Tag Archives: gi mer faen

Tarapi tester ungdom

I dag handler mye av førtislivet om å holde seg ung, se yngre ut og fremstå ungdommelig. Men er det egentlig noe å trakte etter? Gammelrosabloggen har testet ut hvordan det er å være 18 igjen.

DSC09652Jeg er jo begunstiget med hele to meget yngre søstre på henholdsvis 18 og 20 år. I helgen inviterte de meg og min stemor samt kusine-Kristine ut på byen her i Grimstad – teenage style.

DSC09732Mens dere andre har gasset dere med lammestek og peiskos, ofret nemlig vi langfredagen til superenkel forskning og måtte derfor seff gå all in med vorspiel, pizza og kartongvin.

At jeg ser litt lite feststemt ut bak i bildet over, skyldes først og fremst at kidsa prøvde å lære oss Snapchat. Det er nemlig viktig å dokumentere det meste man gjør på sosiale medier i dag – særlig hvis det har et snev av action-faktor over seg.

DSC09746Først etter et par timer ute på byen begynte vi å skjønne de tekniske aspektene ved snapping. I tillegg lærte vi at man også bør være på Instagram og Twitter mens Facebook er helt ut og bare for gæmliser.

DSC09752Heldigvis var det vintilbud på Cafe Galleri der vi først var på jamsession.

DSC09767For da vi ankom 18-års klubben Nr 4, skulle vi nemlig bli utsatt for noe av det skrekkeligste jeg noen gang har smakt på alkoholfronten, nemlig såkalt barnesprit.

DSC09780Det dreier seg om «sprit» med lav nok prosent til at det kan selges lovlig til 18-åringer og mikset med de aller søteste og klissete miksturer man kan tenke seg. Jeg frykter en ny diabetes-epedemi når generasjon prestasjon blir voksne.

DSC09798For det er generasjon prestasjon og generasjon perfekt dagens ungdom kalles. Lillesøs på 18 sjonglerer to jobber ved siden av videregående for å spare opp penger til mer effektive studier.

Hun på 20 er allerede i gang på universitetet i Bergen og reiser tilbake rett etter påske. Så heldigvis rekker ingen av dem å tylle i seg for mye barnesprit sånn til hverdags. Dagens ungdom er rett og slett altfor travle.

DSC09807Og altfor, altfor ordentlige! Vi snakker tross alt om den første generasjonen i historien som gjør som mora dems sier! De skal se vakre og interessante ut på sosiale medier, skaffe seg høyere utdannelse med supre karakterer, reise og drive med utviklende fritidsaktiviteter.

Dette er den første generasjonen som tar norsk velstand på alvor ved å ta innover seg at mulighetene den skaper, forplikter. Resultatet er at de tar på seg enorme forpliktelser. Men i jaget etter å realisere seg selv, er det mange som mister seg selv.

DSC09757Mens vi gæmliser kunne dingle litt mer gjennom utdannelsen og ungdomslivet og attpåtil tillate oss å gå uten både sminke og full styling både titt og ofte, må dagens ungdom alltid være på. Lights, camera, action! De lever livet under lupe.

DSC09802For problemet er jo at selv om alt fokus er på selvrealisering, legger kulturen fortsatt veldig stramme rammer for hva det egentlig er man bør realisere for å være «innafor». Får det ikke applaus og likes på sosiale medier, er det ut. Og hva slags frihet er egentlig det?

DSC09799Selv er jeg veldig glad jeg er førtis som har lært meg å gi faen der det trengs og kunne aldri tenke meg å være ung igjen.

Og etter å ha våknet hjulbeint etter helgens ungdomsfest med prolapsdansing og lite søvn, håper jeg virkelig det blir noen år til jeg må leke ung igjen også selv om det var sykt gøy for en kveld.

Det får holde at foreldregenerasjonen har klart å lure kidsa til å tro de kan få perfekte liv mens de selv strammer, løfter, smører, slanker og gnir seg for å se mest mulig ut som dem de også.

Jeg er nemlig fornøyd med at mine egne småsøstre også hører litt på meg innimellom når jeg sier at det er minst like viktig å gi faen som å gi jernet.

For på slutten av kvelden fikk jeg jaggu dreisen på litt gammelrosa snapping også. Noen av dere husker kanskje at vi skaffet oss ender til å spise brunsnegl i hagen her i Grimstad i fjor sommer? Nuff said!

DSC09817Det uperfekte er tross alt noe av det aller morsomste her i livet!

Leave a Comment

Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

DSC01924Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

DSC01945Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

DSC01937Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

DSC01929Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

DSC01946En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

DSC01941Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

DSC01933Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean 😉

 

Leave a Comment

Feiring, flyfiller og en pattegris

Forrige onsdag lanserte jeg bok og hele uka siden, har jeg like godt brukt til å feire. Jeg har riktignok klemt inn litt jobb og noen treningsøkter innimellom slagene, men man blir jo ikke akkurat rik av å gi ut bok så da syns jeg like godt man kan ta ut overskuddet i feiring.

cover-fuck-tante-augustaOg når jeg i tillegg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra folk som allerede har kjøpt og lest boka, er jeg ganske så stolt av å få til det jeg ville: En litt annerledes kreftbok til støtte, hjelp, underholdning og inspirasjon for de som gjennomgår en brystkreftprosess som meg og alle de som står rundt dem. En Tarapi-leser skrev blant annet dette på veggen til en brystkreftgruppe vi begge er medlem av på Facebook:

«Endelig boka på fange på sofaen! Har en litt dårlig dag med ugrei Fatigue og holder meg litt fast her, men leser og leser, snørr, tårer og latter. Er så takknemlig, for denne boka. Hærregud som Lene Wikander får satt ord på dette! Kjenner meg så inderlig godt igjen, takk for fine tanker og refleksjoner. Dette er en viktig bok jeg håper ALLE vil lese. Fuck tante Augusta! Og takk til superhelten Lene som har skrevet den.»

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nDa blir jeg både rørt, stolt og glad. Jeg kastet meg derfor ut i en ukes feiring med bamsefest, homodisco, Pam Ann-show og pattegris. Tante Augusta ville neppe godkjent det heller.

10424284_10152697256506329_8753280266677576751_nJepp, bare på homsebaren London Pub kan det dukke opp en vaskekte helstekt pattegris til nattmat i gave fra de ansatte. Jeg elsker å henge på homobar. Det er så veldig mye snakk om hvor vondt det er å være annerledes, å skille seg ut og å ikke passe inn.

Jeg skal ikke underslå at det sikkert kan være vanskelig, men det er jo ALTFOR lite fokus på hvor deilig og frigjørende det faktisk kan være å være litt annerledes og gi litt mer faen i hva folk måtte mene og syns.

10743699_10152664292235817_1732995225_nJeg elsker det litt grovkornede og utagerende livsglade ved homomiljøet. Jeg liker også å henge på homobar fordi kjønnsbåsene ikke er like trange der som i resten av samfunnet. I homomiljøet gis det flere muligheter å være kjønn på der vi kvinner for eksempel ikke nødvendigvis må sitte og kvitre som et dumt og utspjåka  fjørfe på en stol for å tiltrekke oss oppmerksomhet.

DSC01629Derfor sa jeg seff også tvert ja da London Pub spurte om de kunne sette meg på plakaten når de nå skal feire sitt 35-års jubileum 5. November. Jeg skal bruke anledningen til å kåsere litt om fryden ved å være annerledes.

DSC01628For det er jo faktisk som slagordet til magasinet Blikk der jeg også har fast spalte, sier: Ingen er som alle andre. Men hvorfor er vi så opptatt av å ligne noen som ikke finnes? Vi halser rundt og strekker oss etter idealer som speiler den perfekte kvinne, mor, partner, venninne eller kreftpasient. Take your pick.

Alt uten å stanse opp et øyeblikk, tenke, se oss selv i speilet og reflektere over hva slike idealer faktisk er: Oppkonstruerte forbilder sammensatt av storsamfunnets ofte forgubbede tanker om hva et fullverdig menneskeliv skal være. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Gi nå for guds skyld litt mer faen der ute!

DSC01611Det gjorde i hvert fall jeg i går da jeg tok med meg favoritt-bamseparet mitt på flyfilla Pam Ann sitt show på Latter i Oslo. Vi brølte i latter over ebola og flystyrt-vitser helt på kanten og etterpå slo vi ut håret litt på London Pub igjen.

DSC01626Da jeg ruslet hjem i høstregnet, måtte jeg sende en liten tanke til tante Augusta på sørlandet igjen. Hun la seg jo til som de kalte det på den tiden: La seg i sengen og ventet på å dø. Hun fikk nemlig ikke til å være som de andre og syntes ikke livet var noe gøy. Hun ble liggende i 23 år.

Med en sånn stahet og pågangsmot, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hva som hadde skjedd hvis tante Augsta hadde brukt de kreftene til å stå opp av den sengen, be de andre dra til helvete og levd livet slik hun selv ville på tross av alle de forventninger og krav hun hadde internalisert i seg selv.

Noe sier meg at det hadde blitt 23 års sørlandshistorie som måtte skrives på nytt. God onsdag der ute!

Fuck tante Augusta er nå i salg i bokhandelen eller kan bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Den nakne sannhet

Jeg har kastet klærne for Tara. Eller det vil si; Tara skriver at jeg har kastet dem, men i virkeligheten tok jeg dem rolig av meg, brettet dem sammen og la dem på gulvet ved siden av krakken jeg satt på i fotostudio.

Det var ikke så skummelt og ekkelt som jeg hadde trodd det skulle bli.  I dag er jeg derfor naken over fire helsider, på vei til alle Tara-abonnenter sin postkasse. På fredag står jeg naken i løssalgshyller over hele landet.

DS7_5863

Jeg har gjort det fordi jeg har sett nakne og brystkreftopererte kvinner i meida før, men jeg syns alltid de bildene har hatt alt fokus på sykdommen og lite annet.

Det syns jeg er synd når livet både med og uten brystkreft jo er så mye mer enn bare brystene og fordi livet kan være både helt jævlig og fullstendig fantastisk – samtidig.

Jeg har også gjort det fordi jeg er ganske tjukk og bunglete og jeg tror vi har godt av å vise frem noen tjukke og bunglete damer i et kvinneblad som vårt også.

Men aller mest har jeg gjort det for å vise hvor sammensatt og sårbart livet er. I en liten protest mot at lykke- og positivitetstyrranniet har gjort det nesten umulig å snakke høyt om hvordan det er å være menneske, å skulle leve og måtte dø, uten at det blir skamfullt.

DS7_6113

Jeg nekter å skamme meg lenger. Jeg gidder ikke lenger svare som forventet når folk jeg møter lirer av seg et forventningsfullt «går det bra?»

De står der med tindrende øyne og forventningsfullt krav i blikket, tilsynelatende uten å vite hva de spør om en gang. For hva betyr det egentlig at noe «går bra»?

De spør jo ikke fordi de vil høre sannheten; at jo takk, jeg takler denne kreftbehandlingen, men den er sinnsykt tøff, jeg er mye sliten, det koster alt jeg har å stå foran deg her akkurat nå, jeg tenker mye på tilbakefall og døden og sånn.

Og det igjen gjør at jeg ligger mye i fosterstilling på sofaen fortsatt, men nettopp derfor er det så deilig å være ute med venner akkurat nå. Og ja, jeg ser lyst på den nærmeste fremtiden, men ikke så lyst på fremtiden sånn på lang sikt. Jeg tror kanskje jeg er litt deprimert innmellom.

DS7_6064

Nei, de spør ikke fordi de vil høre sannheten, de spør fordi de vil høre «jada, visst går det bra». Det er jo derfor de sier det med sånn en logrende forventning i stemmen. Det er jo derfor de blir støtt og noen til og med skikkelig sure og fornærmet hvis jeg svarer som det er.

Ved å svare «jada, det går bra» får de jo sin forventede dose positivitet, enda et skudd med høflig livsløgn rett i åra, enda litt mer olje til å smøre det sosiale lykkemaskineriet. Skal man stikke kjepper i tannhjulene på det, må noen rett og slett kle seg naken.

Da får det heller være at dette nok markerer slutten på mitt liv som singel og seksuelt aktiv kvinne, for let`s face it; hvem vil vel la seg lokke til sengs med en come-hither-bedroom-look som denne?

DS7_6033

Og når det nå blir allment kjent at det er sånn jeg ser ut når jeg kler av og på meg undertøyet, tror jeg neppe det vil danne seg en kø av beilere foran meg på byen:

DS7_6072

Men det får i hvert fall meg til å flire, le og se på både meg selv og andre med et litt mer forsonende blikk. Det gjør meg kanskje ikke mer positiv eller mer lykkelig, men det bidrar helt klart til livskvaliteten. For som jeg sa på NRK Ukeslutt på lørdag: Tenk kritisk – gi faen!

 

 

Leave a Comment