kommer til kreft. Venting på prøveresultater, venting på diverse behandling og til sist venting på kontroller. Det er litt som å leve i Limbo, midt mellom alt og ingenting.

petra2 828Men sånn er jo livet til de fleste hadde de bare giddet å tenke seg om, tenker jeg. For meg virker det i hvert fall som veldig mange sitter og venter på å leve. Venter på drømmejobben, sommerferien, den perfekte kjæresten, den lekreste treningskroppen eller på at barna skal bli store. Jeg gidder ikke vente.

zansi1 100Så nå har jeg funnet frem verdenskartet og planlegger tidenes tur på ubestemt tid til neste år. Ventetiden bruker jeg til å skrive bok, jobbe opp penger og plotte ut ruta. For meg er det først og fremst på reise og i møte med andre mennesker at jeg møter meg selv, både i døra og andre steder. Dessuten får det meg til å leve lenger.

safari1 310Tid er relativt og tiden på reise oppleves alltid lenger enn den gjør hjemme. Fordi du er på fremmede steder, er sansene skjerpet og du får ganske enkelt med deg mye mer av det som skjer rundt deg. Derfor oppleves også en dag på tur så mye lenger enn en dag hjemme med det du er vant til. Ergo lever du lenger hvis du reiser mye.

petra2 662Så når 2015 ringes inn, saler jeg opp kamelen og blir litt nomade i eget liv igjen. Heldigvis ligger halve moroa i planleggingen og den starter med litt rosa cava i kveld. God helg!

Leave a Comment

Kenyas gutte-horer

I anledning reportasjen min om Kenyas mannlige prostituerte på trykk i Tara Nr. 6 som er i salg denne helgen, inviterer jeg nye og gamle lesere med tilbake til stranden utenfor Mombasa og tankene jeg gjorde meg de dagene jeg hang med gutta der.

kenyahore 008

Mannehorene i tredje verden selger seg hovedsaklig til vestlige 40+ kvinner som er sultne på oppmerksomhet, omsorg, en følelse av makt og ikke minst sex, masse sex. Dette er et tema jeg som dere vet har blogget og ment mye om på både radio, TV og i Norske aviser da filmen «Paradise – Love» hadde premiere i Norge for en tid tilbake.

Å oppsøke disse gutta, sitte og snakke med dem, virkelig møte dem, ansikt til ansikt uten de vanlige maskene de må ha på seg, tilbringe tid med dem som journalist og vestlig kvinne uten andre baktanker enn å prøve å formidle deres side av saken til en kultur der hjemme som fortsatt presenterer kvinnelige sexturister som ofre for utspekulerte menns bunnløse pengejag, er en svært sterk opplevelse.

kenyahore 076

Men selv om kvinnelig sexturisme handler om så mye, handler det først og fremst om fattigdom. En bunnløs knapphet på materielle goder disse kvinnene tar for gitt og som mennene de kjøper, selger kroppene sine for å tilrane seg en mikroskopisk liten flik av. For på stranda i Afrika blir du ikke rik på annet enn håp.

Så kaller også strandgutta og guttehorene her i Diani det to mil lange strandbeltet for «håpets universitet». Fordi du lærer mye, men aller mest om å håpe. På en bedre fremtid, et nytt liv, en mulighet til å rive deg løs fra fattigdomslenker smidd av en økonomisk verdensorden med dype røtter helt tilbake til den koloniale slavetiden.

kenyahore 086

Jeg har intervjuet mange prostituerte i min tid som journalist – både kvinner og menn. Jeg liker å henge med horer. I hvert fall når det er helt nedpå, utenfor discotek, barer og andre salgsarenaer.

Når vi bare møtes og henger som mennesker, snakker om livet og drømmene vi har, før vi ler høyt, bråkete og hjertelig av hele driten, mest fordi vi vet at sånn en hjertelig latter, den kommer bare fra et sted langt inne i det dypeste av deg selv.

kenyahore-041-390x292

Det bor en hore i oss alle. Den som ikke erkjenner det, har helt klart aldri vært kvinne og i hvert fall ikke mann nok til å se menneskelivets harde maktstrukturer rett inn i øya. Og horing handler langt i fra alltid om sex.

