Tag Archives: God morgen Norge

Trenger du litt tarapi?

Som de fleste har fått med seg er jeg nå bokaktuell med «Fuck tante Augusta – Humoristisk og dønn alvorlig om livet med brystkreft». Enkelte syns kanskje det burde være nok å gi ut bok, men ikke jeg. Jeg har nemlig mer å melde!

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nSå nå er jeg også tilgjengelig for å holde foredrag for foreninger og folk der ute som måtte ønske det. Jeg fremfører en liten times multimedia foredrag med livsmot i film, bilder og fri dressur som allerede er behørig testet på mennesker og godkjent for bruk på det norske folk.

bilde3-440x293Testpersoner har blant annet vært Anne Lindmo og Lene Kongsvik Johansen som dere ser reagerer med skrekkinngytende innlevelse på bildet over.

Men jeg har selvfølgelig også prøvd ut deler av materialet på både God Morgen Norge og Trygdekontoret. Det er viktig å teste ut nye tarapiformer på et så bredt publikum som mulig før man går inn i den mer konkrete behandlingsfasen.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nIMG_7620Det er likevel live at tarapien fungerer best så jeg har selvfølgelig sørget for behørig utprøving der også som for eksempel med Tara-redaktør Torunn Pettersen her.

julebordtara-009-440x330Jeg har også testet ut materialet på høyfjellet med et lengre foredrag på Vestlia resort på Geilo for rundt 200 Tara-lesere for å se om det holdt seg i tynnere luft og det gjorde det.

tarakåserigeilo-0101-440x232Ålesund har også vært utforsket med damenes aften på herlige Teaterfabrikken og materialet tålte det ramsalte klimaet der også meget godt.

IMG_78791-440x330Jeg understreker likevel at tarapi ikke under noen omstendigheter må forveksles med den mer kjente behandlingsformen terapi. Noe grining må påregnes, men latteren sitter løsest. I hvert fall løst nok til at jeg stort sett får champagne av vertskapet etterpå som av Magne Hustavenes og Diakonhjemmet Sykehus her.

IMG_0116Så trenger du og dine litt tarapi i forbindelse med et seminar eller andre arrangementer, er det bare å ta kontakt med meg på lenewikander@hotmail.com eller min atskillig mer velorganiserte manager Roy på roychrbraathen@gmail.com så finner vi en tarapiform som passer nettopp dere.

Her er i hvert fall en liten smakebit-film satt sammen av Tara-fotograf Xenia Villafranca fra den fabelaktige lanseringsfesten av Fuck tante Augusta. Livet er ikke for pyser!

Snakkes!

Leave a Comment

Jeg fant, jeg fant Blomster-Finn

Hva gjør man når man akkurat har fått seg balkong og har giftgrønne fingre som ufrivillig dreper alt plantet i jord? Man får vel søke hjelp hos de beste, tenkte jeg. Så i morges suste jeg like godt ut i Bærum for å ta en prat med sjølveste Blomster-Finn, også kjent som Finn Schjøll.

DSC01347Jeg skulle intervjue ham til min faste spalte «Weekend med Wikander» i det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som for øvrig også søker ny redaktør for tiden. Så skulle du være eller kjenne en utegående reporter med ambisjoner og ideer, kan jeg på det varmeste anbefale en av presse-Norges mest fargerike og morsomme arbeidsplasser.

DSC01341Men tilbake til Blomster-Finn. Som meg er jo han også akkurat ferdigbehandlet for kreft så vi hadde en fantastisk samtale om positivitetstyranniet vi kreftpasienter utsettes for, men det må dere altså kjøpe Oktober-nummeret av Blikk for å lese mer om. Men en ting er sikkert: Den mannen er en sann talegave til menneskeheten!

Jeg er jo likevel ikke mer beskjeden enn at jeg altså kombinerte jobb med å prøve og tilrane meg litt grønne tips til egen balkong. I dag dekorerte nemlig Finn en terrasse i en visningsleilighet i Kielenveien 7 for Skanska som selger de nybygde leilighetene der.

DSC01343Jeg falt pladask for sitrontreet som var en litt mindre utgave av det sitrontreet jeg alltid har hatt i hagen på Jamaica. Fordelen der er at det treet steller seg selv, her i Norge må det altså grønne fingre til og buskveksten inn om vinteren.

Det bør være unødvendig å si at Finn Schjøll ikke var synlig imponert over min grønne ekspertise. Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord så fotografen fikk nok fanget det meste i ansiktsutrykket til Finn Schjøll da jeg kom i skade for å nevne at jeg hadde gått til innkjøp av den rosa plastblomsten min på Ikea:

DSC01342Så det er visst ikke håp for meg uansett hvor mye blomster jeg har gått rundt med på hodet det siste året. De var jo tross alt bare av plast og silke de også. Men samma kan det være, jeg er helt sikker på at man kan få kjøpt et lekkert, lite sitrontre i plast også. Enn så lenge ser kaffekroken på balkongen min bare sånn ut:

DSC01354Riktig god helg så lenge, her i gården skal den brukes til å skru sammen enda litt flere ting fra Ikea.

Leave a Comment

Gi nå litt mer faen da dere

Dette har vært en hektisk uke i kroppshysteriets navn for min del. Etter å ha bretta meg ut i VG på søndag med en oppfordring om ikke å vente med alt som er morsomt til man blir tynn nok og fin nok, haglet meldingene inn på Facebook.

10264939_10202723944994204_1433663751_nDe fleste av oss har jo vært der. Tenkt at bare jeg får slanka meg noen kilo så blir alt så mye bedre, bare jeg blir ferdig med det prosjektet på jobben så skal jeg begynne å leve litt, bare ungene blir voksne så skal jeg ta meg tid, bare, bare, bare. Når man lever livet på vent, risikerer man å gå glipp av hele greia.

Dessuten er det jo ganske arrogant. Å hele tiden bare planlegge for og drømme om fremtiden. Som om vi skulle leve evig. Som om det aldri tar slutt en dag. Jeg klandrer den sinnsyke forbrukerkulturen vi lever i for det.

Det er jo langt i fra like lett å selge masse livsforbedrende og utseende-fremhevende crap til folk som er til stede i sine egne liv og syns de er bra nok som de er.

For å selge sand i Sahara og kjøleskap til inuitter, må man jo først overbevise dem om at de trenger det og da er det smartest å spille på den menneskelige følelsen av utilstrekkelighet, den bringer alltid dollar i kassa.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nSå da TV2`s God Morgen Norge ringte, sa jeg ja til å stille i sofaen og be folk gi litt mer faen der også. Jeg mener, er det så farlig at ikke hele jordkloden syns du er verdens deiligste i badedrakt på stranda i sommer? Er det virkelig et problem at ikke alle er enig i alt du sier? Spiller det noen rolle om noen syns du er rar, teit eller tjukk og stygg?

Å leve livet på vent under pisken av sosial kontroll som den slags kommentarer og irettesettelser er, begrenser bare deg selv og din egen livskvalitet, ingen andres.

Når man har vært på TV som jeg var forleden, får man for eksempel ekstra mye sånn sosial «respons». Som denne fra en random stranger som fant det for godt å prøve å heve seg selv litt ved å rakke ned på noen andre ut i fra fattige og tillærte evner om hva som er viktig her i livet:

«Mindre pen spør du meg, er jo ikke sånn at jo større jo bedre. Men sikkert noen perverse som liker dette oxo.»

1907956_602192273182972_6026195081661363823_nMan kan jo ikke annet enn å flire i barten, men det er altså slike sosiale kontrollmekanismer fra vilt fremmede som styrer oss når vi føler vi må vente litt med å leve og utfolde oss til vi ser bedre ut i deres øyne også.

Jeg gidder ikke vente. Og selv om jeg vet det blir et helvetes styr og at kommentarer av typen over vil blekne i forhold til de som vil hagle inn nå, stiller jeg likevel naken i VG Helg sin nye serie «Kroppen Min» nå på lørdag.

IMG_7428Jeg gjør det fordi jeg gir faen. Fordi jeg tror vi alle har godt av å se helt vanlige kropper, både tjukke, tynne og alt midt i mellom. I dagens reklamestyrte medievirkelighet har vi blitt så vant til glansbilder at vi står i fare for å tro at slikt er normalt. Det er det ikke.

IMG_7427Gi litt mer faen du også. Jeg syns i hvert fall du er mer enn god nok som du er. Og det gjør nok de som er glad i deg og faktisk betyr noe i livet ditt også.

 

 

Leave a Comment

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment