Tag Archives: Grønland

Borte bra gjør hjemme bedre

Borte bra, men hjemme best, sier man jo, men jeg er av den oppfatning at det å være borte gjør hjemme bedre. Det vil si jeg blir bedre til å gjøre hjemme når jeg har vært borte.

Er det lenge siden jeg har reist, havner jeg fort i den vanlige gamle tralten, med de vanlige gamle gjøremålene, men når jeg kommer hjem fra langtur som jeg gjorde fra USA nå, føler jeg meg alltid inspirert til å gjøre ting på litt nye måter. Derfor dro jeg og kompis Sveinung like godt på en liten oppdagelsesferd i eget nabolag nå i helgen.

DSC03712Noe av det beste med amerikansk uteliv, er alle de deilige og ikke minst rimelige cocktailene man får servert. I Norge må man jo ta opp huslån for å ha råd til å gå ut og drikke cocktails på en fornuftig måte. Men ryktene hadde fortalt meg og Sveinung at rett oppi gata fra Grønland mot Gamlebyen, lå en kul liten bar med gode og rimelige cocktails sånn etter norsk standard.

DSC03680Bar 53 viste seg å være veldig Gamlebyen, veldig brunt på en rocka måte, småslitent og akkurat passe rølpa. Fet musikk var det også. Jeg følte meg litt hensatt til studietiden i Bergen hvis Bergen hadde vært Berlin.

I Bergen husker jeg store planer om å danne jentebandet «Hundre meter bryst», men på Bar 53 møtte vi våre overmenn hva bandnavn angår. «The Ødeleggers» er bare så postpunk og fnisefønni som det får blitt.

DSC03690Men det aller beste var den FANTASTISKE, egenkomponerte drinken med rom, is og hjemmelaget ingefærøl. Og det til bare 88 kroner! Sluuuuurp! Like greit at de ikke har uteservering for denne hadde lett gjort meg til alkis på varme sommerdager.

DSC03697Og jaggu hadde de ikke en dass designa for virkelig å bli kvitt all dritten også.

DSC03716For gudene skal vite at dritt er det nok av om dagen med min far med uhelbredelig kreft og døden midt i trynet. Da er det godt med gode venner og kollegaer som aldri er redd for en liten oppdagelsesreise. Jeg og fotograf Xenia Villafranca dro for eksempel på jobb til Eidsvoll forleden og der har jeg heller aldri vært før.

DSC03651Så selv om det er godt at noe er ved det gamle og jeg og Turi er i gang med treninga på Tøyenbadet igjen.

DSC03740Er jeg likevel glad for at folka rundt meg ikke er skvetne for å dra på safari selv om det bare er rett borti høgget. Man trenger å komme seg bort litt – også i eget nabolag. Prøv det du også, hvem vet hva du finner!

Leave a Comment

I bunad over Grønland

Her på gammelrosabloggen tar vi jo mål av oss å tilby forbrukerstoff som dekker alle sider av 40+ kvinnelivet. Derfor leverer Tarapi seff både dagens antrekk, overlevelselsesguide for Ikea-turer og Valentines day, samt interiørtips og matoppskrifter. Men nå som jeg er tilbake på lavkarbo igjen syns jeg det er på sin plass med litt mosjonstips også.

IMAG0657

Men først må jeg bare dele noen lavkarbo-erfaringer med de av dere som ikke er så kjent med denne livsstilen. En av bivirkningene sånn i starten kan nemlig være at forbrenningen i kroppen øker så dramatisk at du i løpet av kort tid forvandles til en stråleovn. Når dette i tillegg kombineres med innslag av tidlig overgangsalder, vår, sol, drømmer om ute-vin og derfor nødvendigheten av å beholde vinterkåpa på likevel, kan det resultere i full overoppheting midtveis i gallopp til trikken over gravlunden.

3157244446_129cd5319a_z

Jeg beklager derfor sterkt til de av dere som fikk forstyrret en høytidsstund på gamlebyen gravlund i går av en gjennomsvett dvergflodhest som ikke helt lyktes i å skjule seg bak den sypressen da hun akutt måtte skifte og skrelle seg ned til bare kjolen. Jeg påberoper meg nødverge. Hvis det er noen trøst så hjalp det ikke nevneverdig heller. Da jeg kom frem til Teaterplassen på Grønland der jeg skulle møte min gode venninne June, var jeg fortsatt så varm at jeg sverger jeg hørte kokelyder fra pannen.

Da jeg endelig fikk satt meg ned med June, Tara-kollega Marthe og hennes venninne Christine, måtte jeg derfor bare dra ned vinterkåpa og sitte der med bare armer i fem pluss som om det skulle vært 45 varmegrader i svarteste Afrika. Christine mente imidlertid at det hele også kunne skyldes at russer-vinterkåpa mi er relativt tung og fortalte at de skulle feire 17. mai med å gå i bunad over Gaustadtoppen. Grunnet tyngden på bunadene, regnet hun likevel med at de ikke ville komme så langt.

grønland 001 (3)

Det var dette som inspirerte dagens mosjonstips. Jeg orker ikke stå i kondomdress på helsestudio til offentlig underholdning, men er av den typen som heller liker å gå turer. Og når jeg er riktig flink bedriver jeg såkalt powerwalking. For maks effekt har jeg da pleid å ta på meg sånne vekter med borrelås rundt håndleddene og hengt en ryggsekk på ryggen, men aldri mer!

Nå blir det bunad! Ikke bare veier en gjennomsnittlig kvinnebunad langt mer enn du klarer å stappe i en liten sekk – med bunad som treningsvekt får vi endelig en gylden anledning til å bruke dette stasplagget mer enn en gang i året også! Genialt! Men helgens treningsøkt fikk jeg uansett unnagjort i går da vi fortsatte videre langs lysløypa over Grønland med russerpelsen på. Innendørs holdt jeg på å smelte så før kvelden var omme hadde jeg helt sikkert gått ned rundt fem kilo i bare vannvekt.

grønland 012

Men mandag er det på med bunaden over gravlunden her! God søndagstur til dere andre.

Leave a Comment

Våren derpå

Du vet du er norsk når du går bananas av lykke over seks plussgrader.

På fredag var det 1. mars; årets første offisielle vårdag og jammen slo den ikke til her i Oslo også. Strålende sol og seks pluss forandret meg fra seriøs, deadline-jobbende journalist, til overmodig reinkalv i fritt sprang over Grønland på et blunk. Man lærer jo aldri.

Allerede klokken 15.00 fredag lot jeg meg lure ut på glattisen av sms fra andre akutt våryre venner og gode gud så vakkert det var. Glem snøklokker og soling i hytteveggen, for meg er den urbane våren i indre Oslo sentrum øst vel så fin. Grønland bydel i Oslo er min absolutte favoritt.

våren 014

Der kan man nemlig også feire årets absolutt største høytid: Vårens første utepils! Innpakket i vinterjakke og varme skjerf fra høylandet i Etiopia, men med det obligatoriske vår-bunad-accesoiret; ovedimensjonerte Jackie Onassis-solbriller i leopard, inntok jeg derfor solen og fortauet på Stargate sammen med favoritt-homseparet mitt og hilste våren velkommen der.

våren 007

Jeg tror det må være en av mine andre absolutte favoritter, nemlig den amerikanske forfatteren og humoristen Mark Twain, som har uttrykt best hva våryrhet egentlig er: «It’s spring fever. That is what the name of it is. And when you’ve got it, you want – oh, you don’t quite know what it is you do want, but it just fairly makes your heart ache, you want it so!»

Den første vårdagen her i Norge er paraktisk talt for en psykisk lidelse å regne. Ikke rart man velger å selvmedisinere med utepils. I hvert fall når det atttpåtil er fredag! Men det er jo det med selvmedisinering: Bare en kvalifisert lege vet å utmåle den riktige dosen. Når fuglene flyr og til og med burka-babes letter litt på sløret på Grønland, er det ikke så lett å kjenne sin begrensning.

våren 012

Så når solen brått og brutalt går ned og den blå himmelen avslører seg som en åpen sluse rett ut til et iskaldt univers der vinteren fortsatt bor, har du formelig lyst til å skrike: Nei, jeg vil ha mer! Det er ikke nok enda! Og når du trekker innendørs og finner ut at det snart er slutt på happy hour også, bunkrer du inn vår i glass sammen med andre gode venner og lar lengselen leve litt til, bare litt til…

våren 020

Det går selvfølgelig som det går hvert eneste år og dagen derpå våkner du med en bunnløs takknemlighet for at det heldigvis er et helt år til neste første vårdag. Men jeg sier som en annen kvinne som helt klart har lidd våryrhetens kvaler, nemlig Margaret Atwood: In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt.

Leave a Comment

Get your fruit on!

Småtøser – jeg har fabelaktige nyheter! Tara-redaksjonen, Body Shop, Ole Henriksen og Restylane har slått seg sammen om å lage verdens feteste goodiebags til en samlet verdi av hele 7564 blanke, norske kroner til de tre beste frukthattene dere klarer å lage! Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja utgjør juryen og hver måned frem til den store fruktmarsjen i januar, velger vi en verdig vinner. Vi begynner like godt med den feteste premien først:

Oktober-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-) + Brush on Bronze m/kost (368,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Night Cream (499,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 3166,-

Jeg simpelthen dør av begeistring over å ha fått med meg Corporate Norway i vår kamp for en felles fruktbar fremtid, det er nesten så jeg begynner å tro at Jagland lander på å gi oss Fredsprisen likevel!

For de av dere som mot formodning ikke har fulgt med i timen, suste jeg altså rundt i samfunnet en hel uke tidligere i høst med frodig frukt på hodet, inspirert av banandamen som jeg møtte på t-banen og som vi diskuterte heftig på Tarapi sin Facebookside. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende skjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket surt om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva er feil med frukt? Ingenting, selvfølgelig! Jeg har derfor startet en landsomfattende aksjon i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet!

Jeg avsluttet høstens uke-aksjon med å infiltrere kultureliten på Aschehougs årlige hagefest og under mottoet «sammen frukter vi intet» fikk jeg som dere vet en hel rekke celebre støttespillere. Mia Gundersen var til og med så begeistret at hun måtte smake litt på fruktfatet.

Lørdag 21. januar blir det derfor storstilt fruktparade i hovedstaden. Samtlige stiller med sin egenkreerte frukthatt på hodet og jeg håper så mange som mulig av dere førtifjortiser vil møte opp så vi kan gjøre Justin Bieber-paradene til skamme en gang for alle!
Det blir oppmøte utenfor Stortinget klokken 15.00 den 21. januar 2012 der jeg vil holde en kort, men fruktbar appell, før vi paraderer ned Karl Johan til Bobs Pub på Grønland som jo tidligere har vist seg å servere fruktelig generøse mengder druevin.

Frem til da kjører vi altså konkurranse med premie hver måned. Finn frem hårbøyler og gamle hatter, superlim og morosaker og sett i gang. For de av dere som bor i byer der det finnes nipsbutikker drevet av nye landsmenn fra f.eks. Pakistan og Thailand, kan jeg opplyse om at jeg bl.a fikk en bærepose full av godsaker på Hadi City i Oslo til ti kroner. Ellers hadde Nille også et bra utvalg. Her er det bare fantasien som setter grenser!

November-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Whitening Cream (679,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 2429,-

Ta bilde av dere selv med fruktfatet på hodet og post på veggen til Tarapi sin Facebookside, med en kort tekst som forteller hva dere har brukt og hvordan dere gjorde det så andre også kan lære. Dette er håndarbeid for viderekomne fruktfat! Et Hall of fame-album der dere får strutte til evig tid vil seff bli opprettet. I slutten av hver måned presenteres vinneren på Tarapi og Tara.no. Alle småtøser og førtifjortiser i alle aldre og kjønn oppfordres til å delta. En særlig utfordring er seff sendt til LLH – Landsforeningen for lesbiske og homofile på mail da jeg forventer at de i hvert fall har lang erfaring med «fruitcakes».

Get your fruit on!

Desember-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Hand Cream (299,-). Samlet verdi: 1969,-

Se flere bilder fra høstens fruktaksjon, følg med og bli inspirert på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

I morgen var vi alltid konger

Høsten er her, banna bein. Den kommer alltid som julekvelden på denne kjerringa i form av en uplanlagt rødvinsfyll instigert av pms og kald byluft. I går sovna jeg som et svin og i dag våkna jeg som et vrak med blå rødvinsbart og en kropp som skrek etter vann som en kamel i Kalahari.

Jeg skulle bare på et møte i Sandvika, ta toget tilbake til byen, kjøpe noen bukser, hente en pakke på postkontoret på Grønland og ta en kaffe med bestisen. Det begynte så bra. Solen tittet fram da jeg kom ut fra postkontoret og bestis foreslo at vi byttet ut kaffen med et lite glass pils på den bruneste Grønlandspuben av dem alle; Bobs Pub, som ligger rett ved postkontoret siden de har uteservering og gatelivet på Grønland er det morsomste i hele Norge.

Men så kjente jeg altså denne ilingen i nesa som alltid kommer på denne tida av året. Det er akkurat som med mensen. Selv om du får den hver forbannede måned kommer den alltid som et sjokk. Enda mer sjokkerende er det jo i min alder da faenskapet begynner å bli litt ustabil i påvente av en nært forestående overgangsalder.

Du skjønner liksom ikke hvorfor i helvete du sitter og hylgriner over Tangerudbakken Borettslag eller værmeldingen på TV for den saks skyld, og blir en tikkende nervebunt av ren og uforfalsket aggresjon mot kjøpmannstanden fordi de er tomme for pepper i krydderhyllene på Kiwi, før du altså dagen etter ser lyset som Johannes fikk sin åpenbaring: Selvfølgelig! Mensen! Det var bare Pms, hvorfor har jeg enda ikke lært meg å kjenne igjen det?

Denne høstlige ilinga i nesa er det imidlertid verre med. Intetanende om den årlige katastrofen som skulle inntreffe, ytret jeg nemlig de skjebnesvangre ord til bestisen: Hmm, hadde det ikke vært godt med litt rødvin, det er jo så høstlig i luften? Og vips: Tre timer senere er jeg klar for å headhuntes til rollen som den nye reality-stjerna i Tangerudbakken Borettslag.

Allerede på bunnen av det tredje rødvinsglasset har jeg avviklet en dyp samtale om livet, havet, døden & kjærligheten samt løst opptil flere verdensproblemer med en finfølelse som Boris Jeltsin i drag. Det verste er at jeg som vanlig ikke skjønner en dritt før det er for sent. Altfor sent. Det siste jeg husker før jeg våkna i senga med støvelettene på er at jeg og bestis la storslagne planer om en rundreise i Afrika med kamera og PC som seff skulle resultere i ny verdensorden nå.

«I morgen, gamle venn!» gaula jeg med skingrende emosjonell sigarettrøst. «I morgen! Da googler jeg reiserute og legger en schlagplan. Det blir konge! Konge, sier jeg! Faen jeg er schååå glad i deg altschå!»

I dag er det i morgen og jeg gjenkjenner gårsdagen for hva den var. Høstens første rødvins-pms. Men nå har jeg lært! I hvert fall helt til neste høst…

God helg, småtøser – go easy on the red, red wine.

http://www.youtube.com/watch?v=YrwFkByhlJo

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment