Tag Archives: jomfrureiser

Duften av Camel No 5

Jeg er fortsatt svaksynt på det ene øyet etter mitt turbulente møte med Dødehavet i forrige uke, men nå har jeg akkurat ankommet Aqaba etter flere dager i ørkenen. Vi har bodd med beduiner i oldtidsbyen Petra og ute i ørkenen Wadi Rum der vi har sovet på bakken under åpen himmel og tatt oss frem på kamel. Sistnevnte er virkelig ikke noe for pyser.

Sist jeg satt på en kamel prøvde den å rømme til et liv i frihet i ørkenen utenfor Giza i Egypt med meg på ryggen, før den rygget baklengs inn i en gjeng japanske turister og kastet meg av så flere ble skadet. Vi er bare jenter på denne Jordan-turen med Jomfrureiser og forfengelige som vi er, var det maktpåliggende å fremstå som beduin-chic og kamel-klar så fort som mulig. Første punkt på lista for en beduin-fashionista er seff araberskjerf på hodet og kohl rundt øynene.

Skjerfet beskytter mot solen om dagen og kulden om natta. Det funker også som et utmerket visir ved sandstorm som vi allerede fikk erfare den første natten. Kohl på sin side, pynter ikke bare opp rødsprengte dødehavs-øyne, men beskytter også mot sanden. Et centimeter-tykt lag med sand over hele kroppen er også en obligatorisk del av outfiten.

Men så er man altså beduin-chic og klar for kamelkaravane i ørkenen. I hvert fall på utsiden…

Verre er det med innsiden og de mentale forberedelsene. Klok av skade fra Egypt visste jeg jo på forhånd at en kamel er helt sinnsykt høy og vipper deg først i 180 graders vinkel fremover og så bakover når den reiser seg med deg på ryggen. Alt som da skiller deg fra den sikre død i fritt fall, er et lite treknott-håndtak på sadelen du knapt får tvinnet fingrene rundt. Jeg prøvde likevel å tøffe meg opp og demonstrerte freidig hvordan jeg aktet å temme ørkenens skip med et solid tak i tømmene når jeg først kom meg opp.

Men da det kom til stykket og kamel nr. 5 av 15 skulle bestiges, var alt mot blåst bort av ørkenvinden og jeg så ingen annen utvei enn å henvende meg til høyere makter.

Men måtte jeg først møte døden per kamel, skulle i hvert fall håndvesken med! Man er da tross alt en lady!

Beduinene skjønte likevel raskt alvoret i min redsel og hentet som dere ser sporenstreks inn Johnny Depp som Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean i et fåfengt forsøk på å få meg til å føle meg i trygge hender.

Etter å ha sett livet passere revy på i hvert fall det ene øyet og utstøtt et skrik som skremte opp en hel flokk ørkenfugl fra klippene bak meg, begynte jeg utrolig nok likevel å finne roen. Kamel nr. 5 viste seg nemlig å hete Olga og var en fredsæl skapning.

Olga og jeg luntet rolig inn gjennom ørkenen og selv om hun prompet og feis så det skralla mellom fjellene, følte jeg slett ikke at jeg kunne klandre henne for det, all den tid jeg ikke akkurat duftet som en ørkenrose selv etter noen dager uten toalett og dusj.

Etter hvert ble vi faktisk så gode venninner at vi delte både sigaretter og flaskevann.

Og om nettene ute i Wadi Rum, la hun seg rolig til å passe på meg i sanden mens jeg styrtet en flaske rødvin hver kveld så jeg skulle få sove mens hyener og gud alene vet hva, ulte i mørket rundt meg. Jeg kommer virkelig til å savne nettene med Olga her nede i Jordan. Ingenting er som å sovne i rødvinskoma til duften av Camel No 5 og lyden av en arabisk nattasang:

Leave a Comment

Sikkerhetsklarert fruktbar fremtid

Dette har virkelig vært en uke i fruktbare kvinners tegn. I dag avslutta jeg uka med Fredspris-utdelingen på Oslo Rådhus. Der stilte jeg opp sammen med en gjeng friske damer fra nettverket til Jomfrureiser som jeg reiste med til Botswana for litt siden. Vi hadde med oss norske flagg og roser for å hylle Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf, den liberiske fredsaktivisten Leymah Roberta Gbowee og menneskerettsaktivist og journalist Tawakkol Karman fra Jemen. Tre fruktløse kvinner som har stirra fremtiden i det hviteste av øye-eplet uten å blunke.

Jeg hadde seff fruktoppsats med full julebelysning på hodet og ble umiddelbart dratt til side av sikkerhetspolitiet ved ankomst. De mente de hadde sett meg før og ba meg legitimere meg akkurat da jeg skulle ta bilde av de fabelaktige damenes ankomst. Jeg forsikret dem om at fruktoppsatsen ikke kunne få noe eller noen til å eksplodere i annet enn litt latter, men de valgte likevel å finne frem sambandsutstyret for å sjekke om jeg var en potensiell frukt-terrorist eller ikke. Alfa, delta, fire, null, fem og en rekke andre tall og bokstaver ble kommunisert til sentralen før politiet nikket, ga meg visakortet tilbake og slapp meg frem. Der ser dere, sa jeg og fyrte av et kirsebærkyss i luften: Frukt er aldri feil!

Som nyfersk og sikkerhetsklarert fruktkurv ble jeg enig med resten av gjengen om at damer aldri er feil det heller, likevel har årets fredsprisvinnere fått forsvinnende lite oppmerksomhet her til lands i forhold til rockestjerna Obama i fjor. «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet», sier Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomite i sin begrunnelse for årets tildeling. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor er det også lenge siden jeg tilga Jagland for at han ikke ga Fredsprisen til Tarapi slik han lovet å vurdere på årets hagefest hos Aschehoug.

Årets Fredspris er den viktigste og riktigste på mange år. Sex-streiken Leymah Roberta Gbowee fikk liberiske kvinner med på er verdt en ekstrapris alene. Hun fikk kvinner over hele Liberia til å fortelle sine menn at de ikke ville ha sex med dem før borgerkrigen i Liberia var over og som en av flere strategier høstet det som vi vet frukter.

Hvor lenge skal vi sette vår lit til at menn i dress og slips rundt verdens møtebord skal sikre oss en fruktbar fremtid mens verdensfreden råtner på rot? Hvorfor tør ikke fler å tenke utenfor boksen? Sex-streik eller frukt for fred – ingenting er for dumt bare fordi det ikke passer inn i de strigla slips-konvensjonene til offisiell storpolitikk. Skal vi få en ny fremtid, må vi tenke nytt. Gi konvensjonell storpolitikk en real banan! Den dyrkes jo først og fremst frem i det små likevel.

Det blir litt sånn som da jeg på torsdag mottok prisen for årets mest fruktbare blogg under Tara Awards på Taras fabelaktige julefest og noen sa til meg: «Men vi førtiser er jo ikke særlig fruktbare lenger, jeg syns liksom ikke det slagordet om fruktbarhet passer seg helt når du blogger for Norges største 40+ magasin?» For virkelig å kunne skape en felles, fruktbar fremtid, er noe av det første vi må gjøre å løsrive oss fra konvensjoner om hva som passer seg!

Jeg sier som Gbowee sa til Dagbladet på fredag: «Verden vil ikke lenger ekskludere kvinner fra å delta i fredsarbeid. Dette er en stor seier, men vi kan ennå ikke hvile. Jeg feirer kanskje om 20 år, når vi har 1.000-2.000 kvinnelige ledere over hele verden». Altså høyst ukonvensjonelt. Get your fruit on! Nå er den jo sikkerhetsklarert også.

Se flere bilder fra Fredspris-feiring og torsdagens Tara Awards på Tarapis Facebook-side.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment

Cougar for en kveld

Livet som singel 40-plusser har sine utfordringer når behovene melder seg, det er jeg jo klar over, men at samfunnet skulle slå til med regelrett ydmykelse av en stakkar så fort man passerte 43 ante jeg altså ikke.

