Tag Archives: gravlund

Nesevisa…

I anledning allehelgensnatten må jeg bare slå et slag for salige Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Jeg har akkurat kommet hjem fra Russland til mitt lille krypinn på gravlunden og riktignok snødde det der borte også, men det var årets første snø på Gardermoen som førte til at flyet hjem ble fjarten timer forsinka. Russerne har jo vært i vinterkrigen før og lar ikke noen skarve centimeter nedbør vippe dem av vaglet sånn som her på berget.

Men vintertid vil russerne altså ha seg frabedt! Så med tre timers tidsforskjell og seks timers flyplassventing, var jeg såpass groggy i hodet da jeg skulle på jobb i Oslo sentrum dagen etter at jeg ikke lettet på så mye som et øyebryn da jeg så at Stortinget var sperret av og bevoktet av soldater. Jeg stusset bare over hvorfor soldatene ikke hadde de tradisjonelle bjørnefittene på hodet.

Etter hvert klarnet likevel topplokket et øyeblikk da avisene meldte om terrorøvelse i Oslo ut uka. Med en blanding av jetlag og total utmattelse etter en ellevill uke på farten med Marit Christensen i Petersburg, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Du vet når det legger seg en sånn ulldott bak pannebrasken og livet rundt deg syns å gå i sakte film? Jeg var i grunnen bare glad til for vinteren og at jeg slapp å fryse nesa av meg i kulda fordi den ga meg påskudd til å trekke den nye bjørnefitte-lua mi langt ned i ansiktet uten at folk så altfor rart på meg.

Jeg føler meg i grunnen litt som statstjenestemannen Kovaljov i Gogols berømte Petersburg-novelle «Nesen». Kovaljov våknet en morgen og oppdaget at nesen hans var borte. Mellom kinnene var det bare glatt hud og Kovaljov ble naturlig nok fortvilet. Særlig ettersom han var en mann som var opptatt av å ta seg godt ut og gjøre lykke hos damene.

Plutselig får han øye på nesen sin, spaserende rundt i Petersburg forkledd som en høytstående embetsmann. Når Kovaljov prøver å konfrontere den med fakta, nekter nesen enhver befatning med saken, og ser i et ubevoktet øyeblikk sitt snitt til å stikke av. Kovaljov setter inn en etterlysning etter nesen i avisen, og anmelder deretter forsvinningen til politiet.

Den forunderlige fortellingen om nesen fra 1836 går bra til slutt, men som fortelleren Gogol selv sier det så syns han det er nesten mer forunderlig at forfattere kan få seg til å skrive om slike emner: «For det første tjener det avgjort ikke fedrelandet, for det andre .. heller ikke for det andre er det til nytte. Jeg vet simpelthen ikke hva det er…»

Men det vet jeg! Jeg trenger ingen spøkelser, gresskar, knask, knep eller andre nesevise Halloween-triks for å minne meg om livet og naturens absurde runddans akkurat nå. Noen ganger tror jeg man blir sliten og jetlagged bare for at kroppen vil minne en på det absurde ved livet. Jeg skal i hvert fall bruke allehelgensnatten godt gjemt under dyna her på gravlunden på leting etter nesen!


Leave a Comment

Paradise lost

Her er det travelt for tiden altså. Ikke bare driver jeg og pakker sammen hele livet mitt for flytting, men både jobb, møte og den sosiale kalenderen er sprengfull. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å roe litt ned og få adresse Gamlebyen Gravlund som er der mitt nye, lille krypinn befinner seg.

Jepp, fra vinduene ser jeg rett ut på rekke på rekke med gravstøtter, men det må jeg blogge om når jeg får flytta. En sånn utsikt får en jo imidlertid til å tenke litt på det hinsidige og således både på paradis og helvete selv. Så da jeg traff finalist Christina Johannesen i siste Paradise Hotel på gata her forleden, fikk jeg en ide.

Som dere ser var ikke fotografen helt stødig på hånda, men så var da dette også etter en av de før omtalte sosiale kalenderpunktene med litt mye vin, men han fikk nå sånn høvelig dreisen på det til slutt.

Hva om vi laget et Paradise Hotel for førtiser? Jeg stiller gjerne mine nye lokaliteter på Gamlebyen Gravlund til disposisjon! Utstemmings-seremoni mellom gravstøttene og Se & Hør-overskrifter som «Førtiser ikke klare for døden likevel» og «Førti, men ikke ferdig»? I stedet for lamme konkurranser som i det oprinnelige Paradise Hotel for kidsa, kunne vi hatt mer gammelrosa konkurranser:

«Hvordan skremme en rosablogger til fornuft på ti minutter», kåre «Ukas cupcake-kaster» og «Dagens cougar»! Men hvem skulle vi hatt med? Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at jeg ville hatt med fabelaktige Espen Esther Benestad og Elsa Almås som høyst velfortjent vant Cupido-prisen på lørdag for sitt virke og utvikling av sexologistudiet ved UiA. Litt sexfokus hører jo med på reality-TV.

Men vel så viktig er jo god mat. Ikke faen om vi førtiser tar til takke med den pizza og hamburger-menyen kidsa på Paradise tyller i seg. Nei, skal vi på TV er bare det beste godt nok! Jeg foreslår derfor at vi også tar med oss fabelaktige kjøkkensjef og Tara-venn, Terje Ommundsen bak restauranten Plah. Han er jo ute med ny, fabelaktig kokebok nå også. Etter å ha slafset meg gjennom ti retter av hans fantastiske meny på Plah under Tara-møte på tirsdag, vet jeg hva englene spiser til lunsj!

Og som litt humor og underholdningsinnslag tar vi med fantastiske Berit Bislett i Geir Lillejord sin skikkelse! Etter å ha sett ham på scenen under Cupido-festen på lørdag, føler jeg virkelig at han har gitt badedrakt-problematikken til oss litt fluffy førtiser et ansikt – og alle vet jo at det må være mye badedrakt-posering på Paradise Hotel!

Se flere bilder fra Cupido-fest på Tarapi sin Facebookside her. Jeg ble særlig inspirert av hun som hadde med seg to slaver i bånd.

Leave a Comment