Tag Archives: gammelrosa

Nytt (h)år, nye muligheter

Nå som Ullevål har klarert meg som kreftfri enda et år, ser jeg ingen grunn til ikke å gå all in som man sier på nynorsk. Man vet aldri hvor lenge man lever og legger man bredsida til er det rent utrolig hvor mye man får utretta på et år.

21268830_10155413156205781_411590863_nI går klinka jeg derfor til i studio sammen med fotograf Xenia Villafranca og stylist Maiken Berg og tok splitter nye bilder til header, byline og mye annet moro til det nye bloggdesignet vi snart lanserer. Det var Maiken som fant frem min indre småpønker igjen og styla håret mitt som her.

21268860_10155413170830781_1156208034_nDet likte jeg veldig godt. Jeg har savnet min indre småpønker. Jeg er en av de «rare» damene som haaater å gå på spa og skjønnhetssalonger, sammenligner frisørbesøk med tannlegebesøk og det å skulle bli tatt pene, poserende og representative bilder av som den reneste torturen.

21244806_10155413172250781_541691989_nDet skal ganske mye sparkel, gnuring, spraying og gniing til for å sy sammen en førtiplusser av mitt kaliber til profesjonell fotoshoot i studio. De fleste andre kvinneblad-journalister jeg kjenner eeelsker å ta nye bylinebilder og gleder seg til å bli styla og dulla med til fotoshoot. Jeg utsetter det så lenge jeg kan og gruer meg i dagesvis før jeg skal i studio. Derfor er det nå snart fire år siden sist jeg tok slike bilder.

21209229_10155413171765781_663829091_nSå gårsdagen ble seff behørig dokumentert på Snapchat @lenewikander. Heldigvis er fotograf Xenia og stylist Maiken folk som forstår å fremheve det som faktisk er deg og ikke bare et slags lyseblått og totalt fremmed damebladideal du overhode ikke kan kjenne deg igjen i. Første gang jeg ble styla og fotografert til denne bloggen endte jeg nemlig opp som Erna Solberg.

1MB_Lene_Wikander4-3-2-390x489Ikke et vondt ord om Erna Solberg altså! Vel, bortsett fra at hun fortsatt holder seg inne med Frp som jeg håper hele Norge snur ryggen til ved valget. Stem på hva dere vil, bare ikke stem på de fordummende og menneskefiendtlige populistene i Frp, er mitt eneste innspill i denne valgkampen! Men tilbake til Erna. Hun har jeg møtt og intervjuet flere ganger opp gjennom årene og jeg SER at vi kanskje er litt sånn skilt ved fødselen.

12941_188576535780_563625780_4391304_639911_n-390x292Men hva gjelder sånn øvrig stil og fremtoning, kan jeg ikke si jeg syns vi har så mye felles.

skeiv2-023Erna er rålekker hun, men hun ville nok også blitt veldig misfornøyd med å bli styla som meg.

DSC00157Erna-bildene mine ble derfor ganske raskt skrota. Man får være som man er selv om det ikke er sånn andre mener man bør være, sier nå bare jeg. Så i går fikk jeg beskjed om å ta med mine egne klær og personlige ting jeg elsker til å style studio. Da tok jeg med blant annet regnbuekaffekoppen min, lille bamse som jeg nylig fikk i gave, en giraffbolle jeg elsker, noen bøker jeg har skrevet og tegningen Finn Graff gjorde av meg da jeg var skalla og full av cellegift.

21209163_10155413166355781_410493690_nGammelrosabloggen is back! Jeg tror nemlig vi får mye mer ut av samtalen når vi alle møter opp til den som oss selv. Snakkes 😉

Leave a Comment

Kreftfri på fjerde året

På fredag var jeg til fireårs brystkreftkontroll på Ullevål. Det gikk bra. Ingen tegn til tilbakefall så nå har jeg vært kreftfri siden 2013. Det feirer jeg med et par puppeperspektiver fra Pride i København forrige helg.

21151108_10155407313350781_508585968_nNår det dukker opp et par prakteksemplarer som her, vil man selvfølgelig både snappe og instagramme det perfekte bildet. Men som i livet ellers er det oftest det som skjer når man ikke er klar for posering, sånn utenfor rammene so to speak, som blir det mest minneverdige.

21175131_10155407314365781_239958190_nTrynet til han fyren nederst i venstre hjørne her oppsummerer i grunnen alle mine følelser etter å ha ligget brakk med feber, bronkitt og snørr hele forrige uke bare for å avslutte den med kreftkontroll og gudskjelov gode nyheter. Jeg tror alle som har gått og gruet seg til en sånn kontroll skjønner hva jeg mener.

21175960_10155407314155781_1197284533_nMan merker ikke hvor redd og stressa man har vært før etterpå når man kan tillate seg å slappe av igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – for det føles faktisk litt som å få livet i gave igjen og igjen. Hvert eneste år. Så lenge det går.

21175676_10155407314250781_302493126_nGammelrosabloggen is back og klar for et nytt, kreftfritt år. Man får være glad så lenge man lever! Snart relanserer vi Tarapi i ny og forbedret utgave så prøv å hold dere i live dere også. Bare den som lever får se 😉

Leave a Comment

Kreft – gaven som gir og gir

Jaja, så må jeg inn på slakterbenken til Radiumhospitalet igjen. Ny operasjon om noen måneder var beskjeden fra dagens kirurg. Det var det jeg visste!

DSC08893I dag var jeg nemlig til kontroll av understellet etter operasjon på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling. Jeg lå jo innlagt i drøye fem uker før jul etter fjerning av forstadier til kreft i hele pølseboden.

DSC08472I dag skulle de sjekke om alt hadde grodd som det skulle og om det var tegn til tilbakefall, noe det lett kan bli med min type forstadier. Tilbakefall fant de ikke, men selve dåsa har altså grodd litt på tverke.

Det ante meg jo siden jeg har følt meg som et omskåret pungdyr siden ting endelig begynte å feste seg igjen sånn i romjula en gang.

Den designermusa jeg ble lovet i de innledende fasene av denne behandlingen, har latt vente på seg for å si det sånn. Med mindre jeg ikke oppfattet de ironiske hermetegnene da de uttalte «design».

Funny-and-Cute-Mouses-Funny-Mouse-Picture-012-FunnyPica.com_Jeg har jo hørt at det skal være attraktivt å være trang der nede og at folk sågar opererer på seg jomfruhinner og strammere kjønnslepper helt uten å ha forstadier til kreft en gang.

Kall meg gjerne gammeldags eller kravstor, men jeg for min del syns det er helt ok å få plass til mer enn en q-tips mellom beina skulle jeg være så heldig å, eh, få handla på det rette apoteket. Just saying.

Så nå skal jeg inn til kontroll igjen om to måneder i påvente av at alt skal gro hundre prosent innvendig også før de så booker ny operasjon.

I mellomtiden må jeg dytte meg i dåsa med en bommullsdott og noe smørerier hver gang jeg har tissa. Litt spa i hverdagen altså. Livet etter kreftbehandling er en sann fest!

DSC09241Ting gror nemlig litt senere og blir mer komplisert med sånne som meg som fortsatt er under brystkreftbehandling med østrogenhemmere og derfor er kommet i overgangsalderen og fått tynnere slimhinner.

Den bloggleseren som sendte meg boka «The Gift of Cancer – A Miraculous Journey to Healing» som lå i postkassa da jeg kom hjem fra Radium i dag, kunne derfor ikke valgt et dårligere tidspunkt.

41XDbQBfoqL._SX331_BO1,204,203,200_Uansett hvor mange gladkristne new agere og nyfrelste kreftrosa drittkjerringer som hevder det motsatte: KREFT ER IKKE EN GAVE! DU ER ET TOMHJERNA FJOLS HVIS DU HEVDER DET. PUNKTUM.

Riktignok er jeg ikke oppvokst i en familie der vi har valgt å bruke penger på de aller mest eksklusive jule- og bursdagsgaver, men jeg vet da forskjell på en ordentlig presang og en drittpakke!

Joda, seff er jeg glad det ikke var tegn til tilbakefall, øff kørs er jeg fornøyd med at brystkreften så langt ikke viser tegn til å komme tilbake og javisst har jeg lært mye underveis, men gode Gudrun så gjerne jeg skulle vært alt sammen foruten.

DSC09240Jeg velger likevel å fokusere på det positive. Den nye operasjonen blir langt mindre omfattende enn den forrige og som bonus får jeg ekstra oppfølging av vaskekte onkologer og kirurger og ikke min sedvanlige gynekolog på et her ikke nevnt privat helsesenter i Oslo.

Hun mistenker jeg nemlig for å bruke mesteparten av sin høyt lønnede arbeidstid til å bleke anus og kjønnslepper på vestkantens rosabloggere og ikke på å reparere gammelrosabloggere som meg. Det er nesten så jeg vurderer å gi henne en «gave» neste gang vi sees.

Leave a Comment

Dagens outfit – Berlin

Ute på jobbreise og ønsker litt spafølelse på hotellet selv om du ikke har tid? Opptatt av å klemme inn litt komfort mellom jobbmøtene ute på tur? Gammelrosabloggen har tipsene du trenger!

Berlin Fashion Week er jo still going strong og siden hotellet vårt er fylt til randen av über-stylish kvinner som stiller i full makeup og dagens nøye utpønskete outfit allerede til frokosten som består av bønnespirer og fettfri youghurt, tenkte jeg at jeg skulle bidra med litt stylingtips jeg også.

DSC09207Sovesokkene dere kan se på bildet over er bare en bonus og et absolutt must når sentral-Europa slår til med minustemperaturer som om man skulle ha flyttet nord for polarsirkelen. Da er det viktig å holde seg varm på beina som alltid stikker utenfor dyna om natten.

Særlig hvis man er typen som mener man får mer livskvalitet ut av å bruke mesteparten av natten til å henge på Berlin-barer med rosa plysj på veggene, røyking inne og burlesque klientell som for eksempel på Rose`s i Kreuzberg, enn man får av å stå opp to timer før frokost så man rekker å stelle seg først.

12583718_10153865409795645_459590475_nIMG_0059(2)Dagens Berlin-outfit retter seg nemlig inn mot frokostbuffeten der hovedelementet er pysjamasbuksa, kosebuksa, joggebuksa, kall den hva du vil, men den bør helst være av et flanell-lignende materiale for maksimal komfort.

DSC09214For å oppnå full effekt er det også viktig å ikke RØRE sovesveisen med så mye som en dråpe stylingprodukter, hårbørste eller kam.

DSC09209Sleng over en utvasket t-skjorte eller som jeg har valgt her: Sjaske-blusongen jeg brukte etter brystkreftoperasjonen da jeg ikke kunne ha på BH, ta heisen ned rett før buffeten stenger og voila!

DSC09217Det er nesten som frokost på senga bare at man på en måte har senga på seg i stedet for å ligge i den. I tillegg kan man være så heldig å oppnå den hysterisk underholdende bonuseffekten det er å se mer tradisjonelt styla karrierekvinner sette fettfri youghurt i halsen når man skrider inn i frokostsalen. Anbefales! Bon apetit.

Leave a Comment

Pink Nail Society mot kreft

Jeg har jo rosa litt opp i halsen når det kommer til kreftsaken siden det altfor ofte blir litt sånn infantisliserende babyrosa, men endelig har jeg kommet over en skrikende magenta og neon-rosa kreftaksjon her borte i junaiten som er både morsom og bra.

DSC03242Bartender Mercury på homsebaren Hunters her i Fort Lauderdale har nemlig en far som nylig ble diagnostisert med prostatakreft. Han ønsket å gjøre noe for å skape oppmerksomhet rundt denne kreftformen på en litt mer skeiv måte enn Movember.

DSC03248Derfor opprettet han Facebook-siden Pink Nail Society som dere kan klikke og like her. Der kan folk poste bilder av seg selv med rosa neglelakk de enten har lagt på selv eller fått lagt på av Mercury slik vi fikk det allerede første dagen vi landet her i Fort Lauderdale.

Siden har vi spredt det sjokkrosa budskapet til New Orleans der særlig gutta stadig fikk spørsmål om hvorfor de hadde rosa neglelakk på lillefingeren. Og nå står Norge for tur!

DSC03244Det var derfor med stor begeistring jeg i dag kunne konstatere at jeg figurerer som ukas bannerbilde på Pink Nail Society. Jeg har nemlig allerede blitt stoppet av folk på gata her nede som begeistret sier de har sett meg på nett.

DSC03257Jeg vurderer derfor nå å go global med tarapi. Verden trenger litt gammelrosa kreftblogging som supplement til all den babyrosa og nå også sjokkrosa informasjonen der ute. Jeg skal i hvert fall kjøpe med meg neglelakk hjem!

Leave a Comment

Leopardkvinnens død og oppstandelse

Denne uken har jeg møtt meg selv i døra og sett fashion-fremtiden min inn i hvitøyet etter at Leopard-kvinnen i Sverige sto frem i all sin velde. Hjelp!

Alle dere som henger på Tarapi sin Facebookside der det skjer innimellom bloggslagene, har jo allerede sett at jeg lenket til Leopardkvinnen tidligere denne uken. Svenske Susanne Anderson har trukket hele leiligheten sin i leopardstoff. I tillegg kler hun seff også seg selv  i dyretrykket fra topp til tå.

lepp 002

Det var derfor med skrekkblandet fryd jeg klikket meg inn på videoen om Susannas feline besettelse. Jeg er jo nemlig hardt angrepet av en leopardtrykk-fetisj selv. Bare noen eksempler:

Fra portrettintervjuet Agderposten gjorde med meg i sommer i anledning min 44-årsdag. (Merk at også øredobbene her er i leopardmønster).

agderposten 008

Og her fra en karbosprekk der jeg eksperimenterte med Babybell-ost som øredobb-holdere. (Merk solbrilleinnfatningen som seff også er i leopardmønster).

gaydar 019

Og her fra et cocktail-party sammen med andre bestevenner hos min bestevenninne Trude.

Telefon 015

En kjole jeg for øvrig seff bruker med et matchende sjal i kontrastfarger. Herregud.

Telefon 050

Og jada, jeg har den klassiske leopardjakka i fuskepels også.

Telefon 174

For ikke å forglemme sjølveste villkatten i samlingen, den litt for midjetrange Marilyn Monroe-leoparden.

mallorca1-040-379x700

Som jeg bare kan bruke med den sinnsyke mage- hold-in-truse-brynja under som jeg har blogget om under «Dagens antrekk» før. Den er faktisk så inn i helvete trang at den må ha amerikansk åpning – den usexy kusina til den mer kjente franske åpningen – av rent praktiske årsaker. (Merk for øvrig også tilhørende leopard-BH. Fytti katta!).

mallorca1-024-390x390

mallorca1-025-390x356

Min leopard-fetisj viser seg faktisk å være så langt fremskreden at jeg ved et enkelt bildesøk her på laptopen, pinadrøske meg fant et bilde der jeg sitter og drikker kaffe i slummen i Addis Abeba for noen uker siden, iført et grått leopardmønster-ensemble der også. Milde Mons, jeg merker det tydeligvis knapt selv!

addis3 071

Så etter å ha sett videoen med Susanna bestemte jeg meg derfor for at her må det tas grep før jeg ender opp som en sånn singel førti-pluss crazy cat-lady uten levende katter, men med pus drapert rundt dvergflodhesten til enhver tid. Mjau, liksom. Jeg satte resolutt kursen for redaksjonsmøte på Tara uten en eneste leopardflekk.

rosaleopard 003

Men etterpå så måtte jeg bare innom H&M på Oslo City for å kjøpe noen nye hårklyper, den siste jeg hadde brakk under vekten fra alle suvenirene jeg hadde med hjem fra Afrika. Blant annet det lett sjokk-oransje leopard OG TIGER-mønstrete skjerfet dere ser i forgrunnen her (ring dyrlegen og skaff meg en rabies-sprøyte nå!):

leppa 003

Men da jeg kom hjem og tok ut av posen, stirret jeg sjokkert på hva jeg hadde kjøpt i tillegg til hårklypene sånn helt uten å merke det en gang!

rosaleopard 004

Enda et leopardskjerf og fire nye hårblomster! (De har jeg forresten altfor mange av også). Men i stedet for å grave meg ned i kattesanden i skam over mitt alter ego Leopardkvinnen, har jeg nå bestemt meg for å la den stakkars gamle katta få leve i fred. Det kunne tross alt vært verre. Hun kunne vært rosa fashion-blogger!

Leave a Comment

Men musa mi får de aldri!

Da jeg først leste om Musember i Dagbladet tenkte jeg at dette bare var nok et påskudd for Norges største nakendesk til å blåse opp et bilde av en bollemus i blonder, men etter å ha pløyd meg gjennom hele den nærmest ufattelig stupide artikkelen, skjønte jeg jo at det virkelig finnes en gjeng kvinnfolk i Stavanger som har satt i gang Musember på alvor. Og det foregår selvfølgelig på Facebook.

Kort oppsummert dreier Musember seg altså om at Simone Neumann (36) syns det er kjipt at bare gutta får gro hår med Movember-bart og mener at vi jenter fortjener å vise at vi bryr oss om kreftsaken ved hjelp av hårvekst vi også. Rosa sløyfer er ikke lenger nok for Simone. Nå skal vi la kjønnshåret gro helt til juleaften.

Bryr du deg om kreftsaken er det altså først julekvelden Simone mener det er opportunt å ta barberhøvelen fatt og trimme musepelsen igjen, men ikke en adventsdag før! Og enda befinner vi oss bare i første avsnitt av hennes korstog-mot-kreft-intervju med Dagbladet. Simones Musembere evner nemlig ikke å passe seg for fella og ikke gå i den: «Jeg er ikke feminist, jeg vil bare at jenter også kan vise at de bryr seg», sier hun til avisen. Sånn går det når man tenker med kjønnshåra sier jeg.

Jeg tok sporenstreks med meg musa mi til frisør og bestevenn Haakon Hauge på fabelaktige salong The Suite i Oslo for å trimme alt av synlig hårvekst i ren protest mot den totale fordumming av sydvestlandet. Hadde det vært noe tak i Stavanger-jentene så hadde de i det minste latt barten gro de også!

Som singel ser jeg i hvert fall ikke poenget i å la det gro der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Har jeg flaks får jeg knapt nok vist frem dotten min til utenforstående mer enn en gang i året og enda sjeldnere på sjølveste julekvelden!

Men også dette har Simone en løsning på. For å få vist frem at de deltar i Musember-kampanjen mot kreft, har jentene nemlig bestemt seg for å hekle symboler til å henge på jakkeslaget. Ikke av tovet og farget kjønnshår riktignok, det er vel bare feminister som kan tove garn av fittehår nå for tiden slik Simone ser det, men av butikk-kjøpt og seff rosa garn.

Men akkurat når du trodde denne kampanjen ikke kunne bli mer rosablond så får vi altså vite at symbolene jentene i Stavanger sitter og hekler er ROSA TREKANTER! Altså det samme symbolet Hitler-Tyskland tvang Europas homofile til å bære i konsentrasjonsleirene under Holocaust.

Og har du ikke satt kjønnshåret i halsen enda, vil jeg bare understreke at Simone er en funksjonsfrisk kvinne i fast arbeid etter å ha nytt godene av den gratis grunnskoleutdanningen de tydeligvis kaster som perler for lyserosa svin der oppe i Stavanger.

Utdannelse og folkeopplysning biter ikke på velferdsstatens rosablonde Facebook-aktører. Hjernene deres må være litt som de bedritne nye og elektroniske stemplingsautomatene vi har fått på bussene her i byen. Du drar kortet over dem igjen og igjen, men helvetesmaskinen nekter å lese det av.

Og før noen innvender at intensjonene til Musember-jentene sikkert er gode, må jeg få lov til å minne om at selv veien til helvete som kjent er brolagt med de beste intensjoner. Musa mi får de i hvert fall aldri!

Leave a Comment

Paradise lost

Her er det travelt for tiden altså. Ikke bare driver jeg og pakker sammen hele livet mitt for flytting, men både jobb, møte og den sosiale kalenderen er sprengfull. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å roe litt ned og få adresse Gamlebyen Gravlund som er der mitt nye, lille krypinn befinner seg.

Jepp, fra vinduene ser jeg rett ut på rekke på rekke med gravstøtter, men det må jeg blogge om når jeg får flytta. En sånn utsikt får en jo imidlertid til å tenke litt på det hinsidige og således både på paradis og helvete selv. Så da jeg traff finalist Christina Johannesen i siste Paradise Hotel på gata her forleden, fikk jeg en ide.

Som dere ser var ikke fotografen helt stødig på hånda, men så var da dette også etter en av de før omtalte sosiale kalenderpunktene med litt mye vin, men han fikk nå sånn høvelig dreisen på det til slutt.

Hva om vi laget et Paradise Hotel for førtiser? Jeg stiller gjerne mine nye lokaliteter på Gamlebyen Gravlund til disposisjon! Utstemmings-seremoni mellom gravstøttene og Se & Hør-overskrifter som «Førtiser ikke klare for døden likevel» og «Førti, men ikke ferdig»? I stedet for lamme konkurranser som i det oprinnelige Paradise Hotel for kidsa, kunne vi hatt mer gammelrosa konkurranser:

«Hvordan skremme en rosablogger til fornuft på ti minutter», kåre «Ukas cupcake-kaster» og «Dagens cougar»! Men hvem skulle vi hatt med? Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at jeg ville hatt med fabelaktige Espen Esther Benestad og Elsa Almås som høyst velfortjent vant Cupido-prisen på lørdag for sitt virke og utvikling av sexologistudiet ved UiA. Litt sexfokus hører jo med på reality-TV.

Men vel så viktig er jo god mat. Ikke faen om vi førtiser tar til takke med den pizza og hamburger-menyen kidsa på Paradise tyller i seg. Nei, skal vi på TV er bare det beste godt nok! Jeg foreslår derfor at vi også tar med oss fabelaktige kjøkkensjef og Tara-venn, Terje Ommundsen bak restauranten Plah. Han er jo ute med ny, fabelaktig kokebok nå også. Etter å ha slafset meg gjennom ti retter av hans fantastiske meny på Plah under Tara-møte på tirsdag, vet jeg hva englene spiser til lunsj!

Og som litt humor og underholdningsinnslag tar vi med fantastiske Berit Bislett i Geir Lillejord sin skikkelse! Etter å ha sett ham på scenen under Cupido-festen på lørdag, føler jeg virkelig at han har gitt badedrakt-problematikken til oss litt fluffy førtiser et ansikt – og alle vet jo at det må være mye badedrakt-posering på Paradise Hotel!

Se flere bilder fra Cupido-fest på Tarapi sin Facebookside her. Jeg ble særlig inspirert av hun som hadde med seg to slaver i bånd.

