Tag Archives: Gaysir

Good evening Europe!!!

OMG, da er jeg installert i Kyiv, Ukraina for finaluken i sjølveste Melodi Grand Prix! Det er noe av det aller, aller gøyeste jeg gjør hvert år.

18360439_10155050542665781_799935231_nFor en finaleuke i Eurovision er så sykt mye mer enn det dere der hjemme får se på TV. Her arrangeres det fester for hvert land, konserter, mottakelser og vill baluba syv dager til ende.

18361185_10155050543095781_830758539_nVi er et lekkert team på tre som skal dekke Europas aller største sirkus for bloggen og seff Gaysir.no. Det finnes knapt en skeivere event på europeisk jord enn finaleuka i Eoruvision.

Snapchat-1632357753Vi begynte pent med mottakelse i den norske ambassaden her i Kyiv der årets bidrag Jowst seff holdt en helt herlig intimkonsert. Her snakker vi sjukt dyktige musikere som virkelig imponerte.

Snapchat-871877958Jeg ble faktisk så grepet av norsk stolthet og patriotisme at jeg måtte knabbe et lite norsk flagg fra en av canapeene og stikke det i hårblomsten i ren entusiasme.

Snapchat-578028680Jowst sin «Grab the moment» ligger som tredje mest spilte Eurovision-låt på Spotify akkurat nå og videoen har bikka en million visninger på Youtube. Så i år er det virkelig god stemning rundt det norske bidraget i finalebyen.

Snapchat-1645740033Jowst spilte til stormende jubel og obligatorisk scene-selfie foran tusenvis av mennesker i Euro Village her i går. Det var imidlertid èn scenevakt som ikke var fullt så entusiastisk som de andre.

Snapchat-66776752Selv da Estland dukka opp på scenen i verdens lekreste gjennomsiktige rosa tyll med svarte broderier, lot han seg overhode ikke imponere.

Snapchat-474353445Snapchat-1177562973På den annen side skjønner jeg jo at det må LITT ekstra til for å imponere en erfaren Eurovision-scenevakt når man har deltakere som for eksempel Latvia. Hun skifter kostyme tre ganger om dagen her nede og i går kveld var det blant annet røde kontaktlinser som gjaldt.

Snapchat-1903785979Vi avsluttet kvelden på hemmelig homobar, inn et smug, opp en trapp, tre etasjer videre i heis og to knakk på døra før et enormt klubblokale åpenbarte seg og jeg ble varmt mottatt av sjølveste vertinnen: Welcome Norway!

Snapchat-59847677018361197_10155049904455781_1061263704_nLet the cirkus begin, sier bare jeg! Heng med på Snapchat @lenewikander for løpende live oppdateringer. I kveld er det offisiell åpning med rød løper så jeg må, vel, løpe! Snakkes fra Euroclub!

Leave a Comment

En detour dyppet i gull

(SPONSET INNLEGG) Snakk om å få en pang-avslutning på Sri Lanka-turen! Først kom manager Samantha på drømme-beach-hotellet mitt Casa Colombo Collections Mirissa og redda meg fra Ayurveda-anstalten der jeg hadde levd på varmt vann og grønnsaker i fire dager.

18197627_10155030500905781_1923878482_nHun inviterte til det hun kaller «chillaxing» på stranda hele dagen frem til Emirates-flighten min gikk. Chillaxing viste seg blant annet å involvere store mengder forfriskende cocktails…

18253859_10155030500435781_485488385_nOg noen deilige flasker hvitvin til langt uti de små timer som gjorde oss røde i toppen og blanke i ansiktet som bare timer ved vannkanten på en virkelig paradis-strand kan gjøre det.

18197364_10155030498475781_573340518_nJeg kan nesten ikke vente til jeg skal tilbake til Samantha og Casa Mirissa på ferie, men først bar det hjemom en tur med business class på det som er blitt kåret til verdens beste flyselskap i 2017, nemlig Emirates Airline via Dubai.

18280689_10155036406315781_349607911_nDet var bare det at når vi først kom frem til Dubai så gjorde vi det altfor sent grunnet tekniske problemer og flyet til Norge hadde allerede dratt. Neste mulige flight gikk via Hamburg rundt syv timer senere. Under normale omstendigheter er dette sånne ting som kan vippe en tur helt av vaglet og gjøre deg miserabel i dagesvis. Men ikke med Emirates business!

Snapchat-282086093Etter å ha fått nye billetter og til og med en hotell-voucher, benket jeg meg nemlig til med litt mat og sjampis i en av de mange loungene man har tilgang til når man flyr business med dem. Hva skal man vel med hotell når man har både dusjer, mat og alt man trenger i loungen?

Snapchat-1468538617Det ble en snapstory av de sjeldne. Jeg hadde nemlig avtalt å møte venner på byen da jeg kom hjem, men nå ville jeg ikke være i Oslo før midnatt så da var det bare å dra direkte fra Gardermoen på byen, da! Heldigvis har man jo limousin med egen sjåfør som henter og kjører deg til døra når man flyr Emirates Business!

Snapchat-456073147Men skal man på byen bør man jo fjonge seg litt så da MÅTTE jeg jo bare benytte meg av en av verdens største og beste Taxfree. På flyplassen i Dubai får du nemlig kjøpt 22 karat gullsmykker og betaler bare for vekta!

Snapchat-995183360Så da ble det altså nye gull-øreringer på meg. Jeg tror ikke regnskapsføreren min blir veldig fornøyd, men det ble jeg og det er jo tross alt det viktigste. Mitt argument er uansett at slike øreringer er komplett klassisk og aldri vil gå ut av style, right?

Snapchat-1643323536Så da måtte jeg jo bare feire med enda litt mer champagne og på Emirates Business snakker vi Champagne med C, ikke noe musserende billigvarianter her!

Snapchat-1008322459Champagnedagsfylla anbefales på det varmeste. Særlig når den er helt gratis og inkludert i prisen. Så jeg holdt selvfølgelig stilen oppe også da jeg boardet flyet.

Snapchat-1389139751Etter et treretters herremåltid avsluttet med min absolutte favoritt som jeg fortsatt drømmer om, nemlig ostefatet…

Snapchat-696519318Redde stuerten opp senga mi med madrass og dyne, ga meg varme kluter og sa god natt.

Snapchat-1991103753Jeg sovna før hodet traff puta og det neste jeg husker er kapteinen over høyttalerne: We are now decending. Please fasten your seatbelts. Siden det var rundt 35 grader da jeg dro fra Colombo, jeg skulle rett på London Pub og møte venner og vinterskoa hadde blitt igjen hjemme, designet jeg beskyttelse mot sludd på Gardermoen ved hjelp av Emirates sovesokker.

Snapchat-847831916Det funka helt fint siden alt jeg skulle gjøre utendørs var å gå noen meter fra utgangsdøra til limousinen som sto og venta. Og hva fashion faux pas med sokker i sandaler angikk, satsa jeg på at det nye Dubai-blinget i øra skulle være tilstrekkelig lynavleder og jeg fikk rett.

Nå er jeg imidlertid bare hjemom for å snu i døra. I morgen setter jeg kursen til Kiev og årets finaleuke i Eurovision. Vi er et team på tre som dekker det som vel må kalles Europas største sirkus både for bloggen og Gaysir.no.

18301029_10154699291630817_5114347576355886962_nJeg skal desverre ikke fly Emirates Business denne gangen og frykter at vanlig economy class blir fullstendig uutholdelig etter den fantastiske reisen jeg har hatt til Sri Lanka, men jeg vet i hvert fall at Eurovision leverer som alltid. Vil du værra med så heng med på Snapchat @lenewikander for live oppdateringer hele veien. Gooood evening Europe! Sees i Kiev neste gang!

Leave a Comment

Titt-thai og bye-bye

Da driver vi og pakker sammen for å forlate Thailand for denne gang. Det er litt trist for på tross av ribbeinsbrudd og data-kræsj har vi storkost oss her i Ao Nang og jeg er kjempeglad for at favorittbamseparet mitt Robert og Jörgen hjemme i Norge tipset meg om dette stedet som de reiser til så ofte.

Neste gang tar jeg dem med som guider for det ble jo litt begrenset hva jeg rakk å få med meg nå, neddopa i smertehelvete som jeg var noen dager av en ellers kort ferie. Ao Nang er nemlig det perfekte utgangspunkt for båttur til diverse paradisiske strender og öyer i Krabi-regionen.

IMG_7150En smule bortskjemt som jeg er etter mange år med små strender og bukter praktisk talt for meg selv i Port Antonio på Jamaica, må det jo påpekes at masseturismen har gjort sitt inntog for godt også i Krabi.

Det er jo for eksempel en smule ironisk at stranden der filmen The Beach med Leonardo DiCaprio etter boken ved samme navn, ble spilt inn, nå er så tettpakket med turister at det er verre enn Tokyo i rushtiden som Robert treffende nok beskrev det.

IMG_7158Men som dere ser klarte vi nå likevel å få klemt inn et bilde med den karakteristiske The Beach-utsikten uten altfor mange skjemmende båter og turister. The Beach handler jo om nettopp behovet for å tilrane seg et eksklusivt paradis uten adgang for andre, men også om den höye prisen man må betale for en slik eksklusjon.

IMG_7121Det er ganske underlig det der. Vestlige turister er ofte veldig opptatt av at reiseopplevelsene de kommer hjem og forteller om er eksklusive og genuine. Folk som drar til eksotiske reisemål klager ofte over at kulturer, stammer og strender er blitt så altfor modernisert. Som om verden der ute burde bevares som et slags museum til forlystelse for de rike.

IMG_7168Jeg diskuterte akkurat dette med forfatter Tove Nilsen da vi reiste sammen til Kreta i fjor og hun hadde et interessant perspektiv. Hun mente dette behovet for at reiseopplevelser skal være så genuine og eksklusive, ikke handler om reisen i det hele tatt, men om oss selv.

Vi vil gjerne smykke oss med eksklusive opplevelser i håp om at de også vil gjöre oss selv mer eksklusive og interessante i andres öyne. Resultatet blir ofte et jag etter det som ender med å bli kunstig «genuine» opplevelser. Virkeligheten er jo at turismen i seg selv forandrer både reisemålene og opplevelsen av dem.

IMG_6976Selv syns jeg det kan være hysterisk göy med klassisk masseturisme innimellom, men da er det ikke reisemålet jeg studerer, men turistene rundt meg. Som da vi tok en heldagstur til Phi-Phi-Islands med speedbåt forleden.

Jeg hadde jo ikke ribbein til å snorkle, men jeg tror jeg var mer underholdt enn hele båten til sammen bare av å sitte å se på de andre der de kavet rundt.

IMG_7172Spesielt inderen til venstre i båten vår over. Han og en kamerat hadde aldri sett saltvann för og kunne absolutt ikke svömme, men uti skulle de!

Seff med det resulatet at redingsvestene de ikke klarte å feste godt nok, skled opp over hodet, drukningsdöden glefset dem i hælene og hele mannskapet måtte stupe uti for å hindre at India mistet to statsborgere på fremmed hav.

Da de ble halt opp i båten som to slöya torsk, klarte jeg rett og slett ikke la vær å le höyt enda hvor vondt det gjorde i ribbeina eller hvor ondskapsfullt det virket. Det kan nemlig være minst like göy å snorkle etter mennesker som fisk.

IMG_7175Derfor var det også morsomt å hooke opp med to jenter jeg ellers bare kjenner fra debattforumet på gaysir.no, der jeg som dere vet henger en del. Jeg liker å möte fremmede sånn og det ble en hyggelig kveld i Ao Nang og formiddag på Railey beach.

IMG_7181Men nå er vi altså ved reisens slutt for denne gang. Det blir ingen salme, men med et sprengferskt nytt år i vente, drar jeg hjem med et par önsker i kofferten.

Jeg önsker at strålebehandlingen jeg nå skal begynne på vil gjöre meg kreftfri for godt og at verdens turister og fastboende kan begynne å dele mer av seg selv med hverandre fremfor å bare stirre på hverandres rariteter som aper i bur. Godt nytt år!

IMG_7016

Leave a Comment

Death by Unga Bunga

Da har jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg kommer til å dø. Frilanslivet med kreft er ikke noe for pyser. På mandag skal jeg inn på Ullevål og få beskjed om hva slags cellegift jeg skal på og hvor lenge. Etter det har jeg booket time for skalpering hos bestevenn og frisør Haakon på The Suite. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg litt på å være skalla før håret detter av av seg selv.

xeniafilmathene 013

Men som frilanser er det ikke bare å sykemelde seg og nyte velferdsgodene. Så for å sikre at jeg fortsatt har et sted å bo og mat i kjøleskapet de neste månedene, må jeg altså jobbe som en sinnsyk tulling med ADHD først.

Det innebærer å få i land alle intervjuer til en ny Tara-serie, legge opp løpet for faste spalter i Cupido og Blikk, forberede et kåseri jeg skal ha på Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad 9. August og seff prøve å rekke og forandre verden før det braker løs med intravenøs gift, kvalme og nedsatt immunforsvar som begrenser min bevegelse ute blant folk.

xeniafilmathene 014

Dette er nemlig også uka for å bli intervjuet. I går ble jeg intervjuet av Brystkreftforeningens medlemsblad Athene og i morgen skal jeg portrett-intervjues av Gaysir.

Og fordi jeg og fotograf Xenia som dere vet har bestemt oss for å videoblogge fra denne kreft-prosessen min fordi vi tror det kan vise seg å bli litt vesentlig til slutt, måtte jeg seff filme hele greia i går og bale med et stativ jeg ikke skjønner en drit av fordi det er viktig at kamera står stille, har vi fått beskjed om fra Tara-redaksjonen.

xeniafilmathene 015

Jeg ser jo at folk blir litt brydd når jeg sier jeg vil forandre verden. Særlig andre  jorunalister når de spør meg hvorfor jeg mener at min stemme er viktig her ute i blogg-universet. Hvem tror jeg at jeg er liksom?

Men hvorfor tror de at jeg gidder å stille opp på intervjuer hvis det ikke var fordi at jeg vil forandre verden? Jeg er jo ikke så tjukk i huet og tom i hjertet at jeg gjør det bare for å bli sett og kjent, selv om jeg vet at det er populært blant kidsa nå for tiden, liksom.

xeniafilmathene 017

Jeg har bare ett mål med alt jeg er og alt jeg gjør, og det er å prøve å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen vi alle lever under pisken til. Både på egne, men også andres vegne. Ikke gjør som mora di sier!

Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.

xeniafilmathene 016

Så får bare folk kalle meg naiv, høy på meg selv eller hva de måtte ønske. Jeg kunne ikke gitt mer faen. Jeg vet jo utmerket godt at jeg alene ikke klarer å forandre en dritt, men de kommer til å bære meg til grava midt i et forsøk på å få det til likevel.

Så da jeg og kompis Sveinung satt oss ned for å ta en velfortjent  utepils i sommer-Oslo etter intervjuet i går og fikk øye på en konsertplakat som reklamerte for et band med navnet «Death by Unga Bunga«, nikket jeg bare megetsigende til Sveinung: Hell yeah, de må vi sjekke ut!

xeniafilmathene 034

Leave a Comment

Nidvise fra Nidaros

Det er offisielt. Jeg har blitt for gammel for livet mitt. I en alder av 44 har jeg omsider innsett at jeg ikke er 21 lenger. Det kostet meg nesten livet. Det begynte rolig med litt tradisjonsrik snøkrystallklipping sammen med distingverte herrer på London Pub i Oslo.

Men så var det på med bjørnefitta og off to Trondheim, byen med movember hele året. Der skulle vi samles godt og vel tjue forumhorer fra debattforumet på Gaysir.no og feste og herje hele helgen til ende. Allerede på Gardermoen da det viste seg at flyet var fire timer forsinket, burde jeg vel tatt hintet og trukket meg stille og rolig tilbake til min residens på Gamlebyen gravlund, men neida.

Og da NRK Ukeslutt ringte mens jeg satt der og venta og gjerne ville ha meg på lufta lørdag da det viste seg at fascistsvina i Norwegian Defence League planla en demonstrasjon mot islamisering av gamlebyen i Oslo, burde jeg jo innsett at min plass var her på gravlunden der jeg kunne gitt disse rasehatende bondeknølene litt god, gammeldags, kristen oppdragelse, men overmotet kjente ingen grenser. Til Trondheim skulle jeg!

Og visst er det hyggelig i distriktene og selvfølgelig blir jeg fra meg av begeistring over å bli stoppa av vilt fremmede Tarapi-fans på gata i Nidaros som attpåtil har sørget for å matche antrekket jeg har på meg for å sikre seg linselusplass i neste blogginnlegg.

Men på vei i maxitaxi til nachspiel nummer to, skulle man kanskje tro at en sliten førtis begynte å kjenne sin begrensing, men neeeeida, ikke da heller.

Selv ikke etter å ha slått meg ut av dynene etter tre timers søvn for å rekke å få med meg frokosten på Rica Nidelven hotell der jeg bodde, kåret til Norges beste frokost syv år på rad, innså jeg at tiden var moden for å kaste inn håndkle.

Men etter enda en middag, enda en fest og enda et nachspiel…

…så røyk både lesebrillene og hårsveisen og livets harde realiteter begynte sakte å synke inn.

Og etter å ha tatt meg fra Trondheim til Oslo i dag med verkende korsrygg etter utagerende dansing, ute av stand til å lese verken monitorer eller boardingpass da siste rest av lesebrille gikk i tusen knas når jeg kræsja med svingdøra på vei ut av hotellet, står det nå klart for meg i all sin grelle velde: Jeg er altså 44, ikke 21!

Og bare sånn for å forsikre seg om at jeg helt sikkert skjønte det denne gangen, møtte Oslo meg med regn og speil-is på snarveien med trillekoffert gjennom gravlunden. Selvfølgelig med det resultat at jeg nå ligger her med en lyskestrekk jeg ikke har kjent maken til siden jeg overmodig kom i skade for å ha sex med en tjueåring på en flytemadrass i det indiske hav da jeg selv forlengst hadde passert tretti.

Jeg vurderer å fylle femti allerede til neste år, bare sånn for sikkerhets skyld!

Leave a Comment

Tøyengatas Tårnfrid

Milde himmel, her har det vært travelt i det siste altså! Først nå på søndag jeg fikk slengt meg på såffan og blogga litt. Tara fant nemlig ut at de ville fremskynde starten på min nye portrettserie der jeg intervjuer helt hinsides kule, norske damer som desverre altfor sjelden får spalteplass i media. Og jeg strekker meg langt for kule damer, derfor kasta jeg meg inn i en halsbrekkende Norgesturne fra Mysen til Bergen for å rekke deadline.

Som übersturmführer i Tøyen Gategerilja rakk jeg seff også å ta på meg superheltinne-hatten og hindre Bergen fra å brenne ned til grunnen i løpet av det snaue døgnet jeg oppholdt meg i breiflabb-kebabens hjemby.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca skulle nemlig innom homsestedet Fincken etter endt arbeidsdag for å møte noen forumhorer jeg diskuterer med på det skeive nettstedet Gaysir, og da jeg gikk ut for å ta meg en røyk ble jeg altså møtt av flammer bak vinduet til platebutikken Apollon.

Jeg reagerte raskt. Apollon ble tross alt drevet av min gode venn Engelen og var fast hangout i min utagerende studietid i Bergen som vi jo behørig feiret i fjor. Brannvesenet kom umiddelbart og takket dagen etter publikum i Bergensavisen for rask og klar melding. Jeg og Xenia så ingen grunn til ikke å ta æren for det på flyet tilbake til Oslo, men savnet overskriften: «Gjester på homsested reddet Bergen fra flammehavet». For det skulle bli mer flammer denne uka. Mye mer. Homser også.

Ikke før var flyet parkert på Gardermoen måtte jeg nemlig suse avgårde til den fabelaktige homsen Vidar Bigboy sin bursdagsfest i den kombinerte frisør-, porno- og dildo-salongen han driver i Oslo. Det var en broket og fabelaktig forsamling gjester på både to og fire ben, men vesle Agnes stjal showet hva genial posering angår.

Dagen etter hadde jeg nesten glemt at jeg hadde invitert to deilige sørlandshomser og forumhorer på vorspiel siden de hadde dristet seg til hovedstaden på besøk. Under mitt faste motto; livet er ikke for pyser, tok jeg på meg Tårnfrid-hatten og vasket gulv med den ene hånden mens jeg forfattet en krass kronikk til Dagbladet med den andre.

Det viste seg nemlig at en av mine landsmenn på øya jeg har bodd på så lenge; den jamaicanske reggae-artisten Sizzla, var invitert til Norge for å synge om hvor viktig det er å få skutt og drept alle de deilige homsene mine! Vidar Bigboy med sin fantastiske og fargerike salong, Olaf og Kai som pakka ned og ut av kofferten fire ganger før Oslo-besøket inntil jeg måtte sette ned foten og si at det enkleste nok er bunad, det går til alt! Fantasiske, skjønne, levende og deilige menn som er menn på en litt annen måte enn det forventes at man(n) skal være og nettopp derfor beriker oss alle. Skyte dem? Over mitt lik!

More fire! skrek Sizzla. Brann over homser, alt de fortjener er en kule i munnen! Jeg skal vel faen meg gi deg brann ditt jævla rasshøl, sa jeg til meg selv – seff noe oppildnet av at jeg nyllig hadde klart å slukke en potensiell bybrann i Bergen – og kastet meg inn i en ny turne, denne gangen Marinlyst rundt der jeg stilte opp på P3s «Verdens rikeste land», «Kulturnytt» og «Dagsnytt Atten» for å forklare Sizzla hvor skapet skal stå: Ikke i Norge!

Det endte med demonstrasjon og meg som språkmektig spion for LLH på Sizzla-konserten der jeg blåste hans homofobe forsvarstale for sitt eget fanatiske martyrium til media etterpå. Det førte til at Sizzla gikk ut i Dagsavisen på lørdag og sa han vil saksøke meg. Bring it on, Sizzla! Tøyengatas Tårnfrid tar saken! Og er ikke dette påskekrim god nok for dere så vet ikke jeg. God påske til alle deilige tarapeuter der ute!

Se flere bilder fra bybrann, homseparty og demonstrasjon på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment

Jeg vil takke akademiet…

Natt til mandag satt jeg oppe helt til klokken seks om morgenen for å få med meg hvert eneste pompøse sekund av Oscar-utdelingen i Lala-land. Det begynte jo som vanlig med kjolene på den røde løperen. Det er nesten gøyest. Pålogget slarvegruppa mi på Gaysir.no hadde både jeg og nettvenninne Nyn skarpladde tastaturfingre klare for å dele ut spydige kommentarer om bekledingen til de tynne, glamorøse og rike.

