Tag Archives: islam

Fremtiden begynner nå

Som de fleste av dere har jeg vært i sjokk siden den ekstreme volden i Oslo og på Utøya fredag. Jeg er som dere vet i Grimstad på ferie og tirsdag arrangerte man en solidartitets- og minnemarkering her. 3000 sørlendinger samlet seg på torget og gikk stille til toppen av Kirkeheia for å legge ned blomster og høre apeller. Det var da mitt eget sjokk transformerte seg til å bli en fast beslutning om å være politisk aktivist i det små resten av mitt liv.

Jeg sier «i det små» fordi det er i det små det store begynner. Da bomben smalt i regjeringskvartalet var både internasjonal media og helt vanlige nordmenn raskt ute med å konkludere at dette var islamistisk terror. Både på Facebook og debattformet på Gaysir der jeg diskuterer mye, var altfor mange opptatt av å uttrykke sitt hat mot en verdensreligion og dens troende.

Ute i Norges gater ble innvandrere sjikanert som Dagsavisen beskrev den 25. Juli: «På Facebook og Twitter kryr det av meldinger om spytting, skjellsord og annen vilkårlig hets av mennesker som ikke har rotnorsk utseende: «En pakistaner går gjennom Sofienbergparken. Folk på hjørnepuben presterer å gi ham en Hitler-hilsen og rope skjellsord», skriver en twitterbruker.»

Flere høyre-ekstreme ledere i Europa har uttalt at de er enig i mye av det tankegodset gjerningsmannen presenterer i sitt manifest om at Europa og europeisk kultur er under angrep fra islam og at det «multikulturelle samfunnet» er begynnelsen på Europas undergang som sivilisert samfunn. Samtidig forsikrer de oss selvfølgelig om at de tar avstand fra gjerningsmannens ekstreme vold. Ja, de understreker til og med at gjerningsmannen må være sinnssyk.

Etter å ha sittet oppe to netter på rad og lest hele gjerningsmannens manifest fra begynnelse til slutt, er det bare en ting som slår meg: Dette har jeg hørt før. Jeg har hørt det på puben, på butikken, blant bekjente, i den offentlige samfunnsdebatten og ikke minst i debatter på internett. Og jeg har hørt det ofte. Her i Grimstad vokste jeg også opp under Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring sin oppblomstring på slutten av 80-tallet og begynnelsen av nittitallet.

Det er verdt å lese alle kommentarene under denne Youtube-videoen fra det såkalte «Fevikslaget» til Arne Myrdal og FMI, noen av dem bare dager gamle. Jeg siterer likevel ett som ble skrevet av «villmannen91» og lagt inn to måneder før massakren i Oslo og på ¨Utøya: «Og du er? En innvandrer-elskende dritt? Uoffisielt ansvarlig for voldtekten av norske kvinner, angrep på norske barn, jødehatet i norske skoler, og ødeleggelsen av vårt samfunn? Din landssvikende dritt!»

Det er lett å avskrive gjerningsmannen som sinnssyk. Like lett håper jeg ikke det vil bli å avskrive de som deler hans holdninger for det samme. Dette er ikke tiden for å ty til lettvintheter. Dette er tiden for å ta folk på alvor. Det er lett å tro at gjerningsmannen handlet i en gal manns vakuum, men det gjorde han altså ikke. At hans uhyrlige handlinger fant sted i det politiske klima som preger Europa og Norge i dag er ikke tilfeldig.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi lever i en tid der polariseringen mellom førsteklasses og andreklasses borgere stadig blir sterkere og der mye som tidligere ville blitt betegnet som fascistoid retorikk, får prege debatter og samtaler både blant folk flest og i det offentlige rom, uten at det reageres nevneverdig på det.

Jeg har selv sittet på puben eller i en internettdebatt og trukket på skuldrene når disse teoriene om «oss og de andre» spys ut uimotsagt. Jeg har selv tenkt at disse folka er, om ikke sinnsyke, så i hvert fall helt sprø og derfor ikke noe vi trenger å ta så alvorlig hele tiden. Nå skal jeg ta dem alvorlig hver gang.

Det store begynner i det små og forsvaret av demokratiet starter i hverdagen med ingen andre enn meg – og deg. Dette dreier seg ikke om hat, det handler om frykt. Frykt som avler vold. Jo mer fremmedfrykt vi lar enkelte miljøer spre uimotsagt, jo mer har vi alle skyld i polariseringen som finner sted rett foran øynene på oss. Fremtiden begynner nå, mens fordommene fortsatt lever.

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment