Tag Archives: Karl Johan

Pilot-episode av årets vår

Ah, nå er det deilige dager her i Oslo altså og denne helga varte jaggu helt til tirsdag også. Våren er omsider kommet og jeg kjørte hardt ut med hårklipp og dans natt til lørdag og fortsatte pilot-solbrille-prosjektet på en av Karl Johan sine uteserveringer på lørdag.

IMG_7564Selv om våren kommer hvert år, kommer den likevel litt som julekvelden på denne kjerringa hver gang. Jeg er litt sånn elgokse fanget i frontlys og myser skeptisk mot sola før jeg endevender alle skuffer og skap etter solbrillene jeg ikke aner hvor ble av etter siste sommerdag.

Men jeg liker overraskelser og våren er full av dem. Som da jeg tuslet videre fra Karl Johan på lørdag og ble sjanghaiet av sjølveste kusine-Kristine fra Grimstad som var på besøk i Oslo sammen med tante Solfrid og fetter Alfred for å gå i teater.

IMG_7568Siden jeg stort sett bare leker med Kristine i Grimstad, ble et overraskelsesmøte med henne en forsmak på sommeren også. For den tilbringer jeg alltid hos familien der. Det har likevel ikke vært skikkelig vårhelg før man har blitt tilsnakket av politiet.

IMG_7572Etterpå benyttet jeg derfor sjansen til å slå av en prat med de to konstablene som patruljerte homsestedet London Pub der jeg ofte frekventerer når sola går ned. Sammen med Næringsetaten i Oslo Kommune, har nemlig politiet satt et hardere trøkk på en rekke utesteder i Oslo sentrum med det formål å gi oss alle et tryggere uteliv.

IMG_7596Prosjekt Salutt har som formål å forebygge oversjenking, vold og ordensforstyrrelser. At akkurat London Pub er med på prosjektet forundrer meg ikke da et par uniformerte, kjekke politimenn på en homsepub som forventet skapte vill begeistring. Noe som i seg selv begrenset alkoholkonsumet da munnen heller ble brukt til å gape beundrende fremfor å drikke.

IMG_7582Og jaggu fikk jeg ikke klemt inn en bedre møtemiddag på Festningen Restaurant også når helgen sånn egentlig skulle vært over. Sammen med Tara-redaktør Torunn og redaksjonsjef Kathrine inne på Akershus Festning, har vi nå klekket ut planer, strategier og saker som vi er helt sikre på vil feie alle konkurrenter av banen med militær presisjon.

IMG_7585Men selv om både maten og servicen var upåklagelig, var de likevel litt for raske med å rydde inn halvfulle vinglass. Så da vi måtte ut og ta oss en filtersigarett på taket av Oslo, var vi veldig nøye med å gi klar beskjed: Ikke rør!

IMG_7591Og den lappen har jeg herved festet til årets vår også. For hvis denne helgen var pilot-episoden, lover resten av serien godt. I fjor var jo våren begynnelsen på det som fortonte seg som slutten da jeg fikk kreftdiagnosen i april. Men et år senere går det igjen mot lysere tider og denne gangen akter jeg å nyte dem i fulle drag. Ikke rør!

IMG_7574

 

Leave a Comment

Jeg – en løve med redde blodårer

Nå begynner endelig den verste karusell-kvalmen etter mandagens cellegift å gi seg så jeg klarer å svare litt fornuftig på mail og blogge litt og sånn. Etter at jeg var på taco-tv hos sjølveste Lindmo nå på lørdag har det vært helt ville tilstander på nett.

friend 003

Jeg har fått flere hundre venneforspørsler på Facebook, enda flere meldinger, haugevis med tweets og heldigvis mange som har funnet frem til Tarapi sin egen Facebookside også. Nesten alt har vært hyggelige henvendelser. Den aller snodigste responsen har jeg fått irl, som kidsa sier.

Det virker nemlig som en del folk ikke klarer å skille mellom virkeligheten og TV. Oppe i korridorene på Ullevål nå på mandag snakket folk høyt rett bak ryggen min som om jeg ikke skulle hatt ører: «Se det er hun på TV», «Oi, det er hun vi så på lørdag», ledsaget av peking og oppstemt fnising.

Det føltes litt som da jeg gikk med Niqab på Karl Johan for et par år siden, som dere kan lese mer om her. Da ble jeg jo også synlig usynlig på en måte som gjorde at folk følte de kunne snakke høyt om meg rett ved siden av meg som om jeg ikke var i stand til å forstå hva de sa.

tarapib5-390x292

På nett har vi imidlertid snakket sammen og ikke bare til hverandre. Det syns jeg er bedre. Mange har vært usedvanlig opptatt av at jeg nevnte tørr skjede midt i tacoen, men som sagt er jo virkeligheten alltid litt annerledes og der er også bivirkningene av det meste, høyst individuelle.

Jeg fikk for eksempel veldig opptur på Ullevål mandag da flere av de som fikk cellegift sammen med meg måtte ta en valium først, noe jeg aldri har gjort selv om blodårene mine er så tynne og redde at de ofte må stikke meg flere ganger, noe som nesten får meg til å spy av skrekk.

DS7_6465

Da følte jeg meg veldig tøff. Og da onkologen i tillegg sa at imunforsvaret mitt fortsatt lå høyt og at det så ut til at jeg tålte denne cellegiftkuren veldig bra, følte jeg meg som en løve da jeg gikk på butikken og handlet som jeg pleier å gjøre på veien hjem. Da har jeg nemlig et par timers vindu før cellegiften reduserer løven til en kvalm og knekt sofa-mus noen dager.

Da er det veldig fint å ha alle dere å sludre med her på nett, men husk at jeg ikke har noen svar eller fasit og at når jeg byr på åpenhet så er det ikke fordi jeg vil at dere først og fremst skal være åpne med meg, men med hverandre. Jeg er ikke terapeut, men Tara-peut. Sammen tror jeg nemlig vi kan få hverandre til å blomstre!

DS7_6299

 

Leave a Comment

Alt de aldri forteller deg om puppekreft

Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.

Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.

quiss 004

Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen»Tarapi sin Facebook-side.

Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.

Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.

puppekreft2 006

Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!

Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.

I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.

puppekreft2 003

Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.

Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.

skeiv2 015

018

Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.

På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.

Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.

puppekreft1 007

Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.

I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».

Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!

 

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment