Tag Archives: frykt

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

De grønne er for alle de som døde…

Jula skal visstnok være tung for så mange, men det har jeg aldri merket noe til. Det er nyttår som tar knekken på meg. Så fort den første raketten eksploderer på himmelen nyttårsaften, er jeg oppløst i en hikstende bunt av nerver, akutt depresjon, snørr og tårer. Det slår aldri feil.

Som en rakettspyttende bauta, innsauset i champagne og gammal fyll, står den der på begynnelsen og slutten av kalenderen slik vi har kjent den; nyttårsaften. Med et sadistisk og velplassert stjerneskudd fyrer den av en kavalkade av minner og fremtidshåp som truer med å brenne ut livsgnisten i meg hvert eneste år.

Når alle andre står der og jubler mot himmelen klokken tolv, kysser og klemmer og sier godt nytt år, gjemmer jeg meg alltid i en krok og teller farger. De grønne rakettene er for alle de som døde og det er mange av dem, det er alltid så mange av de grønne. De røde for drømmene det aldri ble noe av og de hvite for håp du fortsatt skal rive og bygge på nytt.  De lilla for de som ble født, de i sølv for de du har glemt. De rosa for seiere, de blå for nederlag og de det er flest av; de gullgule, for livets konstante og gnagende ubehag.

Jeg tillater meg en sånn bunnløs og svart natt i året, jeg kan til og med si at jeg nyter den. Midt i alt dette evige gnæget om å tenke positivt, se lyst på livet, være sin egen lykkes smed, stå på, opp med hodet du raske gutt, julelykke og julekort, må jeg ned i dypet og trekke luft. Jeg må ligge litt der nede i mørket, kjenne på store ord og vonde verkebyller for i det hele tatt å klare å reise meg til enda et år. Hvordan kan man løfte hodet uten å bøye nakken først?

For det er alltid der, lengst nede i dypet, alene i mørket, med alle menneskene som fortsatt danser på jorden over meg, at jeg finner den høytiden hverdagen trenger. Livet er så alvorlig at vi dør av det. Først når jeg har veltet meg i den vissheten en nyttårsnatt, får jeg krefter til å ta det nye året på alvor – med et fryktløst smil om munnen og gjerne litt frukt på hodet.

Godt nytt år!

Leave a Comment

Fremtiden begynner nå

Som de fleste av dere har jeg vært i sjokk siden den ekstreme volden i Oslo og på Utøya fredag. Jeg er som dere vet i Grimstad på ferie og tirsdag arrangerte man en solidartitets- og minnemarkering her. 3000 sørlendinger samlet seg på torget og gikk stille til toppen av Kirkeheia for å legge ned blomster og høre apeller. Det var da mitt eget sjokk transformerte seg til å bli en fast beslutning om å være politisk aktivist i det små resten av mitt liv.

Jeg sier «i det små» fordi det er i det små det store begynner. Da bomben smalt i regjeringskvartalet var både internasjonal media og helt vanlige nordmenn raskt ute med å konkludere at dette var islamistisk terror. Både på Facebook og debattformet på Gaysir der jeg diskuterer mye, var altfor mange opptatt av å uttrykke sitt hat mot en verdensreligion og dens troende.

Ute i Norges gater ble innvandrere sjikanert som Dagsavisen beskrev den 25. Juli: «På Facebook og Twitter kryr det av meldinger om spytting, skjellsord og annen vilkårlig hets av mennesker som ikke har rotnorsk utseende: «En pakistaner går gjennom Sofienbergparken. Folk på hjørnepuben presterer å gi ham en Hitler-hilsen og rope skjellsord», skriver en twitterbruker.»

Flere høyre-ekstreme ledere i Europa har uttalt at de er enig i mye av det tankegodset gjerningsmannen presenterer i sitt manifest om at Europa og europeisk kultur er under angrep fra islam og at det «multikulturelle samfunnet» er begynnelsen på Europas undergang som sivilisert samfunn. Samtidig forsikrer de oss selvfølgelig om at de tar avstand fra gjerningsmannens ekstreme vold. Ja, de understreker til og med at gjerningsmannen må være sinnssyk.

Etter å ha sittet oppe to netter på rad og lest hele gjerningsmannens manifest fra begynnelse til slutt, er det bare en ting som slår meg: Dette har jeg hørt før. Jeg har hørt det på puben, på butikken, blant bekjente, i den offentlige samfunnsdebatten og ikke minst i debatter på internett. Og jeg har hørt det ofte. Her i Grimstad vokste jeg også opp under Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring sin oppblomstring på slutten av 80-tallet og begynnelsen av nittitallet.

Det er verdt å lese alle kommentarene under denne Youtube-videoen fra det såkalte «Fevikslaget» til Arne Myrdal og FMI, noen av dem bare dager gamle. Jeg siterer likevel ett som ble skrevet av «villmannen91″ og lagt inn to måneder før massakren i Oslo og på ¨Utøya: «Og du er? En innvandrer-elskende dritt? Uoffisielt ansvarlig for voldtekten av norske kvinner, angrep på norske barn, jødehatet i norske skoler, og ødeleggelsen av vårt samfunn? Din landssvikende dritt!»

Det er lett å avskrive gjerningsmannen som sinnssyk. Like lett håper jeg ikke det vil bli å avskrive de som deler hans holdninger for det samme. Dette er ikke tiden for å ty til lettvintheter. Dette er tiden for å ta folk på alvor. Det er lett å tro at gjerningsmannen handlet i en gal manns vakuum, men det gjorde han altså ikke. At hans uhyrlige handlinger fant sted i det politiske klima som preger Europa og Norge i dag er ikke tilfeldig.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi lever i en tid der polariseringen mellom førsteklasses og andreklasses borgere stadig blir sterkere og der mye som tidligere ville blitt betegnet som fascistoid retorikk, får prege debatter og samtaler både blant folk flest og i det offentlige rom, uten at det reageres nevneverdig på det.

Jeg har selv sittet på puben eller i en internettdebatt og trukket på skuldrene når disse teoriene om «oss og de andre» spys ut uimotsagt. Jeg har selv tenkt at disse folka er, om ikke sinnsyke, så i hvert fall helt sprø og derfor ikke noe vi trenger å ta så alvorlig hele tiden. Nå skal jeg ta dem alvorlig hver gang.

Det store begynner i det små og forsvaret av demokratiet starter i hverdagen med ingen andre enn meg – og deg. Dette dreier seg ikke om hat, det handler om frykt. Frykt som avler vold. Jo mer fremmedfrykt vi lar enkelte miljøer spre uimotsagt, jo mer har vi alle skyld i polariseringen som finner sted rett foran øynene på oss. Fremtiden begynner nå, mens fordommene fortsatt lever.

Leave a Comment

Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment