Tag Archives: Jostein Pedersen

Alt de aldri forteller deg om puppekreft

Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.

Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.

quiss 004

Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen»Tarapi sin Facebook-side.

Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.

Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.

puppekreft2 006

Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!

Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.

I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.

puppekreft2 003

Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.

Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.

skeiv2 015

018

Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.

På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.

Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.

puppekreft1 007

Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.

I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».

Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!

 

Leave a Comment

Heklet hygge

Her er det så travelt for tiden at jeg nesten går rundt meg selv. Jeg driver og pakker for å reise til Durban og en ukes gjensyn med Mitt Afrika på mandag, samtidig som flere deadlines og møter står i kø. I tillegg har jeg bestilt to hinsides lekre blusonger fra USA som tollvesenet nå produserer en helt absurd papirmølle for at jeg skal få ut.

Blusong er for øvrig et begrep oppfunnet av meg og min gode venn Haakon på forrige Afrika-turne og referer til lange, løse, ledige og fluffy overdeler for kvinner av alle kjønn. Akkurat disse to blusongene er i tillegg i silke og så behørig dekorert med dusker, transparente rosetter og eksotiske mønstre at jeg er hellig overbevist om at får jeg de bare hjem og på meg, vil det føles som jeg konstant ligger her:

Harem style

Jeg hadde seff derfor planlagt et dagens antrekk-innlegg denne uka, men siden det norske postvesenets adiministrasjon helt klart har ambisjoner om å utkonkurrere det gamle sovjetsamveldet hva byråkrati angår, blir det altså ikke noe av. I min blusong-lengsel og frustrasjon, bestemte jeg meg derfor å ta en øl med min gode venner Vidar Bigboy, Jostein Pedersen og Knut Johnny Rønning.

bobs 007

Den oppmerksomme og estetisk orienterte Tarapi-leser har seff allerede lagt merke til de nydelige heklete og broderte brikkene som pryder bordet på Bobs pub her.

bobs 010

Geniale Vidar Bigboy forlater nemlig aldri frisørslaongen sin uten et rikt utvalg duker i vesken som han pynter alle bord han setter seg ned ved med. Det er en slags stille, urban geriljakrigføring uten andre ofre enn hverdagsure ansikter som plutselig sprekker i et overrasket smil. Vidar setter seg ned ved et slitent respatex-bord på en brun pub, stikker hånden ned i vesken før han smeller den på bordet og bæm!

bobs 011

Ettter to øl på Bobs ble derfor ukas antrekk-blogg sporenstreks til en interiør-blogg. Jeg må jo prøve å følge med på den trenden også. Ingen skal si at gammelrosabloggen ikke følger med i tiden og forventer effektivitet! Så nå pakker jeg et par heklebrikker i Sør Afrika-kofferten og går for spredning av Vidars stunt-interiør-design til hele verden.

bobs 004

Før jeg drar lover jeg å oppdatere dere fra Vidars overdådige bursdagsfest på London pub nå på lørdag. Jeg vet at han blant annet skal dekorere fortauet utenfor med persiske tepper og stålamper fra 70-tallet. Han har allerede ordnet med skjøteledninger. Fordi dere fortjener det!

Leave a Comment

Urban familiejul

O helga natt altså, det må være mange år siden jeg har stressa så mye før jul som jeg har gjort i år. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så høy puls i førjulstida siden jeg var i fast arbeid på slutten av nittitallet. Selv med fleksitid hata jeg hvert minutt av å være kontorslave og nyter å administrere min egen tid som frilanser.

Men med alle festligheter, deadliner og forberedelser til lang juletur til Afrika som har stått på porgrammet i år, har tiden rett og slett ikke strukket til. Men jeg fikk i hvert fall omsider henta boka om Last Train som jeg plutselig oppdaget at jeg er aktuell med i disse dager.

En stakket stund fordypet i bok og øl sammen med daglig leder av Last Train, Martin Dynna, kjente jeg imidlertid julefreden senke seg. Jeg bladde meg tilbake tjue år i tid, smilte, flira, skrattlo og tørket en tåre. Last Train var mitt hjem hele nittitallet og folka som hang der, min urbane familie.

Ettromsen jeg leide på løkka var bare sove og oppbevarings-plass. Last Train var hjemme. Over bardisken her har jeg møtt noen av dem som fortsatt er mine aller nærmeste venner. Det føles veldig lenge siden, men likevel som om det var i går da jeg satt der ved bardisken og bladde i det som er blitt en helt fantastisk minnebok om en av Norges aller mest unike barer.

Jula er jo en familiehøytid, men det er så mange slags familier. Kjernefamilien med mor, far og barn er bare den vanligste. Alle kan ikke være vanlige. For en høyst frivillig barnløs førtis uten verken mann eller kone og uten tid til å besøke den deilige biologiske familien min på sørlandet i år siden jeg stikker til Kenya på julaften, var det veldig fint med litt plutselig familiehøytid på Last Train denne uka.

Jeg rakk bare å sitte der en liten time før jeg måtte suse videre, men noen ganger er en liten time nok. Det var en time som fikk meg til å huske og minnes livet jeg har levd så langt, de jeg har mistet underveis og de jeg har funnet. Jeg er nok likevel ikke klar for å skrive mine memoarer riktig enda slik neste stopp på programmet, min gode venn, journalist og Grand Prix-guru Jostein Pedersen har gjort.

Vi møttes for å utveksle julegaver. Han fikk seff Last Train-boka av meg og jeg fikk hans nyutgitte biografi: «Nesten». En sterk fortelling om hvordan det er å slite med depresjoner under en smilende fasade og til slutt prøve å ta sitt eget liv. Vi i Last Train-familien har desverre også mistet mange i selvmord og i Norge som land dør det fler i selvmord enn i trafikkulykker hvert eneste år.

Da er det deilig at sammensatte og fantastiske mennesker som Jostein står frem som han gjør for å bryte ned noen tabuer, myter og slå en sprekk i fortielsen vi alle er en del av. Hadde vi bare klart å skamme oss litt mindre for hverandre, ville livet blitt så mye lettere å bære for oss alle. Etter møtet med Jostein dro jeg derfor videre for å høre to andre medlemmmer av min urbane familie; Roy og Haakon, synge julen inn med koret Homofonien.

Med flerstemte julesalmer syngende i hodet etter konserten, er det særlig en jeg nynner på fortsatt: Deilig er jorden – og det attpåtil med original tekst selv om jeg nok er en humanetiker innerst inne. For jorden er virkelig deilig og litt høytid har aldri skadet. Så nå er det med lettet julehjerte jeg pakker kofferten for å reise litt rundt på en deilig jord og tilbringe en måneds tid i Afrika sammen med Roy, Haakon og resten av de urbane familiemedlemmene vi skal møte der nede.

Vi begynner med å feire julaften ombord på Turkish Airlines via Istanbul til Nairobi og har store planer for feiringen. Dere får følge med her på bloggen og ikke minst på Tarapi sin Facebookside da jeg kommer til å oppdatere heftig og ofte under både romjul, nyttår og ukene som følger. I mellomtiden ønsker jeg deg og dine en god jul og et velsignet nytt år. Og har du ingen nyttårsforsetter enda, syns jeg du skal velge deg dette ene: Å skamme deg litt mindre!

Leave a Comment