Tag Archives: gammelrosabloggen

Feministfavoritt i Eurovision!

Israelske Netta er storfavoritt til å vinne årets Eurovision her i Lisboa. Hun ligger på første plass på alle odds med Rybak hakk i hæl. I låta «Toy» gir hun pushy gutter og menn det glatte lag og fremstår som en slags Metoo-virvelvind av livskraft, humor og plus size living på kvinners premisser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne dama tar virkelig ikke dritt fra noen! Så jeg var ganske fornøyd da jeg hadde invitert henne til en liten date på den blå løperen under den offisielle åpningen av Eurovision 2018 her i Lisboa i går og hun ankom i brudekjole! Man vet jo at daten blir vellykka når dama møter opp klar for alteret!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når hun i tillegg var like fornøyd med Metoo-kampanjen det siste halvåret som jeg er, ble det rett og slett kjærlighet ved første blikk! – Metoo var tvingende nødvendig og jeg er så utrolig glad for at den kampanjen endelig kom, jublet hun.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

– Det handler ikke bare om kvinners rett til å påpeke det som er galt og klage på det. Det handler om kvinners rett til å leve våre liv som oss selv. Å utfolde oss, være hvem og hva vi vil på våre egne premisser. Det er på høy tid at vi kvinner feirer oss selv og gir fullstendig faen i hva gutta måtte mene om det, gestikulerte hun ivrig mens sløret flagret i vinden.

31958464_10156065592545781_9213631321610387456_n– Derfor kler jeg meg også i hva jeg vil når jeg vil. Ja jeg er en plus size dame, men betyr ikke at jeg kan kle meg akkurat slik det passer meg. Jeg har makten i mitt eget liv og driter fullstendig i hva andre måtte mene om det. I låta mi synger jeg, danser og klukker som ei høne. Fordi jeg vil! Sjekk ut Nettas fabelaktige høneklukking her:

Så nå tror jeg nesten at jeg er litt forelska. I hvert fall er det Netta og Israel som får min stemme i år. Jeg øver meg allerede på å klukke som ei påfuglhøne i påvente av neste års finale i Tel Aviv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men i kveld skal vi på ambassadefest og møte Rybak som nå har klatret til andreplass på oddsen rett under feministfyrverkeriet fra Israel. Så stay tuned til gammelrosabloggens rapportering fra Eurovision her i Lisboa. Du hørte det her først! 😉

Leave a Comment

Good Eeeeevening Europe!!!

Kjolene, kostymene, festene, galskapen backstage, elleville fans og tusenvis av journalister. Nå begynner det! I ni dager til ende skal jeg være deres sugerør ned i den brusende champagnecocktailen vi kaller Eurovision!

18361185_10155050543095781_830758539_nI år går hele sirkuset av stabelen i vakre Lisboa så i tillegg til hyppig rapportering fra Eurovisions glitrende bak-korridorer, kan jeg love oppdateringer om både pattegris-spising, vin, sjømat, fargerikt uteliv og fri livsutfoldelse i denne nydelige Europeiske byen.

LisbonI tillegg til bloggoppdateringer blir jeg tradisjonen tro også å finne på Snapchat @lenewikander der jeg i tillegg til å oppdatere dere på dagens galskap, seff også vil live-kommentere del- og helfinaler fra pressesenteret i år som i fjor.

Snapchat-1873520082I tillegg til de musikalske kvalitetene som på snapen over, legger jeg også ekstremt stor vekt på det estetiske.

Snapchat-1963368399Antrekk og fremtoning utgjør minst halvparten av poengsummen på mine stemmeskjema!

Snapchat-183833205Jeg har også ladet opp mobilen klar til å paparazzi-snappe og snikfotografere alt som kan krype og gå av artister, kjendiser og lokalt dyreliv som her da jeg tusket meg til en kjapp sniksnap av Sveriges bidrag i fjor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ingen skal føle seg trygg fra jeg lander i Lisboa førstkommende lørdag! Her skal absolutt alt av interesse rapporteres!

18360439_10155050542665781_799935231_nJeg akter nemlig å holde pressens frihetsfane høyt og gjøre porten vid! Eurovision er så utrolig mye mer der nede på bakken enn hva dere får se på TV. Men ikke i år! I år har de sluppet løs meg som glam og glitter-reporter med access all areas. Gammelrosabloggen tar dette ansvaret meget alvorlig og anser kun det mest elleville av det beste som godt nok stoff.

DSC05046Dere hørte det her først! Spre ordet, heng med og følg gammelrosabloggen i alle kanaler for tidenes Grand Prix-dekning av det de sier vil bli den mest populære finaleuka noen sinne. Aldri før har flere fans satt kursen til finalebyen. Velkommen til Lisboa 2018. Vi sees på lørdag :-)

Leave a Comment

89 år i levende live

Hun har vært supermodell og Hollywood-stjerne med Kim Novak, marsjert med Martin Luther King, skrevet pamfletter for Black Panther og stått side ved side med Daniel Ortega under sandinistenes revolusjon i Nicaragua.

DSC09931Solveig Eskedahl fra Grimstad er en bit av verdenshistorien i levende live. For dette er bare en liten del av det hun nå har å se tilbake på når hun er blitt 89 år og still going strong.

krHvordan ville historien om ditt liv sett ut hvis du ble 89? Selv om vi førtiser kanskje ikke har et like imponerende minnealbum som det Solveig fotografert av Xenia Villafranca blar i over, er det fortsatt tid igjen til å fylle det!

DSC09870Da jeg ble kjent med Solveig for noen år siden her i Grimstad, vet jeg i hvert fall at hun inspirerte meg til å gi blanke faen i så mye bullshit som jeg bare maktet og fokusere fullt og helt på livet. Vi har rett og slett ingenting å tape, men alt å vinne.

DSC00069Og da jeg besøkte henne igjen i dag og bladde litt rundt i fotoalbumene hennes, fikk jeg den lysende ideen om å begynne å presentere litt skikkelig stilige damer her på bloggen fremover. I motsetning til hva den kommersielle moteindustrien vil ha oss til å tro, kan ikke ekte stil kjøpes for penger.

DSC00037Og Solveig, eller «Sunny» som de kalte henne i USA dit hun rømte som 17-åring etter krigen, kan veldig mye om moteindustrien. Hun startet voksenlivet som modell sammen med Kim Novak og steg raskt i gradene til superstatus og Hollywoodfilm.

DSC00039Men Solveig hata hvert minutt av sin modellkarriere. For som hun selv sier det: «Som kvinner var vi bare verdt noe som objekter i en bransje som var pill råtten. Men alternativet var enda verre.»

«Som vanlig kvinne i en vanlig jobb ble din verdi fortsatt målt som objekt, men du tjente i tillegg mye mindre. Sånn var 50-tallet. Husmor eller «hore», det var alternativene og jeg ville i hvert fall ikke bli husmor!»

DSC00004Men noen perks var det jo. Som å få leke med tigere i en reklame for SAS.

DSC09836Eller lage svømmebasseng ombord i en lastebil på en shoot der selveste Tarzan Johnny Weissmuller også var med.

DSC00020Og ha på seg DENNE badedrakten et leopardmønster-vrak som meg bare kan drømme om!

DSC00014Men selv tidenes leopard-badedrakt kan ikkje vara evig veit du, så etter hvert viet Solveig like godt livet til rettighetskamp og fredsarbeid. Hva ellers liksom?

DSC09897Marsjering med Martin Luther King og pamflettskriving for Black Panther, fortonte seg mer meningsfullt enn penger og i 30-åra traff hun også sin elskede Joe som nå er død.

DSC09938Sammen bygget de barnehjem i Nicaragua og India der Solveig mottok en pris fra presidenten og Mahatma Ghandis tidligere sekretær.

Som kveker er hun fortsatt aktiv i fredsarbeidet som dere kan lese mer om på hennes fantastiske hjemmesider her.

Men som Solveig sa til meg i dag: «Er jeg død neste gang du kommer så vil jeg du skal vite at det er helt greit. Jeg har fått det jeg ville ut av livet.» Og så ble vi enige om at karma er for rikinger, mens ekte og levende liv skaper vi selv.

Så fuck fashion, her på gammelrosabloggen kjører vi stil! Det er bare å glede seg til neste dame ut.

Leave a Comment

Berlin på gammelrosamåten

Denne uka er jeg så heldig å få gjøre Berlin sammen med komedienne ekstraordinær Lene Kongsvik Johansen, jazzsangerinne og multitalent Hilde Louise Asbjørnsen og fotograf Trude Westby.

IMG_0033I natt spilte Hilde Louise Orchestra bevrende jazz på den anerkjente klubben b-flat her i Mitte.

DSC09152Vi gråt. Det var vakkert, bevegende, sårt og romperistende deilig. Det er noe av det som er så greit med å bli førtis og ha vært ute en høstkveld på sokkelesten før: Man er ikke så redd for å vise følelser.

DSC09160Hilde Louise sitt kritikerroste The Lulu Show fortsetter med ekstraforestillinger hjemme i Oslo ut januar og februar så har du sjansen må du bare få det med deg! I mellomtiden skal vi drikke vin og prøve å selge inn en ny karakter til Costa del Kongsvik.

DSC09155Det er tross alt noen som fortjener et opphold på Grancan mer enn andre og i går ble vi veldig inspirert av en introvert sommelier på vinbar, men det kan dere lese mer om i Tara nummer 4.

I dag starter Berlin Fashion Week her i byen, men det driter vi totalt i. Den beste måten å gjøre Berlin på er på gammelrosamåten: Rolig rusletempo, shopping, lunsj og vinbarer etter infallsmetoden – and all that jazz 😉

Leave a Comment

På hengende håret

Da har jeg skalpert meg. Cellegift-programmet fra Ullevål var ubønnhørlig: Både hår, øyebryn og vipper vil falle av. Håret først, vipper og bryn litt senere. Så i stedet for å stå og dra av meg håret i klumper og laser som et levende lik om et par uker, gikk jeg og frisør Haakon på The Suite proaktivt til verks med barbermaskinen.

skalpering 092

For meg føltes det deilig. Det er noe med å gripe den lille kontrollen du kan i en ukontrollerbar situasjon. NOE kan i hvert fall jeg bestemme i denne bedritne kreftprosessen liksom. Xenia var seff behørig til stede og filmet hele greia til gammelrosa-videobloggen som vi legger ut senere i uka. Den når nok ikke opp til samme antall klikk som andre rosabloggeres hårstylings-videoer, men vi sparer i hvert fall ikke på noe!

skalpering 095

Jeg har heldigvis vært skalla før, riktignok i et anfall av ungdommelig fashion-overmot som 16-åring for ca. femti kilo siden, men sjokket var derfor ikke like stort som det kanskje ville vært for andre som aldri har sett sin egen skalle. Xenia begynte riktignok nesten  å grine og kjempegøy kan ikke jeg heller si at det var, men let`s face it: Det er bare hår! Å ikke gå på cellegift og bli skalla er jo liksom ikke noe alternativ. Hva er vel noen never hår mot selve livet?!

skalpering 107

Etterpå feiret derfor både jeg, Haakon, bestevenn Roy og Xenia, livet med en flaske Moet champagne på trappa til salongen. Sommerkvelden var varm, noen glante, men selv var jeg mest fascinert av hvor deilig det var å kjenne sommerbrisen kile meg i skallen.

skalpering 110

Etterpå bar det ned til Teddy`s Softbar og Maiken Berg, kunstneren som skal lage hodepynt og kreft-turbaner for meg, til bruk de dagene jeg trenger litt varme på hodet eller bare vil pynte meg. Hun har klekket ut en helt sinnsykt genial turban-patent som selv jeg klarer å knyte på meg. Det er basically en slags harness for hodet. Kinky!

skalpering 004

Ved første øyekast kan de basene hun har laget til meg så langt, minne om sånne kyser Amish-damer går med, men med noen knuter, et sjal og alle de humlene, blomstene, biene, fuglene, sommerfuglene og drueklasene Maiken er i gang med å lage som tilbehør til dem nå, blir kysa raskt transformert til en kick-ass liten hode-statement som vil minne både meg – og kanskje også de som ser meg – om at livet kan være så gøy at hår ikke en gang teller som noe i nærheten av vesentlig i miksen.

skalpering 019

skalpering 051skalpering 030

For når alt kommer til alt var det på hengende håret at ikke kreften vant over livet i denne runden her. Jeg har bare flaks som slapp unna uten spredning og nå bare skal cellegift-behandles for å ta kverken på eventuelle kreftceller som har sneket seg unna kniven. Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å glemme det.

skalpering 062

Leave a Comment

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment

Dagens antrekk: Kamuflert kosebukse

I anledning av at den Europeiske fashion-hovedstaden Paris denne uka endelig har opphevet det 200 år gamle forbudet mot å gå i bukser hvis du er kvinne, må  bare gammelrosabloggen slå et slag for et av mine absolutte favorittplagg: Slacksen! Eller Palazzo-pants som de gjerne kalles i dag.

Mandag kunne nemlig Frankrikes minister for kvinnerettigheter, Najat Vallaud-Belkacem, opplyse at Franske kvinner ikke lenger kan anmeldes til politiet for å gå i bukser.

Det må man jo si er fremtidstrettede takter fra et land som i 2011 klinte til med et annet klesforbud og valgte å ilegge kvinner 1200 kroner i bot for å gå med ansiktslør. Hva er det med lovgivende forsamlingers evinnelige trang til å lage direktiver for hva kvinner skal kle seg i? I Afghanistan må kvinner gå i burka, i Paris er det forbudt.

Hvorfor slår det dem ikke at det eneste riktige er å la kvinner kle seg slik de vil og at skal man først vedta lover som skal regulere kvinners liv så la dem nå for guds skyld handle om å gi verdens kvinner friheten til virkelig å velge selv! Det er like fullstendig på trynet at menn i Afghanistan skal påby sine kvinner å bære burka som det er at franskmenn skal nekte dem det.

Misforstå meg rett, det eneste positive jeg har å si om Afghanske kleskoder er at det er fullstendig legetimt for menn å gå i kjole, eller kjortel som man kanskje kaller det der. Menn i kjole vekker jo fortsatt anstøt her i Norge. Men forbud og påbud om klær hører helt klart best hjemme for 200 år siden.

Men tilbake til slacksen! Jeg har minst ti par i alle tenkelige farger og tekstiler.

Det absolutt helt geniale med dette plagget er at det er som å gå i joggebukse uten at noen kan se det! Særlig hvis du velger de med strikk i livet! Men fordi at benvidden er så bred og faller såpass elegant rundt selv de tjukkeste dvergflodhest-bein, godtar folk som ser deg på byen eller i et jobbmøte at du er kledd i helt akseptable bukser.

Bare å hive på seg en like vid og fjong blusong (for øvrig et annet favorittplagg jeg får komme tilbake til i en senere oppdatering av dagens antrekk), tre på seg slacksen med strikk i livet og sitte der med alle de stakkars jævlene med tettsittende og strammende tortur-plagg som sender dem på nye slankekurer hele tiden.

Hah! Jeg har kosebuksa på meg midt i samfunnet, men du kan ikke se det, liksom! I tillegg til å være hinsides behagelig er det også sånn deilig barnslig frekt å bare vise kleskodene litt fingeren sånn i det stille for seg selv.

Over er et godt eksempel fra minicruise på Lake Tana i Etioipia for en drøy ukes tid siden. Her har jeg riktignok tatt den helt ut og erstattet blusongen med en direkte uforskammet frekk singlet, men bildet illustrerer nettopp derfor utmerket hvordan magevalkene får puste fritt i buksa. O salige fryd. Det er nesten så jeg venter på at kamuflerte kosebukser snart blir forbudt!

Leave a Comment

Nidvise fra Nidaros

Det er offisielt. Jeg har blitt for gammel for livet mitt. I en alder av 44 har jeg omsider innsett at jeg ikke er 21 lenger. Det kostet meg nesten livet. Det begynte rolig med litt tradisjonsrik snøkrystallklipping sammen med distingverte herrer på London Pub i Oslo.

Men så var det på med bjørnefitta og off to Trondheim, byen med movember hele året. Der skulle vi samles godt og vel tjue forumhorer fra debattforumet på Gaysir.no og feste og herje hele helgen til ende. Allerede på Gardermoen da det viste seg at flyet var fire timer forsinket, burde jeg vel tatt hintet og trukket meg stille og rolig tilbake til min residens på Gamlebyen gravlund, men neida.

Og da NRK Ukeslutt ringte mens jeg satt der og venta og gjerne ville ha meg på lufta lørdag da det viste seg at fascistsvina i Norwegian Defence League planla en demonstrasjon mot islamisering av gamlebyen i Oslo, burde jeg jo innsett at min plass var her på gravlunden der jeg kunne gitt disse rasehatende bondeknølene litt god, gammeldags, kristen oppdragelse, men overmotet kjente ingen grenser. Til Trondheim skulle jeg!

Og visst er det hyggelig i distriktene og selvfølgelig blir jeg fra meg av begeistring over å bli stoppa av vilt fremmede Tarapi-fans på gata i Nidaros som attpåtil har sørget for å matche antrekket jeg har på meg for å sikre seg linselusplass i neste blogginnlegg.

Men på vei i maxitaxi til nachspiel nummer to, skulle man kanskje tro at en sliten førtis begynte å kjenne sin begrensing, men neeeeida, ikke da heller.

Selv ikke etter å ha slått meg ut av dynene etter tre timers søvn for å rekke å få med meg frokosten på Rica Nidelven hotell der jeg bodde, kåret til Norges beste frokost syv år på rad, innså jeg at tiden var moden for å kaste inn håndkle.

Men etter enda en middag, enda en fest og enda et nachspiel…

…så røyk både lesebrillene og hårsveisen og livets harde realiteter begynte sakte å synke inn.

Og etter å ha tatt meg fra Trondheim til Oslo i dag med verkende korsrygg etter utagerende dansing, ute av stand til å lese verken monitorer eller boardingpass da siste rest av lesebrille gikk i tusen knas når jeg kræsja med svingdøra på vei ut av hotellet, står det nå klart for meg i all sin grelle velde: Jeg er altså 44, ikke 21!

Og bare sånn for å forsikre seg om at jeg helt sikkert skjønte det denne gangen, møtte Oslo meg med regn og speil-is på snarveien med trillekoffert gjennom gravlunden. Selvfølgelig med det resultat at jeg nå ligger her med en lyskestrekk jeg ikke har kjent maken til siden jeg overmodig kom i skade for å ha sex med en tjueåring på en flytemadrass i det indiske hav da jeg selv forlengst hadde passert tretti.

Jeg vurderer å fylle femti allerede til neste år, bare sånn for sikkerhets skyld!

Leave a Comment