Tag Archives: helle vaagland

Til Paris med Anne Lindmo

Og ikke bare henne. Med på lasset var også Helle Vaagland, Sigrid Bonde Tusvik, Mona B. Riise, Ragna Nordenborg, Nina Stensrud Martin og en sjamanpinne som skulle sette hele Paris på hodet, men det kan dere lese mer om i siste utgave av Tara som er i salg nå på fredag. En ting er imidlertid sikkert; det er ikke noe for pyser å dra på jentetur med denne gjengen her.

DSC05546Som journalist og fotograf på jentetur-reportasje til Paris, vet du det blir travelt når redaktøren to dager før avreise bestemmer at vi skal  skyte cover med Anne Lindmo og flere av jentene på. Heldigvis kom ikke Sigrid Bonde Tusvik før dagen etter vi hadde leid sminkør, ellers hadde det nok blitt seks stykker på cover også.

IMG_5902Men verken jeg eller fotograf Trude Westby er videre skvetne av oss så i løpet av et par timer i en park i Paris, satt det som et skudd.

tar_no_000000_cover13-w8DmnX8JtUnPDXzsr2jqKADet måtte selvfølgelig sporenstreks feires. Det er jo helt greit å drikke både vin og champagne til lunch i Paris.

DSC05560Det er noe helt eget med det å reise på jentetur. Det skaper en unik dynamikk å bare være damer mens ektemenn, samboere, partnere og barn får seile sin egen sjø noen dager. Ikke at jeg er i besittelse av noen av delene, gud forby, men jeg nyter også det kvinnefelleskapet en jentetur gir.

Og særlig med denne gjengen da. Samtlige bortsett fra Sigrid kjenner hverandre fra de jobbet sammen i det legendariske radioprogrammet Mamarazzi og det må være første gang i mitt liv jeg har ledd så mye at jeg nesten har spydd.

DSC05556Når Anne drar i gang selvbrunings-historien over alle selvbrunings-historier som involverer både en ammende baby med selvbrune fingre, Jordal Beauty og «dritt i dysa», er det helt umulig å ikke knekke fullstendig sammen.

Eller når Nina Stensrud Martin hjelper oss med å bryte oss inn på Pompidou, bare for å gå oss vill på veien ut igjen. Og når Ragna Nordenborg må «melkes» fordi hun akkurat har fått en splitter ny og to måneder gammel baby hjemme i Oslo og har glemt melkemaskina.

DSC05664Folk kan si hva de vil, men det finnes ikke noe morsommere enn å være en gjeng voksne kvinnfolk på tur. I hvert fall når selvsamme kvinnfolk har humor, selvironi og galskap nok til å gi litt faen og ta imot det livet byr på med åpne armer.

Nå skal det sies at det ble bydd på litt for mye champagne for min del. Jeg er ikke vant til så mye eksklusive bobler og ble seriøst angrepet av sure oppstøt. Da er det jo godt å ha noen til å trøste seg når restaurant-innehaveren byr på gratis champagne ute på fortauet og du må avsløre deg som den bryggesjaueren du er og be om en lett pilsner i stedet.

DSC05579Men så var vi jo i Paris da. I Paris! Og der blir alle små problemer fort glemt. Der er det jo så lett å finne noe større å flytte fokus over på.

DSC05709Les hele den femten sider lange reportasjen i Tara og se jentenes egne mobilbilder fra turen på tara.no.

Leave a Comment

May the force be with us

I går trakk jeg i militærstøvlene, selvmedisinerte prolapsen og bega meg ut i Oslos gater for å gå i demonstrasjonstog for første gang på over tjue år. Så var til gjengjeld synet av mellom 10 og 15000 mennesker som hadde møtt opp på Youngstorget for årets 8. mars-tog, mer enn nok til å få meg til å føle meg tjue år yngre også.

IMG_7475I studietiden gjorde jeg jo nesten ikke annet enn å fly i demonstrasjonstog. Nå for tiden demonstrerer jeg mer med ord. Men herregud så deilig å både se, høre og kjenne at folk faen ikke finner seg i dette angrepet på menneskerettigheter som reservasjonsretten representerer.

IMG_7501For kvinnerett er menneskerett uansett hvor mye enkelte fjåser om at vi trenger en mannsdag for å demme opp for kvinnedagen. Det aller skumleste syns jeg likevel ikke er reservasjonsretten i seg selv, men at Erna Solberg og Høyre anså den som så uviktig at den kunne kastes som bein til kristenfundisene i KRF uten å vekke oss slumrende, gamle gatebikkjer til kamp igjen.

IMG_7480Når hardt opparbeidede kvinnerettigheter angripes, uthules og forhandles med som Høyre nå forsøker med abortloven, kalles det backlash, eller House of cards om du vil. På Jamaica kaller vi det politricks: Når hestehandel om makt er blitt viktigere enn verdier. For det ironiske er jo at ingen i Høyre virkelig ønsker seg reservasjonsretten, de har bare solgt den for å kjøpe seg makt. Billigere enn dette blir det ikke i politikken.

IMG_7491Derfor var det altså rekordmange land og strand rundt som tok beina fatt og protesterte i går. Riktignok hørte jeg at onde tunger mente demonstrasjonstoget i Oslo måtte være organisert av NSB siden det brukte så lang tid på å komme seg ut av Youngstorget, men det var jo bare fordi det var så inn i hampen svært at lenge før siste parole gikk fra torget, kom første parole tilbake igjen.

IMG_7470Man merket også at det var en stund siden flertallet under parolen «Nei til reservasjonsrett» hadde vært ute og lufta demonstranten i seg da det hele gikk nesten pinlig møblert for seg. Ingen tilrop, ingen sanger, ingen taktfaste slagord, selv om jeg etterpå hørte rykter om at det hadde vært litt mer action helt foran. Det jeg fikk med meg, var likevel litt mer «the walk of the living dead» enn «freedom walk» foråsirresånn. Men vi gikk!

IMG_7506Jeg tok meg likevel i å kaste misunnelige blikk bakover mot ungsosialister og revolusjonære hipsterkids som brølte av sine lungers fulle kraft litt mer i takt med meg selv for tjue år siden, og fant ut at neste år tar jeg med meg en tromme.

For vi må nok rope enda høyere skal vi demme opp for det betydelig kraftigere backlashet som truer med å smelle til oss midt i trynet nå for tiden. Reservasjonsretten er jo bare litt av glasuren på den cupcaken av nyfunnet kvinneforakt det moderne forbrukersamfunnet prøver å servere oss i fotoshoppa og nysminket innpakning.

IMG_7476Så resten av kvelden hang jeg med ungdommen sånn som vidunderlige journalist og skribent Emma Clare i Dagens Næringsliv D2 på bildet over. Før vi dro på den etter hvert tradisjonsrike 8. mars-festen til Anne Lindmo, Helle Vaagland og Eisabeth Skarsbø Moen for å kjenne på krafta.

IMG_7514

Det ble en kraftfull helaften med diskusjoner, samtaler, planer og drømmer. Så jeg sier som de gjør i Star Wars: May the force be with us – til neste gang.

 

Leave a Comment

Min stemme går til et fruktbart fellesskap

Etter å ha blitt Krf-er to ganger på rad i to forskjellige valgomater, har jeg nå endelig funnet ut hva jeg skal stemme, men det blir nok ikke Krf.

Men først vil jeg bare komme med et tips hvis du skulle være skalla kreftpasient eller bare føle deg som en dass en dag: Sett litt frukt og grønt på hodet og gå på fest! Jeg kan garantere at det vil få både deg og festens gjester i godt humør.

hagefest13 001

I går var jeg jo på Aschehougs årlige hagefest med medbrakt hage på hodet og det skulle vise seg å bli meget fruktbart. Jeg kom tidlig så jeg for en gangs skyld skulle rekke å spise og delte deilig spekemat og ost med skjønne Tine Skolmen, Amal Aden og norsk utenriks-journalistikk sin Grand Lady Marit Christensen som jeg jo ble kjent med i St. Petersburg i fjor. Hagen formelig bugnet av praktfulle damer.

hagefest13 002

For da jeg etter maten stilte meg opp under ei furu fordi Tara-redaktør Torunn tekstet at hun skulle møte meg under eika, ble naturlig nok ventetiden lang grunnet mine manglende botaniske innsikter. Man skal altså ikke skue hunnen på hodehagen!