Det handler om å gjøre noe du egentlig ikke vil, noe som bryter ned din integritet som menneske – av og til fordi du tror du kan, men mest fordi du må. Og alltid fordi det er noen som har så mye mer enn deg og med det også makten til å få deg til å krype.

kenyahore 087

Vi liker å tro at vårt vestlige frihetsprosjekt er vårt eget og bare vårt. I virkeligheten er det bygget på en grunnmur av slaveri, utnyttelse og utplyndring av store deler av det vi i dag kaller «tredje verden» og «utviklingsland».

kenyahore2 264

Menneskelig frihet forutsetter økonomisk frihet. Hva man enn mener om verdenspolitikken og fordelingen mellom nord og sør, er vi alle tjent med å vise litt ydmykhet ovenfor det. Bøye nakken et øyeblikk. Ta innover oss det helt enkle i det veldig store: For at noen få skal ha så mye, må mange ha så veldig lite.

kenyahore2 247

Det er rett og slett ikke rikdom nok til alle og manges drømmer må hele tiden dø for at noen andres skal leve. Når jeg snart drar fra Diani Beach for å reise ut i Tsavo nasjonalpark på safari, legger jeg igjen en liten drøm her på stranda.

Jeg slenger ut et lite håp med vinden her på håpets universitet og vet at senere, eller kanskje allerede i kveld, vil jeg og noen andre le en hjertelig latter av mitt innerste håp: At vi en dag ikke lenger trenger å være så rike, men kan klare oss med nok alle sammen.

kenyahore 070

Leave a Comment

Mitt Afrika – Horene på håpets universitet

Med nyttårsdagen kom det litt hverdag på ferie her i Kenya også. Som frilanser kan jeg jo aldri ta helt fri når jeg ser jeg kan få kloa i gode saker og et par dager nå har jeg hengt med mannlige prostituerte her på stranda i Diani. Mannehorene i tredje verden selger seg hovedsaklig til vestlige 40+ kvinner som er sultne på oppmerksomhet, omsorg, en følelse av makt og ikke minst sex, masse sex. Dette er et tema jeg som dere vet har blogget og ment mye om på både radio, TV og i Norske aviser da filmen «Paradise – Love» hadde premiere i Norge for en tid tilbake.

Å oppsøke disse gutta, sitte og snakke med dem, virkelig møte dem, ansikt til ansikt uten de vanlige maskene de må ha på seg, tilbringe tid med dem som journalist og vestlig kvinne uten andre baktanker enn å prøve å formidle deres side av saken til en kultur der hjemme som fortsatt presenterer kvinnelige sexturister som ofre for utspekulerte menns bunnløse pengejag, er en svært sterk opplevelse dere kan lese mer om i en større reportasje i Tara når jeg kommer hjem.

Men selv om kvinnelig sexturisme handler om så mye, handler det først og fremst om fattigdom. En bunnløs knapphet på materielle goder disse kvinnene tar for gitt og som mennene de kjøper, selger kroppene sine for å tilrane seg en mikroskopisk liten flik av. For på stranda i Afrika blir du ikke rik på annet enn håp.

Så kaller også strandgutta og guttehorene her i Diani det to mil lange strandbeltet for «håpets universitet». Fordi du lærer mye, men aller mest om å håpe. På en bedre fremtid, et nytt liv, en mulighet til å rive deg løs fra fattigdomslenker smidd av en økonomisk verdensorden med dype røtter helt tilbake til den koloniale slavetiden.

Jeg har intervjuet mange prostituerte i min tid som journalist – både kvinner og menn. Jeg liker å henge med horer. I hvert fall når det er helt nedpå, utenfor discotek, barer og andre salgsarenaer, når vi bare møtes og henger som mennesker, snakker om livet og drømmene vi har, før vi ler høyt, bråkete og hjertelig av hele driten, mest fordi vi vet at sånn en hjertelig latter, den kommer bare fra et sted langt inne i det dypeste av deg selv.

Det bor en hore i oss alle. Den som ikke erkjenner det, har helt klart aldri vært kvinne og i hvert fall ikke mann nok til å se menneskelivets harde maktstrukturer rett inn i øya. Og horing handler langt i fra alltid om sex. Det handler om å gjøre noe du egentlig ikke vil, noe som bryter ned din integritet som menneske – av og til fordi du tror du kan, men mest fordi du må. Og alltid fordi det er noen som har så mye mer enn deg og med det også makten til å få deg til å krype.

Vi liker å tro at vårt vestlige frihetsprosjekt er vårt eget og bare vårt. I virkeligheten er det bygget på en grunnmur av slaveri, utnyttelse og utplyndring av store deler av det vi i dag kaller «tredje verden» og «utviklingsland». Menneskelig frihet forutsetter økonomisk frihet. Hva man enn mener om verdenspolitikken og fordelingen mellom nord og sør, er vi alle tjent med å vise litt ydmykhet ovenfor det. Bøye nakken et øyeblikk. Ta innover oss det helt enkle i det veldig store: For at noen få skal ha så mye, må mange ha så veldig lite.

Det er rett og slett ikke rikdom nok til alle og manges drømmer må hele tiden dø for at noen andres skal leve. Når jeg snart drar fra Diani Beach for å reise ut i Tsavo nasjonalpark på safari, legger jeg igjen en liten drøm her på stranda. Slenger ut et lite håp med vinden her på håpets universitet og vet at senere, eller kanskje allerede i kveld, vil jeg og noen andre le en hjertelig latter av mitt innerste håp: At vi en dag ikke lenger trenger å være så rike, men kan klare oss med passe alle sammen.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Det går aldri et tog

Sleng meg i veggen og kall meg Fatima, jeg er ferdig halal-slakt! Afrika byr på ingenting om ikke eventyr, særlig av det uplanlagte slaget. Sånn høvelig ti prosent muslimske og resten kristne Kenya er intet unntak. Som dere vet var jo planen å ta toget her fra Nairobi til Mombasa.

En togtur som er et døgns hinsides scenisk om enn kummerlig og upresis reise gjennom nasjonalparker som Tsavo. Nå er det 28 timer siden toget skulle gått og det står fortsatt under vann et sted i Tsavo. Vi hadde nemlig tidenes regnstorm med lyn, torden og verdens undergang her i hele går. Suck on that Maya!

Først ble toget utsatt fem timer, så fem timer til, så enda fire timer og så på ubestemt tid inntil det til slutt ble kansellert.

Nairobi Railway Station er altså ikke et sted man sitter og venter på ubestemt nattestid, selv ikke for en rimelig dårlig vant dame som meg med mange års fartstid i det aller mest våpentette av Jamaicansk ghetto. Det hjelper ikke at man har booket seg inn på deluxe-klassen, for å si det sånn.

Etter en kjapp øl i stasjonsbaren (jeg har ikke tenkt å NEVNE toalettbesøket en gang)…

…bega vi oss derfor ut på en halsbrekkende kjøretur med sjåfør John fra bar til bar gjennom Nairobi-natten i syndeflod for å korte ned ventetiden og avvente nye meldinger fra Kenya Railways. Heldigvis er Nairobis natteliv absolutely fabulous med en rekke  eksotiske, elleville, hippe, internasjonale, ubetinget afrikanske, urbane og helt unike utesteder du må på kino eller til en annen storby i Øst-Afrika for å finne maken til.

Men når du etter tredje utsettelse fra Kenya Railways begynner å bestille sickspack-shots på tilbud i Gipsy Bar – med navn som «Darth Vader» og «Blue eyed blondes!!!» med tre utropstegn etter seg i menyen, you just know it`s time to use the force, Luke!

Ellers tror du gjerne at du fortsatt er i Nairobi, men ender likevel opp i Havanna.

Så da det omsider går opp for deg at alt håp er ute for Kenya Railways og du ikke har med deg et romskip i kofferten likevel, så sjekker du seff inn på et billig hotell i horestrøket med tre køyesenger på rommet siden du er tre på tur, bare for å få litt hardt tiltrengt hvile før hjernen klarer å sette i gang med en plan B.

Så etter å ha våknet med en skallebank fra helvete selv nå i dag, har vi brukt dagen til å stresse rundt i Nairobi med en enda mer stressa sjåfør John for å prøve å elge oss inn på en eller annen buss til Mombasa, men siden det er jul er alt fullt.

Til slutt har vi likevel klart å skaffe oss tre såkalte «jumbo-plasser» på en buss John mener skal være «noenlunde trygg» og satser på å reise fra Nairobi med kurs for Mombasa en gang i natt. Adressen til buss-selskapets hovedkontor sier i grunnen det meste om hvordan man best forholder seg til både transport og livet i Afrika generelt: «Rett ved Makupa rundkjøring». Sånn ca. der altså.

Selv er jeg av den oppfatning at det ikke bare er i Afrika at livet bør leves sånn. Det er litt på utsiden av rundkjøringene og underveis at reisen blir til. Enjoy the ride! Snakkes i Mombasa.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Hva er din fars navn?

Da har vi omsider installert oss i Nairobi – første stopp på den store Afrika-turen. Her svinser alle rundt stripynta på hotellet og feirer engelsk koloni-jul med stor buffet. I de tidligere britiske koloniene er det jo fortsatt første juledag som teller. Selv feiret vi julaften i går som gode nordmenn ombord på Turkish Airlines via Istanbul. Menyen var litt annereldes enn hjemme i Grimstad, men tyrkisk kebab er godt det også.

Vi hadde i hvert fall pyntet oss forskriftsmessig.

Og vi sørget selvfølgelig også for å spre rikelig med juleglede under flybytte på Ataturk flyplass i Istanbul.

Riktignok så vi ikke julestjernen på det siste strekket hit til Nairobi, men månen hang julemett og tung på himmelen langt der oppe ved siden av oss og det var minst like fint.

Jaggu hadde vi ikke så griseflaks at vi fikk en treseter ved nødutgangen også. Og det er ikke BARE på grunn av den indre kapreren som bygger seg opp i meg etter fire timer i lufta som jeg jo har blogget om før, at nødutgangen er luksus. Det er seff også på grunn av den ekstra plassen. Man er da tross alt både 180 cm høy og omfavnsrik. Julefrosken jeg fikk av Hilde da jeg var på fyllefest i Trondheim forrige helg, var seff også med. Hilde ble jeg kjent med sist jeg var i Afrika, nærmere bestemt i Botswana i fjor. Vi single førtiser er jo vant til å kysse frosk – julaften inten unntak!

Men det var da vi nærmet oss landing på Kenyatta flyplass at jeg ble minnet om at de familieverdiene vi hjemme i Norge er så glad i å feire og dyrke i disse søte juletider, er for reine singeltilværelsen å regne i forhold til store deler av verden. For folk flest her på jorda er ikke familie bare mor, far og barn, men også tanter, onkler, bestemødre, bestefedre, fettere, kusiner og det meste man deler blod med. Hele klanen skal med, du er liksom ingen uten å være det i kraft av hvem du kommer fra eller hører til.

Med min urbane familiebakgrunn fikk jeg derfor litt hetta da det i den ene rubrikken på landingspapirene sto at hvis du ikke var gift, måtte du fylle ut din fars navn også. Jeg elsker min far og han elsker meg, men jeg tror nok ingen av oss har særlig behov for at han skal ta ansvar for hva hans 44 år gamle datter skulle finne på i Kenya. Det kunne nok fort jazza opp julefreden i Grimstad der han bor, for å si det sånn.

Slekter skal følge slekters gang, men bare i de færreste kulturer er det mor man måler generasjonene og barnas formelle tilhørighet etter. Mannssamfunnet har dominert siden tidenes morgen og dominerer fortsatt. Da er det ekstra gøy å komme hit til Afrika der alle vi mennesker opprinnelig kommer fra og vite at de siste års Human Genome Project har sporet oss tilbake hit gjennom DNA som bare overføres fra mor til datter.

Så resten av turen presenterer jeg meg bare for mannlige myndigheter som «Me Tarzan» og titulerer dem: «You Jane?» Vi begynner med et døgns togtur fra Nairobi til Mombasa i morgen kveld. Skål så lenge!

Leave a Comment

McDonalds uutholdelige letthet

Beklager at jeg ikke har blogget på en stund, men det skyldes altså ikke, slik bloggklisjeen er, at jeg har vært for travel, det skyldes at jeg har tilbragt det siste døgnet sittende på toalettet med hodet over vasken. Jeg har vel ikke vært så dårlig siden jeg fikk salmonella i Egypt og måtte få både intravenøs næring og sprøyte i ræva. Hvilket eksotisk reisemål har hun besøkt nå, spør du kanskje? Hvilke fjerne himmelstrøk med ukjente retter og lemfeldig hygiene har hun laget reisereportasje fra nå? McDonalds på Grønland i Oslo!

Og jeg liker ikke en gang McDonalds! Men på farten gjennom julestria og på vei til en førjulspils med kompis, inntok jeg altså dumdristig nok middagen der. Tre timer senere var sprutbrekningene et faktum og et døgn etter det igjen, orker jeg fortsatt ikke tanken på fast føde. Min eneste trøst er at dette kanskje medfører at jeg blir seende litt bedre ut i den nye badedrakten jeg har kjøpt for å gjøre afrikaner av meg på julaften og til langt uti februar.

Siden jeg skal tilbringe både jul og nyttår i Kenya, har det vært maktpåliggende for meg å feire så mye norsk jul som mulig før jeg drar. Jeg begynte med Taras julebord.

Der fremførte jeg den alternative musevisa i protest mot fordummingen av sydvest-landet og Musember-jentene som fortsatt insisterer på å la kjønnshåret gro for kreftsaken. Til alt overmål viste det seg at de har sendt Tara et eksempel på de nye, rosa Holocaust-trekantene sine som de nå har sydd museører på. Jeg har vel bare en kommentar.

I tillegg har jeg seff vært tilstede med et lite hurrarop fra scenen på London Pub under den tradisjonelle overpyntingen av homsebaren til jul.

Jeg hadde byttet ut frukthatten med et par festive reinsdyrhorn i anledning høytiden, men mine to faste hagfags antydet at jeg så mer ut som en litt tilårskommen elgkvige som drømte om at hun var en villrein. Jeg kan ikke si meg helt uenig…

Men førjulspyntinga i regi av fabelaktige Bigboy Vidar Mykelbust var i hvert fall en suksess og har forsynt meg med julestemning mer enn nok til neste år.

Det verste er at det gjenstår både et, to og tre julebord før jul, men forhåpentligvis serverer ingen av dem McDonalds! Ha en fin førjulstid der ute, styr unna fastfood og heng med i svingene på små og store oppdateringer og diskusjoner på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment