Tag Archives: kaos

Konstruktivt kaos

Jeg hadde en gang et hus i Afrika, ved kysten av Det Indiske Hav – sånn for å parafrasere Karen Blixens åpning av boken «Min Afrikanske Farm». Filmatiseringen «Mitt Afrika» med Meryl Streep som leading lady husker vel de fleste i min generasjon og den filmen har faktisk snart 35-års jubileum så det er jo nesten ikke til å holde ut hvor fort tiden går her i livet.

42771267_267958023849576_7675766578461278208_n

Grunnen til at jeg trekker frem Blixen og hennes Afrikanske farm er delvis fordi jeg tenker jeg må lage en spennende reportasjeserie for Tara rundt filmjubileet nå som jeg først har bosatt meg i Tanzania for en stund, men mest av alt nevner jeg det på grunn av det nye huset mitt. Jeg mener, check it out sett fra hagen over. Og her kan det sees bak palmer i solnedgang fra sjøen:

42933420_349827662255487_7986718547084574720_n

Og her har dere meg i hagen.

thumbnail_20180928_123124

Hver kveld siden jeg og Anne Ma kom hit nå, har Masaaien som jobber som husvakt fyrt opp bål til oss i hagen der vi har sittet og fintenkt og planlagt de siste detaljene for jenteturene vi arrangerer her nede nå i oktober.

thumbnail_20180927_210703

Anne Ma er med som hjelpemannskap i øyeblikket, men selve jenteturene arrangerer jeg jo med fabelaktige Karianne og Rashid i Upepo Safari.

thumbnail_20180927_163915

Men greia er at jeg hadde leid et helt annet hus her nede til å begynne med. Mye mindre og sånn sett praktisk, tenkte jeg. Men så gikk det som det ofte gjør når livet leikar: Hele leieavtalen gikk i dass en uke før avreise fra Norge. Så da måtte jeg hive meg rundt med gode hjelpere her i Tanzania. Og med en slags ubegripelig flaks fikk jeg altså dette huset på stranden i stedet til samme pris.

42782844_170712597177615_17119112576630784_n (1)

Så nå velter jeg meg rundt i to etasjer, tre bad, to soverom, stue, kjøkken, hage, to balkonger, en terrasse, strand, gartner, hushjelp og Masaai-vakter som man må ha for å holde et slikt hus her nede. Alle får mer enn anstendig betalt og jeg lover å ikke gå full koloniherre on their asses uansett hvor lenge jeg blir 😉 Husherre og arbeidsgiver, thats me.

42806534_270932853550086_4960704127576309760_n (1)

For det er jo det når ting bare skjer, noe går til helvete og karma slår ut i full elveblest, at det kan dukke opp muligheter født av det samme kaoset som du aldri kunnet drømme om en gang. Og de mulighetene ville du aldri sett så mye som rævsprekken av om ting hadde gått på skinner i første omgang.

42846837_282882148994100_7338047265547747328_n

Så akkurat nå feirer jeg og Anne Ma kaoset og mulighetene helt uventa innfallsvinkler og snublesteiner kan ha på livets landevei. Det kan aldri bli feil, bare annerledes. Og noen ganger blir det drøske meg ti tusen ganger bedre også.

42927787_168807844023252_2193096801978941440_n

I morgen natt lander første gruppe med reiseglade damer. Vi gleder oss! Vil du være med på tur senere kan du melde deg inn i reisegruppa vår på Facebook her eller henge med irl på Snapchat og Insta @lenewikander. Vi er helt sikre på at det blir litt kaos, men av den kreative og konstruktive  sorten. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Møøø!

Her er jeg fortsatt uten kamera etter oter-fadesen i Dyreparken forrige uke. Fotograf Xenia Villafranca har studert djevelskapen av en dommedagsmaskin fra alle kanter og trykket på alle tenkelige funksjoner uten at teknologien ville samarbeide. Til slutt tok hun den obsternasige lille dritten med på fotobutikk for å restarte hele maskineriet, men fortsatt ser alle bildene jeg tar sånn ut:

Det er altså ingen vei tilbake, jeg må kjøpe nytt. Jeg bare elsker uforutsette utgifter! Ingenting er som å måtte punge ut surt opptjente frilanser-penger når du minst venter det. Særlig nå som jeg har vært forkjøla hele uka etter å ha fryst ræva av meg på grunn av det bedritne kameraet i den satans dyreparken in the first place! Virkelig snyte seg godt og lenge med et par-tre tusenlapper liksom – lovely!

Ikke hjelper det på humøret at jeg seff ikke aaaaaner hvor jeg har lagt kvitteringen eller husker hvor jeg kjøpte helvetesmaskineriet sånn at jeg kunne tatt det på garantien heller. Det er i sånne stunder jeg blir aldeles grønn av misunnelse på folk som har orden i sysakene. Du vet de der som har kvitteringer og papirer sirlig arkivert etter dato og årstall helt tilbake til dåpsattesten, badehåndklærne nøye bretta og fargekoordinert, bare sunn mat i kjøleskapet, print av alle koselige familiebilder de på toppen av alt har klart å lime inn i album og alltid penger igjen på konto før lønning. Hvordan i innerste hule heite helvete får de det til???

Jeg organiserer livet mitt etter kaos-metoden. Arkivet består av gule post-it lapper, noen lefsete blokker, enkelte datamapper, noen proppfulle Ikea-bokser med papirer som likevel aldri innholder det jeg trenger når jeg graver meg gjennom dem for å lete sånn som nå i jakten på kamerakvittering – og tilsynelatende vilkårlig innstappa notisblokker i bokhylla. Jeg sier tilsynelatende fordi selv om sjokkerte venner og bekjente ikke fatter hvordan jeg finner ut av det så har jeg likevel et system i galskapen: MITT system! Man trenger ikke sikkerhetskoder og safe da, systemet mitt er per def upenetrerbart av andre enn meg.

Og jeg har altså andre ting å bruke tiden min på en å fargekoordinere badehåndklær! Og selv om jeg prøver å spise sunt og til og med lever lavkarbo for å holde vekta på noenlunde stabilt dvergflodhest-nivå, sniker det seg likevel på mystisk vis inn noen karbobomber i kjøleskapet når jeg minst aner det, særlig i forbindelse med tung pms. Jeg har ikke fotoalbum andre steder enn på Facebook og alle originaler er borte forlengst. Og jeg har ALDRI penger igjen på konto før lønn! Jeg har nesten aldri penger på konto, punktum. Og nå må jeg altså punge ut for nytt kamera likevel.

Jeg trøster meg likevel med at de med orden i sysakene neppe kan være noe lykkeligere enn meg likevel. Det er min livsløgn. For hver gang jeg sitter og river meg i håret som nå, uten en eneste kvittering å vise til, tenker jeg på onkelen til en kompis av meg. Han er en av dem som fikk grånende måne allerede i tjueåra, bruker strikkevest med v-hals og har buksene akkurat litt for høyt trukket opp i livet med fornuftige sko på beina. Han er gift med et rivjern av en dame som holder et strengt regime.

Det er søndagstur til faste tider hver uke, aldri ligge å dra seg i senga lenger enn til ni uansett hva som skjer, bare ett glass vin til maten på lørdager, badehåndklærne er skinnende blendahvite og stablet med nynazistisk presisjon og innholdet i kjøleskapet er så grønt og sunt at man nesten begynner å raute når man åpner det. Hun har orden på kvitteringene for å si det sånn! Mø, liksom.

Så de gangene onkelen til kompisen min en sjelden gang kommer på middagsbesøk alene uten henne, har han alltid med seg en diger pose potetgull, sjokolade og rødvin. Han slenger seg på sofaen, løsner beltespenna, senker buksa til normal livhøyde, takker nei til middag og propper i seg transfett og sukker, skyllet ned med vin. Når vi andre sitter der og flirer og forteller morsomme historier fra livet som leker slik man gjerne gjør i et middagselskap, kommer alltid den samme, stille kommentaren fra sofaen hver gang.

– Jeg skjønner altså ikke hva som er så morsomt. Det er ikke SÅ gøy å leve!

Leave a Comment