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det førte i hvert fall til en herlig stund med noen av Norges desidert kuleste kulturkjerringer: Asta Busingye Lydersen, Blikk-kollega Kjersti Eidem Dyrhaug, Helle Vaagland, Anne Lindmo og Cecilie Rego.

hagefest13 008

Og da jeg omsider fikk lokalisert eika og Tara-redaksjonen ved Astrid Gunnestad og redaktør Torunn, slo vi like godt på stortromma og fikk sjølveste Morten Krogvold til å ta bilde av oss. Men det var etter det at valgets kval var over for meg. En runde med noen av de kuleste og mest fremtidsvennlige nåværende og tidligere ministerene vi har hatt her i landet, ble druen på vektskålen.

hagefest13 006

Hadia Tadjik som etter min mening er den sprekeste kulturministeren vi noen gang har hatt. Jeg tenker med gru på hva som ville skjedd med norsk kulturliv dersom for eksempel Siv Jensen eller noen av hennes partikolleger skulle prøvd å fylle hennes høyhælte sko og korte kjoler.

hagefest13 007

Tidligere Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem som var med på å gi oss den nye ekteskapsloven, den mest fremtidsrettede loven Norge har vedtatt i dette årtusenet.

hagefest13 004

Utenriksminister Espen Barth Eide som jeg de siste par ukene virkelig har beundret for sin saklige og stødige håndtering av gutta boys i Kongo og krisen i Syria.

hagefest13 009

Og ikke minst den kanskje offentlig litt keitete, men indre tungt tenkende Torbjørn Jagland, som jeg bare måtte ta et fruktelig fint bilde med to år etter at han gikk på fruktslang med meg i selvsamme hage sist.

hamsun7

Grønn som jeg er har jeg i grunnen lenge sett på meg selv som en Venstre-mann, men det blir for smått, for trått og for Krf-vennlig selv for meg som tester Krf på valgomater. La meg si det sånn: Det er valgomatenes feil og ikke min!Valgomatene fokuserer for mye på det små, jeg er opptatt av det store.

Norge trenger ingen ny kurs, vi trenger å fortsette som vi stevner. Og Norge trenger i hvert fall ikke skifte regjering bare fordi at vi er så inn i helvete rike at vi kjeder oss og vil ha forandring. Og det siste både vi og resten av verden trenger, er et Frp med mer makt enn de har i dag.

Så i år går min stemme til Arbeiderpartiet, et fruktbart fellesskap og en videre styrking av sosialdemokratiet for folk flest. Som hardt arbeidende kvinne, liker jeg også navnet selv om jeg hører mange mener det er gammeldags. Men så har jeg aldri brydd meg om å være så veldig trendy. For meg er verdiene viktigst og de holder gjerne koken en stund.

Leave a Comment

Jeg hadde en drøm…

For en dag! For en fredag! For en fest! For en feiring! I går ble den internasjonale kvinnedagen behørig feiret med et par hundre bortimot geniale damer over respatex-bordene på Tammys Sushi nederst på løkka her i Oslo. Initiativtaker var Tarapis favorittprogramleder Anne Lindmo, dronningen av dagens antrekk; NRK Nasjonalgalleriets Helle Vaagland og politisk redaktør i VG; Elisabeth Skarsbø Moen.

8mars 032

Allerede klokken åtte på kvelden inneholdt lokalet så mange fantastiske damer jeg både beundrer, ser opp til og har vært så irritert på at jeg nesten har sett meg nødt til å ty til verbal vold.

Når du ser dem samlet sånn, er det nesten ikke til å tro hvor mye bra damer som tør, tåler og terger her i landet. Det var nesten sånn at jeg måtte klype meg i armen, men siden jeg for anledningen hadde pyntet meg med selskapets eneste mann; min gode venn Roy, beholdt jeg bakkekontakten en stund i hvert fall.

8mars 076

Ikke før var jeg kommet innenfor døra så ble jeg stående fullstendig starstruck ved første bord. NRK P3`s Trine Sollie – kvinnen bak radiodokumentaren om Last Train og Last Train-boka jeg har blogget om før, introduserte meg nemlig for geniale humorist, skuespiller og blogger Gunhild Dahlberg.

Etter å ha lest hennes innlegg om jagerflyshow over Oslo og hjemmefødsler, er hun blitt mitt aller største blogg-idol. Det var også Gunhild som klinte til med åpent brev til Jonas Gahr Støre, din psyke satan og da hun satt der i går med min største svakhet; leopardmønstrete ermer på college-genseren, ja da ble jeg praktisk talt forelsket.

8mars 013

Men det var jo så mange andre deilige damer der. Tørrvitsenes spydige mester; Brita Møystad, kvinnen bak Popcorn uten nåde og vakre, velformulerte Marta Breen for eksempel.

8mars 021

Og selvfølgelig sjefsministrøsen Anniken Huitfeldt.

8mars 093

Samfunnsebattant og nå proff Tarapi-tomler Louiza Louhibi.

8mars 068

Men selve rosinen i pølsa og kveldens hedersgjest var seff Sigrid Bonde Tusvik for sin fantastiske VG-kronikk på 8. mars: «Eias briller har flekker av sæd».

8mars 025

Så da kvelden var over, svevde jeg på rosa skyer og svømte i hvitvin før jeg la hodet på puten med et smil og drømte verdens mest fantastiske drøm. Jeg drømte at Harald Eia hadde skrevet den samme kronikken om hvordan samfunnet nå var fullstendig feminisert og kvinnene hadde tatt over makta fordi folk danset i paljetter på Lørdags-TV og sånn, men i drømmen min ble ingen sure, ikke en gang så hysterisk vittig sure som Bonde Tusvik var i går.

8mars 048

I stedet trakk vi bare på skuldrene og postet et par halvslappe og nedlatende tweets om hvordan Dagbladet nå går nedenom og hjem når de gir kronikkplass til babyblå guttebloggere uten verken substans, fokus eller injurierende kraft. Litt sånn som den intellektuelle verdien vi tillegger uttalelsene fra Paradise Hotel-deltakerne som nå ruller over skjermen igjen. For det var jo det den kronikken til Eia var, bare blond, ufokusert og teit.

Også drømte jeg at hele Norges Synnøve Solbakken ble tatt med buksene nede av en vestkantblogger, men at hun i stedet for å ringe advokaten sin, ringte Skarsbø Moen i VG og sa hun ville stå frem som kåt. Skarsbø Moen ringte i sin tur seff meg for å knekke titler og ingresser: «Tosomhet er ikke noe for meg, jeg er altfor ung og deilig til det, sier Synnøve Solbakken til VG».

«Jeg liker å pule alle jeg har lyst på. Sorry, men sånn er det og sånn vil det fortsatt være. Jeg er bare laus og veldig fornøyd med det». «Det er deilig å pule, jubler Synnøve Solbakken i VG».  «Jeg driter i om det koster meg kjernepublikumet mitt bestående av femti pluss-tanter og tøffelhelter på NRK`s Eia-TV. Jeg gir faen, utdyper hun.»

Men så våkna jeg jo i dag da og får se at Eias kommentar om at han ikke har noen kommentar til Bonde Tusviks kronikk, får dobbelt så stor plass på nett-forsiden som selve kronikken, mens VG i en annen sak om en høyremann i kjole, spør sine lesere om kvinnedagen er nødvendig.

555126_10152611741115517_1781572850_n

Dagbladet på sin side melder at Tone Damli holdt Norges uskyldige ungpike-ideal i hevd og rødmet kledelig under gårsdagens Idol-sending da en syngegutt sang så fint. Og i kveld er vi i gang med lørdags-TV igjen.

I motsetning til hva Eia tror om meg som kvinne, er jeg av den oppfatning at lisens og kabel-abo bør komme med en kasse brennevin levert på døra hver lørdag. Uten er det jo helt umulig å holde ut den torturen de kaller lørdagsunderholdning her i landet.

Mitt eneste lyspunkt kvinnedagen derpå er derfor at det ser ut til at de endelig får tatt rotta på Mor Teresa. Dagbladet melder nemlig at verdens kanskje aller mest dyrkete kvinne-ideal: Ei gammal kjerring som aldri har pult og viet hele sitt liv til å stille opp for andre uten å forvente verken takk eller lønn andre steder enn i himmelen, nå viser seg å ikke ha vært helt idiot likevel og mest sannsynlig har tusket til seg noen millioner.

Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen og drømmer litt mer. Men først skal jeg sende en mail til VG: «Ja vi trenger fortsatt kvinnedagen, hilsen Norges eneste blogger mer laus enn Synnøve Solbakken». Når jeg sovner skal jeg drømme om at Tone Damli i stedet for å rødme i neste Idol-sending også, heller gjør en cover av salige Joan Jett; I don`t give a damn bout my bad reputation:

Se flere bilder fra fantastisk kvinnefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

A-hagefest

Gode gud, det er såvidt jeg lever. Fjarten timer på Aschehougs årlige hagefest etterfulgt av vernissage for min gode venn og kollega, fotograf Stian Andersen sin A-ha-utstilling, krever sin kvinne. Det er som kjent høy stettglassføring i Aschehougs ærverdig representasjonsvilla i Drammensveien 99 i Oslo hvert år på denne tiden. Det er et mediebonanza av en annen verden, men at ingen journalister har tatt tak i det faktum at et av Norges største forlag hilser sine gjester med orddelingsfeil hugget i stein, fatter jeg altså ikke.

På den annen side var det jo nok av dram og sikkert noen som hadde mensen også. I hvert fall fikk jeg et akutt anfall av PMS da fabelaktige NRK-journalist, Gry Elisabeth Veiby introduserte meg for en dame som altså viste seg å være barnebarnet til mitt livs nemesis: Rektor Hytten på Grimstad gymnas. Hytten er nå død, men rakk å gjøre livet surt for mange før den tid. Det var nemlig han som utviste meg fra gymnaset fordi han mente jeg var «en fare for skolens miljø».

Og selv om Gry foreslo blodhevn, klandrer jeg altså ikke hans svært hyggelige barnebarn for det. Det viste seg nemlig at bakstreversk bitterhet over livet slik gamle rektor Hytten led av, ikke går i arv. Hans barnebarn var nemlig et aldeles framifrå vesen og attpåtil leser av Tarapi! Jeg tenker nok gamle Hytten vrir seg i graven over akkurat det!

Hyttens fabelaktige barnebarn er her flankert av Unni Askeland, meg og det som viste seg å være Tarapi`s to største fans: Tine Skolmen i NRK og hennes ektemann som er akkurat like barnslig som meg som dere kan se på dette bildet. De fortalte meg at de hadde ledd på seg brokk av «Dagens antrekk – Mallorca edition» og mente at jeg må blogge dagens antrekk langt oftere. Og siden Aschehoug først reklamerte med mensen, fikk jeg og Nasjonalgalleriets Helle Vaagland en ide!

Helle er jo en av Tarapis store heltinner etter at hun sto frem i trusa med strømpebuksa rundt knærne på alle landets avisforsider i 2010 som en kommentar til «kjente kvinner som legger ut bilde av seg selv i bikini på Twitter-fenomenet». Forsåvidt også et fruktbart innspill i halvnakendebatten som har rast i Dagbladet dette året med Tone Damli som viktigste bidragsyter der hun har ålet seg rundt med oppkneppet donegrishorts for å selge plater, som jeg jo har blogget om før.

Egentlig er jo Helle selve dronningen av dagens antrekk-konseptet med dette utspillet, men i vårt felles engasjement for hverdagagskvinnens fremme i glansede magasiner og Aschehougs mensen-statement i stein, fant vi altså ut at jeg en dag må ta bladet fra munnen og blogge om fenomenet enhver menstruerende kvinne har opplevd en eller annen gang…

Nemlig det å ikke oppdage at man har fått mensen før alle andre kan se det bak på buksen eller skjørtet som alltid er i lyse farger i anledning hverdagskatastrofen. Redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet, Audun Vinger ga oss som dere ser sin fulle støtte. Det gjorde seff også Mona Halvorsen som jeg ga ut kokebok med i fjor.

Tara-redaksjonen var selvfølgelig like entusiastisk til ideen.

Men siden jeg allerede har kommet i en tidlig overgangsalder blir det nok en stund til jeg får mensen igjen så det lot vi ligge inntil videre og suste ned til Stian Andersens åpning av A-ha-utstillingen på Tjuvholmen. Løp og se, den er helt sinnsykt bra, selv Magne Furuholmen var blown away som dere ser.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig havnet jeg i sentrum for blitzregnet til pressefotografer og skuelystne og måtte et øyeblikk sjekke bak på kjolen om årsaken kunne ligge der, men det gjorde den heldigvis ikke.

Men nå blir det sofa og kosebukse resten av helgen altså! God helg småtøser! Se flere bilder av A-hagefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

Jeg reiser alene

Jeg er dritmisunnelig på de skiltene som henger rundt halsen på skilsmisseunger som pendler mellom mor og far på offentlig transport. Jeg vil ha en sånn t-skjorte! Jeg reiser alene. Punktum.

For en stund siden så jeg sånne t-skjorter på Oslo S, men hadde ikke penger og da jeg sjekka igjen i dag, var de borte. Desverre kom dameutgaven bare i lyseblått og babyrosa. Jeg ville gjerne hatt en i leopardtrykk eller ganske enkelt sort, men klart, det går jo ikke når det dreier seg om t-skjorter for damer.

Akkurat som i siste nummer av Tara der en artikkel presenterer oss for den nye trenden med varer og tjenester merket «kun for kvinner». En utmerket ide og tre geniale konsept: Et reisebyrå for single og gifte kvinner som vil dra på tur uten menn, et treningsenter der svette gubber ikke har adgang og et forlag kun for damer. Fett! Men hva skal barnet hete? Jo: «Jomfrureiser», «Trenigsenteret Felicia» og «Forlaget Silke». Wtf?

Hvorfor i all verden må «kun for kvinner» bety at vi må døpe produktene til de mest rosaklissete navn og vendinger vi kan fnne i ordboken? Hvorfor er det kult å kalle voksne damer på tur uten menn for «jomfruer» sånn på tull? Og det eneste positive jeg har å si om «Felicia» er at «hon försvann» i den sinnsykt vakre balladen «Felicia adjö» av kinoaktuelle Cornelis Vreeswijk. Men «Silke» tar tross alt kaka.

God litteratur kjennetegnes av motstand, silke av sin glatte, glinsende overflate. Silke er aldri mer enn skin-deep, kvalitetslitteratur skjærer deg inn til hjertet. Men litterær hjertekirurgi er vel kanskje ikke femi nok hvis «kun for kvinner» skal bety en gjeng rosalallende idioter som er mer opptatt av hvordan et bokomslag matcher klærne de har på seg, enn hva som befinner seg mellom permene? Hvor lettfordøyelig, glatt, rosa og lyseblått må et merkevarenavn egentlig være for å fortjene merkelappen «kun for kvinner»? Temmelig lettspydd, ser desverre ut til å være et kriterium.

Konseptet til forlaget Silke er jo knallbra: Kvinner leser mer enn menn, klart de fortjener et eget forlag! Det er navnet som gir meg hikke i synsnerven. Et slikt navn gir meg assosiasjoner til litteratur for intellektuelle bulemikere. Hva faen er det folk tror om oss damer egentlig? Det er nesten så en mistenker at det må være en mann som har klekket ut navnet!

Jeg tenker umiddelbart på en fuktig aften kort tid tilbake under en lanseringsfest hos Aschehoug forlag. I en røykepause ble jeg stående å diskutere forfallet i norsk forlagsbransje med Helle Vaagland som for tiden er mest berømt for å dra ned strømpebuksa på forsida til VG, men sånn til hverdags har hun gjort langt kulere ting enn det.

Blant annet var Helle medredaktør av antologien «Råtekst» i 1999 som var et tilsvar til den svenske boka «Fittstim». I «Råtekst» presenterer 19 unge kvinner sine historier og mellom sigarettdragene forteller Helle meg at de egentlig ville kalle boka «Utflod». Men det gikk altså ikke. Gud forby, mente forlaget. Og ikke et vondt ord om Aschehoug altså, de har tross alt et navn et forlag verdig i tillegg til at jeg har gitt ut flere bøker der og kommer med en ny en til våren, men reaksjonen fra Sehesteds Plass i Oslo var helt klart skikkelig «silke».

Skal vi først kjønnsdele et kommersielt kulturmarked så duger seff ikke seriøst kjønnspesifikke og udelikate begreper som «utflod», nei, da må vi frem med ord som «jomfru», «Felicia», «silke» eller til nød «rå». Og det på tross av at den eneste utfloden som kommer ut av kvinnekroppen i verdens mest likestilte land er lyseblå eller babyrosa – det vet vi jo fra utallige bindreklamer på TV! Kan dere førti pluss-kvinner vennligst samle dere i en ensartet gruppe til venstre, drapert i silke, mens dere gutta går til høyre og begynner å skyte på noe i skogen eller lese krim?

Nei, jeg vil at de skal ta den t-skjorten inn igjen på Oslo S! Jeg reiser alene. Helt greit at den bare kommer i rosa og blått, den er i hvert fall ikke laget av silke og med den på, slipper jeg vel å bli mistenkt for å ville reise på jomfrutur igjen, det må nok være godt over tjuefem år siden sist jeg kunne kalle meg jomfru med noen som helst form for autoritet. Ikke et vondt ord om Jomfrureiser heller altså, det er et fett konsept, men hva er nå egentlig et vondt ord? Jepp: «jomfru», «Felicia» og «Silke». Jeg får helt vondt.

Leave a Comment