Tag Archives: IKEA

Jeg fant, jeg fant Blomster-Finn

Hva gjør man når man akkurat har fått seg balkong og har giftgrønne fingre som ufrivillig dreper alt plantet i jord? Man får vel søke hjelp hos de beste, tenkte jeg. Så i morges suste jeg like godt ut i Bærum for å ta en prat med sjølveste Blomster-Finn, også kjent som Finn Schjøll.

DSC01347Jeg skulle intervjue ham til min faste spalte «Weekend med Wikander» i det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som for øvrig også søker ny redaktør for tiden. Så skulle du være eller kjenne en utegående reporter med ambisjoner og ideer, kan jeg på det varmeste anbefale en av presse-Norges mest fargerike og morsomme arbeidsplasser.

DSC01341Men tilbake til Blomster-Finn. Som meg er jo han også akkurat ferdigbehandlet for kreft så vi hadde en fantastisk samtale om positivitetstyranniet vi kreftpasienter utsettes for, men det må dere altså kjøpe Oktober-nummeret av Blikk for å lese mer om. Men en ting er sikkert: Den mannen er en sann talegave til menneskeheten!

Jeg er jo likevel ikke mer beskjeden enn at jeg altså kombinerte jobb med å prøve og tilrane meg litt grønne tips til egen balkong. I dag dekorerte nemlig Finn en terrasse i en visningsleilighet i Kielenveien 7 for Skanska som selger de nybygde leilighetene der.

DSC01343Jeg falt pladask for sitrontreet som var en litt mindre utgave av det sitrontreet jeg alltid har hatt i hagen på Jamaica. Fordelen der er at det treet steller seg selv, her i Norge må det altså grønne fingre til og buskveksten inn om vinteren.

Det bør være unødvendig å si at Finn Schjøll ikke var synlig imponert over min grønne ekspertise. Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord så fotografen fikk nok fanget det meste i ansiktsutrykket til Finn Schjøll da jeg kom i skade for å nevne at jeg hadde gått til innkjøp av den rosa plastblomsten min på Ikea:

DSC01342Så det er visst ikke håp for meg uansett hvor mye blomster jeg har gått rundt med på hodet det siste året. De var jo tross alt bare av plast og silke de også. Men samma kan det være, jeg er helt sikker på at man kan få kjøpt et lekkert, lite sitrontre i plast også. Enn så lenge ser kaffekroken på balkongen min bare sånn ut:

DSC01354Riktig god helg så lenge, her i gården skal den brukes til å skru sammen enda litt flere ting fra Ikea.

Leave a Comment

Mens vi venter på IKEA

Etter en helg med bæring, lemping, lossing og flytting av alle mine eiendeler fra Gravlunden til Grønland sitter jeg nå her i ny og lettere kaotisk leilighet og venter på en varelevering fra IKEA med seng, hyller og en kommode.

Bare innhandlingen av slike ting på IKEA en lørdag formiddag med rundt en halv million andre stressa kunder, er jo alene nok til å ta fra normalt livsglade mennesker siste rest av livsgnist.

Men når du har brukt hele fredagen før til å flytte med prolaps i ryggen og en kropp gjennområtten av kreftbehandling og antiøstrogener, var det bare den lille plastblomsterpotten som skimtes på bildet her som kunne få meg til å holde humøret oppe.

DSC01334Mitt nye bosted er nemlig utstyrt med balkong, men siden jeg ikke eier grønne fingre og dreper verandakasser og potteplanter tilsynelatende bare ved å være i nærheten av dem, blir det ingen grønn oase her i gården.

Men en liten plastblomst fra IKEA vil nok klare seg ut sesongen i hvert fall. Rosa og litt sånn optimistisk strittende er den også og det tror jeg kan komme godt med de nærmeste dagene. Rett etter at siste flyttelass var i hus og den første feirings-ølboksen ble åpnet, var nemlig humøret mest sånn:

DSC_0977Men så begynte ting å bli pakket ut av esker for å finne sin nye plass også viste det seg at bestevenninne Trude hadde verdens herligste røde stol til overs og så var det plutselig ikke så verst likevel.

DSC01335Bare IKEA får levert hyller og skuffer nå snart så må jeg sant og si innrømme at jeg gleder meg til neste tur ut på varheuset for å sanke inn siste rest av småting jeg trenger.

På Gravlunden var det jo bare kirkegård utenfor vinduene mine, men her på Grønland oppdaget jeg at det kanskje kan være lurt med gardiner da jeg kom ut av dusjen i morges og strakk på den nakne og flytteslitne dvergflodhest-kroppen min og plutselig stirra rett inn i øya på fire burka-beibs nede i bakgården.

Noe sier meg i hvert fall allerede nå at blogglivet sett fra Grønland kommer til å bli noe å skrive hjem om.

Leave a Comment

Russisk vodkarulett

Åh du milde tsarina, russisk aften er ikke noe for nordmenn altså! Jeg sitter her og blogger med solbriller med sånn innlagt lesebrillestyrke siden jeg ikke for mitt bare liv kan finne ut hvor det ble av de vanlige lesebrillene mine lørdag kveld.

Jeg forstår enda ikke helt hva som gikk galt, vi gjorde jo alt riktig. Akkurat som Marit Christensen lærte meg borte i Petersburg, ble vodkaen kun servert til kraftig, russisk mat. Jeg hadde jo laget biff stroganoff med alt av tradisjonelt tilbehør. I tillegg løftet vi armen og utbragte en skål for verdensfreden slik man skal hver gang man drikker.

Og fulgte forskriftsmessig opp med å tømme hele vodkaglasset i en slurk.

Før vi like forskriftsmessig svelget den ned med en bit mat.

Nå er det jo riktignok ganske dårlig stelt med verdensfreden for tiden så det ble en del skåler, men jeg lurer på om det kan være fordi vi startet vår russiske aften på svensk vis at vi kom så skeivt ut etter hvert. Jeg rekvirerte nemlig to av de nevenyttigste gjestene til å skru sammen et badeskap fra IKEA til forrett og IKEA stikker som kjent ofte kjepper i hjulene for god livskvalitet.

Humøret holdt seg imidlertid gjennom hele hovedretten.

Men da desserten var fortært og det var tid for snacks, kom bjørnefitta på og siden gikk det bare en vei.

Nedover…

Inntil jeg våknet på sofaen med sovebriller fra Kenya Airways på hodet og solbriller på nesen. Jeg har i grunnen enda ikke kommet meg og vurderer virkelig hvit jul i år. Håper dere har en litt bedre start på uken enn meg der ute. Vi snakkes!

Leave a Comment

IKEA-psykose i tre trinn

Jeg vurderer å flytte igjen. Fra gravlunden til Oslo Hospital som ligger rett ned i gata. En framifrå psykiatrisk institusjon. Etter å ha tilbragt en hel dag på IKEA, er jeg nemlig i ferd med å gå fullstendig opp i liminga og frykter det må profesjonell hjelp til for å få klistra meg sammen igjen. Klok av skade etter et langt liv på flyttefot med uttallige IKEA-runder bak oss, hadde jeg og nevenyttige bestevenninne Turi forberedt oss gundig med både utførlige lister og innlagte røykepauser.

Men mot IKEA må selv de aller best lagte kamp-strategier gi tapt. Jeg skal jo innrede en helt ny bolig her på gravlunden og etter å ha bodd i koffert pendlene mellom Jamaica, Norge og resten av verden siden 2000, trengte jeg det meste fra sofa til spisebord og knagger. Etter å ha underlagt oss møbelavdelingen, var vi fortsatt ved noenlunde godt mot da vi inntok kjøkkenavdelingen.

Men siden vi da var inne i vår tredje time, begynte blodsukkeret å synke kraftig da et nyforelsket par i etableringsfasen rygget inn i meg bakfra, så vi valgte å legge inn matpause før vi jobbet oss videre nedover listen. På IKEA-kafeen ventet de NITRISTE svenske kjøttbollene jeg hører folk reiser helt frivillig ut til IKEA for å spise uten å trenge så mye som en knagg i selve varemagasinet en gang. Fløtesausen smaker vann, kjøttbollene gummi og potetene har den litt harde hinnen man ellers bare finner i institusjonskantiner som Bredtveit kvinnefengsel. Til dessert var depresjonen et faktum.

To timer senere med enda en time to go, var jeg i ferd med å frike fullstendig ut. Det er noe med alle bruksanvisningene, målebåndet du må frem med hele tiden, svenske ansatte du må simultantolke forklaringene til, de åndssvake navnene på det du skal ha; «Sutara» ildfast form, designet av Nike Karlsson, «Branäs» skittentøykurv og «Fantastisk» servise. Sakte, men sikkert, river det ned ditt mentale forsvarsverk som jo allerede er hardt angrepet av kjøttbolle-depresjon.

I tillegg blendes du av det fosforiserende lyset og mishandles av alle menneskene som dytter deg i samme retning – Gud forby at du prøver å gå motstrøms med trillevogna på IKEA! Det danner trafikk-kork, uorden i kjøpemaskinen og utløser helt sikkert en alarm på hovedkontoret som igjen fører til at heimevernet blir tilkalt. Etter fem timer er du likevel en vogndytt i ræva unna å skrike «BOMBE» av dine lungers fulle kraft bare for å få rydda lokalet.

Men gjør du det? Nei, selvfølgelig ikke. Det er noe dritt å bli voksen, måtte handle på IKEA og oppføre seg som folk når man egentlig bare har lyst til å være fire år igjen, legge seg ned på gulvet og skrike: NEI! JEG VIL IKKE!

Men det er først i utleverings-avdelingen at IKEA setter inn nådestøtet. Med kølapp, tavle med blinkende nummerystem, tallkoder du må ha Nobelprisen i matematikk for å skjønne en dritt av og enda mer svensk simultantolking, blir du satt til å vente med hjernevaskende muzak over høyttalerne mens siste rest av livsgnist suges ut av deg og du reduseres til en lallende, kjøttetende Zombie, klar til å gyve løs på betjeningen med bare tenna.

Og når du endelig får varene og kjører hjem, er det med vissheten om at det er først nå det virkelige helvete begynner. Ved hjelp av uforståelige bruksanvisninger, alien-abduction-redskaper som umbraco-nøkler og plastplugger, skal flatpakkene omdannes til bruksgjenstander. Men som alle flyttnomader i eget liv med bred IKEA-efaring vet, blir det alltid noen skruer til overs uansett. JEG VIL IKKE!

Leave a Comment

Lenge leve ny-maksimalismen!

Det begynte med at jeg fant lysekronen i mitt liv her borte i St. Petersburg som dere som følger med på Tarapi sin Facebook-side jo vet siden jeg har lagt ut bilder fra turen der.

I dag er det søndag. Vi har seff vært i kirken og jeg må virkelig si jeg har sett lyset hva interiør og eksteriør-design angår.

Som dere vet har jeg jo flyttet inn i ny bolig på Gamlebyen gravlund, men siden jeg har vært så sinnsykt på farten siden da, har jeg verken rukket den planlagte Ikea-turen med bestis Turi som har bil, eller fått begynt å innrede skikkelig. Med Turi som konsulent og hjelpemann (hun har faktisk egen drill og greier!) hadde vi tenkt å komme i gang med innredningen av gravlunden nå til helgen. Etter å ha besøkt en rekke slott og palasser her i Russland har jeg imidlertid fått helt ny inspirasjon. Glem skandinavisk minimalisme, Ikea og furu. Nå er det russisk ny-maksimalisme som gjelder!

Livet er altså for kort til å tilbringes i en brun sofa og vinternettene for lange til bare å opplyses av kalde, metalliske spoter fra Ikea. Jeg lurer på hvor i Norge jeg kan finne en tilsvarende salong som denne? Brunt er jo fint nok når det kantes av gull!

Og sovearrangementet mitt på hemsen skal sporenstreks oppgraderes. Vi trenger alle å pleie vår indre tsarina iblant!

Nå er det jo innlagt gulvvarme på gravlunden, men hadde jeg ikke hatt det, skulle jeg jaggu ha innstallert peis og da ville det ikke vært snakk om en svart og trist Jøtul-ovn, nei! Bladgull og halvedelstener må til for å få opp varmen!

Speilet i gangen skjønner jeg jo også nå at må hives på dynga. Hva er vel en enkel, brun treramme mot dette?!

Og selv om noe sier meg at lommeboken min ikke helt matcher min nyfunnete sans for maxi-maksimalisme, det er jo tross alt en grunn til at det ble revolusjon her i landet,  så vet suvenir-sjappene her borte i hvert fall råd så nå skal jeg ut å fylle opp kofferten til maks-vekt. Fordi min indre tsarina fortjener det!

Leave a Comment

Vi her på Gamlebyen Gravlund

Puh, da har jeg omsider fått flyttet inn på Gamlebyen Gravlund. Og nei, det dreier seg ikke om en liten kjellerleilighet slik enkelte har antydet på Facebook under flyttekaoset. Når jeg er klar for den typen bolig tror jeg heller jeg vil at asken min skal strøs rundt røttene til et silkebommulltre på Jamaica. I følge folketroen fungerer de jo litt som en høyblokk for forfedre-ånder allerede og er jeg heldig ender jeg opp i en av toppgrenene med utsikt over havet. Foreløpig klarer jeg meg med denne utsikten fra skrivebordet her jeg sitter og blogger.

Enkelte har sagt at de syns det virker dystert å bo på en gravlund, men det er mennesker jeg mistenker for å ha en fot i graven allerede. I hvert fall tror jeg det dreier seg om mennesker som er redd de ikke skal få levd nok og derfor skyr døden som pesten. Som skribent forstår jeg jo den redselen som kommer snikende når den kritiske massen bokstaver og ord en setning kan inneholde, nærmer seg og punktum må settes mens du fortsatt brenner inne med ti innskutte bisetninger. Men da gjelder det bare å øve seg på å uttrykke seg mer presist. Jeg anbefaler feks Twitter. Det er utrolig hvor mye du kan få sagt på 144 tegn når du bare må!

Selv har jeg alltid elsket gravlunder. De innbyr til både ro, ettertanke og vill stimulering av fantasien. Riktignok er jeg omgitt av kartonger og kaos på alle kanter, ser ut som en gryteskrubb på håret og finner overhode ikke sminkepungen, men inni meg smiler en nyfrisert, diskret sminket og kartongfri Lene med en følelse av å være hjemme. Det er jo rart da, at bare graver blir gamle nok, som feks pyramidene i Egypt, så valfarter vi fra hele kloden – ikke bare for å se dem, men jaggu kravle inn i dem også. Som om historien opphever dødens absolutte punktum og utvider livets Twitterkonto med et ubegrenset antall tegn.

Men når jeg ser enkelte moderne kirkegårder her i Norge så kan jeg jo forstå at de ikke frister til besøk. Upersonlig og strømlinjeformet ligger de på store, glatte plener uten trær som har rukket å vokse seg til skyggefulle lunder og med kliss like blomster på hver en gravstøtte. Fordi folk ikke gidder eller kan plante selv og betaler kirketjeneren eller andre for å ta seg av det. En slags gravlundens svar på et byggesett fra Ikea. Men ikke her på Gamlebyen Gravlund, nei! Den ble tatt i bruk allerede på 1800-tallet og er vakkert kranset av middelalderruinene og Oslo Hospital sin gravlund fra 1500-tallet.

Og det aller beste er at jeg har researchet utrolig mye på Gamlebyen Gravlund allerede i forbindelse med en ny roman som har ligget i skrivebordskuffen så alt for lenge. Den var det første jeg pakket ut av kartongene. Visste du for eksempel at et par afrikanere holder til i kapellet her? Ikke det? Når jeg snakker med folk som bare er opptatt av kvadratmeter, parkett og beliggenhet hva bosted angår, sier jeg alltid at fordelen med å bo på en gravlund er at det er mye folk, men lite liv og derfor stille. De vet jo ikke bedre.

Men vi som har vært ute på en gravlund en høstkveld før, vet jo at her er det et yrende liv. Det skal en del arbeidere, gartnere, sørgende, hundeluftere, turgåere og snarvei-entusiaster til for å holde en gravlund av denne størrelsen gående. Deres historier blander seg med alle de andre historiene som ligger begravet her og alle er de historier om levde liv. Det er jo først når punktum er satt at historien er ferdigfortalt, men her på gravlunden bruker vi bare komma.

Neste innskutte bisetning for min del blir en tur til Jordan nå på torsdag der jeg skal bo med beduiner i Petra i elleve dager. Jeg rekker bare å pakke kofferten så kartongene får vente. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å finne en online kamel så jeg får blogget underveis, men klok av skade vet jeg at nettforbindelsen i ørkenen er sviktende. Jeg lover derfor i hvert fall å legge ut korte oppdateringer på Tarapi sin Facebookside her. Ta en tur på din lokale gravlund så lenge!

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment