Tag Archives: jul

Bli med på årets store bukslepp!

Det er det nok mange som meg som har gått på den smellen å presse seg inn i holdin-undertøy i håp om å bli fin under kjolen. Don`t do it, sier bare jeg!

De der greiene der har jeg prøvd en gang og aldri mer! Det var en sånn Spanx med amerikansk åpning sånn at du kunne komme deg på do uten å gjenta den idrettsprestasjonen det er å komme inn og ut av dette torturinstrumentet av et plagg.

Det endte forøvrig i utilbørlig omgang med lokalbefolkningen og mistet telefon som jeg har blogget om før. Aldri mer!

 
Jeg har jo for tiden base i Tanzania og her sverger jeg til livet i kaftan der ingen hold-in er nødvendig. Men det er generelt for mye undertøys-propaganda rettet mot kvinner syns jeg.

Er det ikke hold-in reklamer så er det store boards og bilder av kvinnfolk som åler seg rundt i det mest avanserte turnøvelser, iført blonder og trutmunn for å lokke folk til å kjøpe seg oppblåsbar pornobabe-look. I Dar es Salaam kom jeg over en undertøysbutikk som gjorde det litt annerledes med julereklamen i år, noe jeg fant forfriskende.

Og når jeg googla sånne hold-in truser litt, fant jeg ut at de ikke bare er sjukt ubehagelige, men visstnok kan gi deg både blodpropp, inngrodde hårsekker, sopp, åreknuter, klemme på indre organer og jeg vet ikke hva! Rett og slett galskap spør du meg.

Så da jeg og Tine Skolmen ragga rundt på stranda på Zanzibar sammen med alle de andre damene som var med på den siste av jenteturene jeg arrangerer hit til Tanzania, fant vi ut at det er på tide med en ny turnøvelse hva undertøy og indre organer angår, nemlig bukslepp!

Det begynte med at vi snakka om hvor deilig det var at så mange damer vasa rundt i badedrakt og bikini uten å tenke det minste på hvordan de tok seg ut eller hvordan andre måtte mene de kledde badetøyet de hadde valgt.

Og så kom vi over et nydelig bilde tatt tidligere på dagen under et solnedgangscruise vi hadde med sånn tradisjonell dhow-båt, men så begynte Tine å zoome litt inn på bildet hun hadde på telefonen og det var da det åpenbarte seg i all sin frigjørende herlighet. Buksleppet!

Et vaskekte bukslepp oppstår når du virkelig slapper av og ikke tenker på å ta deg av noen eller å ta deg ut for noen. Etter fem glass vin fant vi også ut at dette her kunne bli et helt nytt totalkonsept! Hva med bukfestival? Eller buklansering? Bukslepp is the new black!

Åh seee på det nydelige buksleppet, skal vi klappe under vårt neste kaftanshow med ekte damer som modeller hos Emerson Spice på Zanzibar!

Jaggu har jeg fått dreisen på buksleppet her, skal jeg skryte av dette bildet på Instagram.

For selv om vi alle holder inn magen i både konkret og mer overført betydning innimellom, er det desto deiligere når man virkelig kan slippe buken fri! Vil du bli med på neste buksleppfestival har vi noen få plasser igjen på jenteturene til Tanzania i reisegruppa vår her. Vi vurderer nå å innføre lett buksleppgym med instruktør på stranda også for dere som er litt ute av trening. Det er noen få plasser igjen i juni og oktober. På septemberturen er det bare en plass igjen så her gjelder det å hive seg rundt! Frist for å sikre seg plass er 20. mars.

Velkommen til årets store bukslepp! Bruk 8. mars til å øve deg. Nå har vi holdt inn magen lenge nok! Buksleppfestival til folket!

Leave a Comment

I år er jeg mitt eget juletre

Så ble det jaggu jul i år igjen. Første søndag i advent og racet mot familielykken 24. desember er i gang. I år er jeg min egen adventstake og juletre.

Jeg innledet høytiden med å pynte til jul sammen med deler av min urbane familie på homsestedet London Pub nå i helgen. Tonnevis av glitter, nisser og fjas var samlet inn av vår fabelaktige frisør og tradisjonsbærer Vidar Bigboy og stamgjester, skruller og fruktfat stilte mannsterke for å feste det hele til vegger og tak. Herregud så gøy! Hvem sier at ikke litt lykke kan kjøpes?

Allerede på trikken ned til London skapte jeg stor julestemning på Oslo Sporveier med batteridrevne julelys og bjeller til frukthatten. Jeg har jo blitt så vant til å gå rundt med frukt på hodet nå at jeg nesten glemmer det, men elektrisk bananbelysningen sørget for at jeg fikk god anledning til å formidle det glade julebudskap til nysgjerrige nordmenn og turister med kamera.

I år handler nemlig min jul om et fruktbart felleskap og det kostet ikke mer enn snaue sytti kroner i julelys. Vi er ikke alle røde julekuler, lilla adventstaker og ribbesvor med surkål. Noen av oss er fruktfat, tenner en syvarmet menorah eller spiser Halal i stedet. Da en dame på trikken sa til meg at jeg måtte tåle og stirres på så mye frukt og bling jeg hadde på hodet, svarte jeg at ja seff, det er aldri stirringen det er noe galt med. Kunne hun ikke spørre hvorfor i stedet?

Og det gjorde hun. Sånn fikk jeg fortalt årets jule-evangelium ikke bare til henne, men til hele trikken. Det hendte jo nemlig i de dager da det blåste en fascist-vind over Europa. Nordmenn skulle telles i manntallet for første gang på ti år og vi hadde lagt en sommer bak oss der vi sverget på å ta demokratiet og fremtida tilbake. Og da satt hun plutselig der på T-banen en dag: Banandamen.

Gyllenbrun i huden, med glitrende frukt på hodet, ble hun hvisket og tisket om av mine sidepassasjerer som mente det måtte være noe galt med henne. Ingen normale mennesker kunne ha bananer i håret, mente de.

Hvordan skal vi lykkes i å ta fremtida tilbake hvis vi ikke en gang klarer å akseptere litt frukt i hverdagen? spurte jeg damen på trikken. Hvordan skal vi ivareta et fruktbart felleskap når vi lar oss skremme av et par bananer? Hvordan skal folk få blomstre og modnes når vi prøver å luke dem ut så fort de spirer? Alle kan ikke være kålerabi og kål. Noen må få være kirsebær og vannmeloner også!

Det er derfor med bankende julehjerte jeg nå kan kåre Bjørg Sandkjær til måneds vinner av Tarapi sin frukthatt-konkurranse. Hennes redesign av militærhjelmen mens hun var på oppdrag i Zambia, er i seg selv et bidrag til verdensfreden.

Og når det gjelder alle dere andre som syns det blir litt i overkant fruktsomt med mango og julelys på hodet: Bruk adventstiden til en stille protest mot sosial kontroll og ufruktbar frykt med en hemmelig liten fiken i lommen! Frukt er aldri feil!

Se flere bilder fra helgens julepynting på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment

Sørlandsbussen joiner Axis of evil

Det er fjerde dag jul og jeg lider av posttraumatisk stress-syndrom. Nei, det er ikke fordi jeg har bakt pepperkaker, stresset med julegaver og all denne hjerteatakk-fremkallende førjulskosen folk belemrer seg selv og andre med. Julestemningen forlot meg på lille juleaften mellom Drammen og Risør et sted.

Jeg tar Sørlandsbussen til Grimstad to ganger i året. En tur hjem til familien i sommerferien og en i jula. Det går stort sett fint. Men noe har skjedd siden i sommer. Alt tyder på at Sørlandsbussen er blitt kjøpt opp av Al Qaida eller en sammenslutning tidligere ansatte ved Guantanamo.

Det begynte allerede på Oslo bussterminal. Busssjåføren var innleid ekstrahjelp i julestresset, kjørte egentlig Valdresekspressen og kunne derfor ikke veien til Sørlandet, noe han ga høyt og tydelig uttrykk for over åpen mikrofon under sin femti minutter lange samtale med sentralen på tomgang. Greit nok, noen forsinkelser må man regne med i jula, men det viste seg seff at terroren bare såvidt hadde begynt.

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr.

Man kan si hva man vil om sørlendinger, men særlig kjappe i avtrekket er de ikke. Når de da i tillegg insisterer på å ta alle juletelefonene fra bussen, begynner vanntorturen til CIA å fortone seg forfriskende for en stakkars jævel som må sitte å høre på knotet. De kommer faen meg ALDRI til poenget. Og hva er det med ellers reserverte nordmenn som med mobilen til munnen, slett ikke skjems for å legge ut om uønskede graviditeter, fyllekuler, gale eksmenn, kjipe venninner og traumatiske studieopphold i utlandet? Hallo! Det er ikke sånn at mobilmikrofonen magisk oppsluker all lyd som kommer ut av kjeften din! Vi hører deg vi andre også!

Verst var hun sytende, gamle hurpa som satt rett bak meg og telefonerte til absolutt alle hun hadde så mye som et halvt DNA-molekyl til felles med. Hun serverte en historie om eksmannen som prøvde å tilrane seg gravplassen hennes (!?) i fjorten versjoner med en stemme og et tonefall prikk likt den ene kua i Tine-reklamen som går på TV nå. Akkurat som Dagros, avsluttet hun også  hver  setning med et sånt passivt-aggessivt «jada», du vet? Arrrrgh!

Rett etter Drammen ble det klart at dassen hadde fryst og at vi ikke fikk det innlagte røykestoppet midtveis som vi pleier fordi Valdres måtte hente inn tapt tid. Det var selvfølgelig da min sidemann fant det for godt å starte en samtale om sine egne preferanser innen julemat.

Et sted mellom Drammen og Risør, rautinga til Dagros bak meg, oppskriften på julesylte presentert ved siden av meg, Valdres sine samtaler om veihenvisninger over åpen mikrofon, tissetrengthet, nikotinabstinenser og PMS i kombo med det jeg frykter må være symptomer på en tidlig overgangsalder, smalt det!

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr, jeg kjente det suse for ørene og et indre skrik presset seg opp gjennom strupen. Jeg snudde meg og brølte til Dagros at hvis hun ikke holdt kjeft, skulle jeg sørge for at gravplassen forble hennes med øyeblikkelig virkning, ga sidemannen et sikkelig dytt i sylta og skrek fremover til sjåføren at han kunne dra til helvete hjem til Valdres, han hadde ingenting på sørlandet å gjøre! Så ble alt svart.

Jeg kom til meg selv igjen da det viste seg at Sørlandsbussen ikke lenger stopper i Grimstad sentrum, men kaster passasjerene av som uønskete asylsøkere på E18. Da jeg trillet kofferten hjem i tjue minus, gledet jeg meg bare til å dra tilbake Jamaica igjen i februar. Der holder det nemlig å stirre myndig på en bråkete busspassasjer før han holder kjeft. Våpentettheten der er den høyeste i Karibia og ingen vet hva slags gode argumenter du bærer med deg i veska. Heldigvis for Sørlandsbussen lå det bare en pakke urørt Prince og en avslått mobil i vesken min denne gangen.

Will Ferrells geniale Bush-parodi med Axis of evil-talen.

Leave a Comment