Leave a Comment

En dinosaur i glassmagasinet

Jeg har altså krøpet til korset og skaffet meg smartphone jeg også. Det var høyst motvillig at jeg ga slipp på den gamle sveivegrammofonen av en Nokia som verken kunne logge seg på internett eller ta imot mms, men nå sang den altså på siste tast så vi måtte ta en smertefull avskjed her i Grimstad hvor jeg er på sommerferie.

Nå for tiden er det jo helt umulig å få kjøpt en god gammeldags telefon her i den industrialiserte verden. Egentlig har jeg alltid ment at i-land bør stå for idiot-land. Eneste som står i hodet på samfunnsmaskineriet her er jo å få til et stadig økende konsum og forbruk på bekostning av resten av verden. Det eneste mange fattige barn i Kongo for eksempel kunne om mobiler og smartphones frem til 2008, var jo at de måtte jobbe for å lage dem til oss.

Jeg vet jeg er førtis og sånn sett en dinosaur i glassmagasinet hva det å ta til seg ny teknologi angår, men etter å ha sittet og fiklet, trykket og sklidd over den #%¤&&»#¤ telefonskjermen som en overvektig Bambi på isen en ukes tid nå, må jeg bare innrømme at jeg rett og slett ikke skjønner poenget?

Ikke har jeg råd til et abo som lar meg være online til enhver tid og ikke ønsker jeg å være det heller, kameraet er jo ingenting mot min fabelaktige Canon og tastaturet er fullstendig ubrukelig til å skrive særlig mye mer enn LOL på med mine gamlis-pølsefingre.

Jeg er likevel smertelig klar over at jeg bare fremstår som en reaksjonær og sur gammal kjerring ved å klage og at også denne teknologiske nyvinningen er kommet for å bli, men jeg tillater meg selv å være fornøyd med at jeg kjøpte utstillingsmodellen og dermed sparte 500 på en allerede rimelig telefon. Å punge ut 8000 som jeg så at flere av de mer fancy telefonene kostet, anser jeg rett og slett for å være det glade vanvidd.

Men da jeg skulle stille inn alarmen for å rekke å ringe krabbebåten før den stakk til havs her forleden, slo min indre, sure kjerring til igjen. Hva i hule heite helvete mener de med å ha en vekkerklokkefunksjon der du bare kan velge mellom ukedager og helg? Altså stille inn samme vekking hele uka gjennom med eneste mulighet for variasjon i helgen?

Og før noen datanerder med tilgang til manualen kommenterer at det sikkert er mulig å bytte ut denne diktatoriske Gulag-funksjonen med et mer liberalt opplegg ved å la fingeren gli over et eller annet, så er det godt mulig det, men det har jeg altså ikke klart å finne ut av. Og det er heller ikke derfor min indre kjerring blir sur. Det er fordi at den fascistoide produsenten i det hele tatt kom på å leggge inn et sånt system som førstevalg in the first place!

Hva med oss som ofrer både god lønn, fellesferie og pensjonspoeng for å slippe å løpe rundt i marsvinhjulet som et fjollete pelsdyr med forhøyet puls klokken 08.00 hver bidige morgen? Hva med meg som allerede blir terrorisert av en sinnsyk nabo som ser ut til å mene det burde være straffbart og dra seg lenger enn til 06.00 på morgenen? Hva med oss som syns at hver dag er og skal være forskjellig og ikke bare en rekke robot-dager lagt opp etter faste og prikk like legge- og vekketider? Jeg er ikke 4, jeg er 40!

Gi meg heller en nyvinning jeg faktisk har bruk for! Sånn som denne bortimot geniale veskehenge-dingsen jeg fikk av min stemor Liv forleden.

FØR:

ETTER:

Lekker, glitrende og helt uten vekkerklokke er den også!

Leave a Comment

Teknologisk terror

Teknologien blir min død, jeg sverger! Dette har vært nok en sånn uke som da kameraet gikk i svart i oter-parken sist. Alle de teknologigske dippeduttene jeg har gjort meg til slik en slave av ville bare ikke samarbeide på en tilfredstillende måte. Min erfaring er at jo mer intrikat og fancy apperaturen er, jo mer problemer blir det når det først blir problemer.

Det begynte med at jeg skulle i møte med digital redaktør Espen Skogen på Bonnier for å lære meg å publisere mine egne blogginnlegg live and direct on the internet i stedet for å gå via redaksjonen som jeg har gjort til nå. Jeg vet ikke om det betyr at de tror jeg endelig har blitt voksen og kan bære et slikt ansvar uten redaksjonell kontroll eller om de bare har gitt opp, men jeg øyner jo muligheten til å starte en direkte og  digital gammelrosa revolusjon bare jeg får til dette her.

Jeg sitter med ekstra sterke lesebriller og studerer publiseringsverktøyet as we speak. Alt kan fortsatt skje. Særlig siden Espen begynte møtet vårt med å si at «selv tolv år gamle rosabloggere får til dette her, så dette fikser du». Gode gud, fallhøyden for en gammelrosablogger er altså svært stor hvis dette innlegget ikke kommer ut som planlagt. Espen gjorde for øvrig også store øyne da han fikk se telefonen min.

«Hva i all verden slags telefon er det», spurte han og lo. Jepp, han lo av meg. La dem le sier nå bare jeg! Riktignok kan den gamle sveivegrammofonen av en telefon jeg har verken motta mms eller logge seg på internett, men ringe, det kan den! Jeg har fortsatt friskt i minnet den gangen fotografen mistet iphonen sin i vinglasset og praktisk talt hele livet hans gikk tapt. Det enkle er faktisk av og til det beste.

Jeg har et ganske enkelt forhold til teknologi: Jeg vil bare at faenskapet skal virke! Jeg driter fullstendig i hvor fancy, morsomt eller nytt det er og hvordan det virker! Derfor var frustrasjonen stor da jeg skulle på scenen i Gyldendals ærverdige forlagshus på torsdag – med frukthatt og det hele – for å holde litt show for Europas nye krimdronning Camilla Läckberg.

Jeg og redaktør Torunn hadde jobba hele kvelden for å lage en fotoloop som forklarte både frukthatten og den royale mottagelsen jeg, Unni Askeland, hennes og prinsesse Märtha Louises faste designer Tina Steffenakk Hermansen og Kjell Nordström aka Baron Von Bulldog skulle gi Camilla Läckberg foran hundrevis av celebre gjester og lesere.

Men fem minutter før jeg skulle på scenen fikk jeg altså beskjed om at teknologien med fremviseren hadde sviktet. Hele planen ble lagt i grus på grunn av teknologisvikt og jeg var tilbake til basic med å tenke på hælen og ikke ved hjelp av datahjerner. Det er da man blir litt sånn øøøøhhh?

Med et blodtrykk som et løpsk nesehorn på savannen klarte jeg likevel å redde meg inn, mye takket være fabelaktige Unni Askeland som fylte femti år den dagen selv om det ble feiret forrige lørdag.

Men vi var i det minste fine på håret begge to og velger å tro at det var vår utmerkede respektive styling av topplokket som fikk TV2 til å publisere et bilde av oss på sine nettsider.

Men etterpå hadde vi fått mer enn dosa vår av kameraer, mikrofoner, høytalere, fremvisere og moderne helvetesmaskiner så vi stakk og tok like godt Camilla Läckberg med oss til ærverdige og gammelrosa Hotell Bristol der man fortsatt får servert rekesmørbrød på gamlemåten og kelnerne titulerer deg som «frue».

Du kan ellers se resten av bildene og fim fra den store Tara-festen her, men nå er det nok for min del. Jeg tar med meg den gamle sveivegrammofon-telefonen min og stikker til sørlandet noen uker. Det eneste tilnærmet teknologiske hjelpemiddelet jeg skal benytte meg av der er grillen. Og ja, jeg bruker fortsatt kull!

Leave a Comment