Som dere vet var jeg i forrige uke altså på Sørlandet – eller Danish Congo som vi kaller det blant venner  – for å feire min kjære onkel Atten. Jeg hadde imidlertid også en skjult agenda på kalenderen. I Kristiansand bor nemlig en deilig fyr jeg ble kjent med på Norges feteste sosiale nettsted Gaysir.no og som jeg har møtt ved et par festlige anledninger her i Oslo.

Etter intens meldingsutveksling i forbindelse med mitt besøk i Danish Congo ble det klart at jeg var velkommen til Kristiansand på overnattingsbesøk. Siden jeg ikke har vært på sjekker`n siden mitt møte med den mannlige badetruse-moten i Brasil tidligere i år, var jeg naturlig nok meget nervøs. At fyren bare var 33 år gjorde heller ikke saken noe bedre.

Jeg bestemte meg likevel for å kvinne meg opp til å ta ungtyren ved hornene og omfavne min nyervervete status som Cougar for en kveld. Før avreise til Kristiansand okkuperte jeg badet i Grimstad for napping, luking, barbering, frisering, smøring og alt dette her jeg seff har lært i Tara. Da jeg gikk til bussen skinte jeg som en nyslått mynt og følte meg sant og si ganske så tagbar.

Det begynte så fint med fiskesuppe og Chablis i høstsola på brygga i Kristiansand. Mannen var vidundelig, jeg var kvikk i replikken, suksess lå i luften. Jeg kjente mitt Cougar-hjerte slå og gned meg stille i henda under bordet. Det var virkelig for godt til å være sant. Tenk å ha så flaks?! Og ganske riktig. Da vi skulle ta bussen hjem til ham etter middagen fant samfunnet det nødvendig å slå til for å jekke meg ned.

– Ja, det er en honnør-billett? spurte bussjåføren og så spørrende på pengene mine. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke helt skjønte hva han spurte om før han gjentok det, litt høyere denne gangen sånn at alle de som satt foran i bussen fikk det med seg: – Ja, du skal ha en honnør?

Jeg holdt på å begynne å grine. 33-åringen tok over og betalte mens jeg skamrødmende vaklet på plass i det fremste setet merket med en fyrstikkmann med stokk. Da min utkårede satte seg ved siden av meg prøvde han å trøste. Han forklarte at i jobben som vernepleier hadde han ofte med seg psykisk utviklingshemmete på bussen og at bussjåføren derfor sikkert bare var vant til at de som kom sammen med ham skulle ha honnør-billett. Det burde være unødvendig å si at jeg ikke følte meg videre trøstet.

Jeg stikker derfor til Botswana på jomfrutur med Jomfrureiser og åtte andre damer på 40 pluss. Det eneste jeg skal sjekke der er kulturen. Jeg er ikke tilbake før den 18. oktober så i mellomtiden håper jeg dere har postet mange deilige bilder av dere selv på Tarapi sin Facebookside iført frukthatt til høstens store konkurranse der dere kan vinne tre fabelaktige goodiebags med hudpleieprodukter fra Restylane, Body Shop og Ole Henriksen til en samlet verdi av hele 7564 blanke kroner.

Jeg kan ikke garantere at disse produktene vil føre til at dere ikke blir spurt om honnør på bussen, men jeg vet i hvert fall at de vil få dere til å føle dere veldig deilige før det eventuelt skjer!

Se flere bilder, bli inspirert og følg med på årets mest fruktbare konkurranse på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Jeg reiser alene

Jeg er dritmisunnelig på de skiltene som henger rundt halsen på skilsmisseunger som pendler mellom mor og far på offentlig transport. Jeg vil ha en sånn t-skjorte! Jeg reiser alene. Punktum.

For en stund siden så jeg sånne t-skjorter på Oslo S, men hadde ikke penger og da jeg sjekka igjen i dag, var de borte. Desverre kom dameutgaven bare i lyseblått og babyrosa. Jeg ville gjerne hatt en i leopardtrykk eller ganske enkelt sort, men klart, det går jo ikke når det dreier seg om t-skjorter for damer.

Akkurat som i siste nummer av Tara der en artikkel presenterer oss for den nye trenden med varer og tjenester merket «kun for kvinner». En utmerket ide og tre geniale konsept: Et reisebyrå for single og gifte kvinner som vil dra på tur uten menn, et treningsenter der svette gubber ikke har adgang og et forlag kun for damer. Fett! Men hva skal barnet hete? Jo: «Jomfrureiser», «Trenigsenteret Felicia» og «Forlaget Silke». Wtf?

Hvorfor i all verden må «kun for kvinner» bety at vi må døpe produktene til de mest rosaklissete navn og vendinger vi kan fnne i ordboken? Hvorfor er det kult å kalle voksne damer på tur uten menn for «jomfruer» sånn på tull? Og det eneste positive jeg har å si om «Felicia» er at «hon försvann» i den sinnsykt vakre balladen «Felicia adjö» av kinoaktuelle Cornelis Vreeswijk. Men «Silke» tar tross alt kaka.

God litteratur kjennetegnes av motstand, silke av sin glatte, glinsende overflate. Silke er aldri mer enn skin-deep, kvalitetslitteratur skjærer deg inn til hjertet. Men litterær hjertekirurgi er vel kanskje ikke femi nok hvis «kun for kvinner» skal bety en gjeng rosalallende idioter som er mer opptatt av hvordan et bokomslag matcher klærne de har på seg, enn hva som befinner seg mellom permene? Hvor lettfordøyelig, glatt, rosa og lyseblått må et merkevarenavn egentlig være for å fortjene merkelappen «kun for kvinner»? Temmelig lettspydd, ser desverre ut til å være et kriterium.

Konseptet til forlaget Silke er jo knallbra: Kvinner leser mer enn menn, klart de fortjener et eget forlag! Det er navnet som gir meg hikke i synsnerven. Et slikt navn gir meg assosiasjoner til litteratur for intellektuelle bulemikere. Hva faen er det folk tror om oss damer egentlig? Det er nesten så en mistenker at det må være en mann som har klekket ut navnet!

Jeg tenker umiddelbart på en fuktig aften kort tid tilbake under en lanseringsfest hos Aschehoug forlag. I en røykepause ble jeg stående å diskutere forfallet i norsk forlagsbransje med Helle Vaagland som for tiden er mest berømt for å dra ned strømpebuksa på forsida til VG, men sånn til hverdags har hun gjort langt kulere ting enn det.

Blant annet var Helle medredaktør av antologien «Råtekst» i 1999 som var et tilsvar til den svenske boka «Fittstim». I «Råtekst» presenterer 19 unge kvinner sine historier og mellom sigarettdragene forteller Helle meg at de egentlig ville kalle boka «Utflod». Men det gikk altså ikke. Gud forby, mente forlaget. Og ikke et vondt ord om Aschehoug altså, de har tross alt et navn et forlag verdig i tillegg til at jeg har gitt ut flere bøker der og kommer med en ny en til våren, men reaksjonen fra Sehesteds Plass i Oslo var helt klart skikkelig «silke».

Skal vi først kjønnsdele et kommersielt kulturmarked så duger seff ikke seriøst kjønnspesifikke og udelikate begreper som «utflod», nei, da må vi frem med ord som «jomfru», «Felicia», «silke» eller til nød «rå». Og det på tross av at den eneste utfloden som kommer ut av kvinnekroppen i verdens mest likestilte land er lyseblå eller babyrosa – det vet vi jo fra utallige bindreklamer på TV! Kan dere førti pluss-kvinner vennligst samle dere i en ensartet gruppe til venstre, drapert i silke, mens dere gutta går til høyre og begynner å skyte på noe i skogen eller lese krim?

Nei, jeg vil at de skal ta den t-skjorten inn igjen på Oslo S! Jeg reiser alene. Helt greit at den bare kommer i rosa og blått, den er i hvert fall ikke laget av silke og med den på, slipper jeg vel å bli mistenkt for å ville reise på jomfrutur igjen, det må nok være godt over tjuefem år siden sist jeg kunne kalle meg jomfru med noen som helst form for autoritet. Ikke et vondt ord om Jomfrureiser heller altså, det er et fett konsept, men hva er nå egentlig et vondt ord? Jepp: «jomfru», «Felicia» og «Silke». Jeg får helt vondt.

Leave a Comment