Tag Archives: Jamaica

Stille før stormen

Jeg har gjennomlevd en orkan på kategori 5 som den som nå nærmer seg Florida. Og la meg si det sånn; det er ikke noe jeg ønsker å gjennomleve igjen.

jamaica1-067 I mitt andre hjemland Jamaica var vi alle stressa da orkanen Ivan nærmet seg for et direkte treff i 2004. Folk spikra lemmer foran vinduene, sikra båter, hamstra vann, hermetikk og batterier, men som med fattigfolk flest var det begrensa hva de fleste hadde råd til. 500 000 måtte også evakuere sine hjem.

ivan_jaNaboer og venner hadde gjennomlevd katastrofale orkaner før, men Ivan skulle vise seg å bli den verste stormen i Jamaicansk historie så langt. Det var det mange lokale fiskere og bønder som forutsa allerede flere dager før den traff.

Det gjorde de fordi alt dyreliv på øya plutselig ble stille flere dager i forkant. Jamaica er en tropisk øy med et kaklende fugleliv, fullt av sommerfugler, insekter, smådyr, gnagere og løshunder. Vanligvis er det en kakafoni av dyrelyder både dag og natt, men nå, tre dager før orkanen traff, var det plutselig helt stille. Det var som om naturen holdt pusten. Den skjønte hva som var i ferd med å skje.

208243_5404885780_8306_nStillheten i dagene før var en helt vanvittig kontrast til det øredøvende bråket Ivan brakte med seg. Lyden av en orkan er virkelig av apokalyptiske dimensjoner. Å sammenligne den med en jetmotor yter den ingen rettferdighet. Hele verden, hver fiber i kroppen, rister og raser i et brølende bråk som varer og varer og varer helt til du er sikker på at ingenting der ute kan være igjen.

Jeg var heldig og fikk ri ut Ivan i et digert murhus til noen rike naboer. Det var bra for taket på mitt eget hus blåste bort, mens 18 000 Jamaicanere ble hjemløse og 17 drept. Det tok måneder og år før strøm, vann og infrastruktur var tilbake på plass i gjen etter monsteret Ivan med vinder opptil 270 kilometer i timen.

215726_5404910780_9526_nDet er forferdelig å se bildene av de totale ødeleggelsene i Karibia etter Irma nå og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir når et monster som dette treffer fastlandet. Heldigvis har USA ressurser til å gjennomføre masse-evakueringen av 20 millioner mennesker som forberedes nå før Irma treffer land mellom lørdag og søndag.

Ekstremvær av denne typen blir bare mer og mer vanlig. Denne økingen er menneskeskapt. Klimaendringene er virkelige. Samtidig styres USA som nå rammes, av en president som benekter denne virkeligheten. I Norge har vi i dag klimafornektere i regjeringen.

Bruk stemmeretten din på mandag. Si nei til idiotien, si nei til mer fornektelse, si ja til fornuften, vitenskapen og forskningen og stem på en fremtid for våre barn og barnebarn. Snur vi ikke denne utviklingen nå, er det allerede for sent.

Leave a Comment

Tbt – Hei, hå og en flaske med…

Throwback Thursday #tbt er jo så poppis på nett for tiden så jeg tenkte jeg skulle begynne å yte min skjerv her på bloggen fremover. Jeg har jo tross alt en «utagerende fortid» som ville fått Mette-Marit til å fremstå som det dydsmønsteret hun alltid har vært.

nett_12mai_10-390x292 nett_12mai_9-390x292Som dere ser har jeg heller ikke tenkt å bare vektlegge vakre, flatterende og instagram-vennlige bilder slik de fleste gjør. Her skal den virkelige fortiden på bordet med mellomfornøyd snerpemunn, dobbelthaker og det hele!

Jeg har jo også brukt store deler av livet til å reise jorda rundt både på jobb og fritid, og vært på steder og i situasjoner man nesten må se for å tro på.

I disse dager er vi et Tara-team som jobber med å relansere bloggen i ny og spennende drakt. De blir masse nytt å glede seg til så her er det bare å henge med. En ting jeg skal skrive litt mer om er nettopp reising. Så i dag slår jeg like godt det sammen med litt #tbt.

DSC09282Forleden var jeg nemlig invitert på eksklusiv romsmaking hos kollega og blogger Espen Skogen som står bak bloggen omrom. Denne gangen skulle det smakes på lekkerbiskener fra Ron Zacapa.

DSC09284Favoritten i vår lille test kan du lese mer om her hvis du vil, jeg tenkte jeg skulle snakke litt om selve drikkingen av rom. Til syvende og sist er jo det den viktigste biten spør du meg.

DSC09286Jeg har jo bodd mange år på Jamaica i Karibia som er området som oppfant romen i sin tid. Historien om romens betydning for utviklingen i regionen på godt og vondt, kan fylle bindsterke verk, så jeg skal nøye meg med et par småting rundt selve drikkeritualet.

206911_5404900780_9062_nDer Ron Zacapa har et fyldig smaksbilde med sjokolader, vaniljer, røyk og karamell, kjører Jamaicas stolthet; Appleton Estate,  mer på en klangbunn av lett karamellisert ananas og sudeliduttandei. Mye sudeliduttandei. Men vi har også Wray & Nephew White Overproof Rum som bartender Johnny serverer på bildet over.

Dette er en svært alkoholsterk, blank væske som smaker en blanding av tannkrem og flybensin. Det er også den billigste og mest solgte drikken i klassiske Jamaicanske rumshops som Johnnys. Der serveres den etter desiliterpris iblanda kokosvann eller Pepsi.

jamtara 168Jamaicas offisielle språk er engelsk, men alle snakker bare patois som er en miks av engelsk, vestafrikanske språk, spansk og helt nye ord. Siden patois er et muntlig gatespråk, er det et ekstremt levende språk der nye ord og slang kommer til absolutt hele tiden.

Så da agrepene i USA 11. september 2001 var et faktum, ble den jevne Jamaicaner kjent med terrorgruppa Taliban for første gang. Allerede 12. september var Wray & Nephew-shoten omdøpt til «en taliban, takk» over det ganske land. Effekten er nemlig på linje med noen flykræsj, bensinen er jo allerede ombord.

216898_5405030780_9317_nMen en ting Jamaicanerne aldri forandrer på når de drikker sin rom – uansett hvor tørste og blakke de måtte være – er at de alltid heller den første slurken av glasset på bakken. Rom har nemlig også en utstrakt funksjon i praktiseringen av folkereligionen Obeah som man i vesten kjenner bedre som Voodoo.

Slurken på bakken er derfor en ofring til forfedrene, de som har gått foran, banet vei og skapt liv. Og litt til såkalte «duppies» som er villfarne forfedreånder som enda ikke har funnet helt ro. Bare sånn for sikkerhets skyld altså, man vet jo aldri hva duppies kan finne på av faenskap.

Så den skikken har jeg tatt med meg til Norge, men på grunn av kaldt klima og en hang til plettfri parkett her i landet, praktiserer jeg den som oftest bare om sommeren. Eller på nyttårsaften når vi står ute og ser på raketter og jeg kan helle den i snøen.

Som på dette nyttårsbildet tatt av meg og min nylig avdøde far. Vi var begge enige om at vi nok skulle ha helt ut litt mer…

164779_10150110845340781_5236830_nGod helg folkens, ikke glem å gi en slurk til de som gikk foran! #tbt

Leave a Comment

Pampers up and go-go

Så slapp jeg ikke ut i går heller. Legen tok et par sting akkurat der pinnsvinet gjorde seg aller mest gjeldende, men det har egentlig bare resultert i at stikkende smerte er blitt byttet ut mot sviende smerte, men det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det var flådd.

003Så nå er det sånn at først må jeg ta smertestillende piller og så må jeg smøre med bedøvende salve før jeg tømmer en kanyle med bedøvende gel opp i dåsa. Men det betyr visstnok bare et det gror og at jeg blir bedre og bedre dag for dag. Jippi.

DSC08607Og jeg mener ikke jippi ironisk denne gangen altså (ok, litt da, jeg tilhører for faen ikke generasjon alvor heller), for i går hilste jeg på Tarapi-leser Katrine som ligger rett ned i gangen her.

Mens jeg syntes sååååå synd på meg selv som har ligget her på Radiumhospitalet i to uker, kunne nemlig hun fortelle at det lengste hun har ligget her i strekk er ti måneder. TI MÅNEDER. Tygg på den du!

Det er da du bare holder kjeften og bøyer deg så dypt i støvet at resten av stinga spjærer av seg selv. Heldigvis hadde jeg et eks av boka mi Fuck tante Augusta å gi henne med en liten personlig signert hilsen fordi hun ruler. Dere andre får kjøpe den i forlagets nettbutikk her.

DSC08613Og i dag fikk jeg faktisk frokost på senga så personalet er det i hvert fall ikke noe å utsette på selv om resten av sjukehuset holder på å dette sammen.

Oppildnet av slik omsorg og stålviljen til Katrine, bestemte jeg meg derfor for å søke legen om en liten permisjon og takket ja til P2`s program Ekko i dag.

De ville nemlig at jeg skulle kreke meg opp på Marienlyst for å snakke litt om Jamaica i forbindelse med at det er førti år siden Bob Marleys internasjonale gjennombrudd som artist.

DSC08634Prompeputa med innebygd dåsehull var seff med. Jeg ba sykepleierne om å få et lite bind før jeg skulle dra så ikke den ganske så flytende, bedøvende gelen skulle renne gjennom truser, bukser og sittering og søle ned studio-stolene til NRK.

Ekko er jo et seriøst samfunnsprogram. Det skulle tatt seg ut om noen fra sittende regjering skulle opp og reklamere for sin innstrammende flyktningepolitkk for eksempel – og så bli lamma nedentil av mine etterlatenskaper i tillegg til å være lamma oventil fra før liksom.

Bind i henhold til Radiumhospitalets gynekologiske avdeling, er imidlertid ikke helt det samme som det var da jeg fortsatt menstruerte før jeg ble satt på østrogenhemmere i forbindelse med brystkreften. Sykepleieren kom nemlig trekkende med dette:

DSC08619Siden jeg ikke følte meg helt moden for Pampers up and go riktig enda, lot jeg det bare stå til. Så skulle Siv Jensen eller noen andre av hennes partikolleger ha litt svikt i knærne under flyktningedebatten de neste dagene, vet dere hva det skyldes.

DSC08627Jeg storkoste meg i hvert fall hos NRK. Jamaica er jo ett av mine absolutte favoritt-tema så tune in på NRK P2 og Ekko førstkommende lørdag mellom 9 og 11 så kan dere høre selv. One Love.

Leave a Comment

Hollywoodmus på cruise

What a ride! Jeg sa jo jeg skulle dra til Jamaica med hjelp av Marlon James da jeg ble lagt inn her på Radiumhospitalet for å få sløya dåsa for forstadier til kreft. Kirurgen sier operasjonen har gått fint og at alt ligger an til at jeg får den reneste Hollywoodmusa når alt har grodd. Men lite ante vel jeg at det skulle bli sånn en heisatur. Snakk om cruise!

DSC08444Du vet jo at skuta holder en høy standard når man innkaller sjølveste Securitas-vakta til å stake opp vasken på firemannsrommet ditt så gugga skvetter. Simple vaktmestere er ikke godt nok for Hollywoodfitter på cruise, da må det private aktører i uniform til!

DSC08443Restauranten byr også på de herligste delikatesser, men det eneste som har stått på min meny så langt er desverre pudding og toast.

DSC08416032Det skyldes selvfølgelig at de ikke vil jeg skal gå på do siden jeg har fått spabehandling med de lekreste korssting hele veien nedentil og de har innlagt kateter til urinen og ber meg holde driten inne så lenge som mulig.

I dag kom de imidlertid og tok ut kateteret og ga meg en kopp med noe jeg bare kan beskrive som glassmanet etter en runde med stavmikseren. Dette skulle da sette i gang driteprosessen igjen akkurat da en av mine tre lugarkolleger skriker fra badet at dassen har tetta seg.

062DSC08690Når vasken ser sånn ut fem dager etter at Securitas var her og staka, skjønner jeg jo at jeg går spennende dager i møte med tett dass og bein som nesten ikke klarer å bære meg lenger. De sparer virkelig ikke på noe når det kommer til spennende og eksklusiv underholdning ombord! Enda godt man har dagens outfit i orden!

054Merk særlig hyperaktuelle lårlange støttestrømper i hvitt og siste skrik i sengesveis som overhodet ikke må forveksles med pulesveis. Vi Hollywoodfitter vet å knipe igjen når vi må.

Dopet de leverer er også helt på høyde med hva jeg husker rett før jeg besvimte da jeg kom i skade for å teste ut varene til det columbianske narkokartellet på Jamaica i en begravelse en gang.

057Så det eneste jeg har å utsette på denne turen er i grunnen at den ser ut til å bli altfor lang. Kirurgen påsto jeg måtte være innlagt to uker til i tillegg til å bedrive lang rekonvalesens fra sofaen og det skaper jo store økonomiske problemer for en frilanser å bli satt ut av spill så lenge.

Derfor tenkte jeg som så at nå har dere jo lest denne bloggen gratis i alle herrans år så nå får de som ikke har gjort det, se til å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta i forlagets nettbutikk her. Den koster tross alt bare 199. Og de som allerede har gjort det, kan anbefale den til noen venner. Så tjener jeg kanskje til pudding ut oppholdet også. Snakkes neste gang internett virker.

Leave a Comment

Jamaica på Radiumhospitalet

Da har jeg endelig fått operasjonsdato for å sløye hele dåsa for forstadier til underlivskreft. Onsdag 10.30 braker det løs med innleggelse, så blir det operasjon på torsdag og videre innleggelse «i hvert fall til over helgen, vi må se an formen din» som de sa i telefonen. Herregud som jeg gleder meg. Not.

183816_130188843716653_8257931_nJeg har derfor bestemt meg for å dra til Jamaica i stedet. Fortrengning er undervurdert. Og i kombinasjon med sykehusmorfin tror jeg det må være den beste løsningen her. Jeg har lenge stått oppført i NRK sine registere som Jamaica-ekspert etter å ha bodd mange år på øya og skrevet romanen Salt derfra.

9788203193781 Dette har stort sett medført at de ringer meg for å kommentere orkansesongen mens  jeg høflig påpeker at jeg ikke er meteorolog og at de kanskje bør ringe Gislefoss i stedet. Men noen ganger har de også ringt om relevante ting som da jeg var på Urix for å kommentere utleveringen av Kingstons største gangster-don til USA, eller da artisten Sizzla kom til Norge for å spre homohat.

2april_NETT_-390x312Eller som i helgen da NRK tok kontakt fordi den Jamaicanske forfatteren Marlon James høyst velfortjent har fått Man Booker prisen for sin roman A Brief History of Seven Killings.

De ville ha meg til å anbefale annen god, Jamaicansk litteratur nå som Marlon har satt øya på det litterære verdenskartet og det gjorde jeg selvfølgelig med glede. Selve saken kommer på nrk.no til uka.

185872_130190423716495_3477218_nJeg har faktisk møtt Marlon James en gang i hine, hårde på en rumbar ute på Long Bay utenfor Port Antonio der jeg bodde. Aktivist, slam-poet og eksentriker Mutabaruka holdt fullmåne-samling på stranda, Marlon var på ferie og hadde kommet fra Kingston for å få med seg spetakkelet.

1444817583_brief-history-seven-killings-by-jamaican-author-marlon-james-bags-2015-man-booker-prizeJamaica er et sånt land. Fordi det er så lite, kjenner alle til slutt alle når alt kommer til alt. Det gjelder bare å være der lenge nok. Den gangen var Marlon i ferd med å ferdigstille sin første roman John Crow`s Devil og vi hadde en morsom prat om den jamaicanske ådselfuglen de kaller John Crow og dens mangefasetterte betydning i folkloren.

179848_130189830383221_561398_nDet er i grunnen sånne samtaler man har i en vaskekte Jamaicansk rumbar: Utveksling av fortellinger om overtro, tro, håp og humor. Alltid lårklaskende humor. Og siden John Crow også spiller en rolle i min roman Salt, hadde vi mye å flire av den kvelden.

Jeg har lest både John Crow`s Devil og Marlons andre roman The Book of Night Women. Begge fantastiske, fargesprakende og unikt Jamaicanske i sine univers og storslåtte fortellinger. Men jeg har fortsatt til gode å lese A Brief History of Seven Killings. Så den tar jeg med meg på Radiumhospitalet.

jamaica1-067Der akter jeg å mase til meg så mye sykehusmorfin som mulig og drømme meg bort til Jamaica igjen der John Crow`s flyr lavt over vannet på jakt etter de tapte sjelene og edderkoppmannen Anansi spinner sitt nett av drømmer, løgner og håp over verden. Forhåpentligvis kommer jeg ut på den andre siden med helsa i behold og splitter ny pum-pum som de kaller dåsa på Jamaica. Wish me luck 😉

Leave a Comment

Fytti katta!

På Jamaica hadde jeg en pus jeg til å begynne med bare kalte Pussy fordi hun var så liten, søt og fluffy. Men da hun ble større viste det seg å være litt, eh, upraktisk å stå i døra om kvelden og rope etter Pussy i et engelskspråklig og godt kristent nabolag, så hun ble raskt omdøpt til Kitty. Men i det siste har jeg tenkt en del på Pussy igjen. Her er hun for eksempel i fri dressur på terrassen min.

1514477_10152555933575881_1799403980165898125_nHun var nemlig meget uttrykksfull som kattunge og levnet sjelden tvil om hva hun syntes om tingenes tilstand selv om hun også var en svært gangster-savvy Pussy i og med at Jamaica midt i palmesusen, er et av verdens aller mest våpentette og voldelige land i fredstid. Nå som jeg går og venter på å få en operasjonsdato på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling for å få sløya dåsa for forstadier til kreft, ser jeg for meg hvordan Pussy ville følt det. Kniven på strupen er for first world pussies lizzm.

206028_23797907Etter brystkreftoperasjon med klukkende bryst og mystisk skrumpende pupp som i dag ser ut som den har vært angrepet av ville hunder, frykter jeg det verste. Bare tanken på at jeg må innlegges i flere dager «av hensyn til smertelindring» som det står i papirene, gjør meg aldeles stiv av skrekk. WTF skal de gjøre der nede liksom?!

Scared-catI papirene står det også noe om at de skal legge på en slags sår-netting for å lette tilgroing. Jeg orka rett og slett ikke lese hele det avsnittet, men ser jo for meg det verste.

caturday-funny-cats13.jpg.pagespeed.ce.h_mGvkOy435Wp7H9kTFcJeg mener, her har du gått rundt i alle år og ant fred og ingen fare, brukt kondom, nydt singellivet og trodd at det verste som kunne vederfares dåsa som høyst frivillig barnløs, var en uønsket graviditet.

206028_625882499xmDen gang ei! Noe sier meg at med min flaks så ender vel hele greia opp som en no-go-zone på linje med Tsjernobyl i årevis fremover. Området er jo allerede blitt ganske så forurensa av antiøstrogen-pillene brystkreftlegene har satt meg på. Men jeg er ikke sørlending for ingenting. Jeg har jo hele livet visst at alt ALLTID kan bli verre. Klart jeg er glad det bare er forstadier og ikke fullt utviklet kreft, men si det til dåsa som skal skjæres, sys, nettingbehandles, smertelindres og sitte på prumpeputer i ukesvis fremover! Høh!

Funny-cat-picturesMen inspirert av ghetto-Pussy på Jamaica, har jeg likevel bestemt meg for å ta det som en ekte gangsta-rasta. Kingston-baserte Buju Banton gjorde jo tross alt salme 23 udødelig med sin versjon på albumet Unchained Spirit allerede i 2000.

DogsAndCatMen i mellomtiden tar jeg meg en tur på Pride Cruise med Danskebåten. Flere hundre gærne skruller, fags, hags, alt midt i mellom og meg. Det er bare å joine! Jeg kan imidlertid ikke garantere for at det ikke vil bli utvist utagerende adferd på ekte, sørlandsk Mette-Marit-vis.

206028_315935765xnBitter, jeg? Det kan du ta deg faen på! Men så er jeg ikke så opptatt av at livet må være en dans på roser hele tiden heller. Livet er ikke bare en lek, det er også lavtlønna overtid på kontoret og en rekke turer på verksted. Det kan dere jo lese mer om i boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til bare 199 i forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Lønn som fortjent

Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg fortjener det, men da jeg var innom Tara-redaksjonen for et planleggingsmøte forleden, lå det en fantastisk fin pakke og ventet på meg.

DSC05512Avsender var avdelingsleder Eli Svardal i Kirkens Bymisjon sitt prosjekt Lønn som fortjent. Lønn som fortjent er et arbeidstilbud som startet opp i 2004 og er et alternativ til rus, prostitusjon og kriminalitet. En arena der mennesker får oppleve verdien av lønnet arbeid. Også så fine ting som de lager!

DSC05513Eli som også er ivrig Tarapi-leser, fortalte nemlig i et kort som fulgte med pakken, at de hadde fått inn noen nye tapeter i dyreprint (!) til notisbøkene de selger. Og da hadde hun seff tenkt på meg. Det er jo en kjennsgjerning at noen av oss førti-plussere går bananas på dyreprint-fronten og jeg har jo som kjent forlengst sluttet å skamme meg over det.

DSC05532Så denne lekre slangeskinnsprinten med struktur, falt jeg simpelthen pladask for! Du kan kjøpe din egen i mange forskjellige design og støtte det gode formålet til Lønn som fortjent på nettsiden deres her. Min slangeskinns-notisbok blir i hvert fall med meg til Paris nå på fredag.

DSC05508Da skal nemlig både jeg, redaktør Torunn Pettersen, fotograf Trude Westby og hele fem av Norges desidert kuleste damer, avgårde på det som nok vil gå inn i historiebøkene som tidenes jentetur. Det er lagt opp til både covershoot ved Seinen og en halsbrekkende hinderløype gjennom noen av Paris sine bedre restauranter, kulturopplevelser og rariteter. Så her er det bare å skaffe seg et abo på Tara skal du få med deg hele herligheten på trykk litt senere i år.

DSC05518Jeg har ligget i knallhard trening i Tøyenbadet som vanlig for å holde ut en så ellevill langhelg. Og selv om jeg søndag ble litt irritert over alle hipsterungene som blokkerte inngangen til Tøyenbadet på grunn av Mini-Øya, sånn at jeg måtte åle meg rundt hele Tøyenparken, klatre opp en bratt skrent og skli litt rundt i gjørme for å komme meg inn i bassenget, skal jeg i hvert fall gi hipster-foreldrene deres ett kompliment:

DSC05529De har klart å få innført original, Jamaicansk Red Stripe-øl i allminnelig salg i Norge! Bottled and brewed in Kingston Jamaica på ordentlige tjukkasflasker slik seg hør og bør. Det er jo bare kjøpesterke hipstere som kan stå bak sånt, mener jeg.

Og som kvart Jamaicaner visste jeg jo seff å verdsette denslags over gårsdagens utepils som måtte foretas innendørs her på Grønland, grunnet de apokalyptiske mengdene regn denne sommeren så langt har bydd på. Men i Paris er det meldt sol! Sees ved Seinen.

Leave a Comment

Veskepenger

Denne uka har jeg vært på trening i Tøyenbadet flere ganger. Da pakker jeg alltid badedrakten i en leopardveske i plast jeg også bruker som strandbag og regnfrakk til andre vesker under ruskevær.

Den er vintage og kjøpt på Beacon`s Closet i Williamsburg i Brooklyn for et par år siden. Den kostet 25 dollar som i dagens kurs blir noe sånt som 300 kroner og er den dyreste veska jeg har.

DSC03770Jeg har tenkt litt ekstra på den veska denne uka siden elevene på videregående i Sandefjord har vært så redde for å få stjålet skoleveskene sine til 9000 kroner. 9000 kroner er mye penger.

De må være ganske dumme i Sandefjord. Jeg har aldri vært noe god i matte, men selv jeg klarer å få veldig mye mer gøy for 9000 kroner enn bare en eneste gørrkjedelig veske!

Så store og prangende som logoene på de merkeveskene er, har jeg faktisk alltid syntes det har vært rart at folk betaler for dem i det hele tatt. Vanligvis FÅR man jo betalt for å gå rundt som et vandrende reklameskilt, bare se på Petter Northug. Nei, de må være fryktelig dumme i Sandefjord.

DSC03756Dessuten har jeg sittet i paneldebatt og diskutert humor for LLH med Tonje Gjevjon, Shabana Rehman og Adam Schølberg denne uka også. Der ble i hvert fall jeg enig med meg selv i at selv om humor er alvorlige greier så går det an å tulle med alt.

Så da tuller jeg litt med dummingene i Sandefjord. For selv om Prøysen aldri sa det så burde han ha sagt det: Alle har et søskenbarn i Sandefjord som skal begraves i veska si en dag.

For det er i hvert fall det argumentet jeg har hørt mest fra veskefolket; at kvalitet koster og varer livet ut. As if disse folka ville blitt sett død med en merkeveske fra 2015 i 2017 lizzm. Yeah right.

Men jeg har brukt penger jeg også denne uka altså, gudene skal vite! Jeg har blant annet kjøpt verdens barskeste, lille bamse-plug-in-høyttaler til PC`n. Den kostet 99 kroner på Clas Ohlson.

DSC03776Også har jeg klippet håret. Hos den eksentriske frisøren min Vidar Bigboy får jeg herreklipp og homopris. Det er jeg godt fornøyd med. For selv om jeg kanskje ser ut som en dame på utsiden, vet jeg utmerket godt å verdsette den lett homofile mannen som bor på innsiden. Særlig når han får klippet seg til 300 kroner.

DSC03768Men enda har jeg 8601 veskekroner igjen å bruke på tiggere nå som staten ikke lenger skal kaste meg i fengsel eller bøtlegge meg for å hjelpe folk etter at Senterpartiet plutselig så lyset. Det er litt av et land vi bor i for tiden.

Men kanskje jeg heller skal bruke pengene på å reise til Sandefjord og forelese litt om livet på videregående der? I dag ervervet jeg meg nemlig enda en ting og det var et bilde av katta mi Kitty på Jamaica, bedre kjent som Pussy blant venner.

1514477_10152555933575881_1799403980165898125_nDet bildet var nemlig helt gratis.

 

Leave a Comment

Kari du bedåre

Jeg har en venninne som ofte bruker helt meningsløse uttrykk som likevel gir mening for de innvidde. Hun heter June og sier sånne ting som «men han har jo ingen ressonans i speilrefleksen» når hun blir sjekka opp av en fyr som kanskje er pen, men likevel altfor dum til å tilfredsstille hennes strenge krav til samtale-kvalitet. Akkurat litt sånn er det å samtale med kreft-kirurgen som jeg har gjort på Ullevål i dag.

shokahara 003

Nå trodde jeg riktignok at jeg praktisk talt hadde doktorgraden i puppekreft etter mitt sinnssyke google-maraton da jeg ventet på å få vite om det var tegn til spredning, men i dag viste det seg altså at det fortsatt er en rekke ord og uttrykk i puppekreft-terminologien jeg overhode ikke behersker.

Epikrise, BRCA-test og ja, i det hele tatt: Null ressonans i speilrefleksen min da Ullevåls ellers både dyktige og sjarmerende kirurginne begynte å legge ut etter tilsynelatende kvalifiserte spørsmål fra meg. Men det var jo egentlig helt greit så lenge hun oversatte til norsk når jeg ba om simultantolking.

Dessuten likte jeg at både hun og kirurgen som mest sannsynlig skal operere meg, er kvinner. Jeg tilhører jo generasjonen som gikk på skolen da lærerne presenterte den gåten om guttungen som blir påkjørt, havner på operasjonsbordet, kirurgen kommer inn, ser sjokkert på ham og gråtende utbryter: Å nei, mitt barn!

Alt presentert foran et fullsatt klasserom med tilleggsopplysningen om at kirurgen ikke var guttens far. Hvem var kirurgen da? Da det ringte ut etter hundrevis av fremlagte forslag som ga norske skolebarn sin første innføring i helt hemningsløs konspirasjonsteori, var det seff ikke en eneste kjeft som hadde kommet på å foreslå at kirurgen kunne være guttens mor. Så utenkelig var en kvinnelig kirurg for bare trettifem år siden.

ullevål1 001

Men langt viktigere enn HVA de sier, er jo MÅTEN de hvite frakkene snakker til deg på. Vi er alle forskjellige og noen syns kanskje det er beroligende å bli møtt av en baby-stemme som oser ferdig uteksaminert fra empati-kurs over fjernundervisningen, sånn som en av de første legene gjorde da jeg begynte denne prosessen. Jeg ble i grunnen forundret da det han holdt i hånden viste seg å være en sånn ultralyd-dings og ikke en tåteflaske.

Kall meg gjerne ei sur gammal hurpe, men jeg responderer på babyspråk fra helsepersonell på samme måte som jeg har gjort det de ytterst få gangene en one night stand har turt å prøve seg på noe sånt i senga: Med vill scanning etter tilgjengelige rømningsveier, plutselig isfront og bunnløs forakt.

Misforstå meg rett, jeg syns ikke Tårnfrid-approachen til hun Aleris-sykepleieren var noe bedre. Hun minnet meg mest om den tyske legen min på Jamaica. Vi kaller ham bare Doctor Mengele. Det er en mannsalder siden han startet opp privatpraksis på Jamaica med et offentlig helsevesen som tar livet av langt fler enn det helbreder.

Doctor Mengele valgte å gjøre det etter at han mistet retten til å praktisere som lege hjemme i Tyskland av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det får holde å si at så lenge du er over tolv år gammel så er han den beste legen som er å oppdrive i mitt distrikt og selve innbegrepet av tysk effektivitet.

ullevål1 003

Men så har du folk som Kari. Kreftsykepleieren jeg møtte på Ullevål i dag. Hun jeg skal ha med å gjøre resten av denne prosessen. En voksen dame som la av seg babystemmen da hun sluttet å være baby. Lun. Varm. Avslappa. Saklig. Glimt i øyet. Levende. Til stede.

Jeg så det med en gang der hun satt og fulgte med litt i utkanten av synsfeltet mitt da jeg snakket med kirurgen. Jeg gjenkjente det øyeblikkelig selv fra øyekroken: Et menneske blant mennesker, en som kjenner og vet hvordan det er å ha vært ute på sokkelesten en vinternatt før, en som kan gi trygghet ganske enkelt fordi hun er så trygg i det hun gjør.

At ikke første bud i sykepleierhåndboka er at man skal snakke til folk som folk, skjønner ikke jeg. Men Kari har gudskjelov skjønt det og heldigivs ble Kari min.

At det skal stå så mye på flaksen syns jeg likevel er noe for Jonas Gahr Støre å ta innover seg. Selv nøyer jeg meg med å feire at denne gangen vant jeg i Lotto. Så jeg sier som June igjen: Dette må feires med to strake shokahara over Youngstorget!

shokahara 013

 

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Loppesirkus i loppekassa

Da har vi endelig ankommet Lalibela, denne lille byen helt nord i Etiopias fjell med sine steinkirker hugget ned i det røde grunnfjellet på 1100-tallet da kong Lalibela bygget det nye Jerusalem her. Samtlige er på UNESCO sin verdensarvsliste og har vært i kontinuerlig bruk av troende siden de ble bygget.

Det er ikke mange slike hellige steder igjen på jorden der turistene ikke har rukket å overta fullstendig. Et besøk i Lalibela er en reise tilbake i tid og åpner for de helt store tankene der du sitter på en steintrapp 2630 meter over havet og skuer utover det vakre fjellandskapet med sine kirker og klostre gravd ned langt, langt der nede i den røde jorden.

Med sine mange pilegrimer og religiøse festivaler er også menneskene her i Lalibela liksom litt større, litt romsligere, litt vennligere, litt mer lattermilde og litt mer gjestfrie enn i resten av Etiopia. Og det sier sitt da Etiopia er et land der høflighet og gjestfrihet nærmest er for et sakrament å regne.

Men som ellers i livet er det ikke alltid de store menneskene og de store tingene som biter seg fast i deg, men de helt små. Så også i Lalibela. Her det byens aller minste innbyggere som vil deg til livs.

Lalibelas lopper og lus er noen djevelske skapninger. De eldgamle kirkene her har praktisk talt ikke skiftet gulvtepper siden de ble bygget, så i fibrene der har verdens lopper funnet sitt eget Shang-ri-la.

Sist jeg vandret rundt i Lalibelas kirker og klostre ble jeg ikke bare spist levende, men det viste seg seff også at jeg var allergisk mot loppefaenskapet og utviklet gedigne vannblemmer over hele kroppen da de infiserte senga mi også. Denne gangen har jeg derfor tatt mine forhåndsregler og drysser sko og sokker full av loppepulver hver morgen.

Man må nemlig ta av seg skoene hver gang man skal inn i en kirke, noe som gir de blodsugende småjævlene fri tilgang til koldtbordet.

Ikke kan du se mini-vampyrene heller. De er så små at de lurer seg inn over alt og forsurer et hvert humør uansett hvor godt det måtte være i utgangspunktet. Det er i sannhet de små tingene her i livet som skal ta knekken på oss til slutt.

Glem store katastrofer, kriser og traumer. Gi meg en orkan eller tsunami når som helst, det tar jeg på strak arm, sånt får oss bare til å vokse som mennesker når det er overstått. Det er alle de små dritt-tinga som hoper seg opp og velter lasset til slutt.

Aldri har jeg for eksempel vært nærmere nervesammenbruddets rand enn når jeg for tjuende gang på samme dag graver gjennom veska på jakt etter lommebok, nøkler eller lighter.

Eller når det satans glasset med sylteagurk ikke vil åpne seg samme hvor mye jeg lurker med kniven eller holder det under rennende vann.

Eller sånn som nå når det HELVETES INTERNETTET detter ut hele tiden her på Mountain View Hotel. Åh herregud, blodtrykket…

Eller når vi tråkler oss gjennom Lalibelas mange og trange passasjer, blir ledet etter hånden av syngende prester gjennom en nattsvart tunnell som representerer helvete selv, bare for å komme ut i lyset på den andre siden og møte, jepp, helvete selv: En gjeng japanske turister i fri dressur.

Hverdagens små og gjentagende gnagsår, livets lopper, det er de som sakte, men sikkert bryter deg ned og får sikringa til å ryke til slutt. Men nettopp derfor er det ingen grunn til å vie dem mer oppmerksomhet enn høyst nødvendig.

Da er det mye bedre å konsentrere seg om de virkelig store tingene i livet, de kan jo uansett ikke knekke deg likevel. Jeg sier som den rastamannen som kokte deilig Jamaicansk «rice and peas» til meg her på Mountain View i dag.

Han kom fra Jamaica til det hellige land Etiopia mens Bob Marley fortsatt levde og besøkte Haile Selassies hjemland. Men som så ofte før, gikk paradis til helvete og Phileas som han heter, endte opp som kokk her på hotellet.

For ikke lenge siden måtte han også skamklippe sine hoftelange og stolte dreadlocks fordi de var fullstendig infisert av Lalibelas lopper og lus:

– You see. What I`m gonna do with this money I have saved up? I`m gonna build me a castle right there on top of the mountain! Right there! A fucking Castle I say!

Leave a Comment