Tag Archives: Gamlebyen Gravlund

Cellgift, burka-babes og overmot

VIDEO: På mandag er det en uke siden jeg fikk første intravenøse dose med cellegift på Ullevål. I løpet av den tiden har jeg vært både i himmelen og i helvete.

cellegift 028

Ikke ulikt den berg-og-dal-banen jeg forventer av et gjennomsnittlig interessant liv egentlig. Men den hinsides kvalmen med tilhørende stikkpiller som jeg opplevde de første dagene, kunne jeg godt vært foruten.

Men allerede dag fire ble jeg overmannet av en nærmest rabiat energi og suste avgårde til TV2-studio for å snakke litt om lykketyrranniet i programmet Ettermiddagen, før jeg joinet Tara-redaktør Torunn og reportasjesjef Kathrine til en syvretters gourmet-middag på The Thief.

thief 006thief 008

Godt hjulpet av Ullevåls kvalmestillende medisiner – denne gangen i oral og ikke anal form, fikk jeg ned hver eneste fortreffelig bit og har enda ikke merket noe til denne metalliske cellegift-smaken i munnen som alle snakker om. Apetitten er, om mulig, enda større enn før jeg begynte på cellegift.

cellegift 040

Men da jeg i går dundret ut for å handle fire bæreposer med grønnsaker på Grønland fordi jeg bare MÅTTE ha ratatoullie, forsvant beina rett og slett under meg på trikken hjem og jeg skjønte ikke en dritt før jeg lå i armene til et par burka-babes.

Heldigvis skulle de også av på samme stopp og hjalp meg med bæreposene hjem over gravlunden. Vi jenter i randsonen får holde sammen! Siden har jeg ligget rett ut med beina høyt her på sofaen, men til middag i dag står det i hvert fall ratatoullie på menyen!

Det gjelder å kjenne sin styrke, men også sin begrensing. Denne kuren kalles ikke gift uten grunn. Man får ta innover seg ordenes betydning selv om jeg merker meg at det ikke er så populært der ute i brystkreft-universet.

cellegift 041

Altfor mange sier jo at de er friskmeldt etter brystkreftbehandling. Det blir man jo aldri. Du blir bare ferdigbehandlet. Det er alltid en mulighet for tilbakefall som jeg diskuterer med sykepleieren i filmen fra første kurdag nederst i innlegget her.

Jeg er i hvert fall glad jeg bare lider av litt fysisk overmot og ikke innbiller meg at jeg ikke skal leve med døden innabords resten av livet! Let`s get real:

 

 

Leave a Comment

Hjelp, puppen min klukker!

Åh du milde Jesus, jomfru Maria og hele jævla saligheten hva man skal gjennom her i livet altså. At levende mennesker overhode er i stand til å kjede seg, går over min forstand. I mitt liv er det i hvert fall ikke et kjedelig øyeblikk.

Ikke bare sitter jeg med deadline og prøver å finne ut av hvordan vi kan få begravet min mor mens jeg venter på de siste prøveresultatene fra Ullevål om puppekreften min har spredning, men siste twist i programmet nå er at jeg akkurat har oppdaget noen sinnsykt høye klukke-lyder fra puppen min.

pupp1 005

Det begynte med at jeg forlot rekonvalesensen etter brystkreft-operasjonen hos Turi nå på søndag. Hun er ikke bare bestevenninne, men til alt overmål også sykepleier, så den første bandasjen fikk jeg kyndig hjelp til å skifte. Men tilbake her på gravlunden og med Turi på ferie i Hellas, måtte jeg jo selv ta ansvar og starte bo-treningen umiddelbart.

Jeg trådte derfor til på badet i går med kokt saks, sykehussprit, bandasjer og sykehustape. Bandasjeskift er jo egentlig super-yikes nok i seg selv, men da jeg bøyde meg frem for å dra av bandasjen, hørte jeg det tydelig: Klukk-klukk. Nesten som vin som helles ut av en litt for trang flasketut. WTF, liksom?

pupp1 007

Jeg lurte først på om det var min ikke helt ubeskjedne mage som spilte meg et puss da jeg blir ganske tørr i munnen av disse smertestillende pillene og derfor har drukket sinnsykt mye vann, men etter å ha lyttet intenst helt siden i går, ble det i dag på det rene: Det er puppen min som klukker!

Jeg skjønte jo ganske raskt at dette ikke bare kunne dreie seg om kroppens naturlige respons på at jeg har løpt rundt som ei hodeløs høne den siste uka før operasjonen. Da ville jo lyden vært atskillig mer sånn Skvæææk!

Jeg fant derfor ut at det var best å ta en telefon til min fabelaktige Kari du bedåre, kreftsykepleieren min på Ullevål, for forhåpentligvis å få bekreftet at jeg ikke er  gjenstand for en eller annen sjelden mutasjon som følge av puppe-sløying og sakte men sikkert er i ferd med å utvikle meg til stressa fjørfe på heldtid.

pupp1 017

Så nå vet jeg i hvert fall at klukkingen skyldes at de har fjernet såpass mye inni puppen at hulrommet fylles med blod og sårvæske som vil størkne etter hvert. Sånn går det når det ikke bare er magen, men også muggene som er store. Jepp, puppekreft er berre lekkert!

Så etter at jeg hadde lagt på og var ferdig med å brekke meg, har jeg nå puttet inn ørepropper og satt musikk på full guffe. Jeg vurderer også å bytte ut kveldens morfin-pille med et glass vin for å feire at jeg førstkommende torsdag den 20. juni kupper statskanalen med både en times sending i NRK-programmet  «Sommer i P2″ og kronikk publisert på «NRK Ytring».

Kjeder du deg sa du? Get a life!

 

Leave a Comment

Farvel søte karbo – igjen!

Jepp, den faste Tarapi-leser har gjettet det. Etter å ha reist jorda rundt på reportasje-oppdrag for den nye serien min som starter i neste nummer av Tara, har lavkarbolivet gått fløyten en periode og nå sitter jeg her som et lite gasskraft-produserende enmannsforetak på gravlunden. Karbosprekk er som jeg har blogget om før, virkelig ikke noe for pyser.

turipornoblogg 017

I tillegg har jeg seff også blitt lovlig rund i kinna og magen ser ut som den er gravid med minst to beliebers. Det verste er likevel den pløsete, oppblåste følelsen jeg får i kroppen av høykarbolivet. Ikke rart jeg nesten ikke fikk presset meg inn i termo-sparkebuksen på Svalbard. Prøv å slipp en promp inne i en sånn heldekkende og litt for trang termodress og du vet hva en sakte kvelningsdød innebærer.

svalbard6 038

Men nå er det slutt! Ikke nok med at både vår og sommer står for døren; jeg skal jo også feire mitt eget bryllup med meg selv her på gravlunden den 11. mai. Og da SKAL jeg bare føle meg vel i den nye leopard-kjolen jeg kjøpte meg på tur i Sør-Afrika.

rødleopard 003

Jeg syntes likevel at høykarbolivet fortjente en verdig avskjed og takket derfor ja da bestevenninne og nabo Turi inviterte på risotto og jentemiddag her i gamlebyen.

turipornoblogg 029

Den som har spist en skikkelig Risotto Milanese vet hva englene spiser til middag. Det er en svært enkel rett i all sin genialitet. Alt du trenger er risottoris, litt tørr hvitvin, parmesan, smør, olivenolje, sjalottløk, havsalt, kvernet pepper, safran og det aller viktigste: Kraft. Turi sverger til skikkelig fiskekraft som får deg til å smake havet og alle sjøbadene som snart står for tur når det blir sommer. Av tilbehør trenger du bare en deilig, italiensk rødvin og det hadde jeg jo heldigvis med meg fra Nordpolets taxfree på Svalbard.

turipornoblogg 003

Husk alltid å ta med et par ekstra flasker rødvin da tilberedingsprosessen hva risotto angår, krever utstrakt røring og derfor henging med kokken på kjøkkenet. Røretiden beregnes til et par ballong-glass rødvin per person.

turipornoblogg 006

Dette kan dog medføre at man glemmer at man ikke har hatt i safran før retten står på bordet.

turipornoblogg 019

Men så lenge man har oppvarmede tallerker…

turipornoblogg 008

Masse fersk parmesan til å river over toppen…

turipornoblogg 014

Litt sitron å presse over…

turipornoblogg 011

Og et deilig dekket bord med duk man kan grise på, ekstra olivenolje og fine blomster…

turipornoblogg 009

Så spiller den manglende safranen ingen kasserolle! For selv om risottoen da blir seende ut som en litt klein risengrynsgrøt eller etterlatenskaper fra siste runde med omgangssyke, smaker den altså så hinsides godt at du må stønne litt upassende etter hver munnfull.

turipornoblogg 020

Og etterpå kan du sitte mett og tilfreds i sofaen, kikke ut av vinduene der den første vårsolen går ned, ta et ærbødig farvel med høykarbo for denne gang og hilse våren velkommen over landet. For det er i hvert fall med våren som med karbosprekk for min del – det beste er når det skjer bare en gang i året.

turipornoblogg 026

 

Leave a Comment

Sayonara Svalbard

Da er tiden kommet for å pakke kofferten og returnere til fastlandet i morgen. Jeg kan ikke si jeg feller så mange tårer. Etter å ha valset rundt her i isødet på Svalbard med tøfler på ryggen og mer eller mindre konstant styringspromille etter utagerende Afterscooter-parties, fortoner gravlunden seg som en enda mer fredelig og ikke minst varmere oase på jorden enn Spitsbergen. Men lyset! Lyset kommer jeg til å savne!

svalbard9 016

Det nytter rett og slett ikke å fange Svalbardlyset på film. Det skifter rundt to hundre ganger om dagen og så to hundre ganger om natten igjen og ingen døgn er like. Hver gang du går ut døra har landskapet forandret seg fordi lyset leker gjemsel med de skarpe fjellene og tegner nye siluetter mot himmelen i et stadig skiftende tempo.

svalbard6 083

svalbard8 044

Hvis man ser bort fra at jeg har observert det med konstant, gnagende dødsangst, vil jeg si det er det vakreste lyset jeg noengang har sett. Dødsangsten skyldes seff Svalbards firbente innbyggere av det blodtørstige og livsfarlige slaget.

svalbard6 022

Mens vi har vært her måtte et ektepar forsvare seg mot en isbjørn som brøt seg inn gjennom vinduet i hytta deres. Til slutt måtte de skyte og drepe bjørnen for å redde sine egne liv. Det er en hjerteskjærende og hinsides skremmende fortelling om parets prøvelser i siste Svalbardposten som garantert vil få deg til å se to ganger på ethvert pelsrovdyr fra nå av.

Til og med pus som liksom ligger der så tilsynelatende uskyldig og maler på sofaen din. Når du slipper henne ut om natta, blir hun en drapsmaskin som får gatas mus til å bevre i frykt. Rovdyr er rovdyr og absolutt ikke noe man kødder med. I hvert fall når de kommer opp i over et halvt tonn og er sulten på selspekk.

svalbard9 032

Så selv om vi har tøffet oss mye i parkdress og sparkebukse for voksne her oppe, har det hele tiden vært med et engstelig blikk over skulderen.

svlabard3 028

For akkurat når du begynner å finne roen og tenker at isødet er ikke så verst når parkdressen virker og du begynner å synes at barene og butikkene i Longyearbyen er så koselig…

svalbard9 042

…Så tar du en nærmere titt på døra og bæm! Du får en realitycheck som får det mest våpentette av Oslo Øst der jeg bor, til å fortone seg som en barnehage for kattunger.

svalbard9 045

svalbard9 019

Tunge våpen må du rett og slett bare ha med deg på tur her på Svalbard hver eneste dag. Heldigivs har Anne B. Ragde lært meg å skyte såpass høvelig at jeg i hvert fall ikke treffer meg selv når jeg trekker av. Så watch out Oslo Øst: Dere kødder ikke med en våpentrent Tara-peut hjemvendt fra Svalbard! Vi sees på Grønland – Oslo.

svalbard2 024

 

Leave a Comment

Bryllupskake og kaffe

Det er vååååår! I hvert fall var det strålende sol og tre pluss her på gravlunden i går og det var mer enn nok til at jeg virkelig klarte å begynne å tro at denne vinteren ikke er begynnelsen på en ny istid likevel.

På Facebook har det vært vår lenge. Helt siden jeg kom tilbake fra Afrika i januar har jeg nemlig sett et skremmende antall vårbryllup planlegges i feeden min der. Særlig har diskusjonene rundt bryllupskakene gjort inntrykk. Det har fått meg til å ta grep.

bryllinvit 017

Som dere kanskje husker, giftet jeg meg jo med meg selv i fjor. Det har jeg helt glemt å feire! Hvorfor er det bare brudepar som kan bestille bryllupskake, hæ? Jeg tok derfor sporenstreks kontakt med kokk og kakebaker Sten J. McNeil Ånnerud som denne våren lager kaker i TV3-programmet «Hele Norge baker» og bestilte bryllupskake i tre etasjer.

643911_10152546414200125_2028072494_n

Etter et par timers dialog i innboksen på Facebook holdt jeg likevel nesten på å gi opp: Vil du ha fromage eller krem? Skal den være marsipantrukket? Sjokoladebunn eller vanilje? Marsinpanfrukt eller sjokoladedyppet frukt? Til 30 eller 40 personer?

Etter å ha tatt stilling til alle de femti tusen alternativene en bryllupskake tydeligvis representerer, endte vi til slutt opp med en magenta sjokkrosa affære i tre etasjer med en sjokoladebolle på toppen og jeg med en nyfunnet respekt for hvilket sinnsykt mareritt det må være å planlegge et helt bryllup der det også skal serveres noe før kaken.

Så da Sten spurte om jeg ikke skulle servere noe saltmat også, svarte jeg et rungende; Nei, bryllupskake og kaffe holder lenge, takk! Deretter møttes jeg og bestevenn Roy til vårens første utepils som raskt ble til innepils da plussgradene forsvant med sola. Med hver vår PC og Roys innsikt i internett, forfattet vi en elektronisk invitasjon til bryllupskake og kaffe på gravlunden.

bryllinvit 006

Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å stille i både brudekjole og slør! Invitasjonen lyder som følger:

Som kakemons har det lenge irritert meg at man må gifte seg for at det skal være stuerent å bestille bryllupskake. Jeg er også drittlei denne mini-kake-trenden med cupcakes og makroner. Skal det være kake, må det være nok! Jeg har derfor bestemt meg for å feire mitt tidligere inngåtte ekteskap med meg selv, med en skikkelig tjue kilos bryllupskake.

funny-wedding-cake-tops-9

Du inviteres derfor herved til bryllupskake og kaffe på gravlunden lørdag 11. mai kl. 17.00 presis. Bryllupskake i tre etasjer leveres av eminente kokk og baker, nå også kjent fra TV; Sten J. McNeil Ånnerud som denne våren baker på TV3`s «Hele Norge baker». Kaffekopper leveres selvfølgelig av Fittekoppen som selger sitt moderne kunsthåndtverk her.

524863_483059898424431_1601333540_n

Da min bolig på gravlunden ikke er større enn et middels gravkammer i oldtiden, er dette å regne for en svært eksklusiv invitasjon og du som særlig utvalgt, noe jeg forventer du vet å verdsette ved å ta med deg en klunk avec og forsikre deg om at du virkelig kan komme hvis du takker ja. Maybe is not an option. Antrekk: Queer galla.

Og til alle dere der ute som jeg ikke får plass til her på gravlunden: Kjøp dere en Fittekopp og ta en kaffeskål med oss 11. mai så lover jeg å blogge behørlig fra eventen. Jeg vurderer å få Tara-redaktør Torunn Pettersen til å filme også! After all – hva er vel et bryllup uten film nå til dags!

Leave a Comment

Hus under hver busk

Det er ingenting som å komme hjem. Fra en hard dag på jobben, fra en morsom fest eller fra en lang reise. Visst er det fint der ute i verden, men det er noe helt eget å se tilbake på dine opplevelser i den, sammenkrøllet fra din egen sofa.

Likevel er jeg ikke enig i det gamle uttrykket «borte bra, men hjemme best». Noen ganger er de beste hjemkomstene de når du opplever at hjemme har forandret seg litt. Når hjemme fortsatt er hjemme, men du ser det i et nytt lys.

Sånn har det vært for meg å komme tilbake til gravlunden fra fem uker i Afrika. Da jeg flyttet hit visste jeg jo at gravlunden var det rette stedet for meg nå, at det var hjemme, men jeg var så travel, på farten til Russland og Jordan som jeg var. Jeg fikk liksom ikke tid til å la det virkelig synke inn.

Jeg har lenge hatt et halvferdig roman-manus i skrivebordskuffen med handling fra et Oslo øst og en Gamlebyen gravlund farget av både Jamaica og Etiopia der jeg var på research-tur allerede i 2007. Det manuset var som dere vet det første jeg hentet opp av pappkassene da jeg flyttet.

Men da jeg kom hjem fra Etiopia denne gangen og plasserte det nykjøpte Etiopisk-ortodokse prosesjonskorset i vinduet sammen med de andre, var det med ny visshet om at de vil bli sett av den Etiopiske menigheten som har holdt til i gravkapellet her siden 2010.

Jeg flirer litt av at de er blitt avspist med et gravkapell, men hva kunne egentlig vært mer passende? Det er jo i det ufravikelige møtet med døden at religionen har bygget seg opp som et relieff av livet slik vi en gang ønsket at det skulle leves.

Og når det i dag viser seg at det ikke bare er jeg som sitter her på gravlunden og baler med kunsten, men også Unni Askeland som jeg jaktet på kronprinsesse Mette-Marit med i New York i fjor, ja da blir jeg nesten overveldet av sammentreff.

Unni sitter i en nedlagt kirke rett opp i gata her som Dag Dammen kjøpte i 1990 og har drevet Grafikk Senteret i siden. Det er et helt fantastisk sted. Trykkpressa Dag bruker er fra forrige århundreksifte og har til og med gjort tjeneste for Edvard Munch på 1900-tallet.

Og ingenting kunne vel vært et bedre sammentreff for Unni Askeland som nå jobber med nye Munchadopsjoner her for salg gjennom Fineart og utstillinger land og strand rundt.

Jeg sier «sammentreff» for det er jo det vi gjerne kaller det, men jeg tror egentlig ikke på sånt. Ikke at jeg tror på skjebnen heller. I hvert fall ikke i den forstand de fleste benytter seg av ordet som om ting vi blir, gjør og skaper, på et vis skal være forutbestemt av noe utenfor oss selv.

I vår del av verden – og særlig i Norge – der ingen trenger å leve livet som kasteball mellom krefter utenfor seg selv fordi vi har alt vi trenger til å ta eget grep om eget liv, er skjebnen noe vi selv skaper og velger.

Vi bygger livene våre stein for stein med valgene vi tar. Noen ganger er disse valgene bevisst, andre ganger ubevisst, men alltid er de valg. Magien oppstår når valgene vi allerede har tatt, bygger grunnmuren for valgene vi ønsker å ta i fremtiden. Da oppstår denne euforien jeg kjenner nå, dette blaffet av lykke, denne følelsen av å komme hjem til seg selv.

Fordi du har bygget og brygget så lenge, oppleves det av og til overraskende, som et sammentreff, som skjebnen, men grunnmuren er aldri ferdig før siste stein er lagt og noen ganger må planen for resten av byggverket modnes. Men nå er jeg klar for både å bygge og bo.

Herregud som jeg elsker det sprut gale livet mitt, alle de sinnsyke valgene jeg har tatt til nå og all den kjeften jeg har fått for å velge feil. For det er jo det med valg; de blir aldri feil for den som virkelig velger!

Leave a Comment

Nidvise fra Nidaros

Det er offisielt. Jeg har blitt for gammel for livet mitt. I en alder av 44 har jeg omsider innsett at jeg ikke er 21 lenger. Det kostet meg nesten livet. Det begynte rolig med litt tradisjonsrik snøkrystallklipping sammen med distingverte herrer på London Pub i Oslo.

Men så var det på med bjørnefitta og off to Trondheim, byen med movember hele året. Der skulle vi samles godt og vel tjue forumhorer fra debattforumet på Gaysir.no og feste og herje hele helgen til ende. Allerede på Gardermoen da det viste seg at flyet var fire timer forsinket, burde jeg vel tatt hintet og trukket meg stille og rolig tilbake til min residens på Gamlebyen gravlund, men neida.

Og da NRK Ukeslutt ringte mens jeg satt der og venta og gjerne ville ha meg på lufta lørdag da det viste seg at fascistsvina i Norwegian Defence League planla en demonstrasjon mot islamisering av gamlebyen i Oslo, burde jeg jo innsett at min plass var her på gravlunden der jeg kunne gitt disse rasehatende bondeknølene litt god, gammeldags, kristen oppdragelse, men overmotet kjente ingen grenser. Til Trondheim skulle jeg!

Og visst er det hyggelig i distriktene og selvfølgelig blir jeg fra meg av begeistring over å bli stoppa av vilt fremmede Tarapi-fans på gata i Nidaros som attpåtil har sørget for å matche antrekket jeg har på meg for å sikre seg linselusplass i neste blogginnlegg.

Men på vei i maxitaxi til nachspiel nummer to, skulle man kanskje tro at en sliten førtis begynte å kjenne sin begrensing, men neeeeida, ikke da heller.

Selv ikke etter å ha slått meg ut av dynene etter tre timers søvn for å rekke å få med meg frokosten på Rica Nidelven hotell der jeg bodde, kåret til Norges beste frokost syv år på rad, innså jeg at tiden var moden for å kaste inn håndkle.

Men etter enda en middag, enda en fest og enda et nachspiel…

…så røyk både lesebrillene og hårsveisen og livets harde realiteter begynte sakte å synke inn.

Og etter å ha tatt meg fra Trondheim til Oslo i dag med verkende korsrygg etter utagerende dansing, ute av stand til å lese verken monitorer eller boardingpass da siste rest av lesebrille gikk i tusen knas når jeg kræsja med svingdøra på vei ut av hotellet, står det nå klart for meg i all sin grelle velde: Jeg er altså 44, ikke 21!

Og bare sånn for å forsikre seg om at jeg helt sikkert skjønte det denne gangen, møtte Oslo meg med regn og speil-is på snarveien med trillekoffert gjennom gravlunden. Selvfølgelig med det resultat at jeg nå ligger her med en lyskestrekk jeg ikke har kjent maken til siden jeg overmodig kom i skade for å ha sex med en tjueåring på en flytemadrass i det indiske hav da jeg selv forlengst hadde passert tretti.

Jeg vurderer å fylle femti allerede til neste år, bare sånn for sikkerhets skyld!

Leave a Comment

Lenge leve ny-maksimalismen!

Det begynte med at jeg fant lysekronen i mitt liv her borte i St. Petersburg som dere som følger med på Tarapi sin Facebook-side jo vet siden jeg har lagt ut bilder fra turen der.

I dag er det søndag. Vi har seff vært i kirken og jeg må virkelig si jeg har sett lyset hva interiør og eksteriør-design angår.

Som dere vet har jeg jo flyttet inn i ny bolig på Gamlebyen gravlund, men siden jeg har vært så sinnsykt på farten siden da, har jeg verken rukket den planlagte Ikea-turen med bestis Turi som har bil, eller fått begynt å innrede skikkelig. Med Turi som konsulent og hjelpemann (hun har faktisk egen drill og greier!) hadde vi tenkt å komme i gang med innredningen av gravlunden nå til helgen. Etter å ha besøkt en rekke slott og palasser her i Russland har jeg imidlertid fått helt ny inspirasjon. Glem skandinavisk minimalisme, Ikea og furu. Nå er det russisk ny-maksimalisme som gjelder!

Livet er altså for kort til å tilbringes i en brun sofa og vinternettene for lange til bare å opplyses av kalde, metalliske spoter fra Ikea. Jeg lurer på hvor i Norge jeg kan finne en tilsvarende salong som denne? Brunt er jo fint nok når det kantes av gull!

Og sovearrangementet mitt på hemsen skal sporenstreks oppgraderes. Vi trenger alle å pleie vår indre tsarina iblant!

Nå er det jo innlagt gulvvarme på gravlunden, men hadde jeg ikke hatt det, skulle jeg jaggu ha innstallert peis og da ville det ikke vært snakk om en svart og trist Jøtul-ovn, nei! Bladgull og halvedelstener må til for å få opp varmen!

Speilet i gangen skjønner jeg jo også nå at må hives på dynga. Hva er vel en enkel, brun treramme mot dette?!

Og selv om noe sier meg at lommeboken min ikke helt matcher min nyfunnete sans for maxi-maksimalisme, det er jo tross alt en grunn til at det ble revolusjon her i landet,  så vet suvenir-sjappene her borte i hvert fall råd så nå skal jeg ut å fylle opp kofferten til maks-vekt. Fordi min indre tsarina fortjener det!

Leave a Comment

Vi her på Gamlebyen Gravlund

Puh, da har jeg omsider fått flyttet inn på Gamlebyen Gravlund. Og nei, det dreier seg ikke om en liten kjellerleilighet slik enkelte har antydet på Facebook under flyttekaoset. Når jeg er klar for den typen bolig tror jeg heller jeg vil at asken min skal strøs rundt røttene til et silkebommulltre på Jamaica. I følge folketroen fungerer de jo litt som en høyblokk for forfedre-ånder allerede og er jeg heldig ender jeg opp i en av toppgrenene med utsikt over havet. Foreløpig klarer jeg meg med denne utsikten fra skrivebordet her jeg sitter og blogger.

Enkelte har sagt at de syns det virker dystert å bo på en gravlund, men det er mennesker jeg mistenker for å ha en fot i graven allerede. I hvert fall tror jeg det dreier seg om mennesker som er redd de ikke skal få levd nok og derfor skyr døden som pesten. Som skribent forstår jeg jo den redselen som kommer snikende når den kritiske massen bokstaver og ord en setning kan inneholde, nærmer seg og punktum må settes mens du fortsatt brenner inne med ti innskutte bisetninger. Men da gjelder det bare å øve seg på å uttrykke seg mer presist. Jeg anbefaler feks Twitter. Det er utrolig hvor mye du kan få sagt på 144 tegn når du bare må!

Selv har jeg alltid elsket gravlunder. De innbyr til både ro, ettertanke og vill stimulering av fantasien. Riktignok er jeg omgitt av kartonger og kaos på alle kanter, ser ut som en gryteskrubb på håret og finner overhode ikke sminkepungen, men inni meg smiler en nyfrisert, diskret sminket og kartongfri Lene med en følelse av å være hjemme. Det er jo rart da, at bare graver blir gamle nok, som feks pyramidene i Egypt, så valfarter vi fra hele kloden – ikke bare for å se dem, men jaggu kravle inn i dem også. Som om historien opphever dødens absolutte punktum og utvider livets Twitterkonto med et ubegrenset antall tegn.

Men når jeg ser enkelte moderne kirkegårder her i Norge så kan jeg jo forstå at de ikke frister til besøk. Upersonlig og strømlinjeformet ligger de på store, glatte plener uten trær som har rukket å vokse seg til skyggefulle lunder og med kliss like blomster på hver en gravstøtte. Fordi folk ikke gidder eller kan plante selv og betaler kirketjeneren eller andre for å ta seg av det. En slags gravlundens svar på et byggesett fra Ikea. Men ikke her på Gamlebyen Gravlund, nei! Den ble tatt i bruk allerede på 1800-tallet og er vakkert kranset av middelalderruinene og Oslo Hospital sin gravlund fra 1500-tallet.

Og det aller beste er at jeg har researchet utrolig mye på Gamlebyen Gravlund allerede i forbindelse med en ny roman som har ligget i skrivebordskuffen så alt for lenge. Den var det første jeg pakket ut av kartongene. Visste du for eksempel at et par afrikanere holder til i kapellet her? Ikke det? Når jeg snakker med folk som bare er opptatt av kvadratmeter, parkett og beliggenhet hva bosted angår, sier jeg alltid at fordelen med å bo på en gravlund er at det er mye folk, men lite liv og derfor stille. De vet jo ikke bedre.

Men vi som har vært ute på en gravlund en høstkveld før, vet jo at her er det et yrende liv. Det skal en del arbeidere, gartnere, sørgende, hundeluftere, turgåere og snarvei-entusiaster til for å holde en gravlund av denne størrelsen gående. Deres historier blander seg med alle de andre historiene som ligger begravet her og alle er de historier om levde liv. Det er jo først når punktum er satt at historien er ferdigfortalt, men her på gravlunden bruker vi bare komma.

Neste innskutte bisetning for min del blir en tur til Jordan nå på torsdag der jeg skal bo med beduiner i Petra i elleve dager. Jeg rekker bare å pakke kofferten så kartongene får vente. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å finne en online kamel så jeg får blogget underveis, men klok av skade vet jeg at nettforbindelsen i ørkenen er sviktende. Jeg lover derfor i hvert fall å legge ut korte oppdateringer på Tarapi sin Facebookside her. Ta en tur på din lokale gravlund så lenge!

Leave a Comment