Tag Archives: Grimstad Adressetidende

Det sorte hull på sørlandet

Forrige lørdag anbefalte Anne B. Ragde bloggen min i Klassekampen, men det forsvant i det sorte hull på sørlandet – også kjent som «arkivet».

bilde 3Arkivet er betegnelsen min far bruker på den prosessen som får alle avisutklipp som omhandler noen i den nære familien eller andre vi deler så mye som et halvt DNA-kromosom med, til å forsvinne fra jordens overflate.

Vi andre merker det først når vi rigger oss til med avis og frokostkaffe og åpner trykksaken bare for å stirre rett gjennom den i et sirlig, utklippet hull der min far har funnet noe interessant å spare på.

I og for seg greit nok, hadde det ikke vært for at ingen noensinne har klart å lokalisere disse klippene igjen i dette arkivet når de først har havnet der.

bursdagsblogg-002Vil du se disse utklippene må du nemlig rekke det i tidsvinduet mellom klippingen finner sted og utklippet ligger på min fars skrivebord for å bli behørig merket og streket under med kulepenn. Etter det er det tapt for alltid. Arkivet er avisutklippenes svar på verdensrommets sorte hull.

Klok av skade kjøper jeg derfor alltid mine egne aviser når jeg vet at jeg er intervjua i dem eller omtalt på andre måter, men denne uka har jeg jo vært på flyttefot og ikke rukket å lese en eneste avis.

Min far kunne likevel over telefon stolt formidle at Ragde nå anbefalte Tarapi til hele det Klassekamp-lesende folk. Riktignok sammen med Fotballfrue, men jeg vet jo også å verdsette kontrastene her i livet.

bilde 2(1)Jeg sendte derfor umiddelbart en nød-sms til lillesøs Ida og ba henne avfotografere det hele med mobiltelefonen og som dere ser rakk hun det i grevens tid, rett før de ferdig kulepennmerkete klippene var i ferd med å fordufte til det ytre rom.

Jeg er jo nemlig dritstolt over at Anne B. Ragde digger bloggen min. Etter en heisatur med henne til Svalbard i fjor, fant jeg jo ut at hun er en dame av slike kaliber jeg liker.

svlabard3-023Så takk til Anne for det og takk til Ida for å påta seg potensielt farlig oppdrag som astronaut i arkivet. You rock! Men denne uka kjøper jeg mine egne aviser. Jeg hører nemlig rykter om at Agderposten skal trykke et intervju med meg til helgen.

Leave a Comment

Veid og funnet for tung

I dag fyller jeg altså 44 år. Jeg feirer dagen med å bli portrettintervjuet av Agderposten på terrassen her i Grimstad der jeg ferierer. Intervjuet er i anledning kåseriet jeg skal ha under Ibsen og Hamsun-dagene her nede 17. august, men jeg tar det likevel til inntekt for feiringen av at jeg fortsatt lever et fruktbart liv.

Det er likevel de nyfødte jeg tenker mest på i dag. Nærmere bestemt annonsene deres foreldre setter inn i avisen for å feire at de ble født. Lokalavisen her nede er full av dem. «Lille Hilde kom til verden i dag. 3123 gram og 46 centimeter.» «Lars ble født i dag. 3400 gram og 49 cm. Hilsen stolte foreldre.» Jeg skjønner at slike gratis-annonser gir liten plass til utførlig tekst, men nettopp derfor fatter jeg ikke hvorfor man velger å bruke den lille spalteplassen på nøyaktig oppmålt lengde og vekt?

Og hvorfor er foreldrene alltid «stolte»? Hva i hule heite er de så stolte av? Kroppens evne til å reprodusere seg selv? At det nå er bevist at de har samme evne til å formere seg som sjimpanser og brunsnegl? Hvorfor skriver de ikke «lykkelige foreldre» i stedet? Eller «glade»? Eller «lettet»? Jeg hører jo at en fødsel krever sin kvinne…

Jeg merker meg også at alle de målbare enhetene som opplyses i disse annonsene, alltid er innenfor normalen av hva man anser for et sunt, friskt og altså vellykket barn. Det er jo ingen som annonserer hva lille Hilde og Lars veier når de blir gamle og dør. Disse tallene handler om foreldre og samfunnets forventninger til hvordan barnet skal passe inn i livet. Og i livet gjør du det altså tilsynelatende best ved å være «normal» som andre, i hvert fall sånn på startpallen.

Jeg ser nemlig ingen annonser om sterkt overvektige Tore på 6500 gram, jublende billedtekster om lille Ole med skjevt bakhode, den uskjønne babyen Kari som ligner sitt eget ultralydbilde på en prikk, eller nurket Tone som er så skjeløyd at alt hun nå mangler er surround-sound for å bli sitt eget entertainment-senter. Jeg har derfor tatt meg den frihet å sette inn en annonse i Grimstad Adressetidende i anledning min 44-årsdag:

Da vi leverte annonsen, bedyret de at den skulle komme på i sin helhet som lød: «I dag er det 44 år siden overvektige og skjeløyde Lene Wikander ble født. Nå har hun vokst seg 180, 5 cm lang og snart 90 kilo tung. Stolte foreldre Per og Liv på Fladen gratulerer.»Da den kom på trykk i dag viser det seg altså at de har sensurert bort det med «overvektig og skjeløyd». I rest my case.

Skal man i avisa må man enten være velykket, kjendis, kriminell eller politiker – sistnevnte en rolle vi jo vet ofte fusjonerer de tre foregående. Vi vurderte derfor også om vi skulle ha med «vår lille prinsesse» i annonsen. Overraskende mange nyfødte er jo av kongelig byrd og presenteres i avisen og på Facebook som prinser og prinsesser. Å være vellykket velskapt er altså ofte ikke nok i seg selv, man bør helst være kongelig i tillegg.

Og er de ikke kongelige så er de «verdens søteste», «verdens nydeligste» og «verdens beste». Ikke før de arme små har skvist seg ut av fødselskanalen med livet som innsats, skal de altså belemres med konkurransejaget og hierarkiet de fleste som har vært født en stund, måler seg selv og andre etter i livets OL.

Talemåter er resultat av måten vi tenker på. Veiet, målt og ferdig gradert, presenteres våre nye medmennesker for verden med forventningen om å konkurrere på toppen. Som om det å være prinsesse er noe å trakte etter? Se på hva stakkars Mette-Marit må finne seg i!

Gi unga en sjans til å finne sin egen bunn å stå på før foreldrene tar dem til topps, sier nå bare jeg. Livet er ikke for pyser, langt mindre for prinser og prinsesser!

Leave a Comment

Jeg tar med blomsten min og stikker!

Nå er jeg drittlei av den norske sommeren med regn og kuling og stikker til Mallorca! Jeg har aldri vært på charter-tur før, men en gang må bli den første. Etter å ha tatt en titt på langtidsvarselet for sørlandet og Oslo, bestemte nemlig jeg og min gode venninne Turi oss for å bli klimaflyktninger en ukes tid.

Jeg har prøvd å være sommer-patriot her nede i Grimstad i to uker nå. Denne gangen tok jeg til og med toget og boikottet den Al Qaida-oppkjøpte Sørlandsekspressen, men allerede på Nelaug stasjon viste NSB sitt sanne ansikt, ikke rart Kleppa måtte gå. Regnet øste ned, strømmen gikk og vi måtte stå og vente i en time på motgående tog som skulle trille inn på stasjonen med rennefart.

Men jeg var fortsatt optimist og så fort det ble en glippe i skydekket, styrtet jeg ned på brygga og kjøpte krabber til hele familien uten hensyn til at det ble ti grader så fort sola forsvant fra terrassen. Krabber må som kjent spises ute, det er noe enhver sørlending vet. Jeg var som besatt, sommer skulle jeg ha!

Jeg burde jo imidlertid tatt hintet da en liten flokk skjærer stakk av med krabbeklørne så fort vi snudde ryggen til. Min far har nemlig matet et skjærepar gjennom to vintere nå og de holder hus i kirsebærtreet rett over terrassen. Med to katter og en familie som ikke verdsetter å bli vekket av skjære-spetakkel klokken 05.00 hver morgen, har han møtt stor motstand mot skjærer som kjæledyr, men står på sitt.

Nå har fjørkreet fått unger også, noe som resulterte i at vi måtte tørne ut av dundynene helt ukristelig tidlig en morgen til et spetakkel fra helvete selv. Den største skjæreungen skulle nemlig prøve seg på å fly for første gang, men kræsjlanda på terrassen til stor begeistring for katta. Det var skvæk, fres, mjau og knurr i et desibel-nivå som kunne vekke de døde. Lillesøs Ida måtte trå til i hansker og pysj og redde krabaten mens en bekymret matfar engstelig bivånet det hele i bakgrunnen.

Heldigvis var det den årlige kortfilmfestivalen i byen så vi hadde i det minste litt innendørs-aktviviteter å bedrive mens regnet høljet ned og menget oss med film-celebriteter som best vi kunne.

Jaggu stakk ikke krompen innom Grimstad også, men han måtte Ida ta bilde av, jeg holder meg klokelig unna kongelige etter Mette-Marit-fadesen sist.

Kortfilmfestivalen er uansett ikke halvparten så spennende som den fabelaktige Ibsen og Hamsun-festivalen som går av stabelen i Grimstad i august, der jeg er booket inn for å kåsere sammen med tungvektere som bl.a. Dag Solstad. Som Tara-peut er jeg seff ikke skvetten for å måle muskler med den mannsbastionen som fortsatt er norsk åndselite og benket meg til på torget sammen med sjef for Ibsen og Hamsun-festivalen; Torolf Kroglund, og la en slagplan.

Jeg skal kåsere om småbyen og verden utenfor som er tema for årets festival og tenkte jeg skulle begynne med den gangen Grimstad Adressetidende hadde et leserinnlegg på trykk med tittelen «Lene Wikander og Jesus kristus». En sammensetning som vel må sies å være både utenfor verden og småbyen, men det må dere kjøpe festivalpass for å få høre mer om. De er til gjengjeld veldig billige nå i Juni.

Mens jeg er på Mallorca håper jeg imidlerid at de av dere som er på Twitter holder liv i den nye hashtagen #blomstenmin, inspirert av DrGreves sommerslagord for gratis tamponger: «Ta vare på blomsten din». Har dere ikke fått det med dere enda, utlyser nemlig DrGreve en konkurranse der du skal levere ditt eget navn på «blomsten din» og vinne «freshe bikinier». Jeg sier som @charila: «Venninne treffer bekjent på stranden. Venninne sier: Fin bikini du har! Takk, men jeg synes jeg får litt bollemus i den.»

Det er på tide med litt ugressmiddel i blomsterbedet så femtitallet kan dø en gang for alle! Selv har jeg foreslått både «Just in beaver», «Pølseboden» og «Flaggermusa», men jeg er sikker på at dere kan bedre!

Leave a Comment