Tag Archives: julegaver

Behaget i kulturen

Livets uutholdelige letthet, selve behaget i kulturen, er nå i ferd med å ta fra oss døden også. Er du alvorlig syk skal det være en kamp du bør klare å vinne. Hvis ikke er du en taper. Og skal du dø får du være hensynsfull nok til å sovne stille inn i stedet.

DSC090383. juledag kunne nemlig Dagbladet melde at undersøkelser gjort av Senter for Krisepsykologi i Bergen, viser at ordet «død» nesten er borte fra norske dødsannonser i dag. Vi har rett og slett slutta å dø her i landet.

I stedet sovner vi inn, blir revet bort, reiser hjem til Jesus, får endelig hvile eller selveste slageren: taper kampen mot kreften. Over 70 prosent av de analyserte dødsannonsene inneholdt ikke ordet død et eneste sted.

Psykolog Elin Hordvik tror at vi unnlater å bruke ordet død fordi det blir for sterkt. Selv tror jeg det er fordi det ikke er lettspydd nok.

DSC09062Skal vi opprettholde illusjonen om at levende liv kan kjøpes for penger slik forbrukerkulturen hver dag selger oss, bør vi absolutt ikke minnes på at alvorlig sykdom ikke er noe vi alltid kan vinne over.

Eller at vi, måtte januarsalget forby; faktisk skal dø en dag. Det finnes et produkt for alt og en kur mot det meste. Har du penger til å kjøpe skal det gå deg vel og du skal leve lykkelig i landet helt til du sovner stille inn.

Det jeg vil huske best fra denne julen er selvfølgelig hvor utrolig fin jeg var på håret nå på julaften og hvor slank jeg så ut i kjolen på første juledag. Jeg vil nok heller aldri glemme hvor glødende huden min så ut på selfies etter at jeg hadde smurt den med en kostbar krem jeg fikk i gave.

DSC09085Jeg vil nok også for alltid huske de aller dyreste julegavene ungene fikk fra fjerne slektninger som trippende ventet på gledestrålende bilder på mms de senere kunne skryteposte på Facebook.

Så mye vekt som vi legger på hvor skjønne vi kan bli i andres øyne på grunn av ting vi har kjøpt, smurt oss inn med eller pyntet oss selv og hjemmene våre med, så er jeg faktisk sikker på at det er nøyaktig dette vi kommer til å ligge å tenke på sånn rett før vi sovner inn for godt.

Hvor pene vi var i den nye kjolen, hvor eksklusive gavene vi kjøpte og fikk var, hvor lettspydd det var alt sammen siden vi hele tiden måtte gape opp og fylle på med mer for å holde følelsen ved like. Hvor elsket vi var for alle de fine tingene vi hadde.

Godt nytt år folkens. Måtte vi bruke det til å gi blanke faen og huske at vi en dag skal dø 😉

Leave a Comment

To kreftbehandlinger og to gravferder

Jeg ser at folk er i full gang med jule-gnæget på Facebook igjen. Åh så mye stress med å få alt ferdig i tide, sukk for et styr med slitsom familie, gud for et ork å planlegge alt. Til dere har jeg bare en ting å si: Kjøss meg i ræva!

Julen blir hva du selv gjør den til, akkurat som livet. I dag kunne Facebook for eksempel gledestrålende meddele meg at det er nøyaktig to år siden siste cellegiftkur. Juhu liksom. Jeg lurer på hvor mange år det vil ta før senvirkningene av den er borte.

1424321_538825519519648_276301341_nFor ikke før hadde jeg begynt å føle meg som folk igjen, smalt jo livet til med grove celleforandringer og forstadier til kreft i underlivet som jeg nå har ligget over tre uker på Radiumhospitalet for å få fjernet.

057Tradisjonen tro døde min far av kreft mens jeg lå på sykehuset denne gangen. Min mor døde jo av kreft dagen før jeg ble innlagt for brystkreftoperasjonen. Så er det noen som forbinder kreft med døden så er det meg.

DSC08722Min far ble bisatt fra Grimstad kapell på fredag. Jeg fikk permisjon fra Radium for å delta. Det var det vondeste og fineste jeg noen gang har opplevd. Min far var elsket av så mange.

DSC08758Han var en sånn fyr som var større enn livet. Raus, hjertevarm, livsglad, ekstremt kunnskapsrik – han var jo marinbiolog og forsker – nysgjerrig og helt uten antenner for alminnelige fordommer og regler for akseptabel sosial adferd.

candh_treasureSom da han sendte min lillebror Lars i barnehagen med den sjokkrosa angoragenseren til en av mine lillesøstre med dyp utringning og glitter, og ikke kunne fatte hva som var galt med det. Rosa var jo en fin farge!

Eller da det kom noen polakker og spurte om de kunne campe i hagen og han sa selvfølgelig kan dere det, her er nøkkelen til huset, det er et ekstra bad i kjelleren. Og så endte opp med å skaffe dem sommerjobb i Grimstad i mange år.

DSC00394Men mest av alt var han en som aldri sluttet å forundre seg over livet og visste å formidle denne viljen til undring, begeistring og vitebegjærlighet over det eventyret et liv kan være, til alle oss som sto ham nær.

DSC08784Det første ordet jeg lærte å si som ettåring en sensommer i Grimstad på min fars arm, var ikke «pappa» eller «mamma», men «Joldiella» etter boremuslingen Joldiella Lucida som han forsket på.

1934047_143850395780_129512_nDet er sånn jeg vil huske ham: Alltid lekende, alltid nysgjerrig, alltid en formidler av livseventyret og aldri klagende, sytende, sutrende over verken juleforberedelser eller andre ting, for han visste!

Han visste hvor priviligert han var som fikk leve livet sitt her i Norge på toppen av verden. Han visste at det var et privilegium som forpliktet. Derfor visste han også at her, her er ikke livet bare noe som skjer med deg, men først og fremst noe du skaper.

En bauta er borte, en vegg har falt ut. Han var ikke klar for å dø. Han ble bare 71 år og ville leve helt til det siste. Det er det jeg tar med meg videre nå. Bånn gass til døden kommer. For min far. Til hans minne. For eventyret. For livet og de uendelige mulighetenes mysterium det er.

DSC08827Så helt i min fars ånd brukte vi faktisk store deler av familiemiddagen dagen etter begravelsen til å diskutere kannibalisme på Papua Ny Guinea. Både latter og tårer satt løst akkurat slik det alltid gjorde hos min far.

lene-StUEIb7oSEzO9iViLhnLXgMen det er latteren jeg vil huske best og det er den jeg skal ta med meg videre nå. Så derfor ble jeg veldig glad da jeg også fikk denne video-hilsenen til meg og bloggen fra komiker-dronning Margaret Cho på Facebook i dag:

For er det noen som vet å lage hikstende humor av det grusomste vi mennesker blir utsatt for og utsetter hverandre for, så er det henne. Så nå gleder jeg meg til å ta med noen av de kjæreste jeg har og gå på hennes show på Latter I Oslo 8. desember. Join oss gjerne!

For ingenting er så alvorlig at man ikke kan le av det når man ser på det med riktig blikk. Det gjelder bare å møte opp til livet med et åpent og utforskende sinn. Og skulle du fortsatt være i beit for julegaver, har jeg løsningen på det også: Boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 i forlagets nettbutikk her. God jul!

Leave a Comment

Close but no cigar

Noen rolige og fine juledager til ettertanke er tilbakelagt med den aller nærmeste familien her i Grimstad. Det var godt å bare være oss i år. Det er ikke alltid man trenger å si så mye, noen ganger holder det å bare være sammen.

DSC02293Nissen slapp vi likevel inn, men sånn mellom oss så mistenker jeg sterkt at det var min stemor Liv i forkledning siden min far umiddelbart reiste seg og ga nissen en nuss.

DSC02307Akkurat passe med gaver ble det også. Siden barna er blitt store har det heldigvis roa seg litt med det sinnsyke leketøysberget fra fjern og nær.

DSC02332Faktisk er det blitt såpass futt i ungdommen med tiden at jeg kjente mitt gamle revolusjonshjerte banke da lillesøs Thea ble aldeles fra seg av begeistring over å få «Kapitalen i det 21. århundret» av Thomas Piketty.

DSC02345Bestselgeren tar for seg de store forskjellene mellom fattig og rik og hvilke krefter som driver akkumulasjonen og fordelingen av kapital.  Piketty`s oppdagelser i denne boka har allerede endret måten vi snakker om rettferdig fordeling på og vil forhåpentligvis prege debatten om velstand og ulikhet for all fremtid.

Og det er det jo en fryd å se kidsa bli så begeistret over. Tross alt er det jo de som skal forvalte det meste av fremtiden.

DSC02343 Og mens vi er inne på revolusjonshjerter som banker så kan jeg vel også nevne at min far bød på ekte cubanske sigarer etter desserten på julaften. Han hadde fått dem av meg for «et par år siden» mente han. Nærmere inspeksjon av sigaresken viste midlertid at de var tatt med hjem til Norge fra Havanna sent på nittitallet en gang så det må vel virkelig kalles årgangsigarer!

DSC02389Riktignok syns vi de smakte litt funky, men en sigar er som kjent ikke alltid bare en sigar. Noen ganger er den der bare for den rette stemningens skyld også.

DSC02378Men nå har jeg fått nok stemning, jul og høytid. Faktisk har jeg fått nok av hele 2014. Så nå setter jeg kursen mot Oslo og en liten jobbinnspurt før ferden går i retning Cuba igjen.

Jeg satser på at et  nytt år og en ny umiddelbar fremtid også befinner seg i den generelle retningen, vi får se. Det er i hvert fall håp i henganes snøre som min far alltid sier. Første stopp Miami 1. januar. Viva la Revolucion! Hasta Siempre!

Leave a Comment

Seks måneder til neste gang

Sånn er fremtiden blitt. Jeg teller den et halvt år av gangen. Hver sjette måned er jeg nemlig til ny kreftkontroll på Ullevål og i går var jeg der igjen. Lettelsen når kreftlegen sier at alt ser bra ut, er en merkelig blandet følelse.

Som sist var det først etterpå jeg kjente hvor utrolig stressa jeg har vært. Det er som om hjernen ikke tillater at du tar all frykten innover deg før etterpå. Faktisk føltes det som en velkommen distraksjon da de måtte stikke meg i begge armene før de endte opp med å ta blodprøven fra håndbaken siden jeg har så tynne årer.

DSC02137Jeg har enda til gode å oppleve den lykksalige euforien jeg innerst inne forventer meg når kreftlegene leverer gode prøveresultater. Jeg er alltid for sliten til det. Det betyr ikke at jeg ikke blir glad, jeg blir bare glad på en sliten og ikke lykkelig måte.

DSC02144Denne gangen intet unntak, særlig siden jeg visste at samtidig som jeg satt og ventet på mine egne prøveresultater, ventet også min far på det samme. Hans resultater skulle vise seg å ikke være så gode.

Det er vondt når noen du elsker blir alvorlig syk. Jeg elsker min far. Det sa jeg også til ham da vi la på etter en lang telefonsamtale i går. Etterpå gråt jeg meg gjennom hele julekonserten til det skjønne sangkoret Homofonien med min beste venn Roy som konfransier.

DSC02156Livet er så uutholdelig smertefullt noen ganger at det nesten ikke er til å bære. Men så er det jo ikke noe annet valg enn å takle det også. Møtet med døden er alltid verst for oss levende og kjærligheten som gir livet mening, er samtidig den som smerter oss mest når livet trues.

Det ligger en slags vond trøst i det. At møtet med din egen dødelighet blekner fullstendig i forhold til møtet med dødeligheten til noen du elsker med hele deg. Jeg har begynt å telle på fremtiden igjen i dag og merker at jeg teller litt nøyere denne gangen. Seks måneder i slengen, en dag av gangen. Men seks måneder er en evighet når du elsker.

Det blir en annerledes jul på familien vår i år, men at den blir fylt av kjærlighet, vet jeg i hvert fall sikkert. Det håper jeg den blir for dere også. Midt i alt julestress og julegaver, håper jeg vi alle kan bøye hodet litt denne jula og huske at til syvende og sist er kjærligheten alt vi har å gi og alt vi kan håpe på å få.

Leave a Comment

Skarru ha jul-ing eller?

Røkk meg i sjela så drittlei jeg er av alle som klager og syter over førjulstresset i Facebook-feeden om dagen! Såååå synd det er på dere som må handle, vaske, pynte, poste julekort og ellers sprette rundt som smånisser på speed for å sikre at det blir hyggelig i år også. Dere kan godt få bytte med min førjulstri hvis dere vil  altså. No fucking problem!

mr 001

Nå som jeg er ferdig med cellegiften er det nemlig stråling som står for tur, men ikke før et par ytterligere komplikasjoner er ryddet av veien. Siden jeg har pådratt meg en rygg som et skadeskutt reinsdyr og bare kan gå eller stå sånn ca. fem minutter av gangen, måtte de kjøre hele sylta med hodet først inn i en sånn MR-maskin igjen i går.

mr 047

Siden jeg har lagt på meg rundt ti kilo vann og flesk av cellegiften som enda ikke har sluppet taket og samler gass som kraftverket på Mongstad, er det en grasiøs affære når jeg skal bestige benken inn til det svette, trange, musehullet der man må ligge og skrike i dødsangst sånn musestille inni seg i tretti minutter mens helvetesmaskinen kjører soundtracket til andre verdenskrig på repeat. Det er ikke sjans for å passe seg for fella og ikke gå i den når de smokker deg inn som en litt for godt stappa julepølse i slaktetiden.

mr 024

Også må vi jo for guds og alle englenes skyld ikke glemme min innebygde flaks som seff førte til at helvetesmaskinen streika midt i torturen og derfor sendte både meg og sykepleierne ut på en milelang ferd gjennom Ullevåls bakre korridorer for å finne en annen maskin. Meg på sokkelesten med gradvis knebøy for å avlaste den stadig mer sviktende korsryggen med sånn stående urkvinne-fødestilling i åkeren. Det er da du virkelig kjenner at du lever!

mr 034

I tillegg har de satt meg på noen blodtrykkspiller med en slags Mogadon-lignende effekt som gjør meg slapp og sløv som et dovendyr etter ribba. Det skal visstnok gå over når blodtrykket får stabilisert seg, men det hjelper meg fint lite akkurat nå siden en annen bieffekt av disse pillene er en skrallende tørrhoste som kommer kastet på når jeg minst aner det. Da er det bare vann som hjelper. Juleakevitten er det bare å la stå siden jeg blir ape dritings bare av å lukte på glasset.

mr 008

Og i dag var det opp på Ullevål igjen for å simulere stråling og ta CT som er en slags light-versjon av MR der støynivået bare er for et middels gerilja-angrep å regne i forhold til verdenskrigslyden MR-maskina lager. Ja, også fikk jeg på meg årets julepynt også da seff. Fire saftige tatoveringer og noen tusjstreker hist og her rundt puppene så de skal finne frem når jeg skal begynne med stråling etter juleferien.

strålepupp 008

Siden cellegift-utslittheten heller ikke har sluppet taket enda, må jeg stoppe og puste ut sånn hvert femte minutt så cellene skal få samlet oksygen til å gå videre. I tillegg til at jeg jo må sette meg ned for å avlaste korsryggen og er det ikke noe å sitte på, setter jeg meg på gata. Man er ingenting om ikke praktisk anlagt.

mr 011

Men en åpenbar fordel med å være så utslitt, gjennomtatovert, tygd og spytta ut igjen av diverse maskiner, er jo at når jeg satt meg på trikken etter å ha kjøpt de siste julegavene med innlagt sittestopp og fødestillings-gange på Oslo City nå i stad, så gir jeg fullstendig faen når et plutselig tørrhosteanfall fremkalte en brå prump som fikk sidemannen til å hoppe i setet av skuddredsel.

Med så mye gass som jeg har samlet de siste månedene og den enorme rekylen et kraftig tørrhosteanfall avstedkommer, snakker vi nemlig ikke om en beskjeden, liten fjert, men snarere om et langtrukkent tordenskrall. Jeg har jo ikke et eneste hårstrå igjen i ræva til å dempe lyden med heller. God jul! Håper de av dere som klager mest, setter en pepperkake i halsen snart!

 

Leave a Comment