Selv så jeg ut som en million dollar i meget godt brukte sedler der jeg lå og dvergflodhest-velta meg meg på sofaen i utvaska joggebukser, slåbrok og kanintøfler. Men det forhindret meg seff ikke fra å mene at Angelina Jolie så ut som ei utsulta luksus-hore der hun sto og delte ut pris med beinet demonstrativt stukket ut av kjolen!

Meryl Streep var det store samtale-emnet på nett hos oss. Nominert for gud vet hvilken gang har hun jo ikke vunnet Oscar mer enn to ganger og ikke siden 1983. Men så vant hun jo endelig i natt og leverte kveldens aller mest fabelaktige takketale. Det var tårer, henvisning til døde kolleger med blikket mot himmelen og et kast med armen i samme retning, ektemann og verdien av vennskap i livet – samt selvfølgelig en svulstig og generell takk for en fantastisk karriere. Endelig! Endelig fikk hun brukt alle de takketalene hun har hatt liggende klare, men aldri fått benyttet.

Før Oscar i år vurderte faktisk Meryl å gi ut bok med sine ubrukte takketaler siden hun mente de var altfor gode til å gå til spille. En strålende ide! Og da den norske kortfilmen Tuba Atlantic ikke dro hjem statuetten likevel, ble jeg inspirert til å gjøre det samme. Det er altfor lite takketaler i livet! Jeg mener seriøst: De skuespillerprestasjonene vi hverdagsmennesker avleverer på jevnlig basis er jo flere Oscar-statuetter verdig! Etter å ha våknet langt utpå dagen mandag, trakk jeg derfor i nye, imaginære og litt mer Oscar-vennlige kanintøfler og skrev min egen takketale til livets akademi.

– Åh, guuuud, dette hadde jeg ikke ventet! (Innlagt hikst, prøv å presse frem en tåre hvis mulig).

– Jeg vet altså ikke hvor jeg skal begynne, men jeg må i hvert fall få takke akademiet for anerkjennelsen av mine prestasjoner de gangene jeg har vært så travel om morgenen at jeg har løpt etter bussen med håndkle på hodet og likevel diskret klart å dra det av meg og late som ingenting under et helt møte mens jeg så ut som en hybelkanin på håret! (Slå ut med armene, gestikuler mot hodet og smil kokett – litt humor er viktig sa jo Tom Hanks til Hallvar Witzø bak Tuba Atlantic).

– Jeg må også få takke for at dere har sett mine umenneskelige anstrengelser rundt utallige middagsbord og bardisker når folk, men mest fe, har lirt av seg sine verdensanskuelser og livsangst basert på VGs siste oppslag om svineinfluensa, bedervet kjøttdeig, eller en kvinne observert i Niqab på Karl Johan. Det er fantastisk å endelig motta anerkjennelse for min evne til å holde pokerfjes av hensyn til husfreden og velge mine kamper med omhu! (Bukk lett mot publikum her).

Som singel må jeg selvfølgelig også takke for hederen dere nå gir meg for min evne til enkelte ganger å fake en fabelaktig orgasme – langt bedre enn Meg Ryan i filmen When Harry Met Sally – bare for å bli kvitt et gnagsår av en one-night-stand som overhodet ikke ønsker retningsbeskrivelser mens han strever med å lese kartet opp-ned og insisterer på å kjøre meg lukt inn i Sahara når jeg gjentatte ganger har prøvd å peke ham i retningen av Amazonas.

Jeg er også grepet over at jeg nå endelig anerkjennes for mine prestasjoner ovenfor barnefamilier ombord på fly da jeg utallige ganger har klart å unngå både å kapre flyet og utøve vold mot samtlige av verdens fremtidige despoter under åtte år som har løst billett til en slik maraton-forestillling over Atlanteren som den jeg hadde til New York i fjor for eksempel.

Aller mest rørt er jeg selvfølgelig likevel over å motta denne prisen for min evne til å beherske meg alle de gangene jeg selv bare har lyst til å legge meg ned på gulvet som en trassig og illsint fireåring i et møterom, på gata, eller kanskje aller helst på morgenbussen, slå med hendene og rope «Neeeeei» før jeg skriker «Jeg vil ikke!»

Takk! (Husk slengkyss mot publikum mens prisutdelerne dytte-går deg av scenen og pausemusikken spiller høyere og høyere).

Se bilder av flere skuespillerprestasjoner på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment

Den feminine fallgruve

Til å ha laget en såpass elendig musikkvideo har Tone Damli fått ufortjent mye oppmerksomhet denne uka. Til og med i Debatten på NRK torsdag fikk hun massiv reklame i beste sendetid da de diskuterte ungdomskulturens nakensex-utfordringer. After all blir man jo ganske puteflau når Tone sammenligner videoen sin med proffe og påkostede mykpornoartister som Rihanna og Lady Gaga – sistnevnte har jo til og med opptil flere budskap!

La nå jenta gjøre som hun vil, sier flere på Tarapi sin Facebook-side der vi har diskutert Tone de siste dagene. Det sier også Cosmopolitan-redaktør Ingeborg Heldal som mener Tone er så fin at det hadde vært en skandale om hun ikke spilte på kroppen, som hun sier til kjendis.no.

Det fabelaktige tidskriftet Fett – for oss femi med mer enn bare fitte – repliserte raskt med å kåre Heldal til «månedens bakstrever». For som redaktør Charlotte Myrbråten i Fett så treffende påpeker: «Alle jenter kan kle seg og gjøre som de vil, men det hadde vært fint om de ikke gjorde som alle andre.»

At Tone ikke gjør som hun selv vil, men som det forventes av kvinnekjønn på utstilling i dagens populærkultur, illustreres kanskje best ved å snu på flisa. Det er først når deilige Terje Sporsem bretter seg ut i samme positurer som Tone at man til fulle kan nyte det faktum at både det Tone selv og Ingeborg Heldal definerer som «kvinnelig skjønnhet» i det store og det hele handler om kjønnsroller!

Kvinner skal være tagbare objekt og menn må være subjekt skal det bli penger i kassa, og det handler ikke om å gjøre som man selv vil, men som andre vil. Jeg er helt for at man skal få være objekt – problemet oppstår jo når kvinner MÅ være objekt og mannen subjekt. Hvordan hadde det blitt mottatt om vi tvang gutta til å vifte litt med stjerten også?

Jeg henger jo med homsene på Gaysir, og noe av det mest stigmatiserende for menn i homomiljøet er for mange å bli kalt femi. Femi er feil. Samtidig er det den friserende og gardinopphengende femihomsen som storsamfunnet har trykket til sitt bryst.

Femihomsen er jo avmaskulinisert og avseksualisert og derfor ufarliggjort som objekt for latter og interiørkos. Men homsene selv vil altså ofte betakke seg for å bli sammenligna med et jævla kvinnfolk. Jeg forstår dem godt. Jeg har ikke lyst til å bli sammenligna med et jævla kvinnfolk jeg heller. I hvert fall ikke før vi tar femi tilbake og Tone Damlie stiller kliss naken i full macho-positur og dasker en tagbart krypende mann på stumpen i neste video!

Men dette med klær og nakenhet er ikke lett i vår kultur fikk vi jo demonstrert på mandag da VG rappa og misbrukte Niqab-stuntet mitt på det groveste. Enten har vi for lite klær på oss eller så har de andre for mye. Betegnende nok gjelder denne tekstildebatten kun oss femier. Jeg sier som @GrusommeMarit sa det på Twitter forleden: Nei, nå er det nok. Fra nå av blir det naken og Niqab annenhver dag!

God helg!

Leave a Comment

Darwins origin of inner beauty

Milde himmel, nå er det pinadød helg igjen! Det er sant dette farmor og alle gamliser sier om at tiden går så fort når man blir eldre. Livet som gammelrosa-blogger er ikke for pyser! Jeg har i grunnen ikke kommet meg helt etter forrige helgs utagerende sjampis-sjangling på den røde løperen som prisnominøse på Gaygalla og denne helgen er det forumhoretreff med småtøsene jeg sludrer med på Gaysir.

Denne gangen skal vi ha vorspiel før vi inntar London Pub og jeg har merket meg at ikke en kjeft av de som kommer dit er over førti. Jeg har jo prøvd meg som cougar før og har ingen planer om å gjenta fadesen, men jeg håper kidsa er innstilt på å yte litt eldreomsorg likevel.

På Gaysir forum forleden la nemlig noen ut en tråd der vi skulle poste bilder av oss selv slik vi så ut for 25 år siden. Det utløste en mimrestund med gamle fotoalbum og som fjortis-lillesøs Thea påpekte i sommer da jeg ålet meg rundt på min ungdoms svaberg som en skadet sel er det ikke alle som blir mer grasiøse med alderen.

Thea antydet sågar at hun fikk en aha-opplevelse om hvordan det så ut da livet på jorden først karret seg fra verdenshavet og over på land da jeg prøvde å komme meg opp igjen på svabergene med ræva i været, hendene klorende fast i tangen før en bølge viste meg barmgjertighet og skylte meg på land som en strandet hval. «Jeg må si at Darwins Origin of Species har fått en helt ny dimensjon etter dette», smalt det fra den lille reka.

Det aller deiligste med å bli eldre er jo at man utvikler en psyke av stål, en ro og trygghet småripsa bare opplever i sine drømmer om moreller. Det er bare synd det ikke alltid synes utenpå.

Her er jeg rundt seksten år:

Her er jeg rundt tjue år:

Her er jeg fra nyttårsaften i fjor:

Og her er jeg etter Gaygalla forrige helg…

God helg til alle førtiser! For å gjennspeile utviklingen av vår alles indre skjønnhet må billedrekka over leses bakvent!

Leave a Comment

Showdown på Gaygalla

Milde himmel, 2012 har virkelig startet med løpefart før året traff bakken her i gården altså. Det begynte med at jeg gråt meg gjennom nyttårsaften som vanlig hos deilige og forståelsesfulle venner tilbake i Oslo fra juleferie i Grimstad.

Så økte det på med et deadlinekjør jeg ikke har sett maken til siden jeg prøvde meg som frilanser for Jamaicansk radio i sin tid. Nyhetssendingene der var litt sånn: «Nytt gangsterdrap ryster Kingston, enda et drap, mer drap, enda et drap også et drap til – og nå til været: Det blir sol i morgen igjen». Men i motsetning til på Jamaica, kåret til verdens mest homofobe land av Time Magazine, kulminerte denne uka med en helt annen kåring under fabelaktige Gaygalla nå på lørdag der jeg var nominert til Årets Blogg.

Skandaløst nok vant jeg ikke prisen, men man kan trygt si at jeg kuppa festen. Jeg og vinneren for tredje år på rad, min favoritt-konkurrent Bøtta Pedersen med den hysterisk morsomme bloggen Dagens Valium hadde imidlertid et seriøst showdown over pokalen under første røykepause utenfor Edderkoppen.

Særlig siden det ble klart at noen fans i kommentarfeltet hans mente at jeg hadde juksa og burde skamme meg. Vi var begge litt usikre på hvor frekt det egentlig er å jukse seg til ikke å vinne, men konkluderte med at ikke alle kommer til jorden med samme håndbagasje som salige Inger Hagerup sa i sin tid og at vi må passe litt ekstra på dem. Selv var jeg nok aller mest begeistret over å være involvert i mitt aller første tilløp til blogg-drama ever. Det må jo bety at jeg er inne! Neste år tar jeg deg Bøtta!

Jeg klarte til og med å snike meg inn som befruktet linselus på kveldsnytt og var selvfølgelig blitzregnets midtpunkt på Gaysirs røde løper.

Nå har jeg jo etter hvert opparbeidet meg solid erfaring med å bevege meg i det offentlige rom med frukt på hodet, men selv ikke entusiasmen til storsamfunnets småbarn – som jo alltid vet å sette pris på rare ting og fargerike felleskap uten å filtrere det gjennom voksnes sosiale kontrollmekanisme først, kan måle seg med et Edderkoppen Teater fullsatt med homser, lesber, bier, skruller og dragqueens. Aldri har jeg vel blitt så betafset og bekysset som på lørdag! Frukt er aldri feil på Gaygalla!

Men så vet jo vi som skruller litt av og til at livet er noe som må tas på alvor så det var med tårer i øynene at jeg og en fullsatt sal ga stående applaus til Tarapi-fan Amal Aden for prisen som Årets Lesbe for sitt uredde engasjement som varsler og frontfigur for homofile muslimer og andre minoriteter. – Jeg er villig til å gjøre alt for at alle skal få være seg selv, sa hun fra scenen og til meg og Stian Fikseaunet, som sammen med en kamerat ble overfalt på Tyholt i Trondheim natt til 1. januar fordi de er homo. Homokamp er fortsatt menneskerettighetskamp i Norge som i resten av verden i 2012.

Derfor er mitt nyttårsforsett i år å bli enda mer fryktløs, kicke enda litt mer ass og gi enda litt mer faen i folk som prøver å fortelle meg at jeg må leve som de syns er best. Årets første blogginnlegg kårer derfor også nyklekket førtis Turi Stranden med venninne til fjorårets frukthatt- konkurranse siste, modige fruktfat. Goodiebag på vei i posten! Godt nytt år – Get your fruit on!

Se flere bilder fra festen på Gaygalla på Tarapi sin Facebook-side!

Leave a Comment