Tag Archives: Jens Stoltenberg

Farlige forbindelser

VIDEO: På bursdagen min i forrige uke sto jeg på scenen og kåserte under Ibsen og Hamsun Dagene i Grimstad. Det har vi selvfølgelig filmet, men jeg var ikke forberdt på at hele salen skulle reise seg og synge bursdagsangen for meg da jeg var ferdig!

bursdag 006

Det jeg helt glemte å fortelle publikum var imidlertid at jeg og min far har en helt egen hotline til Knut Hamsun himself, men jaggu klarte ikke Xenia og feste det til film også.

bursdag 004

Så har du lyst, kan du slenge deg tilbake i såffan med kaffe eller kanskje aller helst et glass vin (lett beruselse kan være en fordel for optimalt utbytte) og se Tarapi på scenen i Grimstad helt uten inngangspenger på filmen her:

 

Leave a Comment

Mitt liv som agurk og andre grønnsaker

Ingen spredning til pupp eller lymfer var meldingen fra Ullevål forrige fredag! Sorry at jeg ikke har blogget det før, men når jeg er så euforisk og livet går så fort som det har gjort i det siste, nøyer jeg meg ofte med bare å oppdatere Tarapi sin Facebookside. Så vil du virkelig henge med i svingene på dette sirkuset jeg kaller et liv, bør du sporenstreks følge meg der.

sommer1 010

Fotograf Xenia var seff med på Ullevål og fikk festet det hele til film som dere kan se nederst i innlegget her. Vi har jo bestemt oss for å videoblogge litt fra denne prosessen det neste året. For det tar et års tid før håret begynner å spire og gro igjen og cellegiften er ute av kroppen. Jeg venter fortsatt på å få vite nøyaktig hvor mange cellegift-behandlinger jeg skal på.

Xenia var også med uka etter operasjonen da jeg hadde en helt hyperaktiv reaksjon på å ha overlevd slaktebenken og endte både hjemme hos statsministeren og med å live-kommentere homo-paraden på Karl Johan. Fredag bestemte jeg meg imidlertid for å droppe blogging og heller feire at det nå bare er cellegift og stråling som gjenstår av denne kreftbehandlingen.

skeive1 056

Men allerede søndag bar det rett ut i agurk-åkeren. NRK Ytring ville jeg skulle skrive en kronikk om naken-aktivisme, Aftenposten ville intervjue meg om hvordan det er å være en blogger som ikke skammer seg, VG ville snakke med meg om kvinnelig sexturisme til en serie saker på VG Nett denne helgen, og Agderposten ville ha sitatsjekk på et større intervju om hvordan det er å leve med kreft innabords.

health-mania-com1

I juli skraper jo pressen som kjent bunnen av gullfisk-bollen for å gjødsle agurk-åkeren, men så lenge jeg tross alt får anledning til å kommentere saker og tema jeg mener det er viktig å snakke mer om i offentligheten, velger jeg å nyte min agurk-tid med glede.

De siste par ukene har jo uansett gitt meg bred erfaring som grønnsak. Etter den ekstremt utagerende uka som fulgte operasjonen, ble jeg jo liggende i vegetativ tilstand, fullstendig uten funksjonelle stemmebånd etter mikrofon-maratonet på Karl Johan, helt til det bar opp på Ullevål igjen. Se film fra mitt liv som grønnsak her:

 

 

 

Leave a Comment

Alt de aldri forteller deg om puppekreft

Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.

Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.

quiss 004

Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen»Tarapi sin Facebook-side.

Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.

Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.

puppekreft2 006

Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!

Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.

I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.

puppekreft2 003

Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.

Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.

skeiv2 015

018

Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.

På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.

Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.

puppekreft1 007

Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.

I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».

Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!

 

Leave a Comment

Meg og statsministeren på stas

Jeg må si det virkelig er håp for Norge når statsminister Jens Stoltenberg som den første statslederen i verden, inviterer til offisiell skeiv mottakelse i sin representasjonsbolig og jaggu også inkluderer en ganske så oppøsen Tara-peut på gjestelista.

Jeg tror nok sikkerhetsstaben slet litt med å få klarert meg, jeg fikk i hvert fall ikke svar på mitt jatakk før like i forkant av at dørene åpnet i statsminister-boligen i går. Men først innenfor, var det ingen tvil om hvem statsministeren øyeblikkelig søkte kontakt med.

skeiv2 012

Jeg må bare beklage til min gode venn, tidligere LLH-leder, nå politisk rådgiver og ellers fabelaktige mann; Jon Reidar Øyan i midten av bildet her: Fotografier lyver sjelden og statsministerens blikk taler sitt tydelige språk her: Nok rådgiving, nå er det på tide med litt Tarapi!

skeiv2 013

Selv om jeg må innrømme at Torbjørn Jagland i sin tid hadde en enda mer ivrig approach…

tarapic

Så var det altså en sann glede å møte Jens Stoltenberg under en slik historisk begivenhet. For som LLH-leder Bård Nylund påpekte i sin tale, er det altså en enorm kamp som har funnet sted fra homofili var forbudt her i landet så sent som tidlig på 70-tallet, til at alle mennesker i dag kan gifte seg med den de elsker uavhengig av kjønn.

For som Bård også sa: «Vi vil ikke på død og liv være like, men vi vil ha like muligheter til å velge selv. Vi vil ikke ha særrettigheter, men en forståelse av at LHBT-rettigheter er menneskerettigheter.» Jeg var derfor rent ut stolt over å kunne ta Jens i hånda som leder for den regjeringen som sikret at Norge innførte en felles ekteksapslov som et av de første landene i verden.

skeiv2 016

Men klart, nå er det jo valg. Så for å forsikre meg og alle de rundt hundre andre deilige, skeive menneskene som representerte alt fra SM-miljøet til skeiv idrett og lesber i dagslys, videre invitasjoner til statsministerens bolig, satte jeg derfor etterpå øyeblikkelig på meg aktivist-hatten.

Jeg ilte umiddelbart bort til Erna Solberg. Jeg ville ha hennes forsikringer om at en eventuell Høyre-regjering også kunne garantere at skeiv mottakelse under Skeive dager nå kom til å bli en tradisjon, noe hun bekreftet med et: Ja, det er helt greit for meg! Jeg anser derfor mitt første bidrag til valgkampen for levert.

skeiv2 023

Men selv om vi i går feiret at Norge i dag er verdens beste land å bo i for alle med en legning som ikke er helt stuerent heterofil, ja til og med feiret det så behørlig at selv jeg havnet på Dagsrevyen, så er det fortsatt mye som gjenstår her i landet også.

Når det gjelder både rettigheter og forståelse for trans-perspektivet i den store, deilige buketten som er naturlig, menneskelig variasjon, er det fortsatt mye som må på plass. Jeg koste meg derfor ekstra mye sammen med fabelaktige Marion Arntzen som driver Stensveen Ressurssenter og sto bak den populære NRK-serien «Jentene på Toten», og som jeg også har intervjuet for Tara før.

skeiv2 025

Og da jeg litt senere møtte fantastiske Trans-Louis fra sjølveste Paradise Hotel på TV3, ble jeg virkelig star-struck. Ikke bare hadde hun på seg min store svakhet leopardtrykk, hun er også en av mine aller største heltinner hva norsk populærkultur angår denne sesongen.

skeiv2 032

Åndssnobber og trash-TV-hatere kan si hva de vil. At Trans-Louis tok reality-TV med storm og dundret til i media ellers har grasrot-Norge bare hatt godt av! Oppildnet av hennes lek med livet og folks fordommer i alle leire, henter jeg derfor i kveld stolt frem min indre bamsefar med hår på kassa og stiller på fest i den fantastisk deilige, mannlige homo-foreningen bamseklubben som eneste jente i flokken. Bamser er jo bare best!

skeiv2 031

Fortsatt glade, skeive dager til alle der ute. Og da mener jeg virkelig alle! Du skal være bra snorrett for ikke å være litt skeiv i skøytene av og til uansett hvor straight du er! Se flere bilder fra statsminister-besøk og Skeive dager på Tarapi sin Facebook-side her.

 

 

Leave a Comment

Mitt Afrika, ditt Afrika, vårt Afrika

Jeg husker godt mitt første møte med Jerusalem. Det må ha vært tidlig nittitall og jeg sto foran den vakre gravkirken på Golgata. De fleste av verdens kirkesamfunn hadde fått tildelt sin del av kirken, men de Etiopiske ortodoksene munkene måtte ta til takke med en plass på taket. Jeg glemmer aldri synet av de kappekledde, mørke munkene mot den blå, Israelske himmelen. Jeg vinket. De vinket tilbake.

Inne i gravkirken husker jeg hvordan jeg ble overveldet av røkelse, gull, høytid, lys og mørke. Hun som presset seg inn i den lille åpningen til Jesu grav og kastet seg ned mens hun gråt: Eli, Eli, lama sabaktani. Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.

Jeg husker jeg tente et lys. Jeg var i sorg etter å ha mistet min yngste søster i selvmord. Jeg husker jeg kjente at jeg falt på kne, sånn inni meg, stille, uten at noen kunne se det. Jeg husker jeg bøyde nakken.

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke en gang på gud. Det er menneskene som rører meg når jeg besøker overjordisk vakre, hellige steder som gravkirken i Jerusalem og nå det nye Jerusalem her i Lalibela.

Elleve kirker hugget ut i hel stein på 1100-tallet for troende Etiopiere som mener de har voktet Paktens Ark siden den ble reddet fra tempelet i Jerusalem av Menelik, sønn av Kong Salomon og dronningen av Saba, da Babylonerne angrep.

Dronningen av Saba var Etiopier, det tror de bestemt. Og Arken, den bæres bare ut av kirken en gang i året, dekket av gullbrokade og prestelige paraplyer under den religiøse høytiden Timkat som vi feiret her i Lalibela i år.

Da jeg sto der i mengden av troende under Timkat. Da de løp mot det hellige vannet prestene velsignet for å kjenne det mot huden og motta velsignelsen de tror så sterkt at det gir…

Da jeg vandret gjennom de mørke hulene, tunnellene, grottene og kirkene som utgjør Lalibelas nye Jerusalem. Da jeg møtte blikket til den første munken i prosesjonen som bar opp Paktens Ark fra mørket der nede til lyset der oppe…

Da jeg hørte prestene mumle stille bønner på oldtidsspråket Geez som ingen andre enn hellige menn lenger kan lese…

Da jeg så andakten, troen, desperasjonen, gleden og den totale overgivelsen i de troendes ansikter i denne helligste av hellige byer…

Da jeg sto og betraktet de mange tusen mumifiserte skjelettene til pilegrimer som har kommet hit for å dø på hellig grunn…

Da kjente jeg at jeg igjen falt på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kunne se det. Jeg falt på kne for menneskene. Menneskene som kan skape slike hellige byggverk, slik en kraft gjennom tro, slike mysterier, slike ritualer, slike historier som fyller generasjon etter generasjon gjennom tusener av år, bare ut i fra egen vilje og evne til å prøve å sette verden i system, prøve å skape mening i det meningsløse, prøve å lage orden av kaos.

Menneskets evne til å strekke seg, til å gjøre det umulige, til ikke bare å drømme om, men også prøve å skape paradis, til å ville det gode. Og til å feile. Igjen og igjen og igjen. Men likevel til alltid å reise seg og bygge på nytt hver eneste gang.

Menneskene som begynte sin vandring her i Afrika, i Etiopia, rett opp i dalen der de fant Lucy i 1974; det første mennesket som gikk på jorden for 3,2 millioner år siden. Lucy som nå har kommet hjem til Etiopia etter å ha vært på utstilling i USA i seks år. Lucy som er mor til oss alle. Lucy som er fra Afrika.

Afrika som nå er i ferd med å reise seg igjen etter flere århundrer med kolonisering, slaveri og utplyndring. Afrika som har så mye å lære oss hvis vi bare vil lytte. Afrika som trenger tiden vi allerede har hatt til å reise seg. Afrika som fortjener at vi er tålmodige. Afrika som er så sterkt, så stolt, så rikt og så undervurdert av oss som ikke lever her.

Når jeg nå skriver mitt siste blogginnlegg fra årets store Afrika-tur, er det mens norske myndigheter innkalles til storslagne middager og hastekonferanser med vestlige kolleger på verdens beste hoteller for å finne en «løsning» for bedre å sikre norske, økonomiske interesser i Afrika i kjølevannet av angrepet på Statoil i Algerie.

Samtidig sier Siv Jensen, leder for et av Norges største partier at «Norge kan ikke sitte og vente på en bønn om hjelp, vi må vise at vi er villige til å bekjempe islamistene i Mali» og tar til orde for enda en militær intervensjon. Jeg sier «enda en» fordi militære intervensjoner er noe av det Afrika kan mest om.

Det post-koloniale Afrika ser ikke alltid så mye bedre ut enn det koloniale når Afrika må forholde seg til et Europa som ikke bare krever at Afrikanere på flukt der, skal danse etter vår pipe, men at de også skal fortsette å danse i sine hjemland. Hvordan våger dere?!? Hvem tror dere at dere er?

Jeg sier som Lars Mjøen i et sikkert altfor lite lest innlegg i Aftenposten forleden: «Vi kan ikke bombe hver gang noen gjør noe vi ikke liker. Hvis vi ikke kan stole på at de lokale myndighetene ivaretar våre interesser i utlandet, får vi slutte å ha interesser der.»

Samtidig ber jeg en bønn her jeg sitter på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kan se det. En bønn for menneskene, for Afrika og for alle de som aldri lærer, aldri vokser, men gjentar historien igjen og igjen fordi paradis for dem ikke lenger er noe å strekke seg mot, men noe de skaper med pengene de tjener på andres arbeid og ressurser hver eneste dag.

En bønn om at de også en dag skal lære seg å knele.

Leave a Comment

Tjue i huet – ellers helt i hundre!

Det har vært en fabelaktig pinse for oss gammelrosa-babes av alle kjønn. Ikke at det gikk så langt at vi ble besatt av den hellige ånd, men det var pinadød ikke langt unna! Gammelrosabloggens kulørte presseavdeling «Se, men ikke minst hør», innvaderte nemlig hovedstadens rosa løpere. Det begynte lyserosa i kantene med trettiårslag for stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen; kvinnen som ene og alene har gjort Arbeiderpartiet sexy igjen.

Vi hentet henne i leddbuss med champagne og sukkertøy som seg hør og bør, før ferden gikk videre til et heidundranes kalas på Månefisken ved Akerselva i Oslo. Der fulgte et program med taler, kunst, kultur og ukultur. Hversaagod – Takkskalduha.

I tillegg var det selvfølgelig videohilsen fra statsministeren med fler i landets regjering. Det var som min sidepassasjer på bussen opp sa det da APs Håkon Haugli med posse brøt ut i allsang en samling på Valen verdig: «De er kanskje litt sprø, men de styrer faktisk landet».

Utenom sjølveste Jonas Gahr Støre som seff også videohilset, er Håkon faktisk min favorittpolitiker i Norge og jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet en gang. Ikke bare er Håkon gammelrosa-babe par excellence, han har også en helt egen evne til å «keepin` it real» som vi sier på Jamaica. Dette beviste han også til gangs da han gikk i verbal klinsj med representanter for Finnmarks folkeliv som holdt fest i nabolokalet. Finnmark var utstyrt med buttons påtrykt det lokale skjellsordet «Slogpung» på brystet, men slikt preller jo rett av på en gammelrosa-babe som Håkon. Jeg stemmer for ham til president hvis kongehuset skulle ryke på en smell!

Væpnet med Slogpung-buttons var det likevel neste pinsedag at vi gammelrosa festgåere virkelig skulle få uttelling for strevet. Det tar på å feste som trettiåringer så stigningen i helgeprogrammet med sekstiårsdag lørdag føltes meget betimelig. Likevel var det 89-åringene som skulle gjøre pinsen til en høytidsstund – 40+ ain`t over `til the great lady sings, men det kommer jeg tilbake til.

Lørdag var det den fabuløse klesdesigneren og boutique-innehaveren Kåre Lunde sin store dag. Ikke bare selger han de lekreste klær, han fører dem også i størrelse liten elefant! Gammelrosabloggen velsigner ham.

Forsamlingen i festlokalet var broket og speilet Kåres seksti fargerike år på jorden som seg hør og bør. De styrte kanskje ikke landet, men deilige mennesker som Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Taras egen filmanmelder Ellen Christensen og Oslos vakreste og varmeste blomsterforhandler Nils Normann ruler likevel!

Bussturen opp til kolonihagen der sekstiårsdagen ble holdt, var denne gangen ikke preget av arbeiderbevegelsens allsang, men skrålende populærmusikk og full ungdom på vei til fest. Javisst var de vakre, javisst var de verdens mest attraktive målgruppe for kommersiell reklame og visst var vi en gjeng skrukkete og fyllesjuke gamliser som måtte tåle deres misbilligende blikk der vi klumpet oss sammen i et hjørne, men noen timer senere ble ungdommen knust. Knust, sier jeg!

Nora Brockstedt på 89 entret nemlig scenen på Kåres sekstiårslag og klinte til med en bebop-jazz-versjon av Alf Prøysens «Nøtteliten» som en gang for alle knuste nøttene på ungdommens dårskap og fortalte oss alle at de gamle fortsatt er eldst. Sjel banker ungdom hver gang og en sjel som Noras tar det altså 89 år å anskaffe seg. Fuck Wenche Myhre – 89 is the new cool! For som min gode venninne og Anette Trettebergstuens vakre, kloke og gammelrosa kjæreste; Beate Nossum oppsummerte det dagen derpå: «Gammelrosa er tidløst. Tjue i huet – ellers helt i hundre!»

Leave